Det høres veldig lite ut. Men prøv å legge deg ned. Og så ligger du rolig i nøyaktig 8 minutter og 46 sekunder. Du har stoppeklokke på smarttelefonen din, alarm også, så det skulle være greit å følge med.

Jeg gjorde det. Som så mange andre rundt i verden som la seg ned i protest så gjorde jeg det også. Jeg klarte å ligge der i omkring 23 sekunder, tipper jeg… 8 minutter og 46 sekunder er ikke så veldig lite allikevel, tenker jeg. I alle fall ikke på asfalt med et lass med politifolk oppå seg. For meg er det vanskelig å forstå at et menneske har mage til å bokstavelig talt plage livet av et annet menneske i nesten 9 minutter… 

Jeg lå på plenen i mine 23 sekunder. Det er min protest. Og den er smittefri.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har ikke tenkt å mene noe om demonstrasjoner, protester, karantene og smittefare utover det. Jeg håper inderlig ikke at all innsatsen befolkningen i Norge og verden har gjort og fortsatt gjør elimineres av at frustrerte og rasende folk samles for å uttrykke sin motstand. En motstand som for øvrig er helt på sin plass. Jeg velger derimot å uttrykke meg alene og smittefritt. Dagen ble ellers brukt til blant annet å besøke ei sjuk bestemor på 91 på sykehjemmet. Ute og i 15 minutter, uten klem, nettopp på grunn av smittefare. Er jeg heldig får jeg gjøre det igjen. Da hadde det vært for dumt av meg å være i karantene eller å dra med meg smitte til henne, de som passer på henne og medpasientene.

Jeg registrerer også alle historiene på nett om folk som opplever rasisme i hverdagslivet sitt. I Norge. I dag. Det er visst fler av dem enn vi aner. Og det er veldig mange, også flere enn vi aner, som mener å sitte på sannheten. Den eneste sannheten om hva vi skal gjøre. Hvordan vi skal oppføre oss og hvordan det er her. «Her i Norge er det jo ikke rasisme.» Jeg opplever at det er delte meninger om blant annet akkurat det.

Jeg registrerer at 8 minutter og 46 sekunder er lenger enn jeg trodde. Jeg feiga ut etter 23 sekunder.

Jenter på fest. Akkurat nå har jeg litt greie på det, føler jeg. Som nevnt i forrige innlegg så styrte jeg rett i neste felle slash jentefelle slash jentefest i går. Plan A som ble til plan B og ble gjennomført som plan C viste seg være en høydare. Har akkurat landet litt i godstolen etter meget hyggelig samvær med 10 jenter i ulik alder. Såpass utstrekning var det at alderen varierte med over 25 år og såpass hyggelig at musikk faktisk var helt unødvendig. Og ingen hadde fått den med seg uansett. Og såpass hyggelig at undertegnede «forsov» seg til ryddinga i dag formiddag. Med ørepropper og dansende regndråper på terrassetaket var ikke det så vanskelig. Gode forhold for uteligging, med andre ord.

Det ble lite dansing på bordet på denne festen. Det ble ikke tid. Det ble derimot mye spising! Disse jentefestene har lett for å inneholde en del mat. Med passende drikke til. Såpass mye, mat altså, at undertegnede fortsatt er mett, egentlig. 

Og de inneholder en god del snakk. Skravling rett og slett. Herregud for et støynivå. Det skravles om ungene, gubbene, jobben, søsken, interiør, hengekøyer, strikking (!), husdyr og hybler. Blant annet. Gjerne alt samtidig. Og noen synger og noen ler. Av og til hender det at noen griner også, men det er det heldigvis lenge siden jeg har opplevd. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg innbiller meg at akkurat denne sammenkomsten ble lite dokumentert med mobilbilder og videoer. I alle fall det jeg fikk med meg. Forfriskende. Det er greit å slippe å bekymre seg for alt som skal ut på instachat og facetube og slikt. Nesten som i gamle dager, det her med andre ord. Holdningen til det hele blir mer avslappet da, tenker jeg. Da er vi mer sånn: mat og vin er godt. Fyll opp! Skravling er topp! Og jeg er meg og jaggu er det morsomt når noen detter ned fra hengekøya! Mere vin!

Noen drar relativt tidlig. Noen legger seg relativt tidlig. Noen drar etter hvert. Og noen drar ikke, nesten. De blir til langt ut på dagen etter. Da kan det skje at noen andre har stått opp og ryddet imens. Man sover nemlig godt ute i regnværet etter å ha blitt trampet i fjeset av lykkelig hund tidlig på morraskvisten. Det kan man lett bli litt overrasket av, men så er det jo ekstra godt å sove ferdig etterpå. Da er det godt med kaffe. Noen ganger. 

Jentefestene endrer seg vel litt med åra. 

Jentefest med 5-åringene forbinder jeg med: rosa, tyll, sukkerspinn, Frost-kake, lek, duk, ballonger….

Jentefest med 10-åringer: Marcus og Martinus, glitter, lipgloss, rosa, «elektrisk», kake, brus, «slalom»…

Jentefest med 15-åringer…da tenker jeg på: gutter, sminke, Justin Bieber, like bukser, like sko, likt hår, snap, rusbrus (?) (hau), selvkomponerte cupcakes…

Med 20-åringer på jentefest tenker jeg: rusbrus, vodka, kort-kort-kjole, sminke, hår, hæler, musikk, snus, taxi, utested, nach, snap, instagram, dagen derpå, rekonstruksjon og muligens walk-of-shame… 21-åringene som var med på akkurat denne jentefesten driver derimot ikke med slikt…

Med jentefest for 25-åringer (eventuelt 35-åringer, hva vet vel jeg) tenker jeg: rusbrus, øl, mat, skravling, snap til mann og barnevakt, «Går det bra der hjemme?», kjole, sminke, søndagsplaner, 2 timers søvn før barnebursdag dagen derpå…

Og jentefest for 29-åringer assosieres med: skravling, vin, mat, skravling, musikk, latter, skravling, råfliring, skravling, snap(!), vin, skravling….osv. Sånn omtrent som det jeg nevnte før her. Noen av oss har blitt såpass rutinerte i en alder av 29ognoe at vi overhodet ikke og under ingen omstendigheter planlegger noe som helst dagen derpå! Selvinnsikt! Og heldigvis blir man ikke eldre, så jentefest er og blir jentefest! 

Neste gang jeg skal i festlig lag blir det muligens med hengekøye langt til skogs, men skravling og vin blir det. Garantert! Det gleder jeg meg helt vilt til!

Det er skikkelig in med comeback for tida. Marit Bjørgen skal, leser jeg blant annet. Hun om det. Jeg planlegger et sjøl også. Selv om jeg har påberopt meg opptil flere: på fotballbanen. Minst to av dem etter fylte 40. Comeback kan være farlige greier. 

Men nå leser jeg altså at det er duket for comeback i tekstilbransjen. Hvor etterlengtet det er kan nok diskuteres. Jeg kjenner at jeg er på nippet til å få kamferdropset og fyrstekaka i vrangstrupen helt til jeg får klikket meg inn på lenken og finner ut at det er en betydningsfull og kjær venn som står for comebacket.

Ball-genseren! La oss ta et minutt eller to og bare kjenne på følelsen. Ball-genser! Et stilikon og statussymbol fra 80-tallet som gjorde enhver forvirret tenåring uovervinnelig, direkte trendy og dritlekker. Eller? Noe alle «skulle» ha, det er sikkert og visst. I alle fall sto den så lenge på ønskelista at da undertegnede endelig fikk anskaffet seg en, så hadde de som var litt kjappere ute fått både sin nummer to og tre. Sånn fungerer jo trendskalaer. Og her snakker vi jo tross alt om et plagg som var så populært at det ble solgt over 500 000 eksemplarer bare i de nordiske landene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men for noen minner som vekkes. Minner om gensere i kombinasjon med Levi’s 501, seilersko og tennissokker. Frottehårstrikker i mildt sagt stritupert og glasert hår, discobelter, pasteller og plastøreringer. Eller plastknapper i pastell som også var innom øra de åra, husker jeg. Og sykkelbukser. Helt uten sykkel. Svart eller i matchende pastellfarge. Matchende til ballgenseren, altså.

Og så alle minnene som dukker opp om hva vi bedrev tida med når vi iførte oss disse genserne. At jeg fant det aktuelle bildet akkurat nå var en rimelig pussig tilfeldighet. På leting etter bilde av avleggeren som liten kom jeg da over et bittelite, halvmørkt foto av en gjeng tenåringer på tur i skogen. Det bærer preg av å ha vært limt inn i ei bok. Trolig ei skoledagbok av type Pusur eller Topp. De som nesten liker fyrstekake vet hva jeg snakker om. Men altså et bilde som hadde såpass med godfølelse at det fikk plass i boka og dermed var med til daglig!

Vi drev ellers ikke veldig mye med friluftsliv og det var ikke så langt fra parkeringa (dit vi antakelig ble kjørt, jeg tør egentlig ikke tenke på av hvem, for vi var nok definitivt ikke eiere av egne førerkort enda). Men vi skulle grille, og jeg husker enda at jeg hadde med for lite grillkull slik at vi måtte ta i bruk kongler. Pølsene, jeg antar vi grillet det, ikke så opptatt av sunn mat og 5-om-dagen da, ble varme og vi var dritkule i ball-gensere og annen egnet eller uegnet pastell.

Sist lørdag var jeg tilbake på åstedet. Dog uten ball-genser (lurer på hvor den er nå?), men med kano og fiskestang. Turene i skogen har blitt flere og flere og jeg gleder meg til første gang jeg møter en ball-genser. 30 år etter! Beklager på forhånd til eier da jeg ikke kan gi noen garanti mot pinlig stirring og ren skjær eufori. Lurer også på om dette er en trend avleggeren kommer til å slenge seg på. Det blir i tilfellet stas!

PS. Jeg ber om unnskyldning for å ha lagt ut bilde uten å spørre de fotograferte. Siden bildet er stappmørkt og av såpass dårlig kvalitet, regner jeg egentlig med at ingen gidder misbruke det. Ingen navn er heller nevnt. Helt bevisst. Og: alle ser jo smashing ut, uavhengig av hvor vi ligger på dagsaktuell trendskala…FOR en gjeng!

Kilde: KK, bilde: Ball.

Du vet, den typen hjerne som har så tjukt «non-stick»-belegg at ingenting fester seg. That’s me. 

I går skrøt jeg av at jeg kunne et og annet om kart og kompass. Fint å kunne. Andre ting derimot: not so much. Tydeligvis. Etter snart 48 års erfaring med fenomenet har jeg ikke klart å lære noenting, sier småbrukeren og avleggeren. Hverken gjennom teori eller gjennom direkte og innimellom smertefull erfaring. Jeg tenker på sol og sommer. Og spesielt på kombinasjonen sol og meg!

Jeg liker finvær. Men! Og det er et gigantisk stort men! Jeg tåler ikke sol. Det vil si at huden er såpass blek, type nesten grønn på kroppen, at ei litt for god værmelding på tv helst bør sees med solfaktor 50. Såpass vondt for å bli noe annet enn litt annerledes hvit, eventuelt griserosa, at folk nekter å tro at jeg har vært både i Afrika og på Granca når jeg faktisk har vært der. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så spesielt de første finværsdagene i mai/juni hvert år er med andre ord en real utfordring. Og med teflonhjerne vil det som regel si en real runde med solbrent småbrukerkjærring. Selv om tubene med tosifret faktor av alle slag opptar relativt store deler av baderomskuffene her. Stort sett hver gang, skjer det. Inkludert i år. 

God pinse, folkens! Nyt sola og fridagene. Jeg solte leggene i litt mer enn et kvarter i går så i dag er jeg tilbake i skyggenes dal. I langbukse…

Så vidt jeg vet er dette den eneste jusstudenten som setter poteter før hun går på forelesning om morra’n. I alle fall den eneste jeg har hørt om. Altså hu på firhjulingen, ikke han med hatten. Han driver med andre ting. 

En smule forutintatt i mine oppfatninger, jeg innrømmer gjerne det, men kanskje ikke helt på jordet (!). Eller potetåkeren. Ifølge studenten selv så var det nemlig noe eksotisk over å være jusstudent uten en haug med jurister i familien fra før. Slik sett er dama i utgangspunktet «mot normal». Legger en til en tilbøyelighet til kampsport og fantasy, så finner du antakelig ikke den typiske blondine. Men hva er vel det?

Altså, min påstand er at stereotyp ikke er så stas. Å bli satt i bås kjennes ikke behagelig og kan føre både den i båsen og den som har delt inn båsene ut på vidda.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Stereotyper eller sortering i bås er derimot helt nødvendig for vår oppfattelse av omverdenen og vår kommunikasjon og tenkning, visstnok. Stereotyper er «bilder vi får i hodet» når vi snakker om eller tenker på enkelte grupper. Trøndere har bart, går med tresko og skinnvest og liker karsk. Bergensere er høylytte og litt masete og hedmarkinger er trege, det vil si de har ikke bare beina plantet på jorda, men nedi jordet! Nordlendinger banner hele tida, sørlendinger er religiøse og sunnmøringer svømmer med motsatte svømmetak, altså er de både grådige og gjerrige. Vi er gode til å lage stereotyper her i landet, ser du. 

Internasjonale stereotyper har vi også:

Himmelen er 

der politiet er britiske
kjøkkensjefene franske
elskerne italienske
mekanikerne tyske 
og alt er organisert av sveitsere

Helvete er 
der politiet er tyske
kjøkkensjefene britiske
elskerne sveitsere
mekanikerne franske
og alt er organisert av italienerne.

Fint der sikkert… 

Her er hele grupper av mennesker gitt visse karakteristiske trekk og vi setter dem automatisk i bås. Så lenge vi fortsetter å si at italienerne er dårlige til å organisere så blir det det etter hvert en sannhet for oss. Kanskje vi aldri har møtt en italiener en gang? Vi har en stereotyp oppfatning av en person som kanskje ikke stemmer overhodet hvis vi en dag møter en italiener. Kanskje enkeltmennesket ikke passer i denne båsen i det hele tatt?

Vi har dem på jobb og vi har dem på fritida. Fordommene eller oppfatningene som gjør at vi sorterer folk og grupper i stereotyper. Hvis du spør en kollega: Hvem er den huslige på arbeidsplassen? ALLE vet hvem det er. Det er hun (det er jo som oftest en hun, eller?) som ordner så alle får mat, husker å sette på vaskemaskina og setter kakerestene i kjøleskapet så vi kan kose oss med restene i morra. Møter vi et nytt menneske (hurra) så kategoriserer vi dem fort. Hva ser du for deg når jeg sier lege? Tipper mange lesere ser for seg han superheltaktige fyren fra Greys nå. Her har jeg helt klart fordommer som gjør at jeg tenker at leseren er en viss steretyp. Dessverre husker jeg ikke hva han heter akkurat nå for jeg har aldri sett’n. Undertegnede wannabe-rosablogger har aldri sett en episode Greys i sitt liv. Og det er faktisk ikke jug! Får man medalje for sånt, forresten? 

Eller: ser dere for dere en litt unnvikende fyr, bustete på håret, i joggebukse og med en sliten bil som bare nesten starter hver gang han skal på jobb? Mulig denne siste stereotypen utøver et annet yrke i deres hode også.

Kjell Aukrust heter en østerdøl som hadde et forhold til mange stereotyper. Se østerdølen for dere: henda i lommene på vømmølsbuksa, litt ettertenksomt avventende, med østerdalslua godt ned på hue og gjerne tyggende på en skråtobakk. Fryktelig mye «fremmedord» her, vet det, så bruk gjerne oppslagsverk, eventuelt gamle, illustrerte Aukrust-bøker. De fleste kjenner vel både Reodor Felgen, Solan og Ludvig. Aukrust sjøl hadde alle disse stereotypene inni seg og brukte egen personlighet i forfatterskapet. For ikke å snakke om Sjeik Ben Redik Fy Fasan og Medel Svensson … Stereotypene hagler i Aukrust sine historier. Han gjør det enkelt å forstå historien ved å bruke stereotypene. Vi er liksom ikke i tvil om hvem som er svensken. 

Definisjonen på stereotyp er selvfølgelig gresk. De var tidlig ute med det meste der. (Stereotyp oppfatning, men ikke ren fantasi!). Stereo betyr «fast» og typos betyr «form». Altså er stereotyp lik «stivnet i sin form», «ensformig» eller «uforanderlig». Huffameg! Ikke så stas,spør du meg. 

Å være foranderlig og åpen for nye ting er noe vi liker. Et menneske som lærer og utvikler seg er et levende menneske. Selv er jeg så heldig å få ha mitt yrkesliv sammen med veldig unge mennesker. De er på en måte «førstereotype». De har ikke stivnet i noen form og kanskje jeg har fått være med å motvirke at de gjør det. Eller i det minste latt stereotypene i dem leve side om side slik som Aukrust sine. Jeg tror vi har en Solan og en Ludvig i oss alle og noen har vel til og med en Reodor der inne. Her er både nytenkning, skepsis og en smule kreativitet representert. Ikke så dumt når vi skal ut i verden, kanskje? 

Vi som ikke er førstereotype har nok alle stereotypene i oss vi også, slik som Aukrust. La dem leve og vær så snill og ikke sett meg i en bås! Det bor en hedmarking inni meg, i alle fall. Og både en Solan, en Ludvig og forhåpentligvis en Reodor. Erfaring tilsier at det også fins noe bergensk og ørlite nordlending… Trønder er det nok også er jeg redd, men sørlending? Den må du nok lete godt etter! 

Hilsen en blond hedmarking med briller, ryggsekk, bergenskjeft og som attpåtil blogger!!! 

Jusstudenten har snart eksamen. Tiden vil vise om hun kommer velberget gjennom eller om hun er helt på jordet. Det kan uansett være fint å være litt som poteten: å kunne brukes til alt!

Å lade batteriene er viktig for alle. Det er viktig for at vi skal fungere i hverdagen og være en rimelig god utgave av oss selv. Både for oss selv og for alle vi har med å gjøre. Hvordan vi lader er nok fryktelig varierende. Noen lader på fest, andre foran en tv-serie. Noen lader på sofaen, andre på topptur. Noen lader i godt selskap, andre i selskap med bare seg selv. 

Jeg leter stadig etter den ultimate ladestasjonen. Altså den som virker aller best for akkurat meg. Jeg tror den varierer. 

Noen ganger lader jeg på sofaen. I alle fall er det der jeg havner. Jeg legger meg gjerne ikke, jeg bikker. Å bikke er et dialektord for å velte. Som du skjønner, når jeg bikker på sofaen er det på tide å lade! Som jeg skrev i forgårs så har jeg nå oppgradert med en ny ladestasjon. Balkongen er innredet for bikking! Ikke å forveksle med biking. Oh no! Her er det kun snakk om å innta horisontalen, til nød sitte, mens man drikker noe godt, leser noe interessant, filosoferer over solnedgangen eller bare lukker øya og melder seg helt ut. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men ofte lader jeg nok aller best her eller på tilsvarende “stasjoner”.

I alle fall lader hue mitt som regel best i slike omgivelser. Det tømmes for alt som ikke er her og nå, jeg er konsentrert om å holde meg tørr, varm og mett. Alt annet blir uvesentlig og dermed tømmes hodet. Jeg lytter til alle lydene rundt meg. Og er jeg langt nok offroad lytter jeg til stillheten. 

«Å virre formålsløst rundt i skogen alene regnes verken som en sosialt oppbyggelig eller samfunnsmessig konstruktiv aktivitet», som Torbjørn Ekelund skriver i boka «Året i skogen». Det er helt i orden. Det er ikke snakk om sosialisering uansett. Kun lading. 

Ikke for å skryte, altså, men jeg sluttet å omgås folk lenge før det ble trendy. Leste dette på en genser for ei stund sida. Det traff. I alle fall har feiring av slike dager som 17.mai blitt veldig mye mindre pretensiøst de siste årene. Egentlig roligere og roligere år for år. 

Det blir gjerne sånn i årene etter russetida. Ikke egen russetid, avkommets. Det var noen relativt avslappede feiringer de siste åra før der også. Men de siste par har vært meget alternative. Skogstur har blitt en vane. Bunad bare sporadisk. Flagget er i bruk hvert år. Og bildebevis forteller at det har blitt servert hjemmebakt og selvpyntet kake i alle fall 3 år på rad nå. DET er ganske spektakulært!

I år var vi hakket mer offisielle enn på lenge, faktisk. Pirka ut ’64-modellen og inntok bobler fra stetteglass på egen tomt mens vi bivånet forbipasserende 17.maitog. Smittefritt og forskriftsmessig tog av veterankjøretøyer, altså. Men artig innslag. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Meldingene om kreative løsninger på feiringa har tikket inn på sosiale medier både i dag og i uka som har gått. Sekkeløp og potetløp i hagen er planlagt. Sjampanjefrokost. 17.maitog kun med naboen og eget instrument. Konge og dronning i bil rundt i hovedstaden. Mye kreativt initiativ og mye stas. 

Her ble det pinnebrød i bollevariant og kaffe på bål (inne i lavvo) i skogen. Flagg og småbruker var med. Avleggeren, som hadde meldt seg frivillig til å jobbe, litt for å slippe unna bighappyvennegjengsomfeirer17.mai-presset, kunne melde om panikkslagne kunder på potetlompe- og strømpebuksejakt. Enkelte ting var akkurat som i fjor, med andre ord. 

Tankene går til alle dere unge (og eldre) som ikke hadde blitt bedt på ørten sjampanjefrokoster og vennelunsjer uansett og som lurer på om dere var nr 21 på lista i år…. Sender en klem til martinehalvs.blogg.no og dere andre som kjenner på forventingene og presset om slik og slik feiring. Jeg tror det er flere av dere enn vi aner. Det er mange måter å feire på! Lag dine egne tradisjoner. Det er du som bestemmer hvordan du skal feire og hva som blir bra for deg, ikke medier eller annen massesuggesjon. Jeg håper du har lagd deg en fin og alternativ dag.

I morgen er det helt vanlig mandag! Jeg er mett og takknemlig og lurer på om jeg må spare isen min til da.

Endelig var det min tur og det var på tide. Det har blitt en del mindre av meg. Ikke sånn sakte men sikkert, mer brått og brutalt.

Neida, jeg har ikke kuttet av meg en arm eller plutselig og helt ufortjent gått kraftig ned i vekt. Langt ifra. Men endelig var det min tur til å miste omtrent en halvmeter og helt sikkert en god del gram om ikke akkurat kilo.

Det var nemlig min tur til å få gleden av en time hos frisøren. En time og et kvarter når sant skal sies… Og da det endelig lykkes meg å både få bestilt time, og frisøren hadde åpent, så var det om å gjøre å få litt valuta for penga. Da jeg først var der, liksom. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så da ble det nytt hår. Langt hår er gammelt hår og denne gangen valgte jeg å beholde bare det som fortsatt er relativt ferskt. Huet kjennes i alle fall lettere ut utapå. Det er en bivirkning jeg kan leve med.

Men hvordan blir det egentlig med 17.maifletta?

Utfordret.

Denne bloggen har ganske sikkert en eller annen tung diagnose. I alle fall så bærer den sterkt preg av lett forvirring, mye ville assosiasjoner og en god del avsporing. Den veksler mellom hjertesukk, syting, ut-på-tur-aldri-sur, bærtur, uvitenhet, påståelighet, oneliners og rene avhandlinger. Den er med andre ord ikke direkte målrettet og vet ikke helt hvem eller hva den er…

Men den er i alle fall ærlig. Og den bærer sterkt preg av hvordan innsida av tenkeboksen her fungerer. Det meste jeg skriver er sant og/eller tenkt. Jeg juger bare når jeg syns det er helt nødvendig for den litterære sammenhengen, tror jeg. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er ofte ganske lett å vite hva jeg skal blogge om. Mye må bare ut. Enten er det noen som sier noe som setter i gang assosiasjonen eller avsporinga. Eller så leser jeg om noe. Opplevelsene er jo noe begrenset i denne bobla av kombinert fysisk uføre og kovid19-samfunn, så der kommer det mindre inspirasjon akkurat nå. Men det kommer. De som leser har jo imidlertid for lengst skjønt at til og med her er det tematørke innimellom. Det er ikke hver dag dagbladnett eller nrk har de mest spenstige og inspirerende klickbitene som overskrifter. Og det er slett ikke hver dag topplokket her er behjelpelig med omløp. Det er der jeg håper du kan komme inn! Ja du! 

Du kan bidra til bloggen! For et fantastisk tilbud (eller ikke, stryk det som ikke passer)! Gi meg et stikkord du vil utfordre meg til å skrive om. Jeg gir ingen garanti for at stikkordet ditt betyr det samme for meg som for deg og dermed kan det jo ende med fullstendig avsporing. Eller at jeg, noe som skjer rett som det er, skriver om noe helt annet. Men selvfølgelig kun på min regning. Jeg lover å ikke si: det var hu som fant på det! Tror jeg. 

Jeg har et minne om at tidligere blogging på utfordret.no der vi var to som vekslet på å utfordre hverandre med stikkord til tider fungerte helt flotters! I alle fall når vi fikk tenkt oss om. Ellers så det jo som sagt bare å skrive om noe helt annet, slik undertegnede også da hadde en forkjærlighet for.

Siden plattformen jeg bruker ikke tillater kommentarer og tilbakemeldinger direkte på bloggen så oppfordres det til å utfordre meg med stikkord på facebook, messenger eller instagram, @heidisspace.

Akkurat nå er en passende anledning til å skrive et nytt blogginnlegg! For denne gangen er stikkordet nemlig ordet anledning…. 

Har du anledning til eller det finnes ingen anledning til eller det er en gyllen anledning, det er en passende anledning, i anledning…. Alt er formuleringer som både gamle og yngre og til og med svenske bekjente bruker og har brukt. Hva er det som gjør en anledning passende? Og hva er det som i motsatt fall gjør det til en upassende anledning? 

Javel: det fins jo så mange anledninger: konfirmasjon, bursdag, besøk, begravelse, sommerfest, jubileum, fredager, mandager, første dagen, siste dagen, eksamen, 17.mai, fint vær… Altså et utall anledninger som er passende for et eller annet. Feiring, kake, sang, pynt, antrekk. Hva som er passende kan nok diskuteres. Mange av disse anledningene har jo kommet og gått uten at vi har markert dem noe særlig i det siste. Det er ikke det. Avlysning har blitt vanligere enn anledning. Men å feste en del til internettet er det nå anledning til. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så kom endelig dagen i dag! En gyllen anledning til å blogge om anledning! Og hvorfor er anledningen i dag så gyllen? Det har nok nær sammenheng med hvilke alternativer som ligger for dagen. Undertegnede sitter nemlig og ser på grumsete vinduer og støv som danser i sollyset i det huset jeg tilbringer det meste av min våkne tid i. Dermed kom anledningen gitt! Og gyllen var den: anledningen til å spore av og finne på noe helt annet. I dette tilfellet: blogging!

Anledning til avsporing finnes overalt! Undertegnede har en egen evne til å assosiere enhver samtale eller hendelse til noe eller noen. Og når det sporer skikkelig av ender det ofte ikke bare på jordet, men på feil jorde eller aller helst i et kratt! Det finnes nemlig alltid en anledning for å havne i et eller annet kratt, ikke sant? Av de før nevnte anledningene; konfirmasjon, bursdag, besøk, begravelse, sommerfest, jubileum, fredager, mandager, første dagen, siste dagen, eksamen og/eller fint vær så har samtlige, bortsett fra muligens konfirmasjon og begravelse, for undertegnede endt i noe som likner på kratt. Tirsdager er gode anledninger for avsporing til kratt også, forresten. Og nå kom jeg på at jeg jugde: jeg har hatt begravelse i kratt også. Av mus.

I bunn og grunn handler det nok om det essensielle: nemlig å alltid finne en anledning til å gjøre det man har lyst til. Om det er å sprette ei flaske prosecco, spise en sjokolade, synge en sang, ta på en kjole eller sove i et kratt! For undertegnede kan gjerne prosecco, sjokolade og overnatting i kratt kombineres under samme anledning! Kjole derimot, det får noen andre ta seg av! Synginga også, forresten!

Men det kan jeg kanskje skrive om ved en senere anledning?

For ordens skyld: 

Kratt defineres av thefreedictionary.com som: buskas av små, sammenvokste trær, og brukes i denne sammenhengen om tur med eller uten overnatting i natur av typen grisgrent og veldig lite kultivert. Med eller uten små eller store vekster. Om det skulle være noe tvil! 

Og apropos avsporing: ble dette blogginnlegget egentlig en anledning til å skrive om kratt?

(Kortet er fra bjorgsunivers.no)