Det var en gang to damer som kjente en viss dragning mot ryggsekker, fjell, fjellsko og ikke minst utsikt. Kortversjonen av historien førte dem i 2021 til The Great Escape vol 9. Fjelltur for niende gang og niende år på rad. Vol. 9 er nå et faktum. Årets versjon er over, sekken er pakket ut og fjellskoa lufta. Prosjektnavnet «The Great Escape» kan jeg forklare en annen gang.
På vei til The Great Escape 2021. Foto: ACM
I år var Skarvheimen vertskap for escape-damene. Første dag besto av mye bilkjøring. Litt fish and chips og is og enda mer bilkjøring. Etter å ha forsert atskillige mil, de siste på grusvei innover et uendelig fjellandskap, kom vi fram. Veien tok slutt og vi var innerst, borterst og definitivt utenfor allfarvei. Langtvekkistan.Lavvotomt var det nok av og dermed var det ikke vanskelig å finne plass til husrommet. Vi valgte selvfølgelig den beste plassen, med vann på tre kanter, kort vei til bil, naboer kun i ryggen og på neste odde. Perfekt.
Camp = innerst i denne veien.
Livet i camp er helt ok. Med både rødvin, Små Vesen, god mat og sjokolade gikk kvelden fort. Den spreke i selskapet tok ansvar for kveldens topptur, mens friluftsheidi passet camp og da spesielt liggeunderlaget og maten. Arbeidsfordeling i camp er vesentlig og den er vi jo erfarne i. Kvelden ble avsluttet med litt glamping med både stetteglass og innendørs og utendørs belysning. Tradisjonen tro sovnet friluftsheidi midt i en setning. Ukjent hvem sin.
Dag to kom med både fugleskrål og arme riddere. Kaffe og riddere med blåbær og bringebær ble inntatt i strandkanten med krekling og lyng som sofa. Oppvaskhjelpa presterte et spektakulært «sidesprang» av typen velt i steinrøys og et «det gikk bra» før a egentlig hadde kjent etter. Men det gikk visst bra og sekker ble pakket og lavvo tatt ned. Nå skulle fjellet inntas til fots. Med godt mot og passe tunge sekker (såpass har vi lært etter årevis på tur) la vi i vei mot målet. Målet var Iungsdalshytta. Type veiløs DNT-hytte med køyesenger, utedo og ikke minst treretters middag laget og servert til oss av noen andre. Turen inn bød på både grus og stein, nedoverbakker og oppoverbakker, lyng og myr, sau og måke. Blide folk både møtte vi og ble vi forbigått av. Matpakka og kaffen smakte godt. Sjokoladen også. Siden friluftsheidis kapasitet krever nøyaktig gjennomføring av plan, det vil si 30 minutter jobb slæsj gange, så 10 minutter pause, uansett vær og vind, gikk det en del sjokolade. Men når hytta dukket opp i det fjerne i det vi rundet et berg var det tid for å steppe opp forpleiningen. Den beste bayliesen vi noen gang har smakt ble inntatt på en lyngrabb med utsikt over vann og fjell. Det ble ingen pinlig stillhet da heller. Enkelte verdensproblemer ble både avdekket, forsøkt løst og i alle fall grundig dog lite objektivt belyst.
Utsikt mot lavvoplass.
Etter denne høydaren av en bevertning var veien til hytta kort. Vi krysset fossen etter noen relativt lettbeinte minutter og resten av dagen ble tilbrakt i og ved hytta. Vi hilste på ku, sau, geit, gris og høne. Prøvde køyesenga, dusjen og den veldig trivelig og nyoppussede utedassen, smakte på husets flytende bevertning og spiste potetgull. Middag ble det utpå kvelden før det ble tid for et par timers intens skravling på senga. Så søvn. I engangssengetøy av papir. Covid19-vennlig. Spilte overhodet ingen rolle. Seng er seng.
Dagen derpå startet med solid frokost og matpakkesmøring før dagstur innover dalen sto på planen. Og for en dal! Med fossefall og småsjøer hele veien endte vi til slutt på Fødalstangen midt i Fødalen og med Systrandfossen rett i sidesynet. Her kunne både den ene og den andre favoritthobbyen dyrkes. Ligging i lyngen er den ene. Forholdene for det var perfekte. På «baksida» av tangen var det også glimrende forhold for noe annet. Bading. Sommeren i fjellet har lett for å være slik. Surt og kaldt i vindkastene og lunt og sommerlig i le. Det glassklare vannet måtte prøves og vi fikk oss et etterlengtet bad både sekkebæreren og friluftsheidi. Sekkebæreren måtte til og med uti to ganger. Håret var nemlig tørt da hu kom opp første gang…
Tilbaketuren ble med motvind og etter hvert noen regndråper. Da vi vinket farvel til fossen og rundet «hjørnet» gikk det ikke lenge før hytta igjen var i sikte. Vi kunne følge vinneroppskrifta med 30/10, spise litt multe på turen og holde skravla jevnt i gang. Friluftsheidis uttalte mål for dagen var egentlig å se ørn. Det ble med «mørn». Altså måke av det litt tøffe slaget. Ei wannabe-ørn-måke. Uansett fjærfe: dalen innfridde! Og vi hadde tross alt sett rype dagen før.
Middagen ble av det mer spektakulære slaget. Rømmegrøt, spekemat, varmrøkt og kaldrøkt og gravet ørret…i det hele tatt rett og slett lekkert. Såpass mette og fornøyde ble vi at en liten kveldstur i vinden måtte til. Dermed fikk vi snakket litt med geitene, sett litt mer på utsikten og tømt smoothien. Altså bayliesen på smoothieflaska….
To pluss to. Fotturister og fårikål. Fårikålen til venstre.
Fossebrekka ved Iungsdalshytta.
Med mer søvn i bagasjen kom siste dag og det var igjen tid for å pakke sekk og begi seg mot vei, bil og sivilisasjon. Det går an å holde skravla i gang også i 20 sekundmeters motvind! Nå er det bevist. Turen var like fin tilbake, selv uten verdens beste baylies. Selv om friluftsheidi var i nærheten av å nå kapasitetsgrensa for snubling rundt i fjellet nå på tredje dagen, så gikk også denne turen uten trøbbel. Bilen med lavvo og alt det andre sto der vi hadde forlatt den og etter litt skifting og årning, satte vi hjula i bevegelse hjemover. Det ble en del stopp. Det måtte tas flere bilder. «Vi kommer nok aldri til å komme hjem», ble uttrykt. Til slutt nådde vi asfalten og etter hvert nærmet vi oss både folk og hjemlige trakter. Vi inntok en burgermiddag underveis og den var såpass solid at den tok oss hele veien hjem.
Nå kan vi se tilbake på enda en tur med gode minner, givende samtaler, spektakulære utsikter, noen hundre bilder og ikke minst godt selskap. Niende turen. Niende året på rad. The Great Escape vol. 9. Gratulerer til oss!
Takk for turen og takk for følget, Ane Cecilie. Jeg setter umåtelig pris på det og deg. Selv om skroget kjennes bittelitt ut som det har fått juling nå, så har jeg lært noe, opplevd mye og ikke minst fått mentalt påfyll. Jeg gleder meg til 10-års jubileet!
