Nå.
Et meget lite ord.
Nå.
Likevel rommer det
hele evigheten.
Hans Børli
Nå.
Nå.
Trendsetteren.
Apropos trender, liksom. Til dere som trodde at å operere bukseløs var noe nytt som kom som følge av hjemmekontor og møter på zoom der kun overkroppen var dandert innenfor laptopkameraets rekkevidde. Til dere som lever i den villfarelsen at dette er en trend av 2020. Dere tar grundig feil!
Følgende bildebevis fra rundt 1980, pluss/minus, forteller oss en annen sannhet.
Det forteller oss at nattkjoler av type gjennomsiktig i fluffy pastell var morsomt, om mulig ikke direkte trendy, og at sokker i sandaler var vanlig. Men den som satte standarden som enkelte altså sverger til også i 2020, det var han her. Hvorfor min kjære fetter opererer bukseløs vites ikke. Jeg kan kun tenke meg at det var tomt for nattkjoler, dermed fikk ikke den yngste og minste noen… Eventuelt så forsøker han å bli brun på beina. Om fetteren har begynt med nattkjole, blitt brun på beina eller fortsatt tviholder på den bukseløse trenden av andre årsaker vites ikke. Kan bare spekulere. Eller la være.
Men som avleggeren av type universitetsstudent så tørt påpekte: «til gjengjeld så har du ei underbukse på hue!» Veier det opp?
Keeperredning.
I dag har jeg lært noe om mestring. Jeg syns jo egentlig jeg kan litt om det fra før. Yrkesskadd antakelig. I alle fall nok til å synes at temaet er relativt interessant. Og i dag har jeg altså utforsket temaet egen mestring. Poenget er da altså å flytte fokus. Å flytte fokus fra det jeg ikke får til og over til det jeg faktisk fikser. Det jeg mestrer.
I den forbindelse så befant jeg meg plutselig i en situasjon som i alle fall ikke jeg trodde jeg var i nærheten av å mestre.
Det handler altså om å hindre en rund gjenstand, ball eller ballong, i å dette i bakken. Som vanlig blir jo undertegnede en smule ivrig i slike situasjoner. Dette kan jo i tvilstilfeller kategoriseres som et slags ballspill. Et, vil noen påstå, noe overdrevet engasjement fører rett som det er til at jeg befinner meg i en eller annen usannsynlig situasjon. Denne gangen lå kroppen vannrett og i full strekk med det formål å hindre ballongen i å gå i bakken da. Og når den stuttbutte strekker seg ut i fart så oppnås tydeligvis mirakler. I alle fall i dag. Hånda traff ballongen og til alles overraskelse så fortsatte spillet.
For meg var det bare å komme meg på beina. Heldigvis skjedde det hele såpass nære bakken at den eneste bivirkningen i ettertid var litt gress og grønske på skroget. Hele skroget i sin fulle 164 cm lengde, faktisk.
Sånn jeg husker det så var dette altså en tilnærmet perfekt keeperredning av typen Thorstvedt ville ha applaudert. Og endelig kom altså keepererfaringen til nytte. Selv om jeg ikke har så mye som et snev av keepertrening, så har jeg da erfaring, må vite. Ittnå som en keeperredning i ny og ne for å booste mestringsfølelsen. Mestring ble det i alle fall selv om øvelsen generelt nok var mer preget av innsats enn av evne.
Høsttrender.
Høsttrendene er i butikken. Har jeg hørt. De har nok vært der lenge. Det er bare det at akkurat jeg oppdaget at det var høsten for en dag eller to siden. Plutselig oppdaget jeg at det begynte å blåse gult bjørkeløv over plenen og det er mørkt om kvelden. Veldig mørkt. Og til langt utpå morran, faktisk. Kom visst brått på, det her.
Jeg har selvfølgelig ingen anelse om hva som er trendy i høst. Jeg har ikke beveget mitt legeme i nærheten av noe som likner en konfeksjonsforhandler på månedsvis. Og det jeg leser på nett handler om helt andre ting.
Trendene i nittenpilogbue derimot, har jeg bildebevis nok til å vite noe om. I den grad det var trender da. Det var i alle fall det vi ble iført den høsten det var så bratt, eller 1976 som det også kalles.
Rosa ullgenser, garantert hjemmestrikket, under mørkebrune tunikakjoler, hjemmesydde. Hvite strømpebukser og knallrøde lakksko. Røde lakksko er vel i grunn det eneste av dette jeg godt kunne funnet på å iføre meg i høst. Antakelig lurt med samme hælhøyde som i 1976, for balansens skyld.
I tillegg kan nåtidens forsøk på å krølle håret i «naturlige» lokker fort likne på bildet… Har visst øvd for lite. Ifølge Anne Lindmo er det aaaalt for tidlig å begynne med strømpebukser så tidlig på høsten som nå, så jeg må nok dessverre stå over de hvite med flettemønster noen uker til. Ullgenser har jeg brukt lenge, og tunikakjole? Det er noe forlokkende ved fasongen. Skal vi matche i høst, Anita, eller er det noen nye trender vi bør slenge oss på i år?
Ladies and gangsters!
«Det eneste jeg husker av det lærerne sa på ungdomsskolen er han som hevdet «det er godt med alt som er unnagjort»», sa min gode kollega. Dermed var hjernen i gang. Hva husker jeg fra ungdomsskolen egentlig?
Selvfølgelig en hel haug med uoffisielle greier. Drama og tenåringskriser og verdensproblemer og fryktelig mye sladder… et eneste langt kaos med hvem er sammen med hvem i dag, hva sa egentlig hu til hu andre, hvem henger med hvem i friminuttet og hvor langt nedi 501-buksa skal ballgenseren stappes denne uka? Jeg kjenner ikke noe behov for å uttrykke noe som helst mer konkret om dette akkurat i dag. Men hva sa egentlig lærerne?
«Ladies and gangsters!» Var den faste morgenhilsenen fra kontaktlæreren på ungdomsskolen på vei inn gjennom klasseromsdøra. Han valgte å møte ladiene og gangsterne med et smil hver dag. Godt jobba!
Jeg husker egentlig kun to andre ting: «nå får di faan skjæra meg holde kjeften på døkk!» var det en annen lærer som brølte. Sikkert ikke bare en gang og garantert helt fortjent. Den gangen også. Og det virket. I alle fall der og da. Selv om pedagogikken bak utspillet ikke er helt klinkende klar.
Den andre jeg husker er han som ble så forbanna at han kylte nøkkelknippet i pulten så det sang. Jeg husker ikke hva han sa. Men han var lærer i det spenstige valgfaget maskinskriving! Touchmetoden satt atskillig bedre etter det nøkkelknippet. Pedagogisk teori også her ukjent.
Og det er i grunn godt med alt som er unnagjort. Ungdomsskolen og slikt!
Lett på tråden.
«Abonnenten har slått av eller kan ikke ta telefonen akkurat nå. Legg igjen beskjed etter pipetonen.» Nå har jeg fått dette svaret så mange ganger at jeg allerede legger på etter «ab…». Legge igjen beskjed? Ånei! Men jeg burde antakelig vrælt «Ring meg!!!» Lette på tråden kan de vel i alle fall ikke beskyldes for å være.
For oss som minnes telefon med skive som måtte dreies rundt til alle nummerne var slått og som også minnes at retningsnummer var noe nymotens som kom. For slike som meg med andre ord. For oss kan det være artig å se minner etter gamle telefonlinjer. Vi vet jo hva telefonstolper og telefonledning er og vitsen med dem og vi kjenner begrep som telefonbord, telefonbok og telefonkatalog. For ikke å snakke om telefonkiosk…
Artig da å ta bilde av gamle telefonbokser brukt av tømmerfløtere langt til skogs. Ta bilde med smarttelefonen selvfølgelig.
Drillpiken.
Damer kan og damer vil! Javisst! Vi kan hogge ved, være sjef, kjøre traktor… eller noe helt annet.
Jeg prøver meg også gjerne på det meste. Også ting jeg definitivt ikke kan. Men ærlig talt! Jeg er elendig med drill! Den har en lei tendens til enten å gå for fort eller for sakte og skruene er visst nødt til å ende på skrå… Jeg må da være mer enn gjennomsnittlig klønete.
Unnskyldning? Når småbruker og samboer er byggmester og handymann blir ikke behovet for min innsats med blant annet drill veldig stort. For å si det mildt! Mangel på mengdetrening med andre ord. Eventuelt talent!
Catwoman?
“Du er omtrent like lett å domestisere som ei katte, du, sa’n.” Samboeren gjennom 25 år, altså!
“Uansett hva du prøver å få ei katte til å gjøre, og hvordan, så gjør den det motsatte! Akkurat som du.”
Tålmodig han der småbrukeren. Eventuelt så vil’n ha det sånn. 25 år altså.
Snickerboa, hoppfallera!
Det er i grunn artigst å være påskrudd. I gode perioder er det faktisk mulig for slike som meg også. Ca et kvarter om dagen. Eventuelt noen timer annenhver dag. Handler det om mer enn å stå opp og surre rundt i heimen den ene dagen, må neste dag tilbringes i fullstendig ro. I alle fall må alt jeg skal foreta meg ta uforholdsmessig lang tid. Det må gå saakte, starte sent og slutte tidlig. Og pause er nødvendig støtt og stadig.
Forrige dagen var jeg på farten i 7,5 timer. Litt jobb, en del bilkjøring og litt familieanliggender. Sjanglet inn døra og lukket verden ettertrykkelig ute og skrudde av da jeg kom hjem.
Risikosport. Javisst. Men livet skal jo leves på en knivsegg, så da lot jeg være å planlegge noe som helst i går. Så skulle tiden få vise om det holdt med en dags restitusjon.
Snickerboa fikk et bittelite besøk midt på dagen. Det er mentalhygiene å banke i et par spiker. En form for meditasjon som jeg har sjans til å få til uten å surre meg inn i tanker om klesvask, jobb og andre oppgaver. Så handler det om å gjøre lite nok og ikke drive med sånn «skal bare»-virksomhet der også da.
Jeg kom meg på butikken i dag. Men snickerboa fikk være i fred. Det er helt ok for det er ikke noe der som stikker av…
Vissen berte.
Når sjefen skal logge seg på Nav sine sider for å oppdatere planene for din, altså min, tilbakekomst til jobb og får beskjed om å taste passordet “vissen berte”!
Da er det greit at det er helga!
Takk for meg! God helg!
