I dag nyter jeg morgenkaffen i skogen og tenker på alle barnehageheltene jeg kjenner og de jeg ikke kjenner. Både de små og de store. Barn, barnehageansatte, foreldre – rett og slett alle superhelter som tar fatt på enda en ny hverdag i dag. Lykke til!
Jeg er helt sikker på at her løses alle praktiske utfordringer på strak arm. Både smittervernmessig og pedagogisk. Og jeg er overbevist om at både store og små gleder seg til å treffe hverandre igjen. Snakk sammen, hjelp hverandre og finn gode løsninger så er jeg sikker på at verden og hverdagen blir bra igjen, om ikke bedre!
En ekspedisjon har alltid et mål. En walkabout likner mer på å surre rundt i skogen. Mine turer har ofte en del walkabout i seg. Det blir en del surr. Men det er da et mål med det hele også som regel. Ofte har det med å skape litt rom i nøtta å gjøre. Det blir ofte slik i naturen. Naturen som arena for store erkjennelser er romantisk oppspinn skriver Torbjørn Ekelund i “Året i skogen”. Det tenker jeg han har rett i. Jeg opplever heller at det er de små og konkrete tankene som får plass. Jeg tenker på å holde meg varm, mett og rimelig komfortabel. Skogens ro og naturens stillhet er andre begrep vi hører om fra turfolk og andre. I januar er det stile. Snø som faller og islagte bekker og vann bråker ikke. Men nå i april. Skogen byr på et leven av en annen verden. Småfuglene synger for bare livet. Det kvitres og fløytes og pipes over en lav sko. Her gjelder det å bli hørt! Så miniekspedisjoner og walkabout til skogs der stillhet søkes bør nok helst gjøres tidligere på året. Nå går sola ned over hengekøya mi og konserten er i ferd med å stilne for i kveld. Nå høres kun en og annen trost og bondens traktor på nabojordet. Kortreist skogstur med lyd av der ingen skulle tru at nokon kunne bu!
Det finnes mange helter i samfunnet vårt. Spesielt nå for tida er det noen som trer tydelig fram. Og så er de de heltene som ikke synes. De som er helter i sin egen hverdag, er overlatt til seg selv og sine egne løsninger på sine private utfrodringer. En hverdag som mildt sagt ikke akkurat er som vanlig for tida.
I 2. etg på småbruker holder en slik helt til. Denne helten holder siden januar egentlig til i sentrum av hovedstaden. Der bor, spiser, trener og studerer hun. Nå er leilighet i asfaltjungelen byttet ut med jenterom på småbruket, forelesninger, kurs og kollokvie er byttet ut med nettforelesninger, podcast og møter på teams. Det flunkende nye juridiske fakultet er byttet ut med et småbruk på bygda. Joggeturer på St.Hanshaugen er byttet ut med turer i skogen og langs veien der ingen skulle tru. Og treningssenteret er byttet ut med øvelser på låven!
Og hu sjøl leser korrektur på rettsvitenskapelige tekster! Ære være alle foreldre som driver hjemmeskole og skal følge opp de håpefulles brøkregning med flere ukjente og spanskundervisningen til fjortisen. Dere trenger en klapp! Akkurat som en del av dere, regner jeg med, begriper jeg ikke en puck! I går leste jeg 3000 ord erstatningsrett. Jeg fant en kommafeil og en stor og liten bokstav-feil. Thats it! Det andre begrep jeg så lite av at det kunne liksågodt vært spansk. Eller gresk.
Jeg applauderer alle studenter som gjør så godt de kan med å lese, skrive, forstå og tilegne seg kunnskap. Om ei uke, en måned eller to er det eksamen. Jeg heier på at dere klarer å forberede dere godt nok til at semesteret får en god slutt og dere kan starte på ny frisk og gå videre etter sommeren! Det fortjener dere!
Nils ble ikke særlig klokere etter å ha studert jus i flere år. www.absurdgalleriet.no
At jeg har strikkedilla er i beste fall en gedigen overdrivelse. Jeg har strikket en god del, det skal sies. Mitt første plagg strikket jeg på barneskolen og gjennom tenåra og studieåra ble det opptil flere gensere. Blant annet en til småbrukeren, den var størrelse pledd.
Så ble det stopp. Helt til avleggeren så dagens lys. Da ble det litt strikkeklær til henne. Veldig motiverende å strikke størrelse 1,2, og 3 år. Da blir man liksom ferdig en gang. Men det dabbet av gitt. I fjor fant jeg et påbegynt prosjekt str. 3 år! Jeg rekte opp det hele. Avleggeren fyller snart 21.
Så kom da ånden over hu sjøl en gang i fjor høst. Skroget skrek om behov for litt ro innimellom. Og for å gi «sitte litt stille» som behandlingsmetode en sjanse så kjøpte hu garn! Nå skulle det bli genser. Veldig fint mønster, og den har potensiale til å bli helt nydelig. Ermene er ferdige. De hadde mønster nederst og hver omgang var kort nok til at det var litt moro å holde på. Blir den ferdig til jul da, tror du, var det noen som spurte. Det gjør den nok. En eller annen jul! Bolen, altså sjølve genserkroppen, er påbegynt. Men herregud hvor sakte det går. Her fins det ikke mønster og det er bare strikke, strikke, strikke. Ensfarget glattstrikk for de som er kjent med slike uttrykk. Det er kjedelig og tar sin tid. Tynne strikkepinner er det også.
Hu sjøl har ei mor. På kaffebesøk hos mora kom dama gående med en pose der hun dro opp ikke mindre enn 3 (!) nystrikkede ullgensere med fint mønster som hun hadde strikket bare fordi hun trengte noe å «henge fingra i». Sånn ca siden februar eller noe. Ville jeg og avleggeren har dem, kanskje? Jeg ser på mitt eget prosjekt og er enda mer sikker på at jeg enten a) har en genfeil eller b) ble forbyttet på fødestua.
Er det noen som sverger til. Lavkarbo kalles det ofte på norsk. Og det finnes visst en hel haug varianter. Spesielt liker etter jul og påske og andre perioder for uhemmet inntak av akkuratdetduharlystpå. Hjemmeisolasjon kan nok for noen oppleves som en neverending jul eller påske på det viset. Jeg kjenner på den. Hjemme hos meg sverger minst 1/3 av de tobeinte til varianten som inneholder lite karbo, men heldigvis en god del bacon. Det er ganske fett. Bacon. Og godt. Spesielt sammen med eggerøre eller speilegg.
Selfie?
Den tredjedelen som fikser dette på en ordentlig måte, det vil si er strikt når det gjelder og slipper opp når han kan, er nå relativt mye lettere og sprekere enn for noen år siden. Verre med meg da, som kombinerer baconet med både brødskive og sjokolade. High fat og high carb! Blir liksom ikke helt samme effekten av det!
«Å vil du væta å vi leve ta, ja så er det si`flæsk og rabarbra». Fett. Slik synger det ikkesåkjente bandet «Vandrerne»! Etter en litt for lang seanse med research, kunne Tidal (!) fortelle meg at strofa kommer fra den eminente låta «Ingen elske som en Romedøl». Må nok innrømme at «Den fineste jinta» var favorittlåta den gangen midt på 70-tallet da Vandrerne og Thorleifs var så å si enerådende på morsans gamle platespiller. De holdt seg til langt ut i kassettalderen. Akkurat nå kjenner jeg at behovet for for eksempel AC/DC eller annet spillbart der trekkspill er totalt fraværende er stort. Men får vel høre «På samma vægen» en gong tel først. Fett.
Vel si`flæsk har jeg såpass mye av at jeg kan nok leve på det ei stund. Rabarbra er det dårlig med akkurat på denne tida av året. Men om noen uker kan jeg nok leve ei stund på begge deler. Blir sikkert fint det, å variere med litt rabarbra. Helt sikkert med sukker på! Slik som på 70-tallet, akkompagnert av Vandrerne! High fat, high carb! Igjen! Hau.
Jeg ligger nok skikkelig dårlig an. Ikke bare på grunn av musikken jeg vokste opp med, altså. Her etes både sukker og andre karbohydrater, bacon, smør og ikke minst pottis! Fett. Pottis som i potetgull eller chips som enkelte velger å kalle det. Fett åkke som! Og karbo. Mohahahaha!
Fett. Kult. Tøft. Stilig. Og så videre. Her har plutselig begrepet fått positivt fortegn! Det som er litt artig da, er jo at begrepet stort sett kun brukes om ting som ikke er spesielt feite. Et imponerende triks i halfpipen kan gjerne beskrives som «fett». Har du sett mye ekte fett i halfpipen noen gang? Bruker vi derimot uttrykket om god mat? Hvis jeg serverer en innmari god middag med både ovnsbakte greier og avanserte teknikker, og mye smør, for eksempel. Sier gjesten «fett» om prestasjonen da? Tvilsomt. Blir liksom ikke helt riktig det. Å bruke ordet i den sammenhengen.
«Fett er den mest konsentrerte energikilden i maten. Fett og matvarer med høyt fettinnhold bidrar derfor med mye energi, men de bidrar også med livsnødvendige flerumettede fettsyrer og fettløselige vitaminer og bør derfor inngå i kostholdet.» Sånn skriver matportalen.no om fett.
De skriver en del om farlig og mindre farlig fett også og om hvor mye som er lurt. Og at fett isolerer. En ting vet jeg: for mye er for mye, og det er ikke lurt! Da blir klærne trange, utholdenheten på tur dårligere, kroppen usunnere, ganglaget tyngre og hverdagen svettere. At rynkene blir færre er visst bare en digresjon av typen på feil jorde til feil tid. Men det er ikke jug, altså, litt fett i fjeset er ikke dumt for de som ikke er ca 15 lenger. Hun som sa at valker er penere enn rynker, tenkte nok ikke på sunnhet, nødvendigvis. Det skal sies at sitatmaskinen sist ble sett og ikke minst hørt et eller annet sted i Rondane. Der er fett ekstra godt. Hun kan, til hennes forsvar, ha vært sterkt påvirket av den kjensgjerningen. Vi var tross alt fryktelig langt fra bilvei! Tenker at det er mulig hun var påvirket av en del andre ting også. Hva kan undertegnede bare anta. Hun sa nemlig i samme samtale også de bevingede ord: «de fleste folk er døde». Fett. Såpass fett at turfølget faktisk måtte gå ut. For å le ferdig. Ps: turfølget ble ikke ferdig! Med å le. Ikke feit heller. Men ikke akkurat mye tynnere heller! Må vel skylde på high fat, high carb igjen. Og nå er det like før jeg kommer mer inn på karbo igjen og dermed videre inn på sjokolade og derfra er jo veien kort til Johnny Depp, som vi alle vet. Og det hadde jo faktisk vært ok med et innlegg uten Johnny, så derfor får jeg vel sporenstreks skrive mer om pottis! Eller fett. Det var visst det jeg skulle.
Maarud er litt opptatt av hva fettet heter. De vil gjerne ha enerett på ordet potetgull har jeg lest. Fett er fett, sier jeg. Kall det hva dere vil for min del. Jeg kommer nok ikke til å slutte om dere kaller det potetsomerdynketifettsådetrenneravdetførvistekerdetsådetblirekstragodtogvanedannende! Det hender jeg bytter ut pottisen med cheesedoodles, derimot. Men kun hvis jeg er alene hjemme! Det fins flere gode argumenter for det. Sikkert kun kjennere som bryr seg. Fett.
Fett. Er det faktisk mulig å skrive seg så inni hampen ut på vidda?
Undertegnede kunne sagt mye om kvinneideal og fett, sunnhet og fett, kosthold og fett. Fett meg her og fett meg der. Men endte altså med å skrive om trekkspellmusikk fra 70-tallet. Og litt tur og Johnny Depp! Fett! (som i kult, tøft, stilig, altså!) Nå blir det ikke mer, må stikke og forbrenne noe fett. Gikk jo en hel pose med potetsomerdynketifettsådetrenneravdetførvistekerdetsådetblirekstragodtogvanedannende i går. Også kalt pottis! Og nå har jeg akkurat startet helga. Med bacon, og speilegg, uten brødskive! Fett!
Våren har virkelig slått til her på østlandet de siste dagene, selv om sur vind foreløpig hindrer i alle fall meg fra de helt store utskeielsene utendørs. Men jeg rekognoserer.
Når værmeldinga ser slik ut:
Fristende.
Altså sier strålende sol og bortimot vindstille flere dager på rad og den kranglete undersåtten er på bedringens vei blir fristelsen stor for å pakke tursekken og stikke til skogs. Planen var å finne et idyllisk overnattingssted for hengekøye og sovepose ca 50 meter fra veien, lur avstand med kun ett fungerende bein. Avleggeren mente 15 meter var maks.
Jeg har funnet opptil flere egnede steder, men de krever nok at jeg tilbakelegger bittelitt flere skritt offroad. Langt nok til å ikke se bilen fra hengekøya i alle fall. Og, by the way, badesesongen kan starte også der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Isen har gått!
Her bor Børre Bever. Isen har gått og badesesongen kan begynne.Her har jeg overnattet før. I dag, lunsj.
For en som tåler startnummer, poengutdeling, laginndeling og konkurranse relativt dårlig er det å skrive om spill rett og slett høyt spill. Les: liker såpass godt å vinne at innsatsen kan oppleves som noe overdrevet. Men: The game is on. Terningen er kastet og brikkene i stilling.
Spill kan handle om fotball for eksempel. «Sport og spill» som det heter, eller het da. Der fins det både spillere av ulik kvalitet og spill på diverse nivåer. Mange av de jeg kjenner tilbringer relativt ofte helga og ukedagene som tilskuere, sjåfører, heiagjeng og bananbærere i forbindelse med spilling av fotball på et eller annet nivå. Ofte starter det vel med det nivået der spillerne slår hjul midt under angrepet eller fortsetter å spille mot samme målet etter pause og sidebytte.
Undertegnede har selv vært del av spillet i mange år. Ikke det med å slå hjul og feil mål, selvfølgelig. Både som tenåring og «litt» eldre har jeg hatt glede av å spille fotball. Fryktelig artig som regel. Men det handler jo om å score mål for å vinne dette spillet, så når det første målet kom i en alder av 40+, på ei trening der offsideregelen var et ikke-tema, er det vel greit at denne spillerens karriere nå endelig ser ut til å ha gått over. Det ble liksom aldri noe «playoff» som det heter. Fint ord forresten, og jeg tror bestemt det har med fotball å gjøre. Det ble ikke noe sluttspill sist undertegnede hadde comeback heller. At treningsgrunnlaget før turnering var hele en stk trening med innlagt grillfest kan være medvirkende årsak. Eventuelt mangel på talent.
Spill kan også handle om instrumenter. Det er egentlig fryktelig fristende å vie et spill-innlegg til fele. Fristelsen hadde nok blitt enda større om dette hadde vært en videoblogg. Vi skal alle være glad den ikke er det. Av ulike og tilsynelatende helt tilfeldige årsaker har fele liksom blitt mitt instrument. Jeg har lang erfaring med blokkfløyte. Lenger enn mange da de flinke etter hvert fikk gå over til altfløyte. Noen måtte imidlertid fortsette på blokkfløyte. Sikkert fordi fingrene var for korte. Noen måtte også velge blokkfløyte som instrument på lærerhøgskolen. Andre lærte å spille gitar. Forskjell på folk har det vært støtt. Og forskjell på spillere, tydeligvis.
Men altså: fele. Her kom «debutforestillingen» relativt mye senere. I en alder av 39-ish, ble det bestemt at undertegnedes underholdningsinnslag på en meget god venns 40-årsdag skulle være felespill. Av den enkle grunn at jeg (eller rettere sagt husstanden v/dattera) var innehaver av ei fele. At nevnte instrument manglet minst to strenger hadde i grunn ikke så mye å si. Felespill ble det. Men spillekarrieren tok aldri helt av, for å si det sånn! Det hadde ikke med notene å gjøre, heller. De så pene og helt i orden ut! Fela har i ettertid fungert mer som en trussel. Både for undertegnede og omgivelsene.
Husstanden er også eiere av både ludo, kortspill og ikke minst monopol. Artige greier alt sammen. Men har du tapt i monopol de siste 15 åra, så er lørdagsunderholdningen på tv ofte å foretrekke. Dessverre. Apropos det. Tv består jo snart ikke av annet enn spill det heller. Reality, seerstemmer og stem hverandre hjem «fordi vi ikke har blitt så godt kjent» aka «jeg liker’rei ikke» i nesten hvert eneste program, jo. Vil du værra med på leken, må du tåle steken. Vel bekomme. Bedre med kabal. Der er det lettere å vinne. I alle fall om man jukser litt.
På den der duppeditten som ligger i lomma og kalles «smarttelefon» er det uante spillmuligheter. Jeg pleier ofte og av flere årsaker å kalle den «ikke-så-smart-telefon». Nok om det. Sjøl hadde jeg i begynnelsen av denne coronatilværelsen dilla på wordfeud. Det har vel vært relativt ut i noen år, men er tross alt det eneste online-spillet jeg vet om som går så sakte at jeg klarer å følge med. Ikke så moro å tape der heller, forresten.
Det ble aldri noe langvarig prosjekt. Men noen har nok smartere telefon enn meg. Jeg vet om mange som bruker sin til å spille på, i alle fall. Folk har både dyrehager og gårdsbruk, de utveksler for og grønnsaker og må huske å fore dyra i pausa si på jobben. Jeg aner ikke, men regner med det gir dårlig med spillpoeng om du hopper over ei foring og lar dyra gå uten vann! Og det er jo surt å tape på poeng, såpass skjønner jeg veldig godt! Ellers er jeg ikke spillbar og sletter konsekvent alle spillforespørsler. Ihvertfallikkespillegaldottenno.
Jeg har spilt playstation. Og wii. Vi var en jentegjeng som hadde playstation-kvelder en periode for noen år siden. Vi og Mario. Tennis og sykkelløp har jeg prøvd på wii. Og pil og bue. Men akkurat det er mye artigere på årntli. Der hender det rett som det er at jeg har havnet i en turnering. Altså av den private sorten, på egen tomt. Spillet dreier seg for min del mest om å slå meg selv på dette området. Også kalt å få inn poengtreff på mer enn to piler i en runde.
På mail og face opplever jeg helt ekstremt med tilbud om spill. Det er «bare» å sette inn 500 kr på spillkontoen så kan man leke med casino eller slots eller hvadetnåheter så mye man vil. Eller noe i den duren. Online vøtt. Det som er helt sikkert er at undertegnede ikke har vært i nærheten av å melde seg på noen av disse spillene. Hverken gårdsdrift eller casino. Og jeg kan ikke skjønne hva som skal lure meg til å begynne med det heller. Da blir det nok heller monopol. Eller fele. Eller, gud forby, enda et halvhjertet comeback som fotballspiller. Hau.
Både fotballen og fela ser bra ut da. Der de ligger i ei hylle på kottet. Brettspillene vet jeg ikke hvor ligger. For øvrig holder jeg meg for tida til spilling av musikk både på smarttelefon og cd (!) og jeg deltar i livet (vanligvis da). På spillebrettet som kalles hverdagen kan det oppleves at det gjelder å forvalte sine brikker riktig. Og så er det jo slik at noen ganger får man en sekser (hurra!) og noen ganger får man ener. Og så gjelder det å ikke havne bak et tårn, gå konkurs fordi en stadig vil kjøpe Ullevål hageby men havner i fengsel eller bli helt slått ut da…..
Den kommer jammen i år også. Som den har gjort alle år.
Dette annerledesåret som startet som et helt vanlig år. Ikke noe spesielt i det hele tatt. 2020 ankom som alle tidligere år med utsikt over fyrverkeri, et par stjerneskudd og ei flaske sprudlevann midt i ei iskald natt der halve selskapet måtte trekke innendørs på grunn av kald vind.
Januar ble stille. Avleggeren flyttet til hovedstaden og ble student. Småbrukeren og hu sjøl ble att og hverdagen gikk sin gang. Februar bød på hålke og dårlig føre. Hverken skiføret eller trugeføret var spesielt imponerende i lavlandet. Selv ikke der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Her altså.
Så kom mars. Som vi alle vet så kræsja den så til de grader at vi knapt så andre folk hele måneden. Pandemi, lockdown, karantene, smittevern og sosial distanse ble helt vanlige ord for oss og helt legitimt å heie på og forholde seg til. Det fortsatte inn i april. Nå har vi jaggu fått et artig ord til: «kohort»! Aldri hørt det før og aldri tenkt at jeg trenger det. Trodde at jeg hadde et begrep som holdt, nemlig gruppe! Men man lærer mens man lever. Så nå altså kohort.
I dag fant jeg ei gruppe som ga håp. Håp og visshet om at enkelte ting går sin gang og kommer igjen år etter år. Uansett hvor skakkjørt verden er ellers. I dag har jeg plukket årets første bukett med hvitveis! Den bryr seg ikke om hverken pandemi, smittefare eller kohorter. Den bare tyter opp av bakken og står og lyser som ei stjerne på skogbunnen mens den lytter til den frenetiske sangen fuglene klarer å prestere på denne tiden av året. Det er vår!
Forsterkning er et kjent begrep og grunnlag for en velprøvd metode i pedagogikken. Det er så enkelt som at det du vil ha mer av gir du oppmerksomhet. En atferd du vil at barnet skal gjenta, må derfor få ros og positiv tilbakemelding. Motsatt så kan vi forsterke negativ atferd ved å påpeke den negative atferden i stedet for å overse. Fokuset og oppmerksomheten blir på den og det vi vil ha mer av blir borte.
Enkelt sagt: vi må overse skrik og skrål og rose god oppførsel.
Jeg lurer på om slik forsterkning virker på Trumph. WHO-generalen gjorde et forsøk i går.
«Vi har fokus på å bekjempe smitte» var vel budskapet i kortversjon. Kan vi la det bli med det? Så får Donald gå av skaftet uten for mye fuss. Han furter, men erfaring tilsier at det går over hvis vi ikke gir det så mye oppmerksomhet…
…og det ryktes at Bill Gates har slengt inn noen kroner…som vanlig er det en “voksen” som har årna opp, altså…
I natt drømte jeg om jobben. Det skjer med jevne mellomrom. Det handler som regel dessverre om å miste oversikten og kontrollen nesten hver gang jeg har jobbdrømmer. Ikke bra. Spesielt ikke nå som jeg ikke har vært der siden februar.
I natt handlet det selvfølgelig om corona. Altså egentlig ikke så mye om virus da, mer om konsekvensene. Jeg drømte at barnehagen åpnet igjen. Og jeg var der. Litt forvirra etter så mange uker på sidelinjen. Jeg drømte at ungene kom i barnehagen i går, altså den 14. april. Foreldrene hadde misforstått at «barnehagen åpner igjen etter påske» slik at vi da opplevde at hele barnegruppa møtte opp ei uke før vi var forberedt på at de skulle komme. Det rant inn med unger akkurat som det pleier og vi var forvirra! Jeg kunne se i øynene til kollegaene mine den panikken jeg også kjente lå og lurte. Hva gjør vi nå? (Beklager barnehageforeldre: misforståelsen var selvfølgelig utelukkende i min forvirrede drømmehjerne!)
Når jeg, som ikke har vært i barnehagen på lenger enn de fleste og som antakelig ikke skal være med på denne gjenåpningen i det hele tatt har stressende drømmer om å miste kontrollen….hvordan ser drømmene til de som er i aktiv tjeneste ut da?
Jeg er ganske sikker på at det er mange topplokk som maler løs på ulike scenarier og ulike løsningsmodeller om dagen. Både styrere, rektorer, barnehagelærere og barneveiledere. Og ikke minst renholdspersonalet. Hvordan blir arbeidsdagen deres i barnehagene rundt omkring framover?
Vi vet nemlig at vi må være forberedt! Vi må ha tenkt på alle scenarier. Vi må ha tenkt på hva vi gjør når vi skal dele i mindre grupper uten mer personale, kanskje med mindre. Vi må ha en plan for hvordan vi organiserer lek, do, bleieskift, måltid, levering, henting, trøst, påkledning….alt som hører hverdagen i barnehagen til.
Noe av det beste jeg vet i jobben min er når jeg kan ta med en liten gruppe barn ut og oppleve, leke, lære, spise mat og snakke sammen. Vi oppdager mye i slike stunder både små og store. Både om omgivelsene og oss selv. Når jeg snakker om små grupper så er det altså meg og minst 6 barn, jeg snakker om. Det er den minste gruppa jeg kan få til med bemanningsnormen som eksisterer på «stor» gruppe, 3-6 år. Hvis alle ansatte er friske og tilstede. Dette kan jeg få til i et par timer. Så sant jeg ikke må forlate gruppa for å gå på do, gå i et møte eller ha den luksusen å ta pause. For ikke å snakke om tida før sistevakta kommer om morgenen og tida etter at førstevakta går hjem om ettermiddagen. Ca 4 ½ time hver dag. Da må gruppa slås sammen med andre barn og voksne og gruppestørrelsen blir da selvsagt en helt annen.
Disse stilte seg opp før covid19.
Dette er barnehagehverdagen. Den har vi gode rutiner på og god kontroll over og vi vet hva som må til for å få det til å gå rundt. Jeg er helt sikker på at det er veldig mange barnehageansatte som gleder seg til å få denne hverdagen tilbake. De gleder seg til å møte barn, foreldre og kollegaer igjen og å skape slike gyldne øyeblikk. Det går nok en del tanker gjennom disses hoder i dag. Hvordan blir rammene? Hvordan skal vi få dette til? Når kommer hverdagen tilbake?
Jeg har akkurat lest «Veileder om smittevern i barnehager under covid-19 utbruddet 2020 som ligger på www.udir.no.
De har tenkt en del de som har laget den. Jeg er helt sikker på at de også har tenkt at det hadde vært fint med en ansatt til eller to å bruke på barnegruppene nå. Sånn er ikke hverdagen udir! Og jammenmeg legger de opp til at barnehagene skal tenke en del sjøl. Bra vi er vant til å finne løsninger, være fleksible og løse utfordringer underveis som de oppstår. Hver eneste dag. Og takk og pris for unger og voksne som er vant til å leve livet utendørs. Og til foreldre som lurer: ha tålmodighet med oss. Vi gjør som vanlig så godt vi kan og så trygt vi kan og selv om vi har en del erfaring med virus så er vi ganske så nybegynnere på akkurat dette!
Jeg tenker spesielt på alle styrere som har ansvar for barn og ansatte og som helt sikkert forsøker å svare på alle foreldrespørsmål så godt de kan disse dagene. Dere har en formidabel jobb!
