Det påstås at jeg ikke har filter. Følgende innlegg vil motbevise påstanden. Så det så!
Da jeg satt på det der toget da, endelig etter å ha ventet 27 minutter over tida på grunn av signalfeil sa dom, så kom tankene. Tanker og refleksjoner om pandemi, smitte og hvordan vi oppfører oss her og nå.
Jeg satt der bak filteret, også kalt munnbind, som dekket det meste av fjeset, bortsett fra øya som tittet ut over kanten og fikk med seg hvordan verden så ut. En verden som var mer og mer filtrert jo nærmere hovedstaden du befinner deg. Eller rettere sagt, munnbind observeres hyppigere og hyppigere dess mer urbane omgivelsene ble. Heldigvis. Selv om det dessverre er mye eller mange å gå på enda.
Da jeg for et par dager siden gikk på toget på Hedmarken for å tilbringe et døgn i hovedstaden var det kun jeg og en skrue til som hadde munnbind som del av outfiten. Slik gikk det for seg helt til et eller annet skjedde et sted mellom Eidsvoll og Lillestrøm. Da dukket konduktøren opp med bind i fjeset (hehe) og vi andre ble også fler og fler. Derfra og inn, og i selve «by’n» var munnbindbruken oppe i drøyt 60% i alle fall, vil jeg anslå. Til og med utenom rushtid var vi flere med innpakket fjes enn de var uten. For mitt vedkommende kjente jeg det ga en trygghet. Muligens falsk, men når jeg først skulle utsette meg selv for folk og kollektivtrafikk så kjentes det veldig greit å ha det på i alle fall. Og en meters avstand er praktisk talt umulig å gjennomføre kollektivtkjørende. Også utenom rushtid!
Inni munnbindet er det relativt dårlig luft. Kan skrive under på det. Det er klamt og svett. Det dugger på eventuelle briller. Og selvfølgelig klør du på nesa. Og det kjennes ut som kanten på det ligger oppå øyevippene hele tida. Men, men. Det lukter en smule tett inni der også. «Det er ånden din det» sa den unge damen. Vinn, vinn for resten av verden med andre ord.
Siden verden nå generelt lukter brennevin med all den antibacen overalt, både vodka og mer hjemmelagd vare, så kan det jo være greit med filter. Vi som husker brennevinseimen som hang over den lokale festplassen til langt utover søndag og mandag på 80- og tidlig 90-tall tenker kanskje at det er like greit å slippe lukta.
For oss som innimellom har en litt over gjennomsnittlig privatsfære rundt skrotten kan det også være ok at det er mer luft mellom bordene på restaurant og at vi sitter kun på annenhver benk i alle venterom. Noen tilpasninger passer en del av oss bedre enn andre. Og når meldingen om at «det blir hjemmeeksamen» også i høst kom til universitetsstudenten i helga, kjente flere av oss en viss lettelse. Til glede for studenten og alles smittervernmessige lettelse. Tilpasninger.
Hovedstaden kan ellers blant annet skilte med en del nye arbeidsoppgaver. På Oslo sentralstasjon var det faktisk en som var postert nederst i rulletrappa og hadde som oppgave å sprite og desinfisere gelenderet på trappa før hver «gjest» skulle bruke det. Jeg ble nesten rørt. Han fikk et smil, men det vet han ikke for det var umulig å se bak munnbindet.
Til gjengjeld opplevde jeg også hu som på toget bretta ned munnbindet, hostet litt og så puttet brillestanga i munnen. Hun var, på minst ett område, i risikosonen. Hun sendte meg et blikk etterpå og forta seg å ta på munnbindet igjen. Jeg smilte av hu også. Enda en fordel med munnbind, du kan glise av hvem du vil for det er ingen som ser det allikevel.
Kontrastfylt å bevege seg ut i verden gitt!
