En vinkveld i koronaenes tid kan fort ende med at man må en tur på polet etterpå! Og siden koronasveisen hadde antatt TigerKing-dimensjoner for lenge siden var det greit at resten sto i stil. Ullsokker og joggebukse kombinert med sofa og vin med andre ord…..mens andre må jobbe med filter! Eventuelt bare værra seg sjæl!
God fredda og takk for i kveld!
At jeg har strikkedilla er i beste fall en gedigen overdrivelse. Jeg har strikket en god del, det skal sies. Mitt første plagg strikket jeg på barneskolen og gjennom tenåra og studieåra ble det opptil flere gensere. Blant annet en til småbrukeren, den var størrelse pledd.
Så ble det stopp. Helt til avleggeren så dagens lys. Da ble det litt strikkeklær til henne. Veldig motiverende å strikke størrelse 1,2, og 3 år. Da blir man liksom ferdig en gang. Men det dabbet av gitt. I fjor fant jeg et påbegynt prosjekt str. 3 år! Jeg rekte opp det hele. Avleggeren fyller snart 21.
Så kom da ånden over hu sjøl en gang i fjor høst. Skroget skrek om behov for litt ro innimellom. Og for å gi «sitte litt stille» som behandlingsmetode en sjanse så kjøpte hu garn! Nå skulle det bli genser. Veldig fint mønster, og den har potensiale til å bli helt nydelig. Ermene er ferdige. De hadde mønster nederst og hver omgang var kort nok til at det var litt moro å holde på. Blir den ferdig til jul da, tror du, var det noen som spurte. Det gjør den nok. En eller annen jul! Bolen, altså sjølve genserkroppen, er påbegynt. Men herregud hvor sakte det går. Her fins det ikke mønster og det er bare strikke, strikke, strikke. Ensfarget glattstrikk for de som er kjent med slike uttrykk. Det er kjedelig og tar sin tid. Tynne strikkepinner er det også.
Ekstra boost for selvtilliten kom nå i påska.
Hu sjøl har ei mor. På kaffebesøk hos mora kom dama gående med en pose der hun dro opp ikke mindre enn 3 (!) nystrikkede ullgensere med fint mønster som hun hadde strikket bare fordi hun trengte noe å «henge fingra i». Sånn ca siden februar eller noe. Ville jeg og avleggeren har dem, kanskje? Jeg ser på mitt eget prosjekt og er enda mer sikker på at jeg enten a) har en genfeil eller b) ble forbyttet på fødestua.
The game is on!
For en som tåler startnummer, poengutdeling, laginndeling og konkurranse relativt dårlig er det å skrive om spill rett og slett høyt spill. Les: liker såpass godt å vinne at innsatsen kan oppleves som noe overdrevet. Men: The game is on. Terningen er kastet og brikkene i stilling.
Spill kan handle om fotball for eksempel. «Sport og spill» som det heter, eller het da. Der fins det både spillere av ulik kvalitet og spill på diverse nivåer. Mange av de jeg kjenner tilbringer relativt ofte helga og ukedagene som tilskuere, sjåfører, heiagjeng og bananbærere i forbindelse med spilling av fotball på et eller annet nivå. Ofte starter det vel med det nivået der spillerne slår hjul midt under angrepet eller fortsetter å spille mot samme målet etter pause og sidebytte.
Undertegnede har selv vært del av spillet i mange år. Ikke det med å slå hjul og feil mål, selvfølgelig. Både som tenåring og «litt» eldre har jeg hatt glede av å spille fotball. Fryktelig artig som regel. Men det handler jo om å score mål for å vinne dette spillet, så når det første målet kom i en alder av 40+, på ei trening der offsideregelen var et ikke-tema, er det vel greit at denne spillerens karriere nå endelig ser ut til å ha gått over. Det ble liksom aldri noe «playoff» som det heter. Fint ord forresten, og jeg tror bestemt det har med fotball å gjøre. Det ble ikke noe sluttspill sist undertegnede hadde comeback heller. At treningsgrunnlaget før turnering var hele en stk trening med innlagt grillfest kan være medvirkende årsak. Eventuelt mangel på talent.
Spill kan også handle om instrumenter. Det er egentlig fryktelig fristende å vie et spill-innlegg til fele. Fristelsen hadde nok blitt enda større om dette hadde vært en videoblogg. Vi skal alle være glad den ikke er det. Av ulike og tilsynelatende helt tilfeldige årsaker har fele liksom blitt mitt instrument. Jeg har lang erfaring med blokkfløyte. Lenger enn mange da de flinke etter hvert fikk gå over til altfløyte. Noen måtte imidlertid fortsette på blokkfløyte. Sikkert fordi fingrene var for korte. Noen måtte også velge blokkfløyte som instrument på lærerhøgskolen. Andre lærte å spille gitar. Forskjell på folk har det vært støtt. Og forskjell på spillere, tydeligvis.
Men altså: fele. Her kom «debutforestillingen» relativt mye senere. I en alder av 39-ish, ble det bestemt at undertegnedes underholdningsinnslag på en meget god venns 40-årsdag skulle være felespill. Av den enkle grunn at jeg (eller rettere sagt husstanden v/dattera) var innehaver av ei fele. At nevnte instrument manglet minst to strenger hadde i grunn ikke så mye å si. Felespill ble det. Men spillekarrieren tok aldri helt av, for å si det sånn! Det hadde ikke med notene å gjøre, heller. De så pene og helt i orden ut! Fela har i ettertid fungert mer som en trussel. Både for undertegnede og omgivelsene.
Husstanden er også eiere av både ludo, kortspill og ikke minst monopol. Artige greier alt sammen. Men har du tapt i monopol de siste 15 åra, så er lørdagsunderholdningen på tv ofte å foretrekke. Dessverre. Apropos det. Tv består jo snart ikke av annet enn spill det heller. Reality, seerstemmer og stem hverandre hjem «fordi vi ikke har blitt så godt kjent» aka «jeg liker’rei ikke» i nesten hvert eneste program, jo. Vil du værra med på leken, må du tåle steken. Vel bekomme. Bedre med kabal. Der er det lettere å vinne. I alle fall om man jukser litt.
På den der duppeditten som ligger i lomma og kalles «smarttelefon» er det uante spillmuligheter. Jeg pleier ofte og av flere årsaker å kalle den «ikke-så-smart-telefon». Nok om det. Sjøl hadde jeg i begynnelsen av denne coronatilværelsen dilla på wordfeud. Det har vel vært relativt ut i noen år, men er tross alt det eneste online-spillet jeg vet om som går så sakte at jeg klarer å følge med. Ikke så moro å tape der heller, forresten.
Det ble aldri noe langvarig prosjekt. Men noen har nok smartere telefon enn meg. Jeg vet om mange som bruker sin til å spille på, i alle fall. Folk har både dyrehager og gårdsbruk, de utveksler for og grønnsaker og må huske å fore dyra i pausa si på jobben. Jeg aner ikke, men regner med det gir dårlig med spillpoeng om du hopper over ei foring og lar dyra gå uten vann! Og det er jo surt å tape på poeng, såpass skjønner jeg veldig godt! Ellers er jeg ikke spillbar og sletter konsekvent alle spillforespørsler. Ihvertfallikkespillegaldottenno.
Jeg har spilt playstation. Og wii. Vi var en jentegjeng som hadde playstation-kvelder en periode for noen år siden. Vi og Mario. Tennis og sykkelløp har jeg prøvd på wii. Og pil og bue. Men akkurat det er mye artigere på årntli. Der hender det rett som det er at jeg har havnet i en turnering. Altså av den private sorten, på egen tomt. Spillet dreier seg for min del mest om å slå meg selv på dette området. Også kalt å få inn poengtreff på mer enn to piler i en runde.
På mail og face opplever jeg helt ekstremt med tilbud om spill. Det er «bare» å sette inn 500 kr på spillkontoen så kan man leke med casino eller slots eller hvadetnåheter så mye man vil. Eller noe i den duren. Online vøtt. Det som er helt sikkert er at undertegnede ikke har vært i nærheten av å melde seg på noen av disse spillene. Hverken gårdsdrift eller casino. Og jeg kan ikke skjønne hva som skal lure meg til å begynne med det heller. Da blir det nok heller monopol. Eller fele. Eller, gud forby, enda et halvhjertet comeback som fotballspiller. Hau.
Både fotballen og fela ser bra ut da. Der de ligger i ei hylle på kottet. Brettspillene vet jeg ikke hvor ligger. For øvrig holder jeg meg for tida til spilling av musikk både på smarttelefon og cd (!) og jeg deltar i livet (vanligvis da). På spillebrettet som kalles hverdagen kan det oppleves at det gjelder å forvalte sine brikker riktig. Og så er det jo slik at noen ganger får man en sekser (hurra!) og noen ganger får man ener. Og så gjelder det å ikke havne bak et tårn, gå konkurs fordi en stadig vil kjøpe Ullevål hageby men havner i fengsel eller bli helt slått ut da…..
Takk for spillet!
Mye er sagt og skrevet om klær og mangel på slikt opp gjennom århundrene. «Klær skaper folk, nakne mennesker har liten eller ingen innflytelse på samfunnet», sa Mark Twain (han med Tom Sawyer og Huckelberry Finn).
Klær er korteste vei til å kommunisere hvem man er, påstås det også. I enkelte passasjer i livet har klær en ren praktisk og nødvendig funksjon, tenker jeg. Å holde deg varm og tørr!
«Hvis en ung pike ønsker å gå i fred for mannfolk, har jeg bare ett råd å gi henne: Bruk ullstrømper!»
Den som syns det er greit å fryse på beina, kan godt få lov til å sjekke om han hadde rett. Jeg sverger til ull!
Klær skaper folk !
Og i dag har jeg sett flere fine folk, faktisk. En av de aller fineste var Mina. Hun går på tur i prinsessekjole. Av typen tyll, glitter og heldigvis for henne og pappa’n ganske fleksibel passform slik at turbukser får plass under. Jeg har ganske mye å gå på i forhold til henne når det gjelder standart på turhabitten, ser jeg… Se www.minaogmeg.no, om det frister å se mer om Mina.
Jeg har forstått det slik: «Dagens outfit» er tema på mange blogger. Dette skal altså handle om tekstiler.
Det finnes massevis av bilder av meg, de fleste med klær, så dette skulle være lett som bare det. Spesielt etter at jeg for en del år siden, faktisk, fikk telefon med slik der «snu hele greia og ta bilde av deg sjøl»-funksjon, har antall selfier steget betraktelig. De fleste bildene er derimot veldig lite beskrivende når det gjelder «outfit». Har ikke lange nok armer til å få med skroget, ama. Til tross for korte bein….
Men iherdig som jeg er så startet jeg innlegget med å legge ut dette bildet(telefon med samboer i knipsefunkjson!). Dette er et typisk antrekk både når det gjelder jobb og fritid! Du gjetter riktig, ikkeno’ kontor, akkurat.
Så var det dette med at klær skaper folk, da. På dette bildet er ikke klær et tema. Da er jeg vel ikke folk her da. Greit nok. (Har ei truse og et håndkle liggende på en stein i nærheten da, i tilfelle).
MEN, er du ikke folk fra før, så vil ikke klær nødvendigvis gjøre folk av deg. Selv om Walt Disney har prøvd siden nittenpilogbue. Ikke la deg lure, så vidt jeg kan se er dette en bjønn, en hare, en rev og en hjort:
Dagens outfit besto, som bilde 1 sier det meste om, av følgende:
Stillongs fra Johaug. Varm! For så vidt også matchende ulltrøye, men det syns jo ikke noe av det….
Fjellsko fra Viking. Limt, men skikkelig gode!
Allværsjakke fra Stormberg. Beklager fargen, den har en tendens til å dominere alle bilder. For øvrig det eneste turplagget avleggeren hjemme stadig vekk låner. Det eneste plagget, egentlig.
Bukse fra Lundhags. Tror jeg har 7 turbukser derfra. Perfekt passform til oss noe stuttbutte. Av få slike som kombinerer plass til låra og ikke behov for å legge opp en halvmeter.
Pannebånd med capsskjerm fra ettellerannetsted. Brun. Liker egentlig grønt, men HHT sine fikse ideer hindrer meg i å gå til anskaffelse av grønn lue. Orker ikke potensielle misforståelser på tur. I alle fall ikke grunnet lua!
Solbriller fra Levi’s, tro det eller ei. Har ganske stor turnover på briller, men akkurat disse var såpass dyre at jeg er litt manisk forsiktig. Kjøpt på chartertur! (!!!!)
Mitt eget hår, for anledingen i strikk grunnet nedprioritering av hårvask, blant annet.
Sminke – tro’kke det.
Hjemmestrikkede ullsokker fra a bæssmor. Syns heller ikke.
Skihansker fra Bjørn Dæhlie. Ingen ski.
Knestøtter ganger 3. Ikke nødvendigvis for at jeg har tre bein eller trebein, men har to på tullekneet for ekstra support. Syns heller ikke men fins der under buksa og stillongsen.
Bredt glis. Mot utsikten. Det er hjemmelaget, og i pur glede over å ha forsert snø, is og oppoverbakker for endelig å kunne nyte Mjøsutsikten! Og så gleder jeg meg til kaffe og kanelsnurrer på kokeapparat. Enkle gleder kan fort ha bra innvirkning på humøret!
Så. Alt i alt. Smashing!!!
Hvorfor skal jeg tenke før jeg snakker når jeg ikke vet hva jeg skal si før jeg har sagt det?
Det påstås stadig at jeg ikke er i besittelse av filter. Kaffefilter har jeg nok av, både på jobb og hjemme. Filterkaffe også. Ellers så finnes jo både filtersigaretter, uv-filter og luftfilter. Alt untatt sigaretter finnes i umiddelbar nærhet. Intens googling av filter-begrepet avdekket at det finnes både et band som heter Filter og til og med en podcast på filter.net også.
Undertegnede har derimot en sterk fornemmelse om at påstanden handler om et annet filter. Tenk-før-du-snakker filteret velger jeg å kalle det. Og som sagt: Noen påstår at enkelte, altså jeg, ikke har det! Omverdenen skulle bare visst. Hvor ofte filteret faktisk slår inn. Og hva som hadde kommet omgivelsene for øret dersom ikke mye ble filtrert før det kom ut. Her har vi nemlig en som KAN holde kjeft. Litt. Av og til. Når det virkelig gjelder.
Det å tenke før man snakker er som å tørke seg før man driter! Dette er ikke mine ord, jeg har lest det på internettet, det skal jeg bare ha sagt. Men noen mener sikkert at det er sånn. I enkelte tilfeller tenker jeg at å tørke seg før man driter….ehhh, tenke før man snakker, er både ønskelig og nødvendig! Noen av oss kan nok med fordel øke frekvensen av tenk før snakk fra dagens nivå.
Men så er det sånn for blant annet undertegnede da: hvorfor skal jeg tenke før jeg snakker når jeg ikke vet hva jeg skal si før jeg har sagt det? Og ikke minst når man er fullt i stand til å snakke underveis i tenkinga, da er det ikke godt å vite hvor tankespinnet og ordstrømmen ender til slutt!
Sjøl har jeg en kropp og et ansikt som, til tross for at påknappen på filteret står på «on», lever sitt eget liv! Når øya blir store, blikket måpende og underkjeven slapp samtidig som det kommer en lyd ut av kjeften som minner om «whææ», «åjjj» eller «jøss», så hjelper det liksom ikke å bråjustere filteret etterpå. Mottakeren har som regel skjønt tegninga. Det skjedde med kollegaen som hadde fått seg nytt mobildeksel av det mer prangende slaget. Og reaksjonen med ansiktet og lydene var altså undertegnede sine. Jeg er fortsatt imponert over dekselet. Og det vet kollegaen.
Så er det de tilfellene der en begynner å tenke alt for mye før en snakker. Da ender en jo gjerne med ikke å få sagt noe som helst. En slik situasjon kan sikkert ende med en del pinlig stillhet. Det er jo verst! Der har man også vært. Irriterende slitsomt. Og de andre tilfellene der man kommer på etterpå hva man skulle ha sagt! DET er irriterende det! Å komme hjem fra et møte der diskusjonen har gått høyt og engasjert og SÅ komme på et lass av geniale argumenter, det er frustrerende og bortkastet det! Hau!
Så: litt filter er nok å anbefale. Sies det. Et filter jeg mer enn gjerne skulle ha vært i besittelse av er det som ei jeg kjenner og som er veldig (!) glad i å ta bilder har på sin telefon. Vi velger å kalle det 40+-filteret. Det har den geniale egenskapen at alle selfier som tas med den har ei dus, utglattende farge som er mer enn godt egnet for enkelte av oss. Dama påstår derimot at filteret kun slår inn når jeg er med på selfien. Og at det betyr da tydeligvis at filteret kun slår seg på når det er virkelig nødvendig. Her må det nevnes at undertegnede er ubetydelig eldre enn eieren av 40+-telefonen. En vektlegging hun uten tvil kunne filtrert bort fra samtalen, etter min mening. NB: 40+-filteret er ikke sterkt nok for forsøk på duckface eller liknende øvelser. Det må dermed aldri forekomme!
For øvrig og både med og uten filter så syns jeg dette kan være en god leveregel:
Du skal mene det du sier, men ikke alltid si det du mener!
Afterski med eller uten ski er en god påsketradisjon. For andre år på rad inntar undertegnede en terasse, fortrinnsvis med sol, sammen med påskehøna herself.
Det er viktig med tradisjon. I fjor var det full pakke med Hafjell, hytte, snø, øl, spritz, prosecco, afterski og bortoverski (faktisk). Nedoverski må undertegnede fortrinnsvis drive med uten påskehøna. Tror ikke påskehøna vil snakke så mye om akkurat det. Hun vil heldigvis snakke om en del annet. Og det gjør hun (vi). Så i år ble det tapas, aperol spritz og hvitvin med god avstand – sosialt uansett! Skifritt og hyttefritt, men sånn kan man altså ha det med hjemmepåske Og terasse hadde vi og sol fikk vi!
Jeg kjenner ganske mange heltinner. Det vil si bra damer som gjør kjempeinnsats for de rundt seg hver dag. Innsats for de de bor sammen med, familien sin, og de som de har ansvar for i jobben sin. De er ansvarsfulle hverdagsheltinner helt til vanlig. Akkurat nå er disse med på å holde hjulene i gang.
En av disse heltinnene er lærer. Og eier en privat barnehage. Og er student. Og mor. Og kone. Og en hel haug annet. Hun har ansvar for familien i sosial-distanse-modus. Hun har ansvar for digital undervisning og oppfølging til en hel gjeng med barn på skolen sin. Hun har ansvar for hjemmeundervisning til en barneskoleelev og to videregåendeelever hjemme. Hun har ansvar for en barnehage som er delvis åpen for barn av foreldre i samfunnskritiske yrker og andre som har spesielt behov. Hun har ansvar for at alle som jobber i den barnehagen vet hva de skal, hvordan de skal gjøre det, hvor de skal gjøre det og når de skal gjøre det. Hun har ansvar for å lære seg det hun skal og levere de oppgavene hun skal i studiet. Hun har ansvar for seg sjøl oppi det her også. Hvordan går det egentlig?
Den første dama har så langt sluppet å permittere noen av de ansatte hun har ansvaret for. Den andre jeg kjenner har permittert flere ansatte. Hun har ansvaret for en bedrift som går på sparebluss. Hun har ansvar for ansatte som frykter for jobben sin. Hun har ansvar for å holde «butikken» oppe slik at de alle har en jobb å gå tilbake til når denne krisen en gang er over. Hun har ansvar for hjemmeundervisning til en ungdomsskoleelev og en videregåendeelev i heimen. Hun har eldre i familien som ikke har vært helt friske de siste årene. Hun har også ansvar for seg sjøl oppi det her. Hvordan går det egentlig?
Begge er av typen kvinnelig duracellkanin. Begge har flere kilometer med bekymringer for folka og systemene rundt seg. Disse to har begge en russ i hus. Det betyr vel at begge disse heltinnene er litt terapeuter om dagen også. Jeg lurer på hvor mange timer de bruker i uka på å trøste russen med at «alt blir bra»? Tipper det er en og annen i den generasjonen som er bittelitt skuffa nå. Så vidt jeg vet tar de det med fatning. Livet går tross alt videre og russetida er en bagatell i den store sammenhengen. Ære være ungdommen!
Og ære være disse fantastiske hverdagsheltinnene. Disse to representerer en gjeng hverdagsheltinner jeg er glad for å kjenne. Jeg har ikke engang nevnt de jeg kjenner som går på jobb i helsevesenet eller sitter og ringer rundt med koronasvar til de testede. Jeg håper de to og alle andre helter og heltinner jeg kjenner lager seg en fin påske og tar en velfortjent ferie. Når alt dette er over inviterer jeg dere alle, både nevnte og glemte, til en stor jentefest. Jeg skal rive i både drinker og vin og feire dere! Alt blir bra!
Noen har dratt på håndbrekket på hverdagen vår. AS Norge er i unntakstilstand og mye går på sparebluss mens andre ting er satt helt på pause.
Internetthandelen derimot. Den går visst som normalt. Nesten. Rent bortsett fra at vi tydeligvis holder på å drukne tollvesenet vårt. Noen har spådd at det blir babyboom ved juletider. Ikke hvis vi skal tro tollvesenet. Men folk hører tydeligvis på myndighetene: hold deg aktiv, men unngå andre folk! Blir visst ikke unger av slikt noe, har jeg hørt.
Her i innlandet har tydeligvis tollvesenet unngått drukningsdøden. Ifølge artikkelen så har vi her to godt voksne gubber som har beina att og fram over grensa med litervis med brennevin og tobakk. For så vidt akkurat det myndighetene ber oss om: hold deg i aktivitet og få frisk luft der det ikke er andre folk her også! De to hadde andre behov enn de netthandlende nordmennene da, tydeligvis. Men tollen klarte å tulle det til for dem uansett.
Jeg har også åpnet påskeegget mitt i dag. Der var det lite både leketøy og drikkevarer. Helt greit, det var dattera som hadde kjøpt det…
Det gikk flere dager før jeg skjønte greia og flere uker før jeg fikk utfordringen sjøl. Og så oppdaget jeg også etter hvert at det dreide seg om minst to forskjellige utfordringer…
Det handler altså om selfier. Altså bilder, eller mer presist sagt portretter, som det kaltes før.
Den ene utfordringen dreier seg så vidt jeg begriper om å dele ungdomsbilder av seg sjøl. Javel. Betyr det at jeg kan dele tullebildet jeg tok av meg sjøl på kjøkkenet i går? Jeg er jo tross alt bare ungdommen?!? Jeg har sett at alt fra 3-åringer til 30-åringer defineres som ungdommer. I alle fall i bildesammenheng. Så valgmulighetene er jo store og alt er relativt.
Den andre utfordringen dreier seg om at damer skal dele bilder av seg selv. Det skal liksom være et positivt innslag på sosiale medier om dagen… Jeg har flere bilder av meg sjøl som kan diskuteres om er noe positivt tilskudd! Ganske mange egentlig.
Vanligvis så hopper jeg glatt over alt som har med kjedemeldinger og slikt å gjøre. Det lærte jeg av mora mi: kjedebrev svarer vi ikke på, altså! Men, siden jeg sitter mest inne og har relativt mye mer tid enn vanlig nå om dagen, så kommer det selvfølgelig en challenge accepted herfra også. Effektiv som jeg er så velger jeg å slå disse sammen. Det vil si at det blir 3 bilder herfra. Alle fra ulike stadier i ungdommen.
Hår er et tema hele veien. Det har vært mye hår gjennom tida. Spesielt siste tredjedel av 80-tallet. Jeg legger merke til at bildene som er valgt ikke beskriver akkurat disse årene, mer rett før og litt etter. Det er sikkert fordi akkurat de bildene befinner seg på loftet eller i nabobygda. Og jeg av naturlige årsaker ikke kan oppsøke noen av stedene akkurat nå. Det gir jo muligheter for et senere innlegg om 80-tallshår. Utfordringen er altså akseptert!
Bilde 1: Konfirmant., mai 1987. Rett før tyngdekraften kun fikk begrenset innvirkning på undertegnedes hår.
Bilde 2: Juni 1995, tror jeg. En god del år etter en periode med hjemmepermanent (google om det er et fremmedord). Den virket nok på halmstubb, bambus og det meste. Miljøhensyn, not so much. Og jeg har krøller enda i dag!
Bilde 3: Mars 2019. I denne såta har det vært både hårføner og rettetang og det er nok noen produkter der også. Men mest vind!
Ps! For ca 2 1/2 uke siden lå denne på facebook.: “We’re about three weeks from knowing each others original haircolor”.
Jeg kan litt hoverende melde at undertegnede er av de som fortsatt har samme hårfarge som da!
Og så «glemte» jeg visst å tagge noen….
