The game is on!
For en som tåler startnummer, poengutdeling, laginndeling og konkurranse relativt dårlig er det å skrive om spill rett og slett høyt spill. Les: liker såpass godt å vinne at innsatsen kan oppleves som noe overdrevet. Men: The game is on. Terningen er kastet og brikkene i stilling.
Spill kan handle om fotball for eksempel. «Sport og spill» som det heter, eller het da. Der fins det både spillere av ulik kvalitet og spill på diverse nivåer. Mange av de jeg kjenner tilbringer relativt ofte helga og ukedagene som tilskuere, sjåfører, heiagjeng og bananbærere i forbindelse med spilling av fotball på et eller annet nivå. Ofte starter det vel med det nivået der spillerne slår hjul midt under angrepet eller fortsetter å spille mot samme målet etter pause og sidebytte.
Undertegnede har selv vært del av spillet i mange år. Ikke det med å slå hjul og feil mål, selvfølgelig. Både som tenåring og «litt» eldre har jeg hatt glede av å spille fotball. Fryktelig artig som regel. Men det handler jo om å score mål for å vinne dette spillet, så når det første målet kom i en alder av 40+, på ei trening der offsideregelen var et ikke-tema, er det vel greit at denne spillerens karriere nå endelig ser ut til å ha gått over. Det ble liksom aldri noe «playoff» som det heter. Fint ord forresten, og jeg tror bestemt det har med fotball å gjøre. Det ble ikke noe sluttspill sist undertegnede hadde comeback heller. At treningsgrunnlaget før turnering var hele en stk trening med innlagt grillfest kan være medvirkende årsak. Eventuelt mangel på talent.
Spill kan også handle om instrumenter. Det er egentlig fryktelig fristende å vie et spill-innlegg til fele. Fristelsen hadde nok blitt enda større om dette hadde vært en videoblogg. Vi skal alle være glad den ikke er det. Av ulike og tilsynelatende helt tilfeldige årsaker har fele liksom blitt mitt instrument. Jeg har lang erfaring med blokkfløyte. Lenger enn mange da de flinke etter hvert fikk gå over til altfløyte. Noen måtte imidlertid fortsette på blokkfløyte. Sikkert fordi fingrene var for korte. Noen måtte også velge blokkfløyte som instrument på lærerhøgskolen. Andre lærte å spille gitar. Forskjell på folk har det vært støtt. Og forskjell på spillere, tydeligvis.
Men altså: fele. Her kom «debutforestillingen» relativt mye senere. I en alder av 39-ish, ble det bestemt at undertegnedes underholdningsinnslag på en meget god venns 40-årsdag skulle være felespill. Av den enkle grunn at jeg (eller rettere sagt husstanden v/dattera) var innehaver av ei fele. At nevnte instrument manglet minst to strenger hadde i grunn ikke så mye å si. Felespill ble det. Men spillekarrieren tok aldri helt av, for å si det sånn! Det hadde ikke med notene å gjøre, heller. De så pene og helt i orden ut! Fela har i ettertid fungert mer som en trussel. Både for undertegnede og omgivelsene.
Husstanden er også eiere av både ludo, kortspill og ikke minst monopol. Artige greier alt sammen. Men har du tapt i monopol de siste 15 åra, så er lørdagsunderholdningen på tv ofte å foretrekke. Dessverre. Apropos det. Tv består jo snart ikke av annet enn spill det heller. Reality, seerstemmer og stem hverandre hjem «fordi vi ikke har blitt så godt kjent» aka «jeg liker’rei ikke» i nesten hvert eneste program, jo. Vil du værra med på leken, må du tåle steken. Vel bekomme. Bedre med kabal. Der er det lettere å vinne. I alle fall om man jukser litt.
På den der duppeditten som ligger i lomma og kalles «smarttelefon» er det uante spillmuligheter. Jeg pleier ofte og av flere årsaker å kalle den «ikke-så-smart-telefon». Nok om det. Sjøl hadde jeg i begynnelsen av denne coronatilværelsen dilla på wordfeud. Det har vel vært relativt ut i noen år, men er tross alt det eneste online-spillet jeg vet om som går så sakte at jeg klarer å følge med. Ikke så moro å tape der heller, forresten.
Det ble aldri noe langvarig prosjekt. Men noen har nok smartere telefon enn meg. Jeg vet om mange som bruker sin til å spille på, i alle fall. Folk har både dyrehager og gårdsbruk, de utveksler for og grønnsaker og må huske å fore dyra i pausa si på jobben. Jeg aner ikke, men regner med det gir dårlig med spillpoeng om du hopper over ei foring og lar dyra gå uten vann! Og det er jo surt å tape på poeng, såpass skjønner jeg veldig godt! Ellers er jeg ikke spillbar og sletter konsekvent alle spillforespørsler. Ihvertfallikkespillegaldottenno.
Jeg har spilt playstation. Og wii. Vi var en jentegjeng som hadde playstation-kvelder en periode for noen år siden. Vi og Mario. Tennis og sykkelløp har jeg prøvd på wii. Og pil og bue. Men akkurat det er mye artigere på årntli. Der hender det rett som det er at jeg har havnet i en turnering. Altså av den private sorten, på egen tomt. Spillet dreier seg for min del mest om å slå meg selv på dette området. Også kalt å få inn poengtreff på mer enn to piler i en runde.
På mail og face opplever jeg helt ekstremt med tilbud om spill. Det er «bare» å sette inn 500 kr på spillkontoen så kan man leke med casino eller slots eller hvadetnåheter så mye man vil. Eller noe i den duren. Online vøtt. Det som er helt sikkert er at undertegnede ikke har vært i nærheten av å melde seg på noen av disse spillene. Hverken gårdsdrift eller casino. Og jeg kan ikke skjønne hva som skal lure meg til å begynne med det heller. Da blir det nok heller monopol. Eller fele. Eller, gud forby, enda et halvhjertet comeback som fotballspiller. Hau.
Både fotballen og fela ser bra ut da. Der de ligger i ei hylle på kottet. Brettspillene vet jeg ikke hvor ligger. For øvrig holder jeg meg for tida til spilling av musikk både på smarttelefon og cd (!) og jeg deltar i livet (vanligvis da). På spillebrettet som kalles hverdagen kan det oppleves at det gjelder å forvalte sine brikker riktig. Og så er det jo slik at noen ganger får man en sekser (hurra!) og noen ganger får man ener. Og så gjelder det å ikke havne bak et tårn, gå konkurs fordi en stadig vil kjøpe Ullevål hageby men havner i fengsel eller bli helt slått ut da…..
Takk for spillet!
