Hvor vanskelig kan det være da?

Ukas lekse for noen av oss som for tida holder på med et visst personlig utviklings- og refleksjonsarbeid handler om å lage en aktivitetsplan. En plan for hva jeg skal gjøre i uka som kommer, hvor lang tid jeg tenker å bruke på det og når på døgnet jeg skal gjøre det. Pieceofcake tenkte jeg. Er det noen som kan å lage ukeplaner så må det være meg. 25 år har jeg jobbet med og vært underlagt ukeplaner. Stort sett planer som jeg sjøl har skrevet.

I mitt jobbliv har ukeplaner fått en relativt stor plass. Jeg lager vanligvis ukeplan for både meg selv, kollegaer, unger og foreldre som jeg har med å gjøre hver eneste uke. Den som leser den får om de er heldige vite både hva ungene deres får servert av mat i løpet av uka, om vi skal i turnhallen, hvem som jobber denne uka og når vi vil at de tar med matpakke og tursekk. Rett som det er fører vi på ukeplanen andre aktiviteter også, og det hender rett som det er at vi utfører aktivitetene etter planen. Det hender også selvfølgelig både titt og ofte at planen i beste fall anses som veiledende. Det handler om å gripe dagen. Er det sol, går vi ut. Om vi har planlagt inneaktiviteter denne dagen, kan den lett forskyves eller bortprioriteres. Eller tas med ut. Er det regn, kan det også hende vi går ut. Hvem vet. Som sagt: en plan er i beste fall veiledende! Eller til for å brytes. Noen av oss kaller det å gi rom til impulsivitet. 

Jeg vil si de 25 åra har ført til en viss rutine og det burde da være greit å få til en realistisk og gjennomførbar plan for bare meg sjøl i ei eneste uke!

Nå er vi snart i uke 41. Slikt blir en opptatt av når en lever med ukeplanlegging i såpass mange år som meg. Akkurat nå vet jeg det kun fordi jeg får mail fra turnusansvarlig på jobben om hvem som skal jobbe når, hvor og hvordan. Navnet mitt står ikke på den planen. Jeg skal jobbe litt, jada. Men for tida er det stor fleksibilitet og helt opp til meg når disse timene skal gjennomføres. Og dermed er turnusansvarlig fritatt for å planlegge meg inn i turnus. Ellers er planlegging generelt en litt mindre aktuell problemstilling for undertegnede for tida.  

Planene jeg legger for meg sjøl er ganske så mye mindre omfattende enn før og ofte enda mer fleksible. Eller veiledende, som vi jo har valgt å kalle dem. Og så har jo planene fortsatt en tendens til å endres etter hvert. Modifiseres etter hva som dukker opp. Dagsform, forventninger, behov og ren og skjær lyst. Jeg kjenner det er en utfordring å legge disse planene til et realistisk nivå. Jobb, trening, tur, husarbeid, småbruk…jeg går i planleggingsfella rett som det er. 

Nå skal jeg da skrive det ned også. Ei hel uke der hver time skal tilegnes en aktivitet. Jeg har laget et utkast. Og hjernen har allerede ferska meg. Kraftig. Jeg har gått i planleggingsfella, det skjønner jeg sjøl. Trening, jobb, husarbeid, småbruk, tur… Hver dag er planlagt og aktiviteter og måltider er skrevet ned. Nesten til minste detalj. Selvfølgelig helt urealistisk. Jeg tipper jeg kommer så langt som midt utpå dagen i morgen før første justering må til. Med den kroppen og det hue jeg har vært utstyrt med de siste månedene så vil denne planen på ingen måte la seg gjennomføre. Hjernen skjønner jo det. 

Det er vel antakelig litt av poenget med øvelsen «aktivitetsplanlegging» tipper jeg. Og en av grunnene til at vi har fått utdelt planleggingsskjema for to uker…bedre lykke uke 42, liksom. Klassisk refleksjonsoppgave det her. Jeg er spent på hvor veiledende planen blir og ikke minst på hvor impulsiv kroppen tillater meg å være. 

www.pinterest.com

Jeg lytter til kroppen.

Lytte til kroppen, sa du? Eller, det var visst jeg som sa det. I går. Jeg mener sjøl jeg kan bli ganske så mye bedre til det. Jeg har rett og slett en del å gå på. 

Men i dag! Her er jenta som kan lytte til kroppen sin, skal jeg si deg. Det gjelder bare å legge seg på rett frekvens. Der har kroppen litt å gå på.

Tidlig i uka så jeg et glimt på sosiale medier at «kanelbullens dag» var under oppseiling. Altså halloooo! Og husets baker er stuck i hovedstaden med studier. What to do? Behovet for gjærbakst vokste seg større og større gjennom uka, oppskrift og fremgangsmåte ble oversendt fra bakehovedkvarteret i sentrale Oslo. Og jeg? Jeg lyttet til kroppen. 

Så her ble det kanelknuter! Riktignok en dag «for tidlig» i følge kalenderen. Kanelbullens dag er visst ikke før i morgen. Ikke i dag som jeg trodde. Men siden tålmodigheten og hørselen er oppbrukt så ble det bakelørdag. Dessuten ble det nok til i morgen også. Nesten like gode som avleggeren sine, sa småbrukeren. Nailed it, med andre ord. Off, så leit. Her er jenta som kan lytte til kroppen gitt! 

Boller og bål. 

Du må lytte til kroppen.

Hører du dårlig? Du må lytte til kroppen sier folk. Både fagfolk og helt vanlige folk som mener noe. Felles for dem alle er at de mener godt. Og de har rett. Rett i betydningen «hvis kroppen skriker nei, så kanskje planene for dagen må endres». Det kan i alle fall hende jeg bør gjøre ting på en annen måte enn jeg hadde tenkt. Det jeg hadde planlagt må deles opp i bolker og noe som skulle ta en time må fordeles over 4 timer. Eller kanskje utsettes til i morgen eller neste uke. Sånn er det. 

Pedagogisk sett så strider dette grunnleggende imot min overbevisning. Det jeg gir oppmerksomhet blir det mer av. Gir jeg unger på jobb mye oppmerksomhet på uønsket atferd, ja da er det den atferden de bruker for å få oppmerksomhet neste gang også. Gir jeg oppmerksomhet og ros for det jeg syns er bra, så ønsker de å gjøre mer av det. Positiv forsterkning. Nå har jeg stiftet bekjentskap med noen fagfolk som utfordrer «lyttet til kroppen»-oppfatningen. De setter i gang refleksjoner om oppmerksomhet og ignorering. Balanse sier de. Veldig enkelt, men helsikes vanskelig.

Jeg har nok en del å gå på i forhold til akkurat det der å lytte til kroppen. Har et ganske manisk forhold til å følge den planen jeg har lagt for meg selv. Og da passer det som regel dårlig å lytte for mye til en kropp som skriker NEI!

Noen ganger er jeg helt elendig til å høre etter. En ting er at konsentrasjonen slik generelt er relativt lav innimellom. Det kan gi selektiv hørsel. Rett som det er bedriver jeg ren skjær ignorering også. Det viser seg ikke å være så lurt. Det straffer seg ofte med at kroppen skriker enda høyere. Og måten den sier i fra på: smerter og verk! 

I ettermiddag har jeg gått rundt med armen klistra inntil sida, Ibux gel over halve kroppen og et pledd over skulder og overarm. Det gjelder å ikke bevege den delen av kroppen. Det er for smertefullt. Sånn var den i går også. Og i forgårs. Og planene for dagen i dag? Joda, de ble gjennomført de. Trassen vant igjen. Har visst noen slags planer i morgen også. Håper det eventuelt skjer noe drastisk med hørselen i løpet av natta…

Hjalp ikke med lille-my-sveis – hørte ikke etter allikevel – hadde tross alt en plan å gjennomføre.

 

Feeling blue.

Når du finner noe helt uventet på den vanlige matbutikken din. Noe som er så usannsynlig styggpent og til dels harry at du for det første ikke helt tror på det du ser og for det andre tenker at sånn skal jeg i alle fall IKKE ha. Og så ender jeg med å kjøpe det. Den følelsen. Jeg fikk den i dag.

Jeg trampet da inn på min lokale Kiwi-butikk. Pantet den vanlige posen med tomgods og vasket henda (off kårs!). Svingte meg inn, knabbet ei handlevogn og rotet rundt i lomma etter den, som vanlig, alt for lange handlelappen.

BÆM! Rett imot meg lyste en reol med blomster i de mest grelle og usannsynlige farger. Lilla, turkis, rosa, blå… og alle sjatteringer av nevnte. Måtte faktisk gå helt innpå for å forsikre meg om at de ikke var av plast (er ikke helt sikker enda, faktisk!). Kule farger, enig i det, men såpass usannsynlige at jeg ble litt mer enn gjennomsnittlig i tvil. 

Holdt på å stikke av til tomatene og avocadoen i grønnsakshylla, med en liten svipp innom dopapiret, men så tok nyskjerrigheten overhånd. Sneik en ekstremt blå en oppi handlevogna og håpte det ikke skulle dukke opp noen jeg kjente. Nyskjerrigheten og fascinasjonen  vant. Og det faktum at orkide er den eneste blomstrende planten jeg får til å overleve. Antakelig fordi den ser dau ut det meste av tida uansett. Men den blomstrer da som regel igjen og igjen, selv om intervallene er litt ustabile.

Så da fikk jeg vesenet med meg hjem. Og i hele efta har jeg lurt på to ting: Hvilken effekt hadde denne hatt på, la oss si, for eksempel Blomster-Finn? Og vil den blomstre blått neste gang den bestemmer seg for å produsere noe annet enn lange tentakler av noen røtter, tro? Siden google er min venn, så ble det jo til at jeg sjekket spørsmål to i alle fall… nope! Neste gang blir den hvit, står det. Det tror jeg er like greit! 

Så får jeg heller nyte blåfargen litt skrekkslagen noen uker nå. Den følelsen…