Fra en tenåring. Som jeg aldri har hilst på før. I koronatida. Skandale. Uhørt. Uten at småbrukeren vet det. Ærrugæærn.
Men altså: en av de ytterst få fordelene med å være sjuk, og ikke smittsom, er jo sykebesøkene som kommer. Og når de kommer i akkurat passe mengde og attpåtil er både fryktelig trivelige og ganske så søte så blir livet litt bedre å leve.
Takk for besøket til Caro the Lion og mammaen.
Etter noe meget kvalitativ forskning, det vil si ikke kvantitativ, vil undertegnede påstå at uttrykket «au» kun er et uttrykk som er brukbart når det gjelder skriftspråk. Slik som i Donald. Når smerte skal uttrykkes spontant og i praksis bruker vi helt andre ord. Eller lyder. Forskningen er utelukkende lokal og bygger kun på egen erfaring. Derfor definitivt ikke offentlig verifisert.
For fryktelig mange år siden opplevde hu her å overhøre en fagperson som sto ved siden av uttrykke følgende ord: «hun har nok ikke så vondt, for hun skriker jo ikke». Jeg regner med vedkommende i ettertid har erfart at smertehyl etter over 40 timer med vondt muligens ikke er prioritert å bruke krefter på. Jeg hadde i alle fall ikke krefter til hverken å hyle fordi det var vondt eller fordi det tydeligvis burde forventes. Apati frambringer ikke akkurat hyl. Og ikke «au».
Donald har nok egentlig skjønt mer. Oftere enn «au» minnes jeg at uttrykk som hæsjtægghodeskalletordenskyogsåvidere åpenbarte seg i snakkeboblene. Mye mer realistisk i forhold til mine erfaringer. Lyder som æææææh og aaaah samt direkte klynking forekommer også. Så uttrykket «au» er nok mest til bruk på facebook eller på tv. Når en ser folk som åpenbart slår seg, har tryna på sykkel eller skjært seg i finger’n. Jeg påpeker, «når man ser»!!! Når jeg gjør det sjøl høres det sånn ut:
Iiis, farmor! Var det første jeg hørte at’n sa den aller første gangen jeg traff ham midt på 90-tallet. Han stupte ut av bilen og lyden kom synkront med at beina traff bakken og tok ham mot farmor si trapp og døra der hun ventet med utstrakte armer. Da var han omkring 3 år og dermed ganske naturlig opptatt av is. Spesielt midt i sommerferien. Og farmor leverte, selvfølgelig.
Nå er han litt mindre opptatt av is, tror jeg. I alle fall så blir det betydelig mer flytende kornblanding som inntas når vi treffes. Ikke så mye is. Han har blitt en god del lengre, mer langhåret, skjeggete og tatovert siden det første møtet også.
Det er egentlig ganske merkelig og veldig fascinerende å henge med, riktignok på ganske god avstand, gjennom så mange år av et liv. En kan observere stykkevis og delt og opplever at vedkommende endrer seg ganske betraktelig fra gang til gang. Med så mye tid mellom møtene ser endringene ut til å komme helt plutselig. Og vi som opplever det slik møter nesten en ny person hver gang.
Nå har isgutten, som i år fyller 28, nettopp forlatt småbruket etter enda et sommeropphold av type arbeidsleir sammen med onkel småbruker. Tradisjonen startet i 2004 og har nesten uavbrutt foregått hvert år siden.
Småbrukeren har kost seg. Gutta har skravlet. Og de har jobbet. Jeg tror ikke isgutten fikk en eneste is under oppholdet, men jeg tror han var fornøyd med det andre han fikk servert! Vi kan bare håpe han får seg en is eller to senere i sommer og at han kommer igjen neste år!
Her sitter man da, helt ubekymret i hyggelig lag i sin egen stue og snakker med veldig trivelige gjester. Gamle minner, folk er rare, tegneserier fra nittenpilogbue, fotball og hva-het-han-som-spilte-i-den-filmen og slikt. Helt uskyldig og ukomplisert samtale i grunn.
I en sving innom sosiale medier, kall det gjerne en omvei, dukker følgende overskrift opp i nyhetsfeeden: “23 grunner til at du aldri, aldri må flytte til Trøndelag.”
Meget spesielt og bittelitt urovekkende siden vi befinner oss i tjukkeste innlandet og 5 av 5 gjester er trøndere. Dog de fleste uten bart. Vi 2 som ikke er det har heller ikke noe særlig bart. Men overvåket? Jadagitt!
Det har kommet meg for øre at noen her på kloden ønsker verdensherredømme. Altså, noen andre enn Trumph… Verdensherredømme i betydningen å være best. Best til alt. Best på jobben, best kledd, best på utseende, flottest, ryddigst og renest hus og best på livet generelt. Dette høres lett ut, ikke sant? Det bare MÅ jo gå bra…eller kanskje ikke? Og hvem bryr seg, egentlig? Står vi og applauderer og heier på vedkommende eller blir vi litt sure og misunnelige? Og hvilken reaksjon er det vedkommende ønsker seg? Spørsmålet er egentlig: hvorfor akkurat disse ambisjonene? Hva er motivasjonen? Hvorfor gjør vi det og for hvem tror vi at vi gjør det?
Jeg tror dette koster dyrt. Eller: jeg vet det koster dyrt. Og jeg er veldig usikker på om målet om verdensherredømme gjør noen lykkelig. Vil det ikke alltid mangle noe?
Jeg tenker at ambisjoner er bra. Det applauderer og heier jeg på. Men jeg tenker også at refleksjon over hvilke områder i livet og hvilke ambisjoner som er viktige er lurt. Hva betyr noe for deg? Når er du mest tilfreds? Og hva betyr noe for meg og hva gjør meg lykkelig? Jeg er i alle fall helt sikker på at selv om jeg kommer til å heie og applaudere deg på din vei mot verdensherredømme, så kommer jeg garantert til å heie og applaudere, kanskje enda høyere, om det er noe annet som gjør deg lykkelig.
Jeg kom på et blogginnlegg jeg har skrevet og delt både i år og en gang tidligere. Det lyder som følger:
Flink pike kan du værra sjøl!
Har du tenkt på det, du? Hva er ei «flink pike» for deg? Er det bare jenter som kan være flink pike? Kan man være flink pike på noen områder og ikke så flink pike på andre områder? Er det bra å være flink pike? Er det farlig?
Ei klok dame jeg kjenner får stadig høre «så flink du er som kommer deg ut!». Hun lurer litt på det. Hun kommer seg da ikke ut fordi hun er flink, sier hun. Hun går ikke på tur for å være flink. Hun går på tur fordi hun har lyst og fordi det gir henne noe. Om det er trim, naturopplevelse, annen rekreasjon eller jatakk begge deler kan sikkert variere, men «flink» ligger ikke i hennes motivasjon.
For henne er ikke å komme seg ut på tur å være «flink pike».
Hva er en «flink pike» da, egentlig?
Dersom du måler din egen verdi kun ut ifra prestasjon, du nekter å være nest best og du alltid streber etter det perfekte. Ja, da kan det godt hende du er en «flink pike». For meg handler begrepet også om å bedømme seg selv og måle sin egen verdi ut ifra det du tror er omgivelsenes forventninger om hva som er «riktig» eller «vanlig». Valgene dine blir påvirket av dette, mer enn av hva du egentlig selv har lyst til og behov for.
Er du en «flink pike»?
Du aksepterer aldri å være nest best og må være best i det aller meste av det du gjør. Du må alltid gjøre ditt absolutt beste. Du klarer ikke å slå deg til ro med “godt nok”. Du er veldig pliktoppfyllende og gjør alltid jobben din. Ofte føler du et stadig press i forhold til å oppnå resultater og få ting gjort. I forhold til deg selv, slipper du ikke lett unna. Du lager ikke unnskyldninger for dine feil, men misliker deg selv når du ikke presterer optimalt. Du har så mye å gjøre at det sjelden blir tid til å slappe av. Du er veldig konkurrerende. Velstand og status er viktig for deg. Utseende må alltid være på sitt beste. Du mener du fortjener sterk kritikk når du gjør en feil. Du etterstreber å holde alt i perfekt orden.
Hvis du kjenner deg igjen i opptil flere av disse punktene, kan det ifølge psykolog Sondre Risholm Liverød hende du har et “flink pike” syndrom.
Jeg har nok dette syndromet. I alle fall på noen områder. Jeg gjør alltid så godt jeg kan. Jeg vil gjerne være best i konkurranser og liker meg sjøl best når prestasjonene er på topp. Jeg gjør jobben min og er min egen største kritiker. Jeg unnskylder ikke mine feil (tror jeg) og jeg sminker meg hver dag, haha! Altså, dette er normaltilstanden. Ingen daglig sminke her i gården nå for tida. Og hverdagsambisjonene er i grunn generelt skrudd kraftig ned.
Og så er ikke alt i perfekt orden rundt meg hele tiden (for eksempel nå) og jeg er ikke overdrevent opptatt av velstand og status. Jeg har den kroppen jeg har, ingen reservedeler eller fiksapåting og utseende deretter. Jeg liker å tro at jeg i mange tilfeller tar mine valg ut ifra hva jeg vil og har lyst til og ikke ut ifra hva jeg tror omgivelsene forventer. Selv om til og med jeg innser at omgivelser og medmennesker faktisk HAR en del å si for hva jeg velger.
Jeg kjenner en del flinke piker. De fleste er jenter. Jeg er ganske sikker på at det finnes noen gutter også. Lurer på hvordan det er? Å være gutt og «flink pike», altså. Er det som manneinnfluensa så er det jo mer enn dobbelt så ille. Skikkelig fælt med andre ord.
Flinke piker opplever nemlig ifølge psykolog Sondre Risholm Liverød ofte prestasjonsangst, stress, urolig mage, hodepine, høyt blodtrykk, magesår, kolitt, søvnproblemer, tretthet, panikkanfall, hjertearytmi, ryggsmerter, hudproblemer, leddsmerter, astma og mange andre fysiske symptomer.
Dette syns jeg i grunn høres både slitsomt og farlig ut. For noen av oss ender det med stressnakke og andre kroppslige plager og vi holder fysio- og manuellterapeuter i mer enn full jobb. For enkelte er ikke dette nok og egne og andres forventninger fører til sykdom og det baller i det hele tatt på seg hvis en ikke makter å snu både tankegang og handlingsmønster. Da tror jeg i hvert fall at å være «flink pike» er farlig.
Og vær så snill: ikke si til meg «du er så flink»! Det sier meg så lite. Du risikerer å få spørsmål tilbake «til hva?» Til å komme meg ut, sånn som den kloke dama i innledningen? Jeg kjenner at det ligger lite motivasjon å gjøre noe for å bli omtalt som «flink». Det er så mye mer stas å få tilbakemelding om HVA man er «flink» til. For eksempel: «du er så flink til å lytte». Det gir så mye mer. (da blir det kanskje gode samtaler også).
Jeg tror vi «flinke piker» av begge kjønn med fordel kan lære oss å «gi litt mer faen». Ta valg ut ifra hva du har lyst til og hva som kjennes riktig for deg her og nå. Alt kan ikke prioriteres like høyt og vi må være fornøyde med «godt nok» litt oftere. Jeg øver hver dag og er helt sikker på at jeg kommer til å være skikkelig god til akkurat det, muligens verdensmester, i en alder av bare ca 83!
Ps: innlegget ble opprinnelig postet en gang rundt 2016, tipper jeg, og så igjen i april i år. Akkurat nå tenker jeg mitt…
Flink pike kan du værra sjøl, med andre ord. Jeg går ikke for verdensherredømme. Jeg går for herredømme over egen kropp og helse for tida. Smått, men stort. Hårete ambisjon!
Kilde: Psykolog og spesialist i voksenpsykologi Sondre Risholm Liverød
Klikk.no – Flink pike syndromet
Endelig er det juli. Endelig er det sommer i Norge og vi, i alle fall veldig mange av oss, har ferie i disse dager. Vi vil ha late dager med bading, terassekos og godt drikke i sola. Veldig mange skal på campingtur i hjemlandet de neste ukene. Jeg skal bade, drikke terrassevin og gå barbeint i gresset. Det er mye å glede seg til.
Noen gruer seg nok også. Kanskje blant annet de som har sett værmeldinga og prognosene for temperatur de neste par ukene. Noen jeg kjenner skal på telttur med familien. Andre skal nordover og har sett fine sandstrender og annen flott natur på tv. Jeg håper vedkommende beholder ullsokkene på når badetemperaturen skal testes og soveposen inntas. Og første teltturen i 5 plussgrader, bortoverregn og stiv kuling…kanskje ikke akkurat det de fleste tenkte seg? Jeg føler med dere.
For slike som meg som kan finne på å legge seg ut i snøen med liggeunderlag og sovepose ei påskenatt i minus 12, så vil planlagt tur med kano og lavvo nok gå helt greit selv om sommertemperaturene glimrer med sitt fravær. Jeg påstår ikke at det er behagelig, men fullstendig avskrekkende har det tydeligvis ikke vært for jeg driver fortsatt med det her. Plussgrader er bonus. Vindstille luksus, spesielt for mygg og knott. Foreløpig har vi et par uker å flekse på også, så vi avventer prognosene for bortoverregn littegrann før vi pakker kano på taket.
Akkurat nå er det i grunn best å holde seg ved husa. Ullgenseren er på og ullsokkene i bruk. De fikk tross alt ferie i juni, så dem er det ikke synd på. Dessuten så gir det bra med kroppsvarme å bære ved!
Gårsdagens formtopp kom ca kl 12.47. Og dermed var det i grunn bare å kjøre på. Det gjelder å forte seg å gjøre noe gøy før formtoppen går over. Så «jeg kommer» ble optimistisk sms-et, sola skinte og alt var såre vel. Altså relativt.
Jeg må vel innrømme at formtoppen ikke varte rørende lenge, men har jeg sagt A så sier i alle fall jeg B. Så får jeg bare angre litt i smug…det går over.
Og gleden ved å få nyte rosa føde, vin med og uten bobler og tidenes flammende solnedgang i det aller beste selskapet du kan tenke deg er såpass stor at jeg faktisk har innsett at en regnværssøndag på sofaen er verdt det. Ullsokker og fyr i ovnen gjør det jo nesten direkte trivelig. Og siden «en god latter forlenger livet» regner jeg etter gårsdagen med å ha en god del ekstra år i potten. Makan til brølefliring både med og av hverandre. Genialt. Vi får satse på at naboene bruker søndagen til å ta igjen litt søvn.
Konklusjonen er: det er godt å komme ut av skallet av og til både for superheltinner og helt vanlige folk. For flere enn meg, tror jeg. Og jeg har en følelse at det er flere av de deltakende som har behov for å krype inn i skallet, eller under pleddet, igjen i dag. Så får vi skrelle flere lag en annen gang! Takk for laget!
Der var’n gitt.
Men herregud som jeg har lett. Manisk surring gjennom hele huset. Endevending av baderomsskap. Gjennomgang av 17 kiwiposer som viste seg å være tomme. En tur ned i garasjen og gjennomsøking av bagasjerom på bilen, som også viste seg å være tomt (bortsett fra isskrape, en møkkete søppelsekk og en mildt sagt lite oppdatert førstehjelpspute). Inkludert åpning og gjennomgang av rommet UNDER bagasjerommet. Der varseltrekanten og slikt ligger, vettu. Sømfaring av trapp og dertil nærliggende område utenfor trappa. Der varene etter storhandlinga hadde blitt transportert fra bil til hus. Gjennomgang av skap på bad nr. 2. Og så en ny endevending av bad nr 1. OG ny finkjemming av de 17 kiwiposene. Null resultat.
Konklusjon: innkjøpt vare hadde enten a) ramlet ut av pose på sin vei mellom butikk og bil eller b) aldri havnet i nevnte pose, en av ca 7 denne gangen. Kr 39,90 kastet ut av vinduet. Ikke helt nødvendig å søke luksusfellen enda med andre ord. Men derimot sterkt behov for å få restene i den gamle til å vare noen dager til. Helt til undertegnede gidder dra på butikken igjen. Jeg ga opp og skrev det på kontoen for hjernekoma og komplett surr i stedet for å skrive savnetmelding.
Så går det 2 dager. Og der, mellom c-vitaminer, magnesium og omega 3 og litt til høyre for brød og havregryn dukker det opp en oransje kork som ser mistenkelig malplassert ut gitt. Logikken i å sette deodoranten sammen med vitaminene er ukjent. Men jeg har en hovedmistenkt.
Og jeg er helt sikker på at jeg hoppet over vitaminene i går…
God helg!
Det var relativt mange som syns det fristet med et spa-bad i kveld. Det ble derimot ikke trangt om plassen. De fleste kunne ikke svømme, men oppdaget det litt for sent. Pool-boyen, les undertegnede, fikk de fleste i håven før spa-ritualet kunne utføres. Dessuten var de ganske så små.
Bortsett fra hu ene. Hu er akkurat så lite lang at diameteren på spa-badet holder til full strekk og akkurat så tjukk at hvis hu legger seg helt ned i horisontalen så dekker vannet hele kjærringa. Og siden spa ikke på noen måte innebærer hverken crawl eller annen forsering av svømmelengder i mosjonsøyemed, så holder det!
Med diverse spa-aktige remedier så lukter det til og med godt omkring hage-spaet. Det mangler bare bobler, egentlig. Men heldigvis er det lenge siden kjærringa har inntatt ertesuppe…
