I dag har jeg lært noe om mestring. Jeg syns jo egentlig jeg kan litt om det fra før. Yrkesskadd antakelig. I alle fall nok til å synes at temaet er relativt interessant. Og i dag har jeg altså utforsket temaet egen mestring. Poenget er da altså å flytte fokus. Å flytte fokus fra det jeg ikke får til og over til det jeg faktisk fikser. Det jeg mestrer.
I den forbindelse så befant jeg meg plutselig i en situasjon som i alle fall ikke jeg trodde jeg var i nærheten av å mestre.
Det handler altså om å hindre en rund gjenstand, ball eller ballong, i å dette i bakken. Som vanlig blir jo undertegnede en smule ivrig i slike situasjoner. Dette kan jo i tvilstilfeller kategoriseres som et slags ballspill. Et, vil noen påstå, noe overdrevet engasjement fører rett som det er til at jeg befinner meg i en eller annen usannsynlig situasjon. Denne gangen lå kroppen vannrett og i full strekk med det formål å hindre ballongen i å gå i bakken da. Og når den stuttbutte strekker seg ut i fart så oppnås tydeligvis mirakler. I alle fall i dag. Hånda traff ballongen og til alles overraskelse så fortsatte spillet.
For meg var det bare å komme meg på beina. Heldigvis skjedde det hele såpass nære bakken at den eneste bivirkningen i ettertid var litt gress og grønske på skroget. Hele skroget i sin fulle 164 cm lengde, faktisk.
Sånn jeg husker det så var dette altså en tilnærmet perfekt keeperredning av typen Thorstvedt ville ha applaudert. Og endelig kom altså keepererfaringen til nytte. Selv om jeg ikke har så mye som et snev av keepertrening, så har jeg da erfaring, må vite. Ittnå som en keeperredning i ny og ne for å booste mestringsfølelsen. Mestring ble det i alle fall selv om øvelsen generelt nok var mer preget av innsats enn av evne.
