Som høy beskytter av baby-Yoda går jeg selvfølgelig til drastiske skritt for at den lille skal ha det bra.
Litt som The Mandalorian, selvfølgelig. Spaceshipet mitt er en passe gammal saab med fire hjul (flaks). Diesel. Den tok babyen og meg til fortet. This is the way, sa jeg, spant fast oss begge to og satte kursen for hjemmebasen. Som alle vet består det fortet av en håndfull tømmerbygninger av ulik årgang. Solide greier, ingen tvil om det.
Foreløpig har jeg stort sett beskyttet den lille mot potensielle farer som for eksempel dører som går igjen over haler, risiko for fallende blomsterpotter samt andre ting som går overende om små Yoda-katter klatrer på dem. Og det gjør de. Ingen utfordringer som er for vanskelige foreløpig. Og det er bra siden fraværet av blastere og andre skarpladde våpen av mer eller mindre teknisk art er stort.
Foreløpig er ei natt på madrass på badet med hodet under vasken og vaskemaskina i ryggen noe av det mest spektakulære undertegnede har bidratt med. Men høyst nødvendig da babyen helst ville oppholde seg delvis inni blant annet øyet til denne matmora hele natta. Vi bonder, med andre ord. Akkurat som baby-Yoda og Mando.
Denne listen har variert mye opp i gjennom og det legges stadig yrker eller arbeidsoppgaver til. Litt sånn eliminasjonsmetoden: “DET skal jeg ihvertfall IKKE drive med”. Akkurat i dag ser pallen slik ut:
Jobber jeg ikke vil ha: 1. Stemmeteller i Pennsylvania 2. Stemmeteller i Pennsylvania 3. Stemmeteller i Pennsylvania Tredjeplassen er om mulig kun utfordret av “postmester”, ellerhvadetheter, i de forente stater. Og jeg stiller meg på en fredda i november rett som det er spørsmålet om hvor forente de egentlig er.
Med så mye vann som vi har her på østlandet nå, så er det jammen bra at badesesongen ikke er over! Det gjelder å utnytte det våte element så lenge vi har det.
Bare å kaste seg uti før selvutløseren knipset i vei. Ingen tid til smilefjes og tommelopp.
Og hva er vel bedre enn at innerste del av «badestranda» er dekket av gress? Det er en av de positive sidene ved høstflom og badesesong. En annen bra ting er den totale mangelen på folkeansamling på badeplassen. Smittevern og sosial distanse er definitivt ikke noe problem på skogsbadeplassen i november.
Ikke så innmari vanskelig å forstå egentlig. Flomvann etter striregn i november er IKKE temperert! Badetemperaturen var sånn ca…: Iskaldt av typen nummen i beina og hender som ikke fikk normalvarme igjen før etter hjemkomst og inntak av store mengder fiskesuppe foran ovnen. Men med 12 grader i lufta og dobbelt sett ull å iføre skroget i vill fart etter den meget korte svømmeturen kan det meldes at overlevelsesraten var høy. 100% så vidt jeg vet. Ingen omkomne grunnet visuelt sjokk engang.
Disse bildene er også tatt i november. På mer eller mindre samme sted. Riktignok i slutten av måneden. Ser det slik ut der 28. november i år er nok badesesongen over. Ikke engang jeg pleier å ta med badetøy på sparktur (snøbading foregår som regel uten tekstiler….).
5. november i dag. 28.november på bildet. Går vi for bading eller sparkføre om 23. dager?
Uttrykket er ikke mitt. Jeg mener bestemt jeg har hørt og eller sett det på tv en gang i tida. «Våre beste menn». Var ikke det i sin tid et tv-program som handlet om fotball og fotballspillere? Det er i alle fall det jeg husker. Ikke stort og jeg så ikke en gang programmet. Men det er nå sånn denne hjernen fungerer. Et innfall, et inntrykk eller en opplevelse assosieres med et eller annet diffust minne som opptar plass i hjernen. Gjerne av det noe unyttige slaget. Denne gangen lurt fram av en overskrift.
I dag tenker jeg på folket «på andre siden av dammen». Dere i USA, med andre ord. Mulighetenes land. Landet der alle som vil og jobber hardt har muligheten til å forbedre sitt liv. Det beste landet i verden. Eller…?
Er virkelig dette deres «beste menn»? Det har jeg litt måpende lurt på lenge. Satt på spissen: en brautende klovn som kan se ut som om lever helt i sin egen verden, en verden som han definitivt krever at skal leve etter hans pipe, og en enda eldre «gammel mann» som noen hevder er i ferd med å bli dement…. Uansett: i et demokrati er det folket som skal velge. For mange handler det vel om å velge mellom to onder. Jeg for min del er ikke i tvil om at jeg hadde gått for demens foran klin, hakkende gal! Og ja, jeg er jo farget av media, hva annet kan jeg være?
Jeg håper de velger rett selv om jeg også kan forstå de som ikke gidder stemme på noen av dem. Mulig de som ikke stemmer har sett «No country for old men». Ikke en film for sarte sjeler og tipper hverken Donald eller Joe har sett den.
Med så mye folk å ta av, er dette virkelig det beste som kan oppdrives? Eller er det sånn at du må være over 70 og/eller skrike grisehøyt for i det hele tatt å komme i betraktning? Jeg etterlyser både å se og høre politikere fra både demokratisk og republikansk side som faktisk snakker mest om politikk. Mulig at noen av dem har prøvd. Det blir dessverre borte i alt sirkuset. Da forutsetter jeg at de som snakker politikk er i en alder der du i utgangspunktet ikke er bekymret for at de skal legge seg til i løpet av valguka… Og misforstå meg rett, jeg kjenner til mange smarte folk som har passert 70-åra for lenge siden. Kåre Willoch er en av de smarteste jeg har sett og hørt på tv, og sist jeg så han var han da visst over 90. Og jeg har aldri stemt høyre engang.
Det hjalp egentlig ikke da Kanye West presenterte sitt kandidatur heller. Selv om han tilhører en annen generasjon.
Jeg syns dette er rart, skummelt og fryktelig trist. Og jeg håper alle innbyggerne i alle stater finner seg en god plass i mulighetenes land også etter denne uka. Uten å ta i bruk hverken våpen eller annen vold. La oss alle håpe det blir et «country» for både «old men» og alle andre!
PS! En liten runde på google gjorde meg oppmerksom på at tv-programmet het: «Våre neste menn». «Våre beste menn» er derimot en facebookside og podcast. Riktignok om fotball. Det er også tittelen på en krigsbok av David Finkel. Rett skal være rett.
I dag nyter jeg sola og tenker på alle barnehageheltene jeg kjenner og de jeg ikke kjenner blant annet her på Hedmarken. Både de små og de store. Barn, barnehageansatte, foreldre – rett og slett alle superhelter som nå må ta fatt på enda en ny hverdag. Enda en gang må hverdagen og arbeidsmetodene snus på hodet. Det er igjen rødt nivå i nærområdet! I kommunene rundt, blant annet der jeg bor og der jeg jobber, rusler barn, foreldre og ansatte nå rundt på en knivsegg. I skrivende stund snakker Bent (Høie) i enda en pressekonferanse om lockdown kan komme til å bli en realitet igjen. Og jeg leser i nettaviser at det er smitte i en av kommunens barnehager. Jeg tenker spesielt på alle styrere som har ansvar for barn og ansatte og som helt sikkert forsøker å svare på alle foreldrespørsmål så godt de kan disse dagene samtidig som de organiserer kohorter, turnuser og åpningstider. Og tenker på hva neste uke bringer og hvordan morgendagen blir. Dere har en formidabel jobb!
Lykke til!
Norge er full av helter. Dessverre trengte vi et aggressivt virus for å minne oss om det. Vi har alle en nabo, et familiemedlem eller en kompis som hver dag møter opp på jobb for å få AS Norge og alle oss andre rimelig trygt gjennom også denne perioden. Vi vet alle hvem de er om vi tenker oss litt om.
Jeg vil gjerne hylle noen av dem litt ekstra. De jeg kjenner best og som hver eneste dag også til vanlig strekker seg lenger enn langt for å sørge for at det kjæreste vi har opplever trygghet og blomstrer i sin utvikling. De som både er Supermann, Batman, Elsa og Anna, Wonder Woman og Hulk til daglig. Og som jeg håper kjenner superheltkappa løfte seg opp hver morgen.
Jeg vil framsnakke alle barnehagekollegaene mine som befinner seg innenfor eller like utenfor gjerdet i barnehagen. De sørger for at det finnes et trygt og forsvarlig tilbud til barna i den unntakstilstanden vi befinner oss i. Og når de ikke fysisk oppholder seg i eller ved barnehagen, forbereder de dagene og ukene som kommer. Hvis de ikke er på tur med ungene da.
De er altså heltene som stiller opp for samfunnet og fellesskapet ved å gå på jobb i barnehagen! Og som jobber natt og dag for at åpningstid og grupper skal fungere for små og store. De som går på jobb og sørger for at pappaen som jobber på sykehuset, mammaen som holder butikken oppe og bonden som sørger for varer i hyllene kan gjøre nettopp det også i uka som kommer.
Takket være dere kan alle samfunnets roller fortsatt bemannes. Dere tar imot de små hver dag og sørger for at hverdagen blir så god og vanlig som mulig. Dere trosser egen smittefare og fare for å spre smitte til egen familie og alle andre dere møter for vår skyld. Dere stiller opp for barna i barnehagen og skaper en trygg hverdag for barn og foreldre.
Dere stiller opp for Norge. For deg. For meg. For oss alle. Uten dere stopper det opp. Dere er limet i samfunnet. Limet som vi er så avhengige av. Dere er helter. Jeg krysser fingrene for at det røde nivået og trusselen om det ikke blir så langvarig denne gangen.
Til dere og alle andre som stiller opp nå og ellers: Takk skal dere ha! Jeg heier på dere!
Et hjerte til alle hverdagshelter – “fanget” på tur med barnehageavdelingen!
At jeg har strikkedilla er i beste fall en gedigen overdrivelse. Jeg har strikket en god del, det skal sies. Mitt første plagg strikket jeg på barneskolen og gjennom tenåra og studieåra ble det opptil flere gensere. Blant annet en til småbrukeren, den var størrelse pledd.
Så ble det stopp. Helt til avleggeren så dagens lys. Da ble det litt strikkeklær til henne. Veldig motiverende å strikke størrelse 1,2, og 3 år. Da blir man liksom ferdig en gang. Men det dabbet av gitt. I fjor fant jeg et påbegynt prosjekt str. 3 år! Jeg rekte opp det hele. Avleggeren fyller snart 21.
Så kom da ånden over hu sjøl en gang i fjor høst. Skroget skrek om behov for litt ro innimellom. Og for å gi «sitte litt stille» som behandlingsmetode en sjanse så kjøpte hu garn! Nå skulle det bli genser. Veldig fint mønster, og den hadde potensiale til å bli helt nydelig. Ermene ble fort ferdige. De hadde mønster nederst og hver omgang var kort nok til at det var litt moro å holde på. “Blir den ferdig til jul da, tror du”, var det noen som spurte. Det gjør den. Men ikke forrige jul! Bolen, altså sjølve genserkroppen, ble påbegynt. Men herregud hvor sakte det gikk. Her fantes det ikke mønster og det var bare strikke, strikke, strikke. Ensfarget glattstrikk for de som er kjent med slike uttrykk. Det er kjedelig og tar sin tid. Tynne strikkepinner var det også.
Hu sjøl har ei mor. På kaffebesøk hos mora kom dama gående med en pose der hun dro opp ikke mindre enn 3 (!) nystrikkede ullgensere med fint mønster som hun hadde strikket bare fordi hun trengte noe å «henge fingra i». Sånn ca siden februar eller noe. Ville jeg og avleggeren ha dem, kanskje? Jeg så på mitt eget prosjekt og ble enda mer sikker på at jeg enten a) har en genfeil eller b) ble forbyttet på fødestua.
Men nå!!! Etter iherdig innsats, enorm viljestyrke og hardt arbeid er prosjektet faktisk ferdig. Og som jeg nevnte tidligere: jeg har strikket en god del før. Men jeg har alltid, og helt selvfølgelig, tilkalt forsterkninger i monteringsprosessen. Altså når det kommer til å feste på ermer og sy sammen det som skal sys sammen. Denne gangen har jeg derimot gjennomført hele prosjektet helt på egenhånd. Jeg trengte nøyaktig 3 forsøk på å få det riktig da ermene skulle festes på, og ei og anna maske for mye eller for lite ved felling ble tilslutt løst med personlig initiativ og lokale løsninger. Under mottoet: “æsj, det syns ikke allikevel”!
Slike bagateller må regnes med når Heidi gjør ting hun ikke kan. Og under parolen “Godt nok!” er jeg nå fornøyd eier av en stykk hjemmelaget genser! Det tok bare i overkant av et år. Gratulerer til meg!
Modellen sjøl var ikke i selfie-modus, så kleshenger får duge.
Å komme ut av tåka er for mange et kjærkomment uttrykk. Vi bruker uttrykket om å komme gjennom eller komme seg videre fra en krevende situasjon. Når vi kommer ut av tåka så er det akkurat som noe tungt og vanskelig slipper taket, vi puster bedre og tenker klarere. Litt som når vi er ute og flyr og flyet plutselig bryter seg gjennom skydekket og legger seg til rette i riktig høyde – OVER skydekket. Alt er stille, harmonisk og ikke minst klokkeklart.
Å komme ut av tåka kan på mange måter kjennes som at hjernen har fått en rens. Alt som har virket ullent, mørkt og seigt letter, vi retter blikket framover og det blir lettere å gå. Vi tar lengre skritt og framtida ligger klar og angripelig foran oss.
Noen ganger kan det være ganske ålreit å bevege seg inn i tåka også. Å forsvinne litt i alt det ulne og grå. Puste inn fuktig luft og kjenne seg litt alene og godt pakket inn. Alle lyder blir preget av alt det bomullshvite rundt oss og alle synsinntrykk blir annerledes. Lyset blir magisk. Litt dusere og mer mystisk. En tur i tåka er gjerne noe du gjør alene og det er ikke sikkert du møter så mange andre heller. Det er ikke tåke, regn og vind som lokker flertallet ut på tur. Men noen av oss tar gjerne en tur inn i tåka.
Denne søndagen er et godt eksempel. Til og med jeg innså at hvis jeg ikke allerede hadde befunnet meg til fjells så hadde jeg neppe gått ut i dagens turvær. Tjukk tåke av typen nedpå knea, regn OG vind. Men rikelig med frisk luft ble det. Det er magisk å se tåkeskyene drive av gårde i vill fart i knehøyde. Lys og lyder blir dempet og alle synsinntrykk og hørselsinntrykk preges av en viss loddenhet. Lydene som når fram til øret kan komme fra et et skogholt langt unna eller ha opprinnelse bak en sving like ved. Det er lett å bli lurt i tåkehavet.
Men det er mye fint å se på også. Og med fyr i peisen og tak over hodet er det ikke noe problem at regn og tåke renner av ansikt, hår og klær når turen er over. Det er bare å tørke av seg og nyte. Så er i alle fall jeg klar for neste tur inn i eller ut av tåka.
Allehelgensdag på setra.
Tåke motiverer for å legge merke til de små detaljene. For eksempel dråper på granbaret som henger ut over bekken. En bekk som er større enn noengang etter å ha samlet regnvær og snøvær i dagevis.
Denne uka leste jeg to blogger der temaet var blogger og psykisk sykdom. Lenalykke og bunnytrash. De kommenterte et utsagn fra en forelesning om psykiske lidelser. De kommenterte som mennesker og bloggere. I forelesningen ble det hevdet at blogging kunne være et tegn på psykisk sykdom da bloggere har et unormalt eksponeringsbehov. Begge stiller spørsmål om hva vi andre egentlig syns om utsagnet. Jeg må påpeke at jeg ikke har hørt forelesningen, kun lest blogg om den.
Jeg kan kun svare for meg selv. Som blogger. Men aller mest som menneske. Og da understreker jeg: som menneske med varig ikkepsykisk sykdom.
Friske mennesker blir i stor grad bekreftet ut fra rollen de har i arbeidslivet. «Hva jobber du med?» er et standardspørsmål som etter min erfaring dukker opp relativt tidlig under smalltalken i et selskap der du ikke kjenner alle fra før. Du får i løpet av arbeidsdagen også på et eller annet vis tilbakemeldinger på jobben du gjør og du føler deg verdifull i samfunnet. Du gjør nytte for deg. Når du blir syk og sykmeldt fra jobb mister du alt dette. For det første legger du til et «men» når du svarer på hva du jobber med. «Men jeg er sykmeldt akkurat nå…». Eller du prøver å unngå temaet. Kanskje du ikke orker å gå i selskapet en gang.For det andre går du glipp av de daglige tilbakemeldingene på jobb. Og du føler deg unyttig og verdiløs. Du blir usynlig. Noen av oss bruker da noe av restenergien på å gjøre oss selv synlige på andre måter. For eksempel blogg. På godt og vondt kan det føre til tilbakemeldinger. Som pedagog vet jeg litt om at all oppmerksomhet et barn får kan være kjærkommen. Uansett om det er positiv eller negativ oppmerksomhet. Slik sett er vi bloggere, og de fleste andre jeg vet om, som barn. Og muligens har vi et usunt eller i alle fall overdrevent behov for oppmerksomhet, som det ble hevdet. Litt som barn.
Som sykmeldt har du endelig tid til å skrive. Da blir kanskje en større andel av bloggerne av de syke? Jeg for min del har blogget som «frisk» også.
3. Å blogge ventilerer mye. Både følelser, frustrasjon, tanker og spørsmål. Kanskje blogging fritar de nærmeste for stadig og gjentagende å høre om dette? Det fritar kanskje dem for psykiske påkjenninger. Påkjenninger som kommer av å være nær oss som både har meddelelsesbehov og oppmerksomhetsbehov. Vi bloggere altså. Det er tøft å være pårørende til en med varig sykdom. Til og med en blogger forstår det.
Blogging åpner for å lese og motta råd og innspill fra andre. Andre i en liknende situasjon eller i situasjoner som har overføringsverdi. Det er mye psykisk helse i å ikke føle seg alene i den situasjonen en befinner seg i! Kanskje det også er en bevisst eller ubevisst motivasjon for å være aktiv i bloggverdenen.
Så klart vi er psykisk syke. Eller fysisk, eller begge deler. Eller ingen av delene. Så vidt jeg skjønner henger kropp og sinn relativt nært sammen og er avhengig av hverandre. Også hos bloggere. Omtrent som hos alle andre grupper i samfunnet, antar jeg. Og vi gjør jo ikke akkurat så mye skade med denna blogginga. De fleste av oss har ikke så mye som et bittelite snev av usunt kroppsfokus en gang.
Og det er jo fritt fram å klikke og lese. Eller la være.
I kveld er det fullmåne. Ingen sammenheng med psykisk sykdom eller blogging i utgangspunktet – med mindre du er varulv.
For meg som ikke har slikt noe tilgjengelig i eget hus er det supert å ta seg en tur på jobb. Der fikk jeg klemt på opptil flere av arten i går. Ikke så mange som jeg ville, selvfølgelig, det er viktig med smittevern. Men noen. Til og med en og annen 5-åring. Og takk for det.
En klem gir energi for resten av dagen. Og har du ikke en 4-åring tilgjengelig, så bruk katta, gubben, samboeren eller en teddybjørn. Ligg unna naboen eller bussjåføren. I alle fall nå i disse covid-tidene.
En god helg ønskes deg, både du som har 4-åringer eller andre å klemme på og til deg som ikke har det. En digital klem og et hjerte sendes dere alle!
