En marssøndag av det beste slaget, tror jeg. Marssøndag. Søndag i mars. Pre-påske-søndag. Vårsøndag eller vintersøndag.
For meg: bål- og kakaosøndag! Og restitusjonssøndag etter ukas varierte innhold av både sykdom, sosial moro, trugeturer, avskjeder og kontroller. Godt det kommer slike dager innimellom!
Lag deg en fortsatt god en. Søndag!
Mandag var det den internasjonale dagen for lykke. “Er du lykkelig?”, spurte journalisten folk på gata. Hva skal man svare på slikt? Og hva er egentlig lykke? Dagens gleder er av de små og uanselige alle sammen. Men alle er med på å gjøre en dag som fort kunne vært mer eller mindre mørkesvart, en liten smule bedre. Det kunne fort ha blitt litt småstusslig med andre ord. Om de gjør meg direkte lykkelig er vel i det minste et definisjonsspørsmål, og ikke er det så farlig å definere det heller, men noen glimt av tilfredshet kan de i alle fall frambringe:
Små greier. Til og med smått i mitt lille liv. Og ubetydelige i den store sammenhengen. Men det gjelder å legge merke til det som går bra, ikke sant? Fokus, fokus, fokus. Og da jeg i tillegg fikk en melding som i alle fall potensielt er positiv, samt at hevelsen i lysken er under kontroll, i alle fall ifølge fysioterapeuten som behandler lymfødemet, ja da er jeg fornøyd. Det æ’kke mer som skal til, serru 😊 Lag deg en god onsdagskveld!
Jeg kom meg ut på søndagstur i dag. Det ble med en halvtimes tid og det holdt med en kilometer. Men det ble frisk luft og litt sporjakt. Og det ble skog.
For hvis MetteJosteinsdatter med nyoperert rygg kan tråkke omkring i løssnøen sånn:
Ja da kan jeg! Og det er det beste med blogg, ikke sant? Inspirasjonen det kan gi. Og motivasjonen vi kan gi hverandre. Takk til bloggere som gir inspirasjon til både det ene og det andre. Fra direkte utfordringer til street-art-safari, mat, strikking, bærekrafttanker eller til skogsturer.
Takk for hjelpa, sier jeg! Og hvis du kan så kan jeg! I alle fall litt og i små porsjoner!
Når fredagen i stor grad tilbringes under et pledd så er det ganske ålreit å ha verdens fineste kopp med flyvende teppe på, med varmende te oppi. Fått av verdens fineste «flyvende-teppe-partner-in-crime». Når jeg ikke kan være oppå teppet så får jeg være under da…
En helt naturlig “bivirkning” og betaling, med renter, for å ha brukt det der teppet litt for mye å fly på i det siste. Er jeg for mye oppå så må jeg finne meg i å krype inn under etterpå.
Det gledes til å suse av gårde, gjerne med teppe både over og under, på nye eventyr. En annen dag.
Jeg kjenner mange sterke kvinner. Kvinner som står på, oppnår ting for seg selv, de nærmeste eller verden. Kvinner som gjør spektakulære ting. Tøffe damer. Damer som har gjennomføringsevne og får til ting og oppnår greier.
Jeg kjenner damer som har en egen evne til å få andre til å føle seg bra. Jeg kjenner kvinner med omsorg. Jeg kjenner mange powerkvinner.
Og jeg kjenner mange litt mer puslete kvinner. Inkludert meg selv. Fellesbetegnelsen er at alle er seg selv. Alle kjemper akkurat sine egne kamper og er powerwomen på akkurat sitt område. Og det skal vi være glade for. Og ikke minst fornøyd med.
Så er det jo sånn at de fleste av oss kan hige etter å bli en bedre utgave av oss selv. Og heldigvis så handler ikke det nødvendigvis om å bli penere eller tynnere. Det handler om å gjøre ting som utfordrer en selv. Ting som er skummelt, nytt eller grensesprengende. For akkurat mine grenser! I helga var jeg litt superwoman. Jeg gjorde noe jeg slettes ikke tør. Og for meg viste det seg at det var utfordring nok. Jeg kjørte gondol. Vi var to stykker som egentlig ikke turde, men som tenkte som Harald Rønneberg «det er begrenset hvor gæernt det kan gå», lissom?
Det handler om å skape mening i sitt eget liv. Sprenge noen grenser uansett hvor de går. Være seg selv på godt og vondt og gjøre noe med det du kan gjøre noe med.
Dronning Sonja inviterte i dag 50 betydningsfulle kvinner til lunsj i anledning kvinnedagen. Jeg har ikke sjekket gjestelista. En klinikk som driver med slikt «feirer» kvinnedagen med 25% tilbud på fillers!!!!! Jeg tror jeg hadde hengt et par timer med Sonja i stedet, altså. Om det skulle ha vært aktuelt med noen som helst av de tilbudene der.
I fjor skrev jeg om Jessie: her.
Gratulerer med dagen til Jessie, Sonja, avleggeren, Annica som har bursdag, og meg selv. Vi er alle kvinner. Kvinner med ulike mål, forskjellige planer, ulike utfordringer og ulike utgangspunkt. Vi er mennesker. Og som jeg har sagt utallige ganger: folk er folk. Og alle folk kjemper en kamp, for seg selv eller for noe.
Som sagt og skrevet av Hans Børli i Tankestreif, 1991: «Dette er det vanskeligste av alt: å være seg sjøl – og synes at det duger».
Gratulerer med dagen!
Det lærer vi ungene, ikke sant? Dele på godene, bytte på og låne bort. Da jeg var liten delte vi lørdagsgodt. Det var viktig at 0,33-literen med solo ble fordelt med nøyaktig like mange dråper i kjøkkenglasset, og at toppen på den lille skåla med popcorn eller potetgull var eksakt like høye.
På denne turen har avleggeren og jeg delt. Det har vært helt nødvendig da enkelte porsjoner i størrelse har overgått vår kapasitet så til de grader.
Og i går delte vi med det lokale dyrelivet. Ei nærgående due eller to ble viftet vekk med gåstavene, godt og anvendelig ekstrautstyr, men disse gikk smake:
Middagen derimot holdt vi for oss selv🙂
Ferie er å bryte med det hverdagslige og gjøre noe helt annet enn vanlig, tenker jeg.
For eksempel besøke treningsrommet en sen lørdagsettermiddag eller drikke mimosa til frokost. Ikke noe jeg pleier å fylle hverdagen med akkurat.
Det er mye “annerledesliv” disse dagene. Omgivelser, aktiviteter, lyder og lukter. Det meste er langt fra hverdagen. Bortsett fra kroppen. Den er skremmende hverdagslig, vil jeg påstå. Det er derfor det eneste jeg orker akkurat må er å sitte på hotellrommet og blogge.
Så får vi se hva dagen bringer etterhvert.
Godt å svette ut litt adrenalin etter gondoltur.
Ubereat. Middag på rommet.
Mimosa frokost.
Grønn ost. Sånn passe god, egentlig…
“Hvorfor utsetter jeg egentlig meg selv for slikt som det her?”, sa avleggeren i dag. Vi tenkte i grunn i kor. Hvorfor gjør vi det? Enda en gang!?
Vi som er så redd for høyder at det er helt krise. Som har felt tårer i klatreveggen for at det er så skummelt. Og ikke minst jeg som begynner å slite på andre trinnet i gardintrappa…
Ta kabelbane til Monte og videre til den botaniske hagen, sa de. Det blir gøy sa de!
Og jada! Det var gøy! Og vi var panikkslagne. I alle fall innimellom. Men utsikt hadde vi. Og vi fikk god lunsj oppi der til fjells.
Og da dama som satt med øynene lukket ved siden av avleggeren hele veien ned sa “C’est fini!” da vi kom ned. Og mannen svarte “And we survived!”, kunne vi alle lunte lettet ut i varmen. Endelig i stand til å puste skikkelig igjen.
Og såpass rystet var vi at vi måtte rive av oss litt adrenalin på treningsrommet en lørdagsettermiddag😁
«Jeg håper du drømmer noe fint», var en av kommentarene jeg fikk på innlegget mitt i går kveld. Jeg kan ikke huske at jeg har drømt noe i natt. Jeg sover rimelig lett når jeg ligger ute, slik som i natt. Jeg får med meg når noe skjer, innbiller jeg meg. Svever i tomrommet mellom søvn og våken. I alle fall fikk jeg med meg at det plutselig ble vindstille utpå natta og at trafikken på veien i det fjerne dabbet av. Men det kjennes ut som jeg har sovet godt. Selv om liggeunderlaget gradvis gikk lufttomt i løpet av natta. Plutselig kunne jeg skimte et svakt lys gjennom røykluka i taket. Jeg måtte ikke ut av kokongen, les soveposen, før klokka var sju i dag tidlig. Og det er i grunn ganske sent til å være utenatt.
Ja, jeg har sovet i skogen i natt. Nesten ute, som jeg skrev i går. Inne i en tipi. Eller lavvo, som litt flere har et forhold til. Jeg har ikke hatt bål, det blir så mye røyk inni der av det, men masse levende lys og fyr i ovnen. Det hadde snødd inn gjennom røykluka i taket i løpet av natta og vannet som var igjen nederst i kaffekjelen hadde blitt til is. Så det er vinter.
24.februar 2022, for nøyaktig et år siden, drømte jeg. Og jeg klarte faktisk å skrive det også: Jeg har en drøm
Jeg drømte om tur. Og jeg drømte om dager og netter i skogen og på fjellet. Jeg var ikke sikker da. På om det ville la seg gjøre igjen. Det er ikke første utenatta siden da. Ikke andre heller. Det har blitt noen. Heldigvis. Og det har blitt mange turer i skogen. Men de er kortere. De krever mer tilrettelegging. De er veldig annerledes. For eksempel tipi med ved og vegger. Om enn av seilduk. Og de blir mye oftere avlyst. Avlyst grunnet dårlig form, betenkeligheter, kuldegrader, sykehusavtaler, smerter, vind, multippel sklerose, høy dørstokk…det fins mange gode grunner. Eller unnskyldninger.
Men i dag feirer jeg! Jeg feirer at det er et år siden jeg ble operert. Min kreft ble operert bort både på leggen og i lymfesystemet. Det er ikke funnet noen farlige celler etter det. I mars blir det ny runde med leting med lys og lykter (les radioaktiv kontrast), blodprøver og andre tester. Forrige runde ble avsluttet i desember. Inntil det motsatte er bevist så er det ikke kreft i skrotten min! Og per dags dato har det altså ikke vært det på et helt år! Selv om jeg ofte får følelsen av at tilbakefall er forventet når onkologen går gjennom tingenes tilstand! Alt som har foregått av behandling, sykehusinnleggelser og testing etter 24.februar 2022 har vært en maraton. Men innimellom har det vært mulig å være litt friluftsheidi. I alle fall en variant.
Så i dag feirer jeg ettårsdag! For bare et par måneder siden tenkte jeg på ulike måter å feire dagen. Jeg fablet om å sette i gang et arrangement som feiring og en markering til inntekt for kreftforeningen. Jeg drømte om hvordan det skulle utarte seg. De siste ukene har jeg skjønt at det ikke er aktuelt. Friluftsheidi anno februar 2023 makter ikke å planlegge og gjennomføre slikt noe. Energien er dessverre ikke til stede for slike stunt. Så jeg måtte slå det hele fra meg. Kanskje jeg får det til om et år?
Så da feiret jeg slik jeg kan best. Og slik jeg drømte om der jeg lå nyoperert i ei sykehusseng den 24. februar 2022. Det ble ei utenatt. Og det ble en baylies i går kveld. Og i skrivende stund har jeg igjen tak over hodet og nå blir det kake! God helg!
frontyuvhdr
Dagens porsjon er inntatt. Det er en av disse vinterdagene som er så gnistrende klare og der sola skinner så intenst over hvit nysnø at den som har den minste tilbøyelighet til å trekke mot frisk luft bare MÅ ut! Slik er det i alle fall med meg.
Jeg lengter etter fjell og åpne vidder med perfekt trugeføre. Den ligger og venter omtrent 4 mil med bil unna. Men jeg har jo almenninga betraktelig nærmere. Og i dag ville jeg være litt lur og ta den i bruk igjen. Spare energi på bilkjøring og heller bruke det som fins ute i sola.
Jeg fikk rett i at jeg trenger litt mengdetrening når det gjelder kart og kompass. Det har vært alt for lite i bruk de siste åra. Og jeg bomma i dag også. Ganske mye. Denne gangen skjønte jeg at jeg hadde bomma litt før og ga opp kursen jeg i utgangspunktet ville ha. Gleden var derfor stor da jeg plutselig innfant meg på en «topp» med utsikt! DET hadde jeg ikke forventet. Men det ble bål og ostesmørbrød. Ikke verre svidd enn at jeg åt opp alt denne gangen også. Kaffe hadde jeg glemt, men kakao gjorde susen. Siden vettet hadde slått inn og jeg hadde avlyst opprinnelig turmål, så kjente jeg på mestring der jeg satt.
I dag fungerte kroppen såpass godt at det på tross av mangel på skare og med nok av bratte bakker og opp og ned og rundt og forbi var veldig ok å puste og pese litt. Hodet og vett fikk også kjent på mestringen da jeg faktisk evnet å legge om planer midt i turen. Jeg skjønte faktisk at jeg ikke kom til å nå det planlagte målet. Og jeg fikk til å ombestemme meg! Jeg gleder meg til at vett og trass kan begynne å samarbeide framover, altså! Da forventer jeg at porsjonskontrollen – altså livet i små porsjoner – vil gå relativt mye enklere.
Det er rimelig deilig å kjenne at jeg faktisk kunne gått en halv eller hel kilometer til om det hadde vært nødvendig. Såpass at jeg feiret i solsteken ved bilen. Med en kakaoskvett som var spart og ryggen mot en furulegg.
