Å runde internettet kan føre til både det ene og det andre. Selv om jeg aller helst skulle brukt tida på noe annet så er jeg fortsatt avhengig av å la kroppen og hue flate ut på sofaen eller i godstolen rett som det er. Siden direkte-tv stort sett ikke har så mye fornuftig å by på de tidspunktene på dagen jeg må ha timeout, så blir nett-tv alternativet.
Så langt har jeg unngått plattformer som tar betalt. Vi får se hvor lenge det varer. Så da har jeg rundet «Norsk-ish», «Førstegangstjenesten» og «Parterapi» på statskanalen. NRK leverer for så vidt. Dermed havnet jeg på «113» her om dagen. Og fy så fascinerende. Jeg har skrevet om hverdagshelter før. Men disse! Jeg blir så imponert over folk som har denne jobben. Ambulansefolk som rykker ut til alt i alt slags vær og føre. Som aldri helt vet hva som møter dem og som til enhver tid må være forberedt på både det verste og det beste. Fy flate, så heldige vi er som har slike folk!
Jeg har flere ganger underveis i programmene tenkt at jeg er vanvittig heldig som aldri har vært nødt til å kjøre ambulanse… det er da jeg plutselig kommer på at det er jo faktisk jug! Det kan vel ikke kalles fortrenging, det fins jo i en eller annen skuff baki hukommelsen, men glømt det hadde jeg visst.
Jeg har kjørt slik gul bil, jeg. Riktignok og heldigvis var det det som ambulansefolka kaller et «transportoppdrag». Altså kun pasienttransport mellom sykehus og uten blålys. Og jeg var kun følge og fikk sitte foran, så jeg ble ikke bilsjuk engang. Pasienten som lå baki sammen med sykepleier husker det ikke.
Det jeg husker best var at vi så 3 elg på turen.
Takk for at dere finnes, dere fantastiske folk i helsevesenet. Og i dag spesielt takk til ambulansefolka!
