Er bloggere psykisk syke?

Hvorfor hevder noen at bloggere er psykisk syke?

Denne uka leste jeg to blogger der temaet var blogger og psykisk sykdom. Lenalykke og bunnytrash. De kommenterte et utsagn fra en forelesning om psykiske lidelser. De kommenterte som mennesker og bloggere. I forelesningen ble det hevdet at blogging kunne være et tegn på psykisk sykdom da bloggere har et unormalt eksponeringsbehov. Begge stiller spørsmål om hva vi andre egentlig syns om utsagnet. Jeg må påpeke at jeg ikke har hørt forelesningen, kun lest blogg om den.

Jeg kan kun svare for meg selv. Som blogger. Men aller mest som menneske. Og da understreker jeg: som menneske med varig ikkepsykisk sykdom.

Friske mennesker blir i stor grad bekreftet ut fra rollen de har i arbeidslivet. «Hva jobber du med?» er et standardspørsmål som etter min erfaring dukker opp relativt tidlig under smalltalken i et selskap der du ikke kjenner alle fra før. Du får i løpet av arbeidsdagen også på et eller annet vis tilbakemeldinger på jobben du gjør og du føler deg verdifull i samfunnet. Du gjør nytte for deg. Når du blir syk og sykmeldt fra jobb mister du alt dette. For det første legger du til et «men» når du svarer på hva du jobber med. «Men jeg er sykmeldt akkurat nå…». Eller du prøver å unngå temaet. Kanskje du ikke orker å gå i selskapet en gang.For det andre går du glipp av de daglige tilbakemeldingene på jobb. Og du føler deg unyttig og verdiløs. Du blir usynlig. Noen av oss bruker da noe av restenergien på å gjøre oss selv synlige på andre måter. For eksempel blogg. På godt og vondt kan det føre til tilbakemeldinger. Som pedagog vet jeg litt om at all oppmerksomhet et barn får kan være kjærkommen. Uansett om det er positiv eller negativ oppmerksomhet. Slik sett er vi bloggere, og de fleste andre jeg vet om, som barn. Og muligens har vi et usunt eller i alle fall overdrevent behov for oppmerksomhet, som det ble hevdet. Litt som barn.

Som sykmeldt har du endelig tid til å skrive. Da blir kanskje en større andel av bloggerne av de syke? Jeg for min del har blogget som «frisk» også.

3. Å blogge ventilerer mye. Både følelser, frustrasjon, tanker og spørsmål. Kanskje blogging fritar de nærmeste for stadig og gjentagende å høre om dette? Det fritar kanskje dem for psykiske påkjenninger. Påkjenninger som kommer av å være nær oss som både har meddelelsesbehov og oppmerksomhetsbehov. Vi bloggere altså. Det er tøft å være pårørende til en med varig sykdom. Til og med en blogger forstår det.

Blogging åpner for å lese og motta råd og innspill fra andre. Andre i en liknende situasjon eller i situasjoner som har overføringsverdi. Det er mye psykisk helse i å ikke føle seg alene i den situasjonen en befinner seg i! Kanskje det også er en bevisst eller ubevisst motivasjon for å være aktiv i bloggverdenen.

Så klart vi er psykisk syke. Eller fysisk, eller begge deler. Eller ingen av delene. Så vidt jeg skjønner henger kropp og sinn relativt nært sammen og er avhengig av hverandre. Også hos bloggere. Omtrent som hos alle andre grupper i samfunnet, antar jeg. Og vi gjør jo ikke akkurat så mye skade med denna blogginga. De fleste av oss har ikke så mye som et bittelite snev av usunt kroppsfokus en gang.

Og det er jo fritt fram å klikke og lese. Eller la være.