Noen har dratt på håndbrekket på hverdagen vår. AS Norge er i unntakstilstand og mye går på sparebluss mens andre ting er satt helt på pause.
Internetthandelen derimot. Den går visst som normalt. Nesten. Rent bortsett fra at vi tydeligvis holder på å drukne tollvesenet vårt. Noen har spådd at det blir babyboom ved juletider. Ikke hvis vi skal tro tollvesenet. Men folk hører tydeligvis på myndighetene: hold deg aktiv, men unngå andre folk! Blir visst ikke unger av slikt noe, har jeg hørt.
Her i innlandet har tydeligvis tollvesenet unngått drukningsdøden. Ifølge artikkelen så har vi her to godt voksne gubber som har beina att og fram over grensa med litervis med brennevin og tobakk. For så vidt akkurat det myndighetene ber oss om: hold deg i aktivitet og få frisk luft der det ikke er andre folk her også! De to hadde andre behov enn de netthandlende nordmennene da, tydeligvis. Men tollen klarte å tulle det til for dem uansett.
Det gikk flere dager før jeg skjønte greia og flere uker før jeg fikk utfordringen sjøl. Og så oppdaget jeg også etter hvert at det dreide seg om minst to forskjellige utfordringer…
Det handler altså om selfier. Altså bilder, eller mer presist sagt portretter, som det kaltes før.
Den ene utfordringen dreier seg så vidt jeg begriper om å dele ungdomsbilder av seg sjøl. Javel. Betyr det at jeg kan dele tullebildet jeg tok av meg sjøl på kjøkkenet i går? Jeg er jo tross alt bare ungdommen?!? Jeg har sett at alt fra 3-åringer til 30-åringer defineres som ungdommer. I alle fall i bildesammenheng. Så valgmulighetene er jo store og alt er relativt.
Den andre utfordringen dreier seg om at damer skal dele bilder av seg selv. Det skal liksom være et positivt innslag på sosiale medier om dagen… Jeg har flere bilder av meg sjøl som kan diskuteres om er noe positivt tilskudd! Ganske mange egentlig.
Vanligvis så hopper jeg glatt over alt som har med kjedemeldinger og slikt å gjøre. Det lærte jeg av mora mi: kjedebrev svarer vi ikke på, altså! Men, siden jeg sitter mest inne og har relativt mye mer tid enn vanlig nå om dagen, så kommer det selvfølgelig en challenge accepted herfra også. Effektiv som jeg er så velger jeg å slå disse sammen. Det vil si at det blir 3 bilder herfra. Alle fra ulike stadier i ungdommen.
Hår er et tema hele veien. Det har vært mye hår gjennom tida. Spesielt siste tredjedel av 80-tallet. Jeg legger merke til at bildene som er valgt ikke beskriver akkurat disse årene, mer rett før og litt etter. Det er sikkert fordi akkurat de bildene befinner seg på loftet eller i nabobygda. Og jeg av naturlige årsaker ikke kan oppsøke noen av stedene akkurat nå. Det gir jo muligheter for et senere innlegg om 80-tallshår. Utfordringen er altså akseptert!
Bilde 1: Konfirmant., mai 1987. Rett før tyngdekraften kun fikk begrenset innvirkning på undertegnedes hår.
Bilde 2: Juni 1995, tror jeg. En god del år etter en periode med hjemmepermanent (google om det er et fremmedord). Den virket nok på halmstubb, bambus og det meste. Miljøhensyn, not so much. Og jeg har krøller enda i dag!
Bilde 3: Mars 2019. I denne såta har det vært både hårføner og rettetang og det er nok noen produkter der også. Men mest vind!
Ps! For ca 2 1/2 uke siden lå denne på facebook.: “We’re about three weeks from knowing each others original haircolor”.
Jeg kan litt hoverende melde at undertegnede er av de som fortsatt har samme hårfarge som da!
I dag hadde jeg en date. Det er ikke hver dag, for å si det sånn.
På TV i dag tidlig så jeg at dette muligens var en trend. Altså at voksne folk driver og dater. Her var det altså intervju med en (veldig flott, det skal sies) voksen og kjent dansedommer som hadde inntatt Tinder OG truffet drømmemannen! Hvilke muligheter! Med bind for øya (les: meget begrensede evner og erfaringer med nettbaserte datingapper) hadde altså damen fått jackpot på første forsøk. Gladsak!
Min datingdag er noe annerledes. Det er jo sånn at det å bli kjent med folk på 3-4 meters avstand er eneste mulighet for tida. Helst skal man holde seg til dem man allerede bor sammen med. Akkurat det syns jeg for så vidt er en god regel uansett virus eller ikke.
Så var det daten min. Han er grei, altså. Lar meg skravle uavbrutt, er rund i kantene og liker å holde det i orden rundt seg. Han er hjemmekjær og i motsetning til hva som påstås om undertegnede så er han huslig! Han lever vanligvis et litt mer selvstendig liv, men nå om dagen så kan jeg stort sett bestemme når han skal være aktiv og når han skal gå hjem! God egenskap og praktisk!
Mange vil nok si at han har vært noe uheldig med navn. Han heter Gunvald og er svensk. Oppkalt etter Gunvald Larsson (fra serien «Beck»). Jeg har glemt hvorfor. Forgjengeren hans het Arne. Arne ble utslitt (!). Dette er altså et slags seriemonogami.
Han er ikke spesielt opptatt av utseende, tror jeg, men ja; øyevippene er i god bloggertradisjon falske!
Husmorpoeng hører jeg stadig om. Noen ganger er det noen som snakker om det live eller på nett. Som oftest leser jeg om det på facebook. Der er det stadig noen som påberoper seg å ha fått husmorpoeng. Da har de som regel vasket noe, bakt noe, eller i det minste ryddet i noe. Eller aller helst alt sammen på en gang. Tror jeg. Og selvfølgelig tatt bilde av prosjektet. Spising av nevnte bakverk gir nok dessverre ikke poeng. Ikke å rydde ut av tursekken heller, tror jeg. Et kjapt bildesøk på google gir et slags svar: Boller! Mye! Og bakst forøvrig. Og en del bær. Strikking. Og en del ryddige stuer, rene vinduer og pene blomster. Men mest boller.
Her svever jeg rundt i det uvisse akkurat nå: undertegnede har nemlig BÅDE vasket og brettet klær OG pusset vinduer i dag! Poenggivende aktiviteter, vil jeg tro. Eller må vi opp et nivå? Genereres husmorpoeng kun om man koker og presser egen sylte til jul, for eksempel?
Jeg lurer på: Hva slags poeng er disse husmorpoengene? Hvem har bestemt at poengene deles ut? Hvor melder man dem inn? Og til hvem? Hvordan er poengberegningen? Hvor mange poeng gir klesvaskbretting i forhold til baking, for eksempel? Og hvor mange poeng får en for skjortestryking? Det tror jeg er mange! Får man fler om man stryker sengetøyet også, eller ender det med poengtrekk? (mohaha) Hvor mange husmorpoeng er det mulig å oppnå?Hvor mange må man ha for å kunne bytte de inn i noe?
Og sist men ikke minst: HVA i huleste får man når man har mange nok husmorpoeng?
Jeg har noen forslag:
Heder og ære?
Vin?
Sjokolade?
Vin og sjokolade?
Husmorferie?
Ny bukse?
Nytt strykejern
Vaskehjelp (oh, himmel!)
Jeg mistenker imidlertid sterkt at «premien» er gleden av å få vaske, bake eller rydde neste gang også! Vi er lurt! Igjen! Shait!
(Ps! Undertegnede har selvfølgelig ikke pusset vinduer og brettet klær akkurat i dag. Innlegget er fra den dagen jeg gjorde det…i 2016 Og sitatet i overskrifta er fra noen jeg kjenner som prater om sin mor. Hun har nok helt sikkert ombestemt seg nå. Noen som for øvrig er relativt god til å bake.)
En slags premiering som kan forekomme helt uten opptjente poeng. Heldigvis.
Av tidligere nevnte og helt naturlige årsaker blir det lite sport på undertegnede for tida. Men når hjernen trenger litt å bryne seg på i disse #stayhome-tider er det jammen fint vi har spill. Brettspill krever jo at en er flere i familien som vil. Samtidig. Her i huset foreligger både yatzy- og ludonekt, for å si det sånn. Vi har forsøkt oss på monopol. Da taper jeg, så det er utelukket. Kortspill er morsomt, men de som tar hele kvelden er artigst, og det gidder ikke samboeren.
Nettspill, også kalt online, noe annet. Da har du jo uante muligheter til å spille mot slektninger på andre siden av kommunegrensa, naboer, kollegaer du ikke har sett på uker eller år eller hvemsomhelst andre.
Wordfeud er en gammel klassiker som er hentet fram her i sofaen. Det er godt det fins online-spill som går så sakte at til og med vi godt over 40 klarer å følge med. Og blir det sent, og det gjør det jo når det tar så lang tid, så kan man bare fortsette dagen etter. En slipper til og med sjøl å huske hvem sin tur det er.
Her følte jeg det var på sin plass å drive litt oppdragende virksomhet på den noe yngre motstanderen…er jo tross alt pedagog med en viss standard….
Det overrasker meg stadig vekk hvilke ord som faktisk godkjennes….og mener det er prinsipielt og grunnleggende feil at enkelte ord underkjennes (!).
Jeg syns dette kom veldig tidlig i spillet….
Så vil tiden vise om jeg snart kan slumpe til å vinne en runde.
Initiativ er ifølge thefreedictionary et substantiv nøytrum (til glede for alle norsklærere og andre med tilsvarende preferanser) og ordet er definert som en handling/ide som innleder noe, et tiltak.
Et tiltak som får noe i gang omtales gjerne som et initiativ. Å ta initiativ beskriver ofte noen som tar ledelsen eller føringen, skriver store norske leksikon.
Initiativ – har du det? Hvem kjenner du som viser initiativ? På hvilke områder i livet viser du mest initiativ?
I min bransje, barnehagen, jobber det ufattelig mange med masse initiativ. Det trer tydelig fram i den situasjonen vi i Norge er i nå. Det lages aktvitetspakker, legges ut filmer, ringes til familier, males, ryddes, bygges og ordnes. Og det gledes! Jeg tror ikke det er en enesete barnehageansatt som ikke ser fram til en normalhverdag med barnehage MED barn etter at denne perioden er over.
Mange viser initiativ ut over det som gagner en personlig. Miljøinitiativ har vi hørt om. Feministisk initiativ. Det arabiske initiativ. Etellerannet veldedig initiativ. Initiativ til å treffe venner er det noen som tar. Støttegrupper på facebook er et slags initiativ. Noen viser initiativ ved å samle inn til de som ikke har noe sted å bo. Noen viser til og med initiativ i senga, står det på internett (!). Halleluja. For enkelte er det nok initiativ å komme seg opp om morgenen.
Jeg mener at alle har det. Både liten og stor, ung og gammel. Alle har et visst initiativ inne i seg. Vi har et overlevelsesinstinkt alle sammen og dermed initiativ! Vi kler på oss hvis vi er kalde. Vi prøver å finne mat om vi er sultne. Vi løper for å komme unna en fare. Hvor mye og hvor sterkt overlevelsesinstinkt eller initiativ er nok individuelt, og ikke minst er det individuelt hvordan vi viser initiativet vårt.
Undertegnede har vanligvis en god del initiativ. Ganske mye mener noen. På grensa til for mye mener nok andre. Selvinnsikt er ei vanskelig greie, men jeg tipper (uten for store odds tror jeg) at noen mener mitt initiativ er på grensen til geskjeftig. Da er vi inne på et helt annet fremmedord, som jeg håper å slippe å blogge om. I alle fall akkurat nå. En ting er sikkert: ordet geskjeftig er negativt ladet, mens initiativ, derimot, er positivt ladet. En annen ting som også er sikkert; det er ikke alltid initiativ-genet virker. Noen ganger er dørstokkmila alt for lang. Som da undertegnede skulle skrive dette innlegget, for eksempel. Det satt langt inne, mildt sagt. Men det er der, initiativet, altså.
Jeg tror at initiativ og motivasjon ofte henger tett sammen for oss mennesker. De små menneskene jeg er mye sammen med viser dette hver dag. Noen viser masse initiativ hele tiden. De finner på ting å leke og de blir gladelig med på andres lek eller det vi voksne finner på. Andres lek blir gjerne fort påvirket av den initiativrike. Det er en bivirkning det ser ut til å være vanskelig å komme utenom. Viser du initiativ må du også være forberedt på å ta ansvar. Det er en annen bivirkning.
Andre viser kanskje det vi kaller lite initiativ i det daglige. De vet ikke helt hvor de skal begynne når vi skal leke, de finner ikke så lett sin rolle i påbegynt lek eller i voksenstyrt aktivitet. MEN, i en helt annen setting kan vi vise både kreativitet og initiativ som ikke var så lett å se at fantes der i utgangspunktet. De blomstrer, trives og finner motivasjon og trygghet til å vise seg fram i situasjonen! De vet hva de vil gjøre og de har meninger om hvordan de skal gjøre det.
Personligheten vår preger om vi oppleves som en initiativtager eller ikke. En definisjon av ordet initiativ er å få ting til å skje, eller sørge for at ting settes i gang. Noen er veldig tydelig igangsettere. De har et initiativ som sørger for at ting skjer og utvikler seg. I beste fall er de i en posisjon der de kan dra andre med seg på en positiv måte. De liker at ting skjer og liker å vise initiativet sitt.
Men de kan trenge hjelp. I alle fall trenger de å oppleve en viss støtte. Et initiativ som ikke støttes eller som blir nedstemt gang etter gang står i fare for å dø ut. Kanskje den som viser initiativ mister motivasjonen for å foreslå og sette i gang? Vil vi det?
Hva skjer dersom initiativtakeren slutter å vise initiativ? Hvem tar over. Er det den som henger på som tar initiativ da eller stanser vi opp? Hvorfor viser ikke de andre like stort initiativ? Er de fornøyd med tingenes tilstand akkurat som de er? Er det derfor de ikke tar initiativ til endring, handling eller utvikling? Hvilke forventinger har de til omgivelsene sine? Er de så vant til at andre tar initiativ at de naturlig lener seg tilbake og regner med at andre tar ansvar? Hvis ingen tar initiativ, skjer det noe i det hele tatt da? Når er det din tur til å ta initiativet? Hvem er det som tar initiativ til å treffes i din vennegjeng? Hva skjer hvis hun slutter med det?
Vi tar ulike roller i ei gruppe. Vi har både initiativtakeren og følgeren. Vi har noen som alltid mer enn gjerne tar på seg oppgaver, bare noen andre først tar initiativet. Kanskje vi til og med har noen skeptikere og noen som motarbeider. I beste fall har vi den kreative som kommer med spennende innspill, støttespillere og enda bedre; flere med initiativ. Gruppa består også av de som viser tiltak til å gjennomføre oppgaven. Ei dynamisk gruppe trenger nok alle disse. Alle har sin unike rolle i gruppa og er viktig for dynamikken.
Jeg tror at ambisjon i mange tilfeller er et uttrykk som henger sammen med initiativ. Har du ambisjon om at du eller ting rundt deg skal utvikles til det bedre må det forventes, både av andre og deg selv, at du tar initiativ! Vil du at noe skal skje, må du sørge for at det skjer. Du vil noe mer enn det som er nå. Dermed tar du initiativ til handling og gjennomføring. Din ambisjon om å gjøre ting bedre gjør at du motiveres til handling. Dermed tar du initiativ og blir en initiativtaker!
La ambisjon, personlig initativ og ansvar hjelpe deg og oss alle gjennom krisa. Da tror jeg vi er best rustet til hverdagen som kommer etter hvert!
Hverdagslykke, slik undertegnede beskrev den i 2016!
Endelig mandag! Endelig er det hverdag igjen og endelig kan man møte opp og treffe alle de menneskene som fortsatt møter verden og deg med et «Hei» og en kjempeklem når du kommer inn døra. Det er jobben sin det. Og hverdagen sin! Jeg lever heldigvis i en privilegert hverdag der smil, latter, bålkos og engasjerte mennesker er en vesentlig del. Heldig jeg!
Hverdagslivet ellers da? Striskjorta og havrelefsa. Vekkeklokka. Middag. Handle. Klesvask. Kjøre og hente på trening, korps, kor og teater. Trene sjøl skal en gjøre også. Og jobbe litt da. Nå om vinteren stort sett i alle døgnets lyse timer.
Det er hverdager det er flest av. «Alle disse dagene som kom og gikk. Ikke visste jeg at det var selve livet» (Stig Johanson). Lever vi hverdagene i påvente av helg og ferie? Eller lever vi hver dag? Altså i betydningen nyter hvert øyeblikk og koser oss med det som det faktisk er mest av? Hverdager.
Mandagsutsikt fra terrassen. Hverdagslig fotografert med mobil og gjenskinn.
Hvordan er din hverdag? Mye pes, sier du? Det tror jeg på. Mye skal løses, rekkes og gjennomføres. Det skal jobbes, ordnes og realiseres og dess større familien er dess mer avansert blir logistikken for å få hver dag til å gå opp. Mer enn en gang har vekkerklokka så vidt vært avskrudd hjemme hos meg før tanken «jeg gleder meg til å legge meg igjen» har dukket opp. Det går heldigvis som regel fort over.
Er det noen av dere som har tenkt «bare det blir helga!» noen gang. Jeg har. Så kan man kanskje også tenke litt på dem som mest av alt i verden ønsker seg akkurat det jeg har. Nettopp en hverdag. Vanlig liv med jobb, vekkeklokke, tidsklemme og helg innimellom. DA kjenner jeg noen ganger at jeg er veldig glad for å ha en hverdag og leve midt i den! Akkurat det er faktisk ikke alle forunt enten du lever uten jobb, er på flukt, syk eller satt helt eller delvis ut av spill på en annen måte.
Hva er din hverdagslykke da? For meg er det gull å komme hjem til ferdig middag fordi gubben er først ferdig på jobb og alltid sulten på den tida! Hadde vel ikke blitt mange middager før 20.00 om kvelden om det var opp til undertegnede. Kanskje ikke da heller. At tenåringen snakker, er også positivt. Ikke alltid den rasen gidder, men når det skjer er det som regel alltid verdt å høre på. God kaffe er en annen hverdagslykke. Ikke så god kaffe kan også gjøre nytta si iblant.
Den aller beste kaffen, både til hverdag og fest!
Noen ganger liker jeg å stikke av fra alt dette. Da blir det tur. Eller walkabout, som de kaller det «down under». Litt jug er det vel for walkabout var og er vel betegnelse på et noe lengre avstikkingsprosjekt. Mer sånn «legg ut på reise eller vandring på ubestemt tid og kom tilbake når du er voksen». Jeg er ikke borte så lenge. Ikke har jeg blitt nevneverdig mye mer voksen av disse turene heller. Mer det motsatte vil noen påstå. Men for meg er hverdagen også tur. Frisk luft får jeg i hauger og lass på jobb så det er ikke aldeles nødvendig med mer. Men å bryte opp hverdagen med å gjøre noe annet, bare være, har blitt viktig for meg. Det betyr at hodet ofte fungerer bedre, selv om kroppen er sliten, når turen er unnagjort og jeg en del av hverdagen igjen. Slik skaper jeg min egen hverdag sånn som jeg vil ha den. Eller i alle fall sånn som jeg får det til akkurat nå.
Slik skrev jeg om hverdag i februar 2016. Synes en liten reprise kanskje var på sin plass nå når dagene er alt annet en hverdagslige! Lag deg en fin hverdag! Alt blir ba!
I dag våknet vi her i huset opp klokka…ja altså: den ene var 10.02, den andre var 09.10 og den tredje trodde vi var 11.02. Så helt i takt kan man vel ikke si at vi var. Den ene trodde han hadde rett, han gikk for 09.10. Den andre trodde at den første måtte stilles, mens det viste deg at den hadde stilt seg sjøl. Men vi våkna da, og det var jo bra! Vi tok en kaffe og roet ned takta og vi var enige om at det var lyst ute!
Bilde: www.guyettec.com
Med kne ute av stilling og resten av skroget definitivt ute av normal drift vil jo alt som skal gjøres i takt by på litt utfordring de neste dagene. Men siden hverdag og samfunn er en smule ute av drift sjøl om dagen, så æ’kke det så farlig akkurat. Så får vi se hvilken takt en skal gå for etter hvert: samfunnets eller sin egen….
Når det gjelder tid, altså den som måles, og som vi her i landet velger å manipulere to ganger i året ved hjelp av klokka: Foreløpig har vi ikke stilt noen av de som var 09.10 og heller ikke de som var 10.02. Men vi satser på å finne takta i løpet av dagen, altså. Eventuelt gå for spenning og gå taktløst inn i framtida!
Du må gjerne flytte klokka i natt. Sett den hvor du vil for meg.
Jeg skal stille mine også. I alle fall de jeg får til. Litt spent på hva som skjer i bilen, klokka der har nå gått en time for fort siden i høst. Kanskje den blir riktig det neste halvåret? Vurderer faktisk i år å stille tida fram til sånn ca midt i august eller noe….
Men, det er vel best å følge strømmen. Så da stilles den en time mot sommeren og tenker det får klare seg.
Blir lite kakling ansikt til ansikt for tida, men det kakles så vidt jeg har fått med meg aktivt via sosiale medier. Så dermed kommer en reprise fra utfordret.no i 2016:
Høne sa utfordreren at jeg skulle skrive om. Eller var det noen høner som sa det? Kakling i kjøkkenhagen, eventuelt i hønsegården var en av assosiasjonene da. Høne av typen som bor i skogen og som vårkåte orrfugl og tiur spiller for og gjør seg til for er en annen assosiasjon. Skravlehøner. Kaklehøner. Hvit italiener… og rett og slett høne. Høne er i følge wikipedia en æse i norrøn mytologi. Mer om det senere. Høna har sitt eget opplysningskontor! Opplysningskontoret for høne, må vite. I tillegg så leser jeg på nettet om tre gode grunner til å spise høna. Jeg kan nok komme på i hvert fall tre gode grunner til ikke å spise høna også, kjenner jeg. Og hva kom egentlig først; høna eller egget? Mye artig hønestoff å ta fatt i, som man skjønner. Og da tenker jeg ikke på fjær. Og ikke koffert.
Så heter en bok av Sven Nordqvist som nesten ikke handler om høner i det hele tatt. Derimot handler den om en katt, Findus, og eieren, den noe eksentriske småbrukeren og ungkaren Pettersen. Jeg har med stor iver og glede lest om Pettersen og Findus både til eget barn og andres. Og sett dem på film. Pettersen har høner i hønsehuset. De gjør seg både i bokform og på film. Og de kakler. Både i hønsehuset og i kjøkkenhagen. Om det meste. Spesielt om andre og om noen gjør noe som er litt uvanlig. Da girer de seg opp til et spektakulært nivå der fjæra fyker. Og de kakler om det. Som høner flest.
Det bor ingen hane i hønsehuset til Pettersen. Ergo er de bare damer der. Jeg lurer litt på om det hadde blitt kaklet like aktivt om det hadde vært en hane tilstede. Hadde de dempet seg eller hadde de kaklet enda verre? Jeg mistenker at de hadde kaklet en del for oppmerksomhetens skyld, men viktig kakling hadde de nok tatt når hanen var vekk. Sov eller var på do eller noe.
Høner er som regel flinke til det. Å kakle. Spesielt da det bare er de og de andre hønene tilstede. Damer også. Spesielt når det bare er de og de andre damene tilstede. Jeg vet det er en påstand, og noen er sikkert uenig. Den uenigheten kan du gjerne kakle litt om sammen med venninner eller andre høner, unnskyld damer, som du foretrekker til formålet. Helt innafor. Jeg har imidlertid øvd i over 47 år på å være jente, dame, høne, whatever, så jeg står for påstanden. Kakling er ei hønegreie. Hanene driver med noe annet. Galer for eksempel. Og brisker seg og sparker i bakken. I alle fall et par av de hanene jeg kjenner. Denne for eksempel:
Hønsehus med kakling, og hane.
Damer kakler ikke bare i kjøkkenhagen. Altså i gamle dager, og da mener jeg ikke på 90-tallet eller der omkring, men da a bæssmor var ung, da kaklet de nok en del i kjøkkenhagen, tror jeg. Hun er født i 1929 og kjøkkenhage var derfor et naturlig oppholdssted for jentene og dermed kaklinga på den tida, tenker jeg. Nå for tida er min erfaring at damer kakler en del andre steder også. Over et glass vin, for eksempel. Da kakler vi fælt! Kaklinga kan nok eskalere i både hurtighet, intensitet og ikke minst lydstyrke etter hvert som kaklemiddelet(les: vinen) virker. Ukontrollert kakling kan oppstå. Undertegnede har vært borti både vin ved navn «Skravlevin» og «Brisa» så det ligger liksom i prisen.
Framtidig kakling varsles.
Vi kakler hvis vi sitter sammen med noen på bussen, eller kjører bil sammen. Vi kakler på telefon og chat. Og det kakles på jobb. Både i og utenfor pauserommet. Jeg har opplevd kakling på pauserommet som har vært både i dybde og tema såpass intenst at hanen som ankom så seg nødt til å forlate åstedet. Han var heldigvis såpass ung at det muligens er håp for at han kommer seg i løpet av en 10-15 års tid. Ellers så har undertegnede også deltatt i kakling som var såpass viktig at fjelltur måtte avbrytes. Sekk av og kaffe og sjokolade fram. Kaklingen i dette tilfellet krevde såpass med konsentrasjon at makspuls i tillegg passet dårlig. Fin kakling forresten. Lite tilhørere sånn pluss minus 1500 meter over havet.
Sekk av, kaffe og sjokolade fram: viktig kakling pågår!
Kakling i kjøkkenhagen, hønsehuset, over vinen eller på fjelltur kan være fryktelig tilfredsstillende. Ingenting er som å dele tanker, nyheter og spørsmål med andre høner som en kjenner. Og det beste er hvis medkakleren har både nyheter og tanker å dele. Da kan kaklinga ta nye høyder. Noen ganger så store høyder at en eller flere av hønene nesten detter ned av pinnen sin.
Undertegnede har gått på ei kakleblemme både en og to ganger. Kakling som har kommet ut av kontroll på den ene eller andre måten. Fort gjort å kakle for aktivt over et glass eller i kampens hete ellers. Da er det mulig noen får en høne å plukke med meg eller deg etterpå.
Lurer på om Høne i norrøn mytologi var fæl til å kakle. I følge Voluspå var Høne så heldig å få være med Odin og Lodur å skape de første menneskene, Ask og Embla, ved å blåse liv i to trestokker som hadde drevet i land på en strand. Det var nok vanskelig å ikke kakle om det til både venner og familie etterpå. Høne var også kalt «Odins vakre venn» og da var det sikkert en del som var mer enn villige til å høre på kaklinga hans.
Hva skal til for at du detter ned av pinnen din? Eventuelt oppfører deg som hanen som måtte forlate hønsegården, ehhh pauserommet, tidligere i innlegget? Hvor går grensa di? Hva er det greit å kakle om? Hvem er det greit å kakle om? Trenger det å være sant det vi kakler om? Og ikke minst, hva skjer når ei av hønene eller damene tar kaklinga med seg ut av hønsehuset eller pauserommet og kakler det videre i neste hønsehus eller over neste glass vin?
