Jeg har nesten ingen venner.

Vi er midt i november. Det er grått og trist ute og jammen kan det lett bli litt stusslig innvendig også. Og grått. Vi får beskjed av myndighetene om å begrense antallet nærkontakter vi omgås. Helst ikke komme nærmere hverandre enn et par meter og i alle fall ikke gi hverandre en klem. Så sant du ikke klemmer på en som tilhører samme husstand som deg sjøl.

Så kommer det: dersom du bor alene kan du velge deg et par klemmevenner slik at du har minst en eller to å klemme på… «Da gjelder det å velge med omhu og etter bruksbehov», sa jeg til en kollega. En kollega som bor alene. Vi tøysa litt, med andre ord, før realiteten egentlig hadde gått opp for oss begge.

Det er stusslig med så sterk grad av sosial distanse, til og med for meg. Det innrømmer jeg glatt, selv om jeg er av typen som nok trives bedre enn gjennomsnittet i eget selskap. Jeg syns vanligvis det er helt ok å være litt alene, med andre ord. Dessuten har jeg både småbruker og kattunge å klemme på om behovet skulle inntreffe. Og ikke minst en jobb der det vanker en og annen klem, selv om samværet også i barnehagen preges av smittevern.

Men hva med alle de som bor alene? De som kommer hjem til tomt hus eller leilighet hver dag. Hvis de i det hele tatt er ute.  Sjansen er jo stor for at de har hjemmekontor for tida. Som anbefalt. Hva med de som til vanlig kanskje ikke har så mye omgang med folk utenom de som de omgås på jobb? Og hvordan kjennes det når de få vennene du har ikke velger deg men noen andre som «klemmevenn»? Jeg er helt sikker på at det gjør vondt. Og at det akkurat nå går på helsa løs for mange.

Selv var jeg innom blomsterbutikken forrige uke. En av de få stedene jeg har vært innom på ei stund. Jeg tok meg selv i å faktisk føre en unormalt lang og detaljert samtale med blomsterselgeren i kassa. Og jeg diagnostiserte det hele som en bivirkning av koronatiltakene. Skravlebehovet må ellers finne seg i å ligge litt latent for tida.  Selv om dama i butikken var vel verdt å prate med uansett pandemi eller ikke, kjentes det nesten litt flaut ut etterpå.

Hva da med de som knapt ser eller snakker med andre og kanskje ikke har gjort det på ukesvis? I vår klappet vi for alle helsearbeiderne som sto midt i krigen og ga pleie og behandling til de sykeste. I dag syns jeg vi skal klappe litt for alle de som er enda mer ensomme enn vanlig. De som ikke har noen å snakke med og klemme på fordi smittevern setter dem på sidelinja. Å stå på den sidelinja og observere er i overkant tøft, vil jeg tro.

Og siden klapping så vidt jeg vet hjelper bare ei bittelita stund, og det antakelig er vi som klapper som får mest hjelp av det så vil jeg oppfordre til noe mer. Jeg vet i alle fall at jeg skal bruke kvelden til å tenke på alle de jeg kjenner som jeg ikke er sikker på om har en «klemmevenn». Mistenker jeg at du sitter alene på uke 7 og lengter etter en klem, så sender jeg en digitalt, og du skal ikke se bort fra at jeg tar kontakt. Og føler du at dette er deg – mangler du en å snakke med så send meg gjerne ei melding – jeg kan rydde plass på nærkontaktlista mi!

Et hjerte til deg som trenger det. Akkurat dette hjertet ligger i is. La oss hjelpe hverandre slik at ingen flere hjerter blir frosne i høst.

PS! I dagbladet i går leste jeg denne lille personlige historien som Erna Solberg delte i en tale. Den får snakke for seg selv:

«Jeg har en bekjent. Hun har god utdannelse, er ressurssterk og flink på alle måter. En dag jeg snakket med henne, spurte jeg om hun hadde det bra. Jeg forventet å høre at hun hadde det fint. For det er jo sånn vi alltid sier. Det går bra. Vi har det fint. Men hun så på meg, ble stille et øyeblikk, og så sa hun: “Nei, vet du hva? Jeg har det ikke så bra. Jeg har nesten ingen venner. Jeg omgås nesten ingen utenom jobb.”

https://www.dagbladet.no/nyheter/jeg-har-det-ikke-sa-bra-jeg-har-nesten-ingen-venner/73069238

 

 

3 søndagsgleder og ei jakke i gangen.

Syns du november er mørk og tung? Det er jeg faktisk helt enig med deg i. I alle fall slik den foreløpig har oppført seg i år. Grå, tåkete, mørk og tung. Og full av korona. Ingen vakker frost eller førjulssnø som gjør hverdagen lysere og ingen festligheter. November er for meg vanligvis en ganske festlig måned, ofte med både julebord og ikke minst feiring av både egen og andres bursdag. Ikke denne novemberen.

Så i år gjelder det å glede seg over noe annet.

Denne søndagen gleder jeg meg over følgende:

  1. Søndagslunsj med bålpølser, kanelsnurrer, vannbakkels og Sarah Bernard med 3 generasjoner, en kjæreste og ei bikkje helt smittevernmessig trygt gjennomført utendørs.

  1. Ubegrenset tilgang til pelsterapi. Vekselvis type manisk og type kooooose.

 

 

  1. Forholdene for levende lys er optimale. Nesten døgnet rundt. I alle fall så sant pelsterapien ikke er i raptusmodus.

  1. Denne jakka har hengt i gangen i flere dager. Det betyr at avleggeren tilbringer dagene på småbruket. Mammalykke!!!

 

Slett ikke verst for en tåkemørk søndag i november. Lag deg en god kveld!

Svart katt over veien!

I går var det fredag den 13. Fredag den 13.november i det herrens år 2020. For øvrig døpt til et møkkaår av mange. Nok om det. De fleste er jo fullt klar over hvilken dato og dag det var i går, slik sett er ikke dette akkurat folkeopplysning. Ha meg unnskyldt! Og de fleste sendte vel en og annen tanke til hvilken dag det var, og hva vi forbinder med fredag den 13., i løpet av gårsdagen.

Jeg er riktignok kjent for noe dårlig timing enkelte ganger, men dette er altså ikke en av de gangene. Denne gangen dreier det seg om en bevisst handling. Jeg valgte altså å ignorere det fakta at det i går var fredag den 13. Jeg lot som ingenting og tok fatt på dagen som om det skulle være den 11. eller den 23. Hver gang tanken om at det var den 13. OG fredag kom snikende, skjøv jeg den unna og fortsatte. Lot som ingenting, faktisk.

Nå høres det ut som om jeg er tidenes mest overtroiske individ, med fullt fokus på feil dato på feil dag, svarte katter over veien og salt som må kastes over skuldra. Antakelig så feil det går an å ta. Jeg bruker å si at jeg har endelig nok med folk og fenomener jeg faktisk kan se med det blotte øyet, så alt annet mellom himmel og jord pleier å gå meg hus forbi.

MEN, ikke desto mindre, så har tidligere forglemmelser på fredag den 13. ofte vært av typen: «er det mulig å være så grusomt klønete? Åja, det er fredag den 13. i dag!», så at dagen skulle foregå i fullstendig harmoni og uten ødeleggelser eller gigatabber av noe slag er faktisk relativt utrolig.

Men det gjorde den altså denne gangen. Og neste gang fredag den 13. dukker opp, og det gjør den jo med ujevne mellomrom, så vet jeg hvordan jeg skal møte dagen. Det blir full ignorering fra denne kanten! Planlegger å gå med skylapper og synge «lalala»!

Bilde: www.ekkofilm.dk

 

 

Når det selvfølgelige blir en kampsak!

Når ytre krav og tildelte ressurser ikke stemmer overens, så begynner vi å lure litt, her på grasrota!

Jeg misunner ikke barnehageledere som må trylle nok en gang.

https://friluftsheidi.blogg.no/alt-kan-repareres-eller.html

Hvor mange barn og hvor mange voksne skal det være på dette toget, Melby?

Alt kan repareres…eller?

En artikkel, som jeg dessverre ikke fikk lest mer enn de første tre linjene av, sier i dag noe sånn som at barnehagen bør få færre barn og flere voksne. Det vil si at hver voksen får ansvaret for færre barn enn de har i dag. Det vil bedre relasjonen mellom barn og voksen og dermed legge grunnlaget for bedre pedagogikk og en bedre hverdag for enkeltbarnet.

Vi i barnehagen har sett dette i årevis. Jeg er på nippet til å si alltid! Det beste jeg vet i min barnehagehverdag er å ta med ei lita gruppe med barn ut for å oppleve, lære, spise mat, oppdage og utforske verden. Med ei lita gruppe mener jeg 6 barn. Det er det aller minste jeg kan få til i en hverdag der vi er 3 ansatte på en avdeling med 18 barn. På småbarnsavdeling, der de under 3 år går, er det 3 barn per ansatt. Som sagt dette er det beste pedagogen i meg vet. Men skal jeg gjøre det i mer enn en time eller to av gangen krever det at alle ansatte er tilstede denne dagen, senvakta har kommet og tidligvakta har ikke gått hjem, ingen må på do, i alle fall ikke jeg, jeg skal ikke i noe møte og ingen skal ha pause. Det vil si at vi har ofte en «lomme» på et par timer midt på dagen da dette er mulig.

Ofte kan vi oppleve at vi mye av dagen er kun to voksne på de 18 barna. Det går ut over relasjonen. Relasjonen som oppstår når vi har tid. Tid til å oppleve og legge merke til sammen med barna. Tid til å gå inn i lek og bli der. Tid til å engasjere oss heller enn å holde oversikt og tid til å se enkelbarnet.  Rett og slett tid til å skape en relasjon. I relasjonen ligger magien og har vi ingen relasjon så kan vi ikke drive pedagogikk!

Hvordan opplever barna en barnehageansatt som kjenner på at hun eller han må holde oversikt over alle, rekke å kle på 18 barn, rydde etter mat, følge Anne på do, skifte på Per som har hatt et «uhell», trøste Johan som har fått en spade i bakhodet og ta en telefon til logopeden som ringte i sta? Er denne barnehageansatte åpen og klar for en relasjon med barnet? Føler Mia seg sett av denne voksne?

Den voksne har alltid ansvar for relasjonen med barnet. Jeg påstår at det er vår fordømte og profesjonelle plikt som voksen og ansatt i barnehagen å gjøre alt vi kan for å oppnå en relasjon med enkeltbarnet. Uansett. Vi som jobber i barnehage opplever stadig at vi har ulik kjemi med ulike barn. Det er helt naturlig. Sånn er det jo mellom oss voksne også. Vi lytter bedre til de vi liker enn dem vi ikke liker. Det gjelder både voksne og barn.

Da er spørsmålet: går det an å påvirke dårlig kjemi? Hvem har ansvaret for den uønskede atferden hos barnet? Og hvordan møter vi den? Marco Elsafadi har sagt følgende, fritt referert: Jeg kan aldri forandre andre, jeg kan kun forandre egne handlingsmønstre og tanker. Det betyr at vi som voksne med ansvar for barn har en plikt til å investere i vår relasjon med barnet, uansett hvilken kjemi vi i utgangspunktet har med han eller hun. Vår atferd overfor den lille jenta eller gutten påvirker dem hver dag og hver time. Klarer vi å endre våre handlinger er det stor sannsynlighet for at barnet da vil endre seg etter oss. Sett mer positive merkelapper på barnet og se hvordan dine tanker om det og atferden endres! Magien ligger i relasjonen!

Hva skjer da når vi står i en skvis mellom barn vi har ulik kjemi med og en dagsrytme og alle «må»-ene og kravene i hverdagen? Hvem gir vi vår oppmerksomhet og tid til når vi opplever at vi ikke har nok og at hverken vi eller tida strekker til?

Og hva har vår relasjon til oss selv å si for hvordan vi møter barna? Hvordan snakker vi om oss selv og ikke minst til oss selv? Og hvordan snakker vi om andre? Jeg mener bestemt at relasjon og relasjonsbygging har nær sammenheng med begrepet respekt. Respekt for deg selv. Og respekt for andre. Uten respekt og ydmykhet overfor barn og voksne er det vanskelig å danne en god relasjon.

For meg handler respekt mye om tilbakemelding. Både positive og negative tilbakemeldinger, gitt på en saklig og respektfull måte, vil bygge relasjon. Forhåpentligvis en god relasjon. Min erfaring sier at dersom jeg har klart å opparbeide en god relasjon med et barn så vil det barnet lettere takle at jeg setter grenser og gir klare beskjeder, enn om barnet ikke kjenner meg på samme måte. Barnet trenger å stole på meg. Da må jeg investere tid i relasjonen med barnet og jeg må være til å stole på. Anne takler fint om jeg er streng mot henne akkurat nå, for vi har mange gode opplevelser «i banken» fra før. Vi har en god relasjon.

I min nåværende barnehagehverdag der helsa tilsier at jeg jobber bare litt, og har lite eller ikke noe ansvar for alt rundt har tankene rundt relasjoner til barna blomstret opp. Og jeg kan takke en bevisst barnehageeier og -styrer som ser verdien i å ha meg surrende rundt i praksisfeltet sammen med barna noen timer i uka. Jeg er så heldig at jeg kan vie all oppmerksomhet til enkeltbarn og hva de er opptatt av når jeg er på jobb. Hvor fantastisk er ikke det? Jeg har for fulle fått kjenne på magien som ligger i relasjonen. Jeg har fått mulighet til å pleie disse relasjonene med barna og jeg ser hvor mye det har å si for følelsen av å være en god pedagog og en bra barnehagevoksen å være sammen med.

Da er det helt tragisk og fryktelig sørgelig å tenke på at vi som jobber i private barnehager nå er forespeilet ei framtid med enda mindre ressurser enn vi har. Kari Pape sier på barnehage.no den 10.november: «Jeg vil minne om at det koster mye mer å reparere et ødelagt liv enn å forebygge ved å skape en god barndom. Så jeg håper regjeringen setter av et stort fond til reparasjonsarbeid».

Hvordan tenker Melby og co at vi som jobber med og sammen med barna hver dag skal få til det gode relasjonsarbeidet når ressursene ikke strekker til i dag og de foreslår å bevilge enda mindre penger i framtida? Det lurer jeg på.

«Barnehagene trenger mer penger – ikke mindre!», sier Kari Pape.

Vi som er opptatt av relasjonene og magien i barnas hverdag er så inderlig enig med henne!

Bilde: itsfashionbaby.dk

Kilder:

Barnehage.no, Kari Pape

Relasjonens kraft, Marco Elsafadi

Alt kan repareres, Jokke og Valentinerne

 

Får du lesere, likes og kommentarer?

Hvis du ikke kan si noe hyggelig til noen, så hold kjeft! Eller litt mer tilpasset det yngre eller eventuelt noe sartere publikum: Ikke si noe med mindre du kan si noe hyggelig! Det høres jo i utgangspunktet ut som en veldig grei strategi, spør du meg. I en diskusjon kan jeg jo på en saklig måte argumentere for mitt synspunkt hvis jeg ikke er enig med deg, men jeg kan ikke finne NOEN grunn til uoppfordret å fortelle deg at den nye genseren din er stygg. Hvis jeg mener det da. Da kan jeg tie med det. Det får være opp til meg og ellers helt uvesentlig for deg og resten av verden. Hvis du lurer så kan du jo spørre. Og det gjør du kanskje. Da kan det hende du får svar.

Fungerer det sånn på sosiale medier? Og på blogg? Jeg syns det er ganske utfordrende av og til. Likes og ikoner, altså. Og lesere og kommentarer, det har jeg i alle fall helt klart ikke peiling på.

Hvis du legger ut nytt profilbilde på et eller annet medie, sjekker du hvor mange likes bildet ditt får da? Det gjør jeg. Må innrømme det. Og jeg sjekker hvor mange som har lest skribleriene mine på blogg. Kan hende jeg til og med sammenlikner meg litt med andre eller vurderer hvor poppis jeg er også. Men hva om jeg ikke trykker liker på det nye profilbildet ditt. Hvilke signaler gir jeg da? Kanskje du tenker at jeg ikke liker bildet. Kanskje jeg er fullstendig likegyldig? Eller kanskje det er så enkelt at jeg ikke har sett det engang? Hvilke signaler gir vi når vi velger å trykke liker? Og hvilke signaler gir vi når vi ikke trykker liker?

Dagens samfunn gir oss så mange muligheter til å bli sett. Da jeg var tenåring og kjøpte meg ny genser (noe som stort sett kun skjedde et par ganger i året, muligens tre: til skolestart, jul og 17.mai), hadde nyanskaffelsen ingen tilskuere før tidligst på skolen dagen etter, eller neste uke, eller etter ferien. Og da kom alle reaksjoner eller mangel på sådanne direkte, face to face. Og det var sjelden noen sa noe negativt. Vi var da høflige for faen. Nå blir bilde av genseren delt på sosiale medier. Gjerne fra prøverommet og senest og i det minste med en gang den pakkes ut av handleposen. Hva hvis ingen trykker liker? Eller hva hvis du fikk 35 likes på den forrige genseren og bare 12 på denne? Og fikk DU like mange likes som venninna fikk på bildet av SIN nye genser forrige uke? Tenåringene i dag har noen utfordringer som jeg er glad jeg slapp!

 Ny genser, altså. Og om du ikke syns den er så fin så spiller det egentlig ikke så stor rolle siden jeg er rimelig høy på meg selv etter endelig å ha fått den ferdig. Det tok et år.

De voksne også. Det er fryktelig lett å bli opptatt av disse likes-ene eller lesertallene, syns jeg. Spesielt når man blogger, haha! Hvor mange har sett, lest, kommentert og eventuelt likt det jeg skrev sist da tro? Det mest interessante, syns jeg, er at det er så forskjellig hva folk fester seg ved. Sånn er det vel med likes også, tenker jeg. Vi fester oss ved helt ulike ting og for meg er det i alle fall sånn at jeg liker noe den ene dagen og kanskje noe helt annet den neste. Og så trykker jeg litt sånn etter det da! Bloggen fungerer jo også slik for meg. Det jeg velger å skrive om den ene dagen, kan være noe helt annet enn jeg er opptatt av dagen etter og den deretter. Litt sånn som meg. Sammensatt. Mangfoldig. Sprikende. Ufokusert. Variert. Blandet. Litt av alt. Kall det hva du vil.

Jeg har lest på nett (!) at et nytt profilbilde eller blogginnlegg bør legges ut på et tidspunkt når flest mulig er pålogget. Litt sent på kvelden anbefales. Da får du flest likes på bildet ditt eller flest lesere på blogginnlegget. Men husk, ikke alt for sent da. Da kan det jo hende vi har lagt oss og så ser vi det ikke og du får ikke likes. Tabbe. Legger du derimot ut en status eller kommentar der ordet «gratulerer» blir brukt, kan du regne med likes. Gratulerer fører nemlig til at facebook og muligens andre sosiale medier sender innlegget ditt øverst på nyhetsfeeden, skjønneru. Så hvis jeg skriver «gratulerer til meg med nytt bilde» under mitt neste profilbilde, så vet du hva jeg er ute etter. MEN man skal ikke legge ut nytt profilbilde for ofte, sier de som har greie på det. Hver andre måned er visst perfekt. Undertegnede har nå sitt tolvte (ellerderomkring) profilbilde siden sosiale medier ble et tema her i 2007 eller der omkring. Kan nok ikke beskyldes for å legge ut profilbilder i utide da. Andre oppdateringer, derimot. Jaja.

Noen ganger har jeg ønsket meg en «liker ikke»-knapp. Men da er vi vel inne på at man ikke trenger si noe om man ikke kan si noe positivt igjen, ikke sant? Mulig sosiale medier har hatt gode sosiale antenner når de valgte bort den muligheten. Det stopper meg ikke fra å skrive i bloggen at enkelte, for eksempel fru Jaquesson og hr Trump, muligens burde blitt fratatt både telefon og tastatur. Bare bittelitt og ei lita stund, kanskje. Slik er jo bloggen fin. Jeg skriver i grunn akkurat det jeg mener. Vel og merke hvis jeg kan stå for det. Helt i orden å være uenig. Da får du heller kommenterer med “liker ikke”.

Hva kan man ikke på noen måte trykke liker på? For meg handler det vel som regel om typiske oppdateringer der jeg forstår at noen er død eller noe annet kjett har skjedd. Blir liksom feil å trykke liker da, selv om det kun er for å vise at jeg har sett. Da er det bedre med en kommentar. Men hvilken kommentar skal jeg velge?

Vi har jo et helt lass av ikoner å velge mellom, så vi trenger jo ikke velge våre egne ord engang, kun en figur eller et annet ikon vi syns passer. Hvilke ikoner bruker du? Hvordan uttrykker du deg på nett? Hva betyr et smilefjes for deg? Hva er forskjellen på et vanlig smilefjes, et bredt smilefjes og et blunkesmilefjes? Tenker du noen gang på at dette også er en form for kommunikasjon der mottakeren kan legge andre ting i ikonet eller likes-en enn det du gjør? Dette er jo et minefelt for slike som meg som oppdaget denne uka hva en aubergine-emoji betyr….

«Jeg tar ansvar for hva jeg sier, ikke for hva du oppfatter!» Jeg vet ikke hvor jeg har sitatet fra, så det er ikke stjålet med vilje. En god leveregel på nett hvis en ikke skal bli helt hysterisk stressa og gå over til røyksignaler hver gang en skal si noe. Lett å bli misforstått på dette internettet. Noen ganger er det kanskje lurt å tenke seg om. Noen ganger kjenner i alle fall jeg at likes og ikoner ikke er bra nok. Noen ganger må jeg kommentere med egne ord. Og noen ganger må jeg til og med heller sende en sms eller snakke med personen «på orntli’». Tro det eller ei.

Jeg observerer at mange sender hjerter til hverandre. I alle fall jenter. I alle aldre. Et hjerte signaliserer både medfølelse, kjærlighet og omtanke. Det syns jeg er fint. Og det er da fint at vi kan uttrykke oss med noe så enkelt som et hjerte. Men, jeg har nesten aldri kommentert med et hjerte selv (muligens en eller to ganger, og da antakelig et gult et, og husker ikke anledning eller når). Og jeg får meg nok ikke til å gjøre det i noen særlig grad heller. I alle fall ikke i overkommelig framtid. Sorry.

Lista mi over mest og sist brukte ikoner ser ifølge min huogheitelefon slik ut:

Jeg henger meg her opp i mangelen på vin- og ølglass. Jeg lurer på om telefonen har sensurert. Siden det ikke fins et eneste glass hverken på pallen eller på lista. Legger også merke til hjertet(det går faktisk et til dattera hver kveld)….ellers har jeg nok jugd…Og hva gjør egentlig den sitronen der?

Trykk gjerne liker eller smilefjes om du syns det passer. Men slenger du på et hjerte – da blir jeg skeptisk!

Kilde:

www.aftenposten.no

www.vg.no

3 konklusjoner på en onsdag.

Ja, altså. I dag er jeg littegranne forvirra. Mer enn vanlig, mener jeg. Endelig, og da mener jeg ENDELIG etter månedsvis med venting, maseringing på grensa til telefonterrror og opphold på venteliste ble det min tur. Min tur til å havne i fysioterapiens grep. Det var etterlengtet. Selv om ikke engang jeg, naiv som jeg er, tror at det skal være noe quickfix det heller.

Men i alle fall: som vanlig startet jeg med godt mot og brettet ut om hele rekka med symptomer og ei tidslinje som etter hvert er ufattelig lang. En av de store gledene ved å stadig møte nye deler av helsevesenet. Stakkars fysioen måtte høre om vondter som var her, og så var de der, og så plutselig dukket de opp der, behandlingsopphold, utredning, fysikalsk terapi som var prøvd og til slutt om korsbånd og tryning i skogen og slagside på tur. Ikke misunnelsesverdig. Beundringsverdig at gubben ikke ble enda mer matt. Hvor skal vi begynne, liksom?

Til slutt så ble skroget behørig undersøkt og trykket på og brettet i alle retninger. «Du er jammen myk», sa’n. Såpass, tenkte jeg og så bilder av meg selv inni hodet rave opp fra en stol og prøve å rette ut knea etter å ha sittet rolig ei stund. Litt mer trykking og klemming måtte til og da kommer de bevingede ord «du virker som du har alt for lite vondt ved trykk til å ha den diagnosen der, så det tviler jeg på».

Takkskarruha! Legene sier det ene, fysioterapeuten det andre og kroppen bare vræler, evt. ignorerer og kverulerer på sitt eget språk. Og jeg? Jo jeg er mildt sagt forvirret. Jeg kjenner at jeg nå må velge min vei med omhu. Igjen. Jeg kan velge å syns at dette er så håpløst at jeg ikke vil forholde meg til det, eller jeg kan gå helt i kjelleren og begynne helt på nytt. Jeg heier på det norske helsevesenet, men her er det fort gjort å havne mellom to stoler. Og veldig fort gjort å føle at man ikke kommer noen vei. Og når fagfolket sier at jeg skal unngå skogstur en periode framover, ja da er det ikke rart hu her blir både litt molefonken og på nippet til en smule ilter. Som du skjønner, vi kunne fort kommet litt gæern’t ut.

Jeg kan heldigvis også velge å la fysioterapeuten behandle det han faktisk fant som han ga uttrykk for at hadde potensiale til å bli bedre. Og så velge å la det være med det og la andre sette navn og diagnoser. Jeg må uansett være min egen koordinator i dette her. Fasiten ligger et eller annet sted i meg selv uansett. Så får leger, behandlere og andre kloke folk bidra på sitt område. Litt som å være pedagog eller fotballtrener: du plukker teori og praksis fra gode forbilder og inspirasjonskilder og så lager du din egen metode som du har trua på og jobber ut i fra.

Jeg er sjefen i min egen hverdag. Og jeg kjenner best hva som fungerer eller ikke fungerer for meg. Og skal jeg komme videre så er det opp til meg og mine valg. Da må jeg ta tak i det jeg faktisk kan gjøre noe med og akkurat nå kan det godt hende det blant annet er det som fysioterapeuten vil hjelpe meg å gjøre noe med. Og heldigvis og naturligvis så står jeg i en posisjon, det er jo meg det handler om, der jeg i aller høyeste grad må forholde meg til helheten. En helhet som henger sammen. Og så kan jeg ta rådene fra fagfolka såpass på alvor at jeg gir det et forsøk. Så denne uka har jeg foreløpig konkludert med følgende:

  1. Det jeg trodde var riktig for meg på jobb er kanskje helt motsatt.
  2. Det er motiverende å jobbe med delmål og med helt avgrensede og konkrete oppgaver.
  3. Framsnakking av seg selv og det lille jeg faktisk oppnår er essensielt.

Hurra for det og hurra for konkrete og avgrensede oppgaver!

Et fint sted å tenke på selvfølgeligheter, gruble og konkludere.

 

Jeg angrer…ikke!

Du angrer mer på det du ikke har gjort enn du angrer på det du faktisk har gjort, har jeg hørt blitt sagt. Noen ganger passer det å ha det som leveregel. Og noen ganger klarer jeg å tenke sånn. Da gjør jeg det jeg får innfall om eller har lyst til uten å lytte til den mer eller mindre fornuftige nissen som sitter på skulderen og argumenterer i mot.

Det kan være smart å høre på den nissen en gang i blant. Det hender at argumentene har noe for seg. Men gang etter gang opplever jeg at jeg tenker «hvorfor søren gjorde jeg ikke det» hvis fornuftsnissen vinner argumentasjonen. Jeg har blant annet vært på nippet til å angre på enkelte blogginnlegg. Men det går fort over. Muligens fordi jeg har lett for å ignorere og glemme slike kvaler. Hva er det verste som kan skje, liksom?

Forrige uke klarte jeg å følge innfallet og ignorere nissen. Jeg svingte venstre i stedet for høyre, røska med meg badehåndkleet og tok et bad. Et novemberbad. Det ble ikke lange svømmeturen, strengt tatt ikke mer enn to svømmetak, tror jeg. Kun akkurat nok til at selvutløseren fikk tid til det den driver med. Selvutløsing. Dessuten: noen hadde glemt å skru på varmtvannet.

Grunnlaget for innfallet ble nok lagt i sommer. Den «normale» badesesongen ble brått avbrutt av et kort sykehusopphold med påfølgende operasjonssår som ikke skulle bades. I alle fall ikke i ulike varianter av myrvann rundt omkring i innlandet. Sommeren gikk over i høst og etter hvert i senhøst uten at undertegnede gjenopptok badinga. Og plutselig var det november.

Men med sol, 12 varmegrader i lufta, tilgjengelig vann i store mengder, tid og badetøy i bilen kom muligheten. Og lysta. Og da var det tid og sted for å få ut fingern og gjøre noe jeg ikke angrer på. Selv om vannet var grusomt kaldt! Og jeg kjenner meg sjøl såpass godt at jeg hadde angret om jeg ikke hadde badet!

Det ble en god, om ikke akkurat behagelig opplevelse. Og akkurat nå sitter jeg og tenker på et annet stunt jeg har lyst til å gjøre. Dette er et stunt som krever planlegging. Impulsivitet er nok ikke anbefalt arbeidsmetode. Det kreves derimot målrettet jobbing og både delmål og støttespillere inngår. I tillegg er det ganske hårete. Altså som i «hårete mål». Jeg er ganske sikker på at det kommer til å havne mye om det på bloggen. Jeg må bare jobbe litt med fornuftsnissen og den ambivalente delen av meg før jeg er klar til å si og skrive.

Men en ting er jeg ganske sikker på: jeg kommer til å angre hvis jeg ikke prøver!

 

Full fart forover med håndbrekket på!

I dag har jeg gjort mye morsomt gitt. Legetime, «og hvordan står det egentlig til med fibromyalgien da?», skriving av ny oppfølgingsplan og bestilling av time til blodprøver og andre prøver av typen som rett og slett ikke bør nevnes ved navn på internettet. Blir nok stas. Mye skal man forholde seg til som pasient, men ære være alle dere som jobber i helsevesenet! Dere blir i grunn utsatt for det meste!

Og konklusjonen? «Jeg må da gjøre noe galt, når jeg aldri blir bedre?», sa jeg. «Det er nok ikke sikkert du gjør noe galt, skjønner du», sa legedama. «Det er ikke full fart forover nå, det er her og nå, og det handler om å gjøre akkurat det så bra som mulig!» Sagt til undertegnede av lege relativt mange ganger de siste månedene. Men allikevel så sitter i alle fall jeg igjen med en mildt sagt litt oppgitt og motløs følelse etter å ha hatt enda en konsultasjon der ståa i beste fall er lik som sist, bare med et par ekstra symptomer å utfordre seg med ytterligere.

I oppgitt og matt tilstand og kanskje en smule forbanna var det da på sin plass å fylle ut den berømte oppfølgingsplanen til NAV igjen. Der blir det i alle fall tydelig hvor begredelig det står til med arbeidskapasiteten. Men, siden skrivekapasiteten fortsatt er til stede, så ble den i alle fall fyldig! Nå skulle de få det, liksom. De skal i alle fall få bruke litt tid på å lese den der planen. Ingen lettvinte løsninger og runde formuleringer fra meg. En spade kalles en spade og det blir ganske mange spader i en barnehagelærerhverdag. Ære være de som jobber i NAV også, kanskje. De skal utsettes for det meste de og! Inkludert motløse, utålmodige, råtne, forbanna, forvirra og komplett bortkomne pedagoger.

Håndbrekket er på og full fart forover er en kommando som i alle fall ikke hører 2020 til!

I full fart forover – riktignok ikke med så høy toppfart her, men stødig forover! Rallarvegen under det hvite der.

(Og at jeg i utgangspunktet skrev «hånbrekket» før redigeringa slo inn, kan vel sies å være et hint!)

Trump og jeg.

Vi har ikke mye til felles vi to. Heldigvis, vil jeg si. Bortsett fra hårfargen og at vi begge muligens slik det har blitt hevdet har noen kilo til overs. Og det må jeg bare innrømme, sveisen kan nok i spesifikke værsituasjoner minne om hverandre, men jeg går for den noe mer fyldige varianten. Og takk for det.

Bilde: vanityfair.com

Ellers er nok det eneste fellestrekket at vi uttaler oss offentlig. Han på alle verdens medier og sosiale plattformer og uten noen form for redigering, kan det se ut til. Jeg på bloggen. Og jeg redigerer. Tro det eller ei. Donald kjører uten filter. Det vedder jeg på. Mange påstår at jeg også gjør det. De tar feil. Men jeg håper og tror at mine utsagn på blogg og ellers aldri vil nå Donald-nivåer uavhengig av om filter er på- eller avskrudd.

De store mediehusene rundt omkring har nå forstått at de har vært megafonen til Trump i årevis. De har gitt ham taletid og hoppet når han har sagt hopp. Og det har han sagt stadig vekk. Og selvfølgelig gir det overskrifter når slike som ham sier en del av de tingene som han kan finne på å si.

Og bortsett fra å vrenge ut av seg det ene verre og mer horrible og kontroversielle utsagnet enn det andre med jevne og ujevne mellomrom, hva er det han får til som en helt vanlig halvdårlig hverdagsblogger ikke får til? Jo, deling! Jo rarere utsagn han kommer med, jo større overskrifter. Og jo flere plattformer som deler. Og til slutt leser vi det alle og er dermed med på å «spre ordet». For min egen del både undrende og til skrekk og advarsel, kjenner jeg.

Men det skar’n ha, det er han god til. Å bli lest og hørt, altså. Jeg vurderer en eller annen potensiell skandaløs katastrofe – overskrift på neste blogginnlegg. Må bare tenke ut noe passende. Forslag?

Neida, det er bare jug. Skulle noen en dag av en eller annen grunn ha ønske om å dele noe av det jeg skriver så får jeg virkelig og inderlig håpe det er av helt andre grunner enn det som er tilfellet for Trump-delingene. Og hvis ikke, så kjennes det helt greit å fortsette å innfallsblogge i bloggsumpa for oss dødelige og litt mindre interessante hobbyskribenter.

(og jeg håper inderlig at dette er første, siste og eneste gang en sammenlikning mellom oss to i det hele tatt nevnes. Skummelt bare å blogge det her, kjenner jeg. Identifiserer meg gjerne med tegneseriefigurer jeg altså, men heller Magica fra Tryll egentlig, enn med Donald, selv om jeg godt kan føle meg slik som dette…..

Bilde: pinterest.com