Lytte til kroppen, sa du? Eller, det var visst jeg som sa det. I går. Jeg mener sjøl jeg kan bli ganske så mye bedre til det. Jeg har rett og slett en del å gå på.
Men i dag! Her er jenta som kan lytte til kroppen sin, skal jeg si deg. Det gjelder bare å legge seg på rett frekvens. Der har kroppen litt å gå på.
Tidlig i uka så jeg et glimt på sosiale medier at «kanelbullens dag» var under oppseiling. Altså halloooo! Og husets baker er stuck i hovedstaden med studier. What to do? Behovet for gjærbakst vokste seg større og større gjennom uka, oppskrift og fremgangsmåte ble oversendt fra bakehovedkvarteret i sentrale Oslo. Og jeg? Jeg lyttet til kroppen.
Så her ble det kanelknuter! Riktignok en dag «for tidlig» i følge kalenderen. Kanelbullens dag er visst ikke før i morgen. Ikke i dag som jeg trodde. Men siden tålmodigheten og hørselen er oppbrukt så ble det bakelørdag. Dessuten ble det nok til i morgen også. Nesten like gode som avleggeren sine, sa småbrukeren. Nailed it, med andre ord. Off, så leit. Her er jenta som kan lytte til kroppen gitt!
Hører du dårlig? Du må lytte til kroppen sier folk. Både fagfolk og helt vanlige folk som mener noe. Felles for dem alle er at de mener godt. Og de har rett. Rett i betydningen «hvis kroppen skriker nei, så kanskje planene for dagen må endres». Det kan i alle fall hende jeg bør gjøre ting på en annen måte enn jeg hadde tenkt. Det jeg hadde planlagt må deles opp i bolker og noe som skulle ta en time må fordeles over 4 timer. Eller kanskje utsettes til i morgen eller neste uke. Sånn er det.
Pedagogisk sett så strider dette grunnleggende imot min overbevisning. Det jeg gir oppmerksomhet blir det mer av. Gir jeg unger på jobb mye oppmerksomhet på uønsket atferd, ja da er det den atferden de bruker for å få oppmerksomhet neste gang også. Gir jeg oppmerksomhet og ros for det jeg syns er bra, så ønsker de å gjøre mer av det. Positiv forsterkning. Nå har jeg stiftet bekjentskap med noen fagfolk som utfordrer «lyttet til kroppen»-oppfatningen. De setter i gang refleksjoner om oppmerksomhet og ignorering. Balanse sier de. Veldig enkelt, men helsikes vanskelig.
Jeg har nok en del å gå på i forhold til akkurat det der å lytte til kroppen. Har et ganske manisk forhold til å følge den planen jeg har lagt for meg selv. Og da passer det som regel dårlig å lytte for mye til en kropp som skriker NEI!
Noen ganger er jeg helt elendig til å høre etter. En ting er at konsentrasjonen slik generelt er relativt lav innimellom. Det kan gi selektiv hørsel. Rett som det er bedriver jeg ren skjær ignorering også. Det viser seg ikke å være så lurt. Det straffer seg ofte med at kroppen skriker enda høyere. Og måten den sier i fra på: smerter og verk!
I ettermiddag har jeg gått rundt med armen klistra inntil sida, Ibux gel over halve kroppen og et pledd over skulder og overarm. Det gjelder å ikke bevege den delen av kroppen. Det er for smertefullt. Sånn var den i går også. Og i forgårs. Og planene for dagen i dag? Joda, de ble gjennomført de. Trassen vant igjen. Har visst noen slags planer i morgen også. Håper det eventuelt skjer noe drastisk med hørselen i løpet av natta…
Hjalp ikke med lille-my-sveis – hørte ikke etter allikevel – hadde tross alt en plan å gjennomføre.
Når du finner noe helt uventet på den vanlige matbutikken din. Noe som er så usannsynlig styggpent og til dels harry at du for det første ikke helt tror på det du ser og for det andre tenker at sånn skal jeg i alle fall IKKE ha. Og så ender jeg med å kjøpe det. Den følelsen. Jeg fikk den i dag.
Jeg trampet da inn på min lokale Kiwi-butikk. Pantet den vanlige posen med tomgods og vasket henda (off kårs!). Svingte meg inn, knabbet ei handlevogn og rotet rundt i lomma etter den, som vanlig, alt for lange handlelappen.
BÆM! Rett imot meg lyste en reol med blomster i de mest grelle og usannsynlige farger. Lilla, turkis, rosa, blå… og alle sjatteringer av nevnte. Måtte faktisk gå helt innpå for å forsikre meg om at de ikke var av plast (er ikke helt sikker enda, faktisk!). Kule farger, enig i det, men såpass usannsynlige at jeg ble litt mer enn gjennomsnittlig i tvil.
Holdt på å stikke av til tomatene og avocadoen i grønnsakshylla, med en liten svipp innom dopapiret, men så tok nyskjerrigheten overhånd. Sneik en ekstremt blå en oppi handlevogna og håpte det ikke skulle dukke opp noen jeg kjente. Nyskjerrigheten og fascinasjonen vant. Og det faktum at orkide er den eneste blomstrende planten jeg får til å overleve. Antakelig fordi den ser dau ut det meste av tida uansett. Men den blomstrer da som regel igjen og igjen, selv om intervallene er litt ustabile.
Så da fikk jeg vesenet med meg hjem. Og i hele efta har jeg lurt på to ting: Hvilken effekt hadde denne hatt på, la oss si, for eksempel Blomster-Finn? Og vil den blomstre blått neste gang den bestemmer seg for å produsere noe annet enn lange tentakler av noen røtter, tro? Siden google er min venn, så ble det jo til at jeg sjekket spørsmål to i alle fall… nope! Neste gang blir den hvit, står det. Det tror jeg er like greit!
Så får jeg heller nyte blåfargen litt skrekkslagen noen uker nå. Den følelsen…
