Der ingen skulle tru at en blogger kunne bu!

Der bor jeg….

Ifølge en god kollega. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Altså jeg bor på bygda. Ikke sånn 4 mil uten vei med utedo, vann i bekken og nettilgang på en bergknaus 340 meter fra huset. I finvær. Men på bygda. Det med utedo er forresten jug. Jeg har det OG, men har et par inne også. WC.

Akkurat i disse dager er det helt perfekt. Jeg kan se huset til naboen. Jeg kan høre om ungene er ute. Jeg kan se bilene passere og jeg kan gå ut på terrassen. Jeg risikerer ikke å møte en hel gjeng med fremmede joggere eller nysende naboer fra 12.etg om jeg åpner ytterdøra. Jeg har egen skog å lufte meg i når hjemmelivet blir for innestengt. Jeg har tilgang på milevis med turstier der det er et under om jeg møter noen, og jeg kan ta meg en biltur om jeg vil.

Med andre ord. Sosial distanse er ikke så vanskelig her.

Vi er ikke plaget med kollektivtrafikk som vi helst ikke skal bruke per dags dato. Vi er faktisk ALDRI plaget med noe særlig kollektivtrafikk. Skal du «på by’n» på lørdag må du ta siste buss inn fredag ettermiddag (siste skolebuss!) og du kan dra hjem mandag. Lykke til med den festen, lissom. Jobben må du enten kjøre til, sykle ei laaaang stund for å komme til eller eventuelt bosette deg på. 

Da jeg vokste opp litt lenger borti høgget her var det ikke uvanlig at vi gikk på ski til skolen. Det var nok før global oppvarming, ja. Frustrasjonen var derimot stor da vi i ukesvis misunte de som kunne starte sesongen for «småsko» omtrent samtidig med at vi i mer grisgrente strøk gikk over fra vintersko til gummistøvler. 

Skal du hamstre dopapir, avocado eller smør, må du kjøre bil. Det tvinger oss på en måte til å tenke gjennom handlerutiner, så ukeshandling er ikke et helt fremmed ord. Fin vane å ha når slike butikkbesøk for tida anbefales så sjelden som mulig. 

Så: livet i disse korona-tider «der ingen skulle tru at nokon kunne bu» er ikke helt ulikt livet her ellers. Jeg kjenner meg heldig, slenger på meg jakka og tar en tur til skogs!