Friluftsheidi

Velkommen til Nederland.

I går hørte jeg denne historien for aller første gang. Den traff meg. Takk H.

Og den treffer kanskje deg eller andre som av en eller annen grunn har havnet i Nederland. Enten da du fikk barn, ble syk eller i alle fall fikk et eller annet møte med livet og hverdagen som ikke ble helt sånn som du hadde tenkt. Jeg må innrømme at for meg traff historien veldig. Jeg jobber intenst med å finne hverdagsglede og se det fine i det livet jeg er så heldig å ha om dagen, selv om det ikke akkurat var dette livet jeg tenkte meg. Jeg jobber hver dag for å se det fine i mitt Nederland! Og jeg syns jeg kan skimte ei vindmølle i det fjerne i dag! Det er ingen som vet hvor krevende det kan være uten å faktisk ha prøvd det sjøl. Les og reflekter!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“Velkommen til Nederland.

Av Emily Perl Kingsley

Jeg blir ofte spurt om jeg kan forklare hvordan det er å ha et funksjonshemmet barn. For å hjelpe folk å sette seg inn i denne unike opplevelsen skal jeg forsøke å beskrive det:

Når du venter barn er det som å planlegge en fantastisk ferietur til Italia. Du kjøper en stabel med reisebøker og legger store planer. Colosseum, Michelangelos David, gondolene i Venezia – kanskje lærer du noen nyttige fraser på italiensk. Alt er veldig spennende. Etter måneder med ivrig forventning kommer endelig dagen. Du pakker kofferten og drar av sted.

Flere timer senere lander flyet. Flyvertinnen tar mikrofonen og sier «Velkommen til Nederland». «Nederland?!?» sier du. «Hva mener du med Nederland? Jeg har bestilt tur til Italia! Jeg skulle ha vært i Italia nå. Hele livet har jeg drømt om å få reise til Italia.»

Men det er en endring i flyets rute. Det har landet i Nederland og der må du bli. Det viktige er at du ikke har kommet til et ekkelt, skittent sted, fullt av nød og sykdom. Det er bare et annet sted. Så du må gå ut og kjøpe nye reisebøker. Og du må lære et helt nytt språk. Og du vil bli nødt til å møte mange nye mennesker du ellers aldri ville ha møtt.

Det er bare et annerledes sted. Det er roligere enn i Italia, ikke så prangende som i Italia, men når du har vært der en stund, og du har fått pusten tilbake, ser du deg rundt … og du begynner å legge merke til at Nederland har vindmøller … og Nederland har tulipaner. Nederland har til og med Rembrandt.

Men alle du kjenner er travelt opptatt med å reise til og fra Italia … og alle skryter av hvor fantastisk det er der. Og for resten av livet kommer du til å si: «Ja, det var dit jeg også planla å reise.» Og smerten ved det vil aldri, aldri bli borte, for tapet av en drøm er virkelig et tap.

Men … hvis du bruker livet på å sørge over at du ikke kom deg til Italia, vil du aldri kunne nyte de helt spesielle og skjønne sidene … ved Nederland.

Bilde: www.travelvalley.nl

Alle rettigheter forbeholdt Emily Perl Kingsley © 1987

Oversettelse ved Veslas koffert © 2018 Gjengitt med tillatelse fra forfatteren”

Historien er delt fra en frivillig og veldedig organisasjon som deler ut informasjon til nye foreldre til barn med Downs syndrom. Jeg har ikke selv opplevd det disse opplever, men jeg har fått et barn som var så sykt at vi helt i starten ikke kunne være sikre på å få henne med oss hjem fra fødeavdelingen. Vi kom til et fantastisk Nederland, og har aldri opplevd Italia…

Husk: Det er fint i Nederland!

Kilde: https://veslaskoffert.com/

Datoen i dag sier meg at det er en måned til julaften. En julaften som vi i skrivende stund ikke vet helt hvordan blir. Mange av oss lurer på om vi kan samle hele familien rundt det tradisjonelle julebordet. Bestemødre, bestefedre, tanter, kusiner, barnebarn og oldebarn. Blir det mulig, eller må vi holde oss på hver vår tue, det vil si i hvert vårt hjem og sammen kun de vi bor sammen med? Noen lurer også på om de kan dra til far i Sverige eller få besøk av bestemor fra Tyskland.

Vi vet ikke. Det eneste vi vet er at vi bør ha en plan B. Og muligens også en plan C. Det blir jul uansett. Men den kan bli litt annerledes. Og det er greit!

Før helga leste jeg på nettet noe som jeg derimot kjente at ikke var greit. Jeg leste at julaften er avlyst! Ikke for meg. Jeg kan fortsatt forspise meg på ribbe og surkål og velte meg i gavepapir og lukten av ferskt juletre i ei varm stue. Jeg vet bare ikke hvor mange og hvem jeg kan gjøre det i samme stue som.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men julaften for de som kanskje trenger det aller mest er avlyst! De som arrangerer julaften for hjemløse og andre som av en eller annen grunn faller utenfor tradisjonell julefeiring har sett seg nødt til å avlyse årets arrangementer. På grunn av pandemi og smittefare, selvfølgelig. Den kjente jeg i magen, for å si det sånn. Jeg vet at det i årevis har foregått så mange bra arrangementer og så mange gode initiativ rundt omkring i landet. Nettopp for at alle, ALLE, skal ha et tilbud om hyggelig samvær med andre i alle fall denne ene kvelden i året. Og i år blir det altså ikke noe av! Forståelig nok. Men fryktelig tragisk!

Jeg oppfordrer derfor alle om å dele bittelitt av sin egen overflod denne siste måneden før julaften. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Og selv om årets Alternativ Jul ikke blir noe av, så kommer det flere juler. Forhåpentligvis for de som hadde gledet seg til dette arrangementet også!

Her er et forslag om du vil hjelpe med å hjelpe:

www.alternativjul.no

Jeg håper du får en strålende dag! Kjenner du deg ikke så heltemodig i dag, sier du? Ikke jeg heller, for så være helt ærlig. Så da er vi to.

Men si noe pent til deg selv, smil til en du møter eller send ei melding til en venn. Framsnakk deg selv eller andre. Da blir du helten i din egen hverdag og dagen lyser opp.

Lag deg en god dag!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Bilde: www.dawn-productions.com

Bilde: inspirasjonspedagogene.no

I helga kokte det over. Det kokte over på vegne av eget yrke og egne kolleger og arbeidsgiver. Det kjentes som å få seg en på tygga. Og da ble jeg selvfølgelig forbanna! Det hjelper ikke å slå tilbake, det vet vi som driver med pedagogikk, men det er lov å protestere! “Bruk ordene dine”, pleier vi å si til ungene i barnehagen når de blir forbanna.

Å få seg en midt i fleisen og bli forbanna kan bringe en middelmådig blogger inn på topp 100-lista, når hu gjør akkurat det. Det er fortsatt ikke mulig å konkurrere med de virkelige toppene. Men kjære barnehagehelter: dere er da tross alt på bloggtoppen. Helt nederst….Om ikke noe annet så fortjener saken og barnehageheltene akkurat det. Den fortjener å komme fram og den fortjener å bli lest og satt søkelys på. Derfor deler jeg inspirasjonspedagogenes innlegg enda en gang:

http://https://www.facebook.com/Inspirasjonspedagogene/posts/3262822737163159

Denne fortjener også en deling til. Egentlig en trillion delinger:

http://https://www.barnehage.no/korona/sta-opp-for-barna-sta-opp-for-barnehageansatte/176943?fbclid=IwAR1Bmn9VY-2pMBaIon07YnP7hPTUvz1tYQp7NgcaTyRO81vvKXirS-Wzg8k

Og her om da jeg fikk meg en på tygga…og ble forbanna:

http://https://friluftsheidi.blogg.no/om-a-fa-seg-en-rett-pa-tygga-av-sjefen.html

Til alle barnehageheltene: Heia dere! Alt blir bra!

Og her kan det leses om hva vi fikk rett på tygga og ble forbanna for:

http://https://www.pbl.no/aktuelt/politikk/statsbudsjettet-regjeringen-kutter-pensjonstilskuddet-til-11-prosent/

Noen av oss har kjent på frustrasjon i mange år, faktisk. Men som barnehageansatte er vi jo generelt ganske så tålmodige og vi finner oss i mye og løser utfordringer som de kommer. Det ligger liksom i ryggmargen og vi er ikke vant til å skjemmes bort. Vi er vant med at styrerne snur hver krone og gjør alt de kan for at barn, ansatte og foreldre skal oppleve barnehagen som et godt og utviklende sted å være. Vi er vant til at de hver dag forsøker å utføre magi med de begrensede midlene de har! Korona-året 2020 har pushet disse grensene hinsides!

Som takk for innsatsen så får vi altså «en midt på tygga» av sjefen, som jeg skrev om her i går:

http://http://friluftsheidi.blogg.no/om-a-fa-seg-en-rett-pa-tygga-av-sjefen.html

Det er da jeg kjenner at det begynner å gå på stumpene løs. Også med den tålmodigheten. Og jeg er definitivt ikke alene. Det er fryktelig mange av barnehagefolket som begynner å bli passe lei nå. Mange har skrevet mye bra om ressurser og innhold i barnehagen i mange år. Nå krever vi å bli hørt!

I dag har jeg lest blant annet denne, delt på barnehage.no av Palma Annette Kleppe:

http://https://www.barnehage.no/korona/sta-opp-for-barna-sta-opp-for-barnehageansatte/176943?fbclid=IwAR30B9JcQyme-qDPsZ4E80Wx0jzFoQqnvs6ICfsuBMVuMwhdwsz-EYNPPv0

Inspirasjonspedagogene på facebook ber oss om å dele og framsnakke:

Jeg oppfordrer deg som har barn i barnehagealder, har hatt barn i barnehagealder, eller tenker at det er en viss mulighet for at du får det en gang om å dele dette eller et av de andre innleggene! Vi trenger hjelp til å bli hørt og da er nettopp DU viktig! Sammen er vi sterke og samarbeid kan føre til magi! Det vet vi som forsøker å lage magi sammen med ungene, morgendagens helter, hver dag! Les og del!

Kilder:

Inspirasjonspedagogene, Facebook

Stå opp for barna! Stå opp for barnehageansatte!, Michael Nilsen, barnehage.no

Med kun gjesteopptreden i barnehagen for tida, grunnet jobbing med egen helse, tillater jeg meg å skryte av barnehagefolket uten å kjenne det som selvskryt.

Norge er full av helter. Dessverre trengte vi et aggressivt virus for å minne oss om det. Vi har alle en nabo, et familiemedlem eller en kompis som hver dag møter opp på jobb for å få AS Norge og alle oss andre rimelig trygt gjennom også denne perioden. Vi vet alle hvem de er om vi tenker oss litt om.

Jeg vil gjerne hylle noen av dem litt ekstra. De jeg kjenner best og som hver eneste dag også til vanlig strekker seg lenger enn langt for å sørge for at det kjæreste vi har opplever trygghet og blomstrer i sin utvikling. De som både er Supermann, Batman, Elsa og Anna, Wonder Woman og Hulk til daglig. Og som jeg håper kjenner superheltkappa løfte seg opp hver morgen.

Jeg vil framsnakke alle barnehagekollegaene mine som befinner seg innenfor eller like utenfor gjerdet i barnehagen. De sørger for at det finnes et trygt og forsvarlig tilbud til barna i den unntakstilstanden vi befinner oss i. Og når de ikke fysisk oppholder seg i eller ved barnehagen, forbereder de dagene og ukene som kommer. Hvis de ikke er på tur med ungene da.

I og med at jeg for tida jobber mer med helsa enn med yrket mitt, så vil jeg påstå at jeg både ser barnehagen utenfra og bittelitt innenfra. Og det jeg ser gjør meg på den ene siden stolt og på den andre siden bekymret. Jeg er stolt over den innsatsen som legges ned av alle dere som jobber hver dag for ungene våre. Dere gjør en kjempeinnsats for at alle de små skal ha en god og så normal hverdag som mulig, og for at de skal utvikle seg, oppleve og lære. Livet deres er nå. De kan ikke vente til neste år med å lære og utvikle seg. 4 1/2 åringen i dag er etter all sannsynlighet en nesten 6-åring og 1.klassing på denne tiden neste år. Tida fram til da er magisk når det gjelder utvikling og vi må følge med! Nå!

Heldigvis har vi et helt lass med hverdagshelter som har skjønt dette. De heltene som stiller opp for samfunnet og fellesskapet ved å gå på jobb i barnehagen! Og som jobber natt og dag for at åpningstid og grupper skal fungere for små og store. De som går på jobb og sørger for at pappaen som jobber på sykehuset, mammaen som holder butikken oppe og bonden som sørger for varer i hyllene kan gjøre nettopp det også i uka som kommer.

Takket være dere kan alle samfunnets roller fortsatt bemannes. Dere tar imot de små hver dag og sørger for at hverdagen blir så god og vanlig som mulig. Dere trosser egen smittefare og fare for å spre smitte til egen familie og alle andre dere møter for vår skyld. Dere stiller opp for barna i barnehagen og skaper en trygg hverdag for barn og foreldre.

Men jeg er bekymret også. Bekymret for disse barnehageheltene.

«Det er veldig krevende å jobbe i barnehagen slik det er nå», tikket det inn på en sms fra en tidligere kollega her om dagen. Jeg tror vi alle kan skrive under på det. Jeg ser det på kollegaene i «min» barnehage, og jeg hører det både av egen barnehageleder og andre fagfolk jeg kjenner. Mange går 8 timers arbeidsdager uten pauser da muligheten for samarbeid mellom avdelinger og kohorter er begrenset, og mye av det vi er så glade i av foreldrearrangement og innhold må revurderes og avlyses.

Men dere stiller opp for Norge. For deg. For meg. For oss alle. Uten dere stopper det opp. Dere er limet i samfunnet. Limet som vi er så avhengige av. Dere er helter. Jeg krysser fingrene for at heltetilværelsen kan normaliseres snart.

Når alt dette er sagt så er det vi opplever nå om dagen et vanvittig paradoks. Når myndighetene foreslår at de som jobber med ungene våre hver dag, det viktigste vi har, skal få mindre ressurser til nettopp dette! I et allerede strengt budsjett så skal nå altså pensjonstilskuddet senkes. Det vil si mindre penger å drive barnehage for, dårligere pensjon for disse hverdagsheltene og dårligere tilbud til ungene i barnehagen. Dette gjelder jo «bare» de private barnehagene, vel å merke. «Bare». Omkring halvparten av norske barnehager er private. Det vil si at 50 % av den oppvoksende generasjonen vil lide under dette forslaget.

Jeg er rett og slett ganske sjokkert over at ministeren kan få seg til å foreslå noe slikt generelt. Og spesielt i ei tid der viktigheten av trygge oppvekstvilkår og trygge utdanningsinstitusjoner, inkludert barnehage, har blitt så til de grader påpekt for oss.

Jeg var innom fysioterapeuten på vei hjem fra jobb denne uka. Han kommenterte at vi som satt på venterommet var så flinke og «godt oppdratt» til å følge smittevernregler med avstand og spriting av hender osv. Jeg påpekte da at «jeg jobber i barnehage så jeg er nok litt ekstra påpasselig». «Men der er det vel full kontakt og vanskelig å holde avstand», sa han. «Ja nettopp», sa jeg. «Det betyr at jeg er ekstra nøye når jeg befinner meg på steder med andre folk, spesielt der det muligens er mennesker med underliggende sykdommer og dermed høyere risiko». Da nikket han bare bifallende.

Men det er hverdagen vår. Jeg ser deg barnehageveileder og barnehagelærer! Jeg vet at dere alle tåler å få en på tygga, av og til. Det er slik vi er skrudd sammen. Selv om jeg faktisk var alt for naiv til å tro at Melby og co. hadde mage til å kutte ressursene vi trenger for å drive en så samfunnskritisk institusjon akkurat nå. Du er liksom sjefen, Guri. Og du er ganske så avhengig av oss!

Til alle dere barnehagehelter og alle andre som stiller opp nå og ellers: Takk skal dere ha! Jeg heier på dere!

Disse små og store superheltene har heldigvis ikke fått seg en på tygga hverken av sjefen eller andre. De leker “Kongen befaler”. Akkurat nå tenker jeg at det er bra det er kongen som befaler og ikke ministeren…

Må man så må man, og da kan det hende at Heidi må gjøre ting hun ikke kan. Siden det er mye hu ikke kan så hender dette rett som det er. Men nå er det godt det er fredda’n! Så til tankene:

1. Jeg har hørt om Black Friday. Så vidt jeg skjønner så er det kort fortalt snakk om at butikkene gir små eller store rabatter på sine varer siste fredagen i november. Altså neste fredag. De siste dagene har jeg lest om Black week. Blond som jeg er så tenkte jeg da at det var snakk om å gi rabattene hele siste uka i november. Altså neste uke. Så feil kan slike som meg altså ta. I dag oppdaget jeg at jeg faktisk handlet under Black week. Her stakk jeg altså på shopping på en fredag formiddag jeg faktisk trodde var helt vanlig, fordi jeg ville unngå folkeansamlinger blant annet. Og så endte jeg altså med å handle i Black week… jaja, det ble rabatter da!
2. Et kjøpesenter tiltrekker seg fryktelig mye folk også på det som enkelte av oss innbiller oss er en helt vanlig fredag formiddag. Såpass med folk at det innimellom opplevdes nesten litt ubehagelig slik korona-verden har blitt. Spesielt etter kl 12.00. Så da dro jeg hjem!
3. Jeg kan nå konkludere med at jeg fortsatt ikke er i besittelse av noe shopping-gen. Eventuelt så brukte jeg opp det lille jeg hadde en eller annen gang på 90- eller tidlig 2000-tall. Jeg registrerer at jeg ikke engang hadde det minste lyst til å gå inn i en klesbutikk da jeg strente rundt på kjøpesenteret. Greit for økonomien og det noe overfylte klesskapet, egentlig. Behovet for nye tekstiler å iføre seg er jo også noe begrenset nå når vi stort sett skal holde oss hjemme.
4. Enkelte forretninger har et konsept jeg kan like. Ølsjapper, for eksempel. Kjente på litt samme følelse der som jeg hadde da jeg steg inn i tidenes første og største smågodtsjappe i London i ’91. Heaven on earth!
5. Jeg har fortsatt til gode å tilbringe noe mer enn en time på kjøpesenter og komme ut igjen uten hodepine! Så ettermiddagen tilbringes på sofaen med pelsterapi tilgjengelig.
6. Dersom du ønsker deg noe til jul som jeg ikke kjøpte i dag så kan du kun få det om det er å få tak i på nett. I alle fall av meg.

God helg!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Pelsterapi som er helt påkrevet etter å ha utsatt seg selv for kjøpesenter.

Skatter man kan finne på slike sentre. Tommelopp.

I går kjørte jeg studenten på toget. Hun returnerte til studentlivet i hovedstaden for å ta fatt på siste innspurt før jul. Og eksamen. Småbruket har fungert som hjemmekontor med jusforelesninger og kollokvie på zoom i noen dager.

Da både avlegger og respektive kjæreste var levert på perrongen stilte jeg følgende spørsmål, til begge to egentlig: «Har du kontroll til eksamen nå da?». «Øhhh, neeei, egentlig ikke», var svaret. Litt flakking med blikket i tillegg forsterket inntrykket av «hjelp, jeg får ikke til!» Ingen av dem hadde den helt store selvtilliten før kommende eksamener, skjønte jeg. Jeg tenker at eksamen tross alt er overkommelig for et par rimelig oppegående og hardtarbeidende 21-åringer, mens for undertegnede så hadde det vært en katastrofe!

Mulig jeg hadde karret meg gjennom en eller annen gang på 80- eller tidlig 90-tall, men nå er jeg bedre i strikking. Og blogg, kanskje. Og det er jeg i grunn relativt elendig til, det også.

«Det klarer jeg!» og «Jeg vet!» er setninger jeg ofte hører ellers om dagen. Hurra! Det er de noe yngre personene jeg er sammen med til daglig som sier det. De er 3, 4, 5 og snart 6 år, er verdens tøffeste og klarer det meste!

Her om dagen ryddet vi utelekeplassen sammen. Det gjøres for så vidt hver dag, i alle fall om vi har brukt den. Jeg har ryddet 48 ting, sa den ene. Det gikk ei stund. Jeg har ryddet 73 ting, sa den andre, det er mer. Det måtte jeg gi ham rett i. Gutta funderte litt på at 73 er mer enn 48. «Men så mange leker tror jeg faktisk ikke at vi har», sa jeg. Voksen og realitetsorientert, jaja. Hmmm, så tenkte vi litt på at både 48 og 73 er veldig mye, og så hadde vi jammen meg plutselig både ryddet og lært noe om mengde og tall.

«Hvor mange ting skal vi rydde?», spør ungene stadig. Rydd 6 ting sier jeg ofte da. Seks er et litt spennende tall, syns vi, og vi er litt opptatt av det for tida. Mange av de jeg vanligvis henger med daglig skal snart bli seks år og uansett så er 6-års bursdagen en milepæl. Litt av en overgang, det 6-tallet. I alle fall når du snart skal begynne på skolen. Forrige dagen var det en som hadde rydda sine 6 ting. Jeg så jo at denne lekeplassen aldri kom til å bli tom for leker dersom vi ga oss nå. Jeg ville jo hjem en gang! Så litt spent på resultatet ytret jeg følgende: «Da kan du rydde 6 ting til så skal jeg fortelle deg etterpå hvor mye det blir til sammen!» Jeg ga meg sjøl et imaginært klapp på skuldra og syns jeg hadde vært både motiverende og lur. Gutten dro i vei for å rydde mer. Suksess!

Da ytrer kompisen som slår følge: «Det blir 12 altså, hvis du ikke vet det!»

Disse ungene syns det artigste som fins er å lære! De finner ut nye ting hver dag. Fordi vi leker, øver på ting og opplever ting sammen. Som for eksempel at 73 er mer enn 48 og at begge deler er mye! I alle fall for en 5-6-åring. De er kjempemotivert for å lære seg å bruke nye tall og lære seg nye ord, gjerne lange, de er kulest. Noen har fryktelig lange navn og syns det er veldig vanskelig å skrive alle bokstavene. Det bruker vi ikke så mye tid på å bekymre oss om. At han som ikke klarer å holde i blyanten sin nå i november plutselig og når han har lyst kan skrive forbokstaven sin uten hjelp i april, derimot, det syns jeg er verdt en feiring. I alle fall litt skryt.

Jeg lurer på om de kommer til å være det om et år? Eller om fire? Motivert, altså. Det er dessverre lenge siden jeg opplevde den ene 21-åringen som direkte umotivert for læring første gang. I alle fall den boklige på skolen. Men jeg vet at motivasjonen ligger der. Og den har nok fått et oppsving nå da universitetet har blitt læringsinstitusjon. Og motivasjonen kommer fram hver gang hun skal trene. Fordi hun har valgt begge deler selv, kanskje?

For omkring 15 år siden var snart 21-åringen som jobber mot eksamen en snart 6-åring som skulle begynne på skolen etter vinteren. Hun kunne nok sitt pensum den gangen også! I alle fall var hun god på å telle ting hun ryddet, det er jeg overbevist om.

Moralen er: La alle som er under 6 år ha nok voksne rundt seg som kan fundere og reflektere over 48 og 73 sammen med dem. Jeg er absolutt overbevist over at det har alt å si for læringsmotivasjonen. La unger være unger og la de lære i sitt eget tempo. I lek og på egne premisser, altså på den måten som passer dem! Og la meg bruke tida mi til å motivere dem for det, så skal du se det går bra når eksamen kommer!

Om du har ryddet 73 ting eller ikke – lykke til med eksamen og førskoletida!

Alt kan telles, også “folk” som står i kø. Disse stilte seg tydeligvis opp før korona.

(innlegget er bearbeidet etter en tidligere bloggpost publisert av undertegnede i 2016)

Nå lukter det jul på småbruket. Den umiskjennelige duften av fersk, nyhogget gran ligger over eiendommen. Det er bare å trekke godt inn og nyte! De 200 første julegranene har falt i dag, og et ivrig og dugelig team har pakket og stablet trær hele dagen.

For mange henger jul sammen med lukt. Lukta av jul. Det kan være ribbe, surkål, grønnsåpe, smultringer og pepperkaker eller annen bakst som legger igjen liflig duft i heimen. Og som gir julelukt. Her på småbruket er det altså gran. Og den lukta kommer som dere skjønner tidlig. I dag er det 18.november og startskuddet for årets juletresalg og årets julelukt har gått. Så nå er det bare å ta seg en tur bortpå jordet og trekke pusten dypt, så kommer julestemninga, uansett om julevær, julebakst og grønnsåpe glimrer med sitt komplette fravær.

Lukta av gran!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Arbeidsfolket jobbet effektivt rundt meg – så dette er ikke et forsøk på å ta æren for noe. Jeg er kun fotoansvarlig, og til og med det ble visst litt uklart. Skylder på vind!

En farfar i livet skulle alle ha…

Det synger Odd Nordstoga. Han Ødd. Eller i alle fall en bestefar. En bestefar til jul.

Akkurat i år tror jeg det er mange som ønsker seg akkurat det. En bestefar til jul. I alle fall å få møte bestefar. Og bestemor.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her på bruket har vi ikke sett bestefar (den ene av dem) i år. Ikke i 2020 i det hele tatt. Vinteren gikk rolig for seg og vi holdt oss hjemme, slik vi ofte gjør om vinteren. Ingen av oss syns at 40 mil på veien er så lett å gå løs på for ei langhelg på vinterstid, så vi ventet til påske….I 2020 var ikke det så innmari lurt. Mars og pandemi kom, og gikk aldri. Dermed holder vi oss på hver vår side av grensa inntil videre. Telefonen får duge mens vi venter.

Jeg tipper det er mange små og store både her og på andre sida av ei eller anna grense som skulle ønske bestefar kunne komme på besøk i jula. For en på 4 er det helt sikkert vanskeligere å fatte smittevern og hvorfor ting er som de er enn det er for husets barnebarn på 21. selv om erfaring tilsier at 4-åringer er relativt oppegående individer. Allikevel: det er rart, og ganske nedslående. Men såpass nødvendig at vi innfinner oss med situasjonen.

Verre er det for de som sitter helt alene. De jeg skrev om i går. Her: https://friluftsheidi.blogg.no/jeg-har-nesten-ingen-venner.html. Som allerede er mye alene. Noen av dem gruer seg helt sikkert til jul.

Før helga fikk jeg høre om en ung student som begynte å bli usikker på om hun fikk feiret jul med familien i år. Familien bor i nabolandet. Det var faktisk en viss fare for at hun ble sittende alene.

DET vil jeg ikke vite noe av! Invitasjon til småbruket for julefeiring dersom hun kunne tenke seg det ble lagt i potten tvert. Så skulle alt gå skeis og julefeiring med familien bli umulig, så har hun en plan B hvis hun vil. Jeg tror ikke ribba hadde falt i smak dersom jeg visste at vedkommende satt alene julaften og hun ikke hadde fått tilbudet. Jeg er visst invitert bort julaften, men all fornuft tilsier at det er plass til en til rundt bordet der, så det får vi ta om det blir aktuelt. Og jeg, jeg kjøper ribbe uansett, hvis det ikke er tomt i butikken allerede, så jul blir det. Men uten bestefaren ved bordet!

Jeg gleder meg da faktisk litt til jul tross alt. Juletreet er plukket ut og merket (ikke hogget, vel og merke) og jeg har faktisk ønskeliste. Øverst på den står et inderlig ønske om at studenten og pappaen får feire jul sammen!

Snø og frost står også på ønskelista.

Ei mormor eller oldemor kan også være godt å ha 🙂 Jeg var så heldig å beholde mormor helt til i år.