Ett er nødvendig- her
I denne vår vanskelige verden
Av husville og heimløse;
Å ta bolig i seg selv
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
I dine bebodde øyne.
Hans Børli
Ett er nødvendig.
Elve elve toogtjue.
Det er dagen i dag. Den 11.november 2022. Morten, Martin og Martine har navnedag. Det er Mortensmesse. Til ære for den romerske helgenen, biskopen og klostergrunnleggeren Martin av Tours. Sier wikipedia. Det er ikke allmennkunnskap for mitt hjernearkiv det her, altså. Det er slikt vi har google til.
Jeg kjenner en del Morten’er. Av ulike typer. Martin’er og Martine’r også egentlig. Noen av dem er troende til å feire litt rett som det er. Og de som trenger en unnskyldning kan jo si at de feirer Mortensmesse eller navnedag. Samma for meg. Leonardo di Caprio har bursdag i dag også. Blir 48. og Demi Moore blir 60. Det kan jo feires om du vil.
Men folkens, om du heter Morten eller ikke, det er fredda’n. En ny dag med nye muligheter. Jeg skal lage meg en fin en. Lag deg en fin fredag du også, uansett hva du heter og om du feirer eller ikke.
I går hørte jeg Therese Johaug si: «det er så godt å kjenne på syra!». Jeg tror ikke det er den syra som kommer som et direkte og umiddelbart resultat av å stå opp fra senga hun mente. Neida, hun hadde løpt bakkeløp i sand, hu! Og ja, jeg har såpass begrenset med underholdning at utsagnet kom fra en rimelig tilårskommen episode av «Landskampen» på nett-tv. Måtte ha noen med mer syre enn meg å se og høre på mens jeg trente. Jeg skal snart velte meg ut fra senga og ta fatt på fredagen. Med eller uten syre. Er det uten så kan jeg i alle fall feire det.
Jaja, syrefest i går – Mortensmesse i dag! Lag deg ei god helg!
Martin av Tours var mest kjent for å skjære ridderkappen sin i to med sverdet sitt for å gi det til en fattig og frossen tigger.
Bilde: shutterstock.com
3 grunner til å stikke av.
Det kan være mange grunner til å stikke av. Og det kan etter min mening innimellom være helt nødvendig for mange av oss. Å stikke av mentalt eller fysisk. Det kan være å fjerne seg fra situasjonen fysisk eller krype inn i skallet som en snegle. Gjøre seg selv utilgjengelig på en eller annen måte.
I dag har jeg hatt flere grunner til å stikke av, syns jeg. Og jeg har gjort det:
- I dag var dagen for mine første jobbtimer på litt over 9 måneder. Jeg har jo vært der på besøk. Men nå var det altså klart for lønnet arbeid. Etter et par timer stakk jeg av. Midt i det største garderobe-kaoset. Med unger på do eller delvis nede i gummibuksene. Noen virret rundt seg selv, andre skulle hatt litt hjelp til glidelåsen. En fant ikke genseren sin og et par stykker skulle ha ny bleie mens en skulle legge seg for en formiddagsdupp. Og jeg hadde jobbet de avtalte timene i dag og stakk av…bare sa hade’ og gikk. Som planlagt. Det er nemlig en del av rehabiliteringen og gjeninnføring av en viss form for normalitet. Gå hjem når det er planlagt. Eller stikke av, som det føltes som.
- Ny fysioterapeut og ny problemstilling i dag. En telefon i går førte meg rett inn på prioritert pasientliste med time allerede i dag. Hjelp. En time jeg endte med å ha lyst til å stikke av fra. Jeg valgte å gjøre det kun mentalt der jeg lå på behandlingsbenken. Rimelig kraftig behandling av en hysterisk stram lårmuskel i beinet med operasjonsarr og lymfødem var svinaktig vondt! Såpass at det å stikke av mentalt var den eneste løsningen for å stå det ut. Fysisk tilstede men mentalt avskrudd. En ofte brukt og helt nødvendig overlevelsesteknikk.
- Generell avstikking er en fristende metode når virkninger og ettervirkninger av diagnoser og behandlinger dukker opp med jevne og ujevne mellomrom. Jeg har mange ganger i kampens mer eller mindre hete tenkt at «nå holder det, nå gidder jeg ikke mer!» En fristende, men rimelig lite effektiv metode. Jeg har ganske så lyst til å stikke av rett som det er. Men jeg gjør jo ikke det. I alle fall ikke fysisk. En smule mental avstikking bedriver jeg stadig vekk. Planen er at stadig mer av den typen avstikking skal skje til skogs. I alle fall oftere og oftere.
Og moralen i blogginnlegget er? Ikke vet jeg. Annet enn at det er fristende å stikke av en gang iblant. Eventuelt relativt ofte. Og argumentene både for og imot kan være mange og overbevisende. Godt det fins mange måter å stikke av på også, når skroget krangler og generelt egner seg dårlig til rask tilbaketrekking.
I går stakk jeg til skogs. En både fysisk og psykisk avstikker. Og nå er det søkke vått og definitivt senhøst. Fristende å stikke av til varmere strøk også, kanskje?
Litt av et høydepunkt.
Tirsdagen kom og gikk. Det er vel ikke så mye mer å si om den egentlig. Annet enn at den var rimelig grå og at den bar kraftig preg av mandagen. En mandag der denne bloggeren var på farten i seks timer i strekk og dermed lå rimelig pal på sofaen resten av det døgnet. Det betydde altså at også tirdagen måtte brukes til restitusjon. Det kalles hverdag. Slik den fortoner seg for meg.
Påminnelsen om at kravene til oppturer ikke er så alt for avanserte kom i form av et lite blaff av pur glede. Høydepunktet var nemlig å finne fram arbeidsklær. For første gang på ni måneder. Og jeg må vel skylde på mangel på fersk erfaring når haugen med klær tiltenkt formålet var av såpass størrelse. LITT beslutningsvegring, kan man vel si.
Det er vel begrenset med skift jeg trenger for et par timer, eller? Uansett. Jeg anser det som et høydepunkt denne tirsdagen. Og jeg gleder meg til å ta i bruk deler av det potensielle jobbantrekket i dag. Til lønnet arbeid. PÅ jobb! Om enn bare så vidt og ei lita stund.
På’n igjen.
I dag var et på’n igjen. Hverdag. Mandag. Og hverdagen består jo for min del av en del sitting på gang. Og venterom. Timeavtaler på og med sykehus. I dag havnet jeg på gangen igjen.
I drøyt 3 timer befant jeg meg på sykehuset. Av denne tida ble bare om lag et kvarter tilbrakt på gangen, tror jeg! Ikke akkurat så mye venting denne gangen, vil jeg si. Men over 2,5 timer inne på kontorene er faktisk ganske krevende. Selv om det ikke var snakk om hverken bilder, tester eller blodprøver i dag.
Kun «kildesortering», som jeg har lært at det kan kalles. Altså snakk. Snakk om hvordan ting fungerer, hva som har skjedd siden sist, hvordan tidligere prøver har slått ut og hva som skal skje de neste månedene. Om hvordan forholde seg til tingenes tilstand og utfordringen med å prioritere energi og tanker til de viktigste tinga. Det hører også med til behandlinga. Snakk. «Tømme søpla» som det har blitt kalt. Eller som sagt «kildesortering».
Slik sortering tar på. I alle fall når det pågår over såpass med tid. Mye mer enn å sitte på gangen. Men jammen er det visst unnagjort for denne uka. Ikke verst da jeg akkurat nå har starta på’n igjen!
På gangen igjen.
Det finnes en pille for alt.
Sies det. Og det er mulig det. De siste åra har jeg stiftet bekjentskap med en god del kjemikalier som jeg aldri hadde hørt om før. Kjemikalier i blant annet pilleform. Og som jeg i grunn håper de fleste aldri i sitt liv hverken får høre om eller får noe kjennskap til ellers.
Akkurat nå tilfører jeg kroppen bare en brøkdel av det den fikk innabords for en 3-4 måneder siden. Og det er i grunn helt greit. Det er mulig det finnes en pille for alt. Men det er utvilsomt aller best å klare seg uten.
I dag har jeg bedrevet selvmedisinering igjen. Uten andre kjemikalier enn de helt nødvendige ms-medisinene. Det kjentes i grunn egentlig ut som jeg hadde tilført meg selv en del skumle substanser på forhånd. Men den medisineringa jeg initierte selv lot seg heldigvis gjennomføre allikevel. Må jo det nå som jeg akkurat er hjemme fra treningsleir.
Så dagens selvmedisinering besto i sin helhet av ei passe lett, eventuelt tung, intervalløkt og litt tøying. Som han på plakaten sier: «Do or do not. There is no try!»
Og jeg er glad så lenge selvmedisinering er i alle fall delvis mulig og kjemikalienivået er på et akseptabelt nivå. Ja, det finnes muligens en pille for alt. Men fredagsrødvinsglasset gjør seg definitivt best etter selvmedisinering med treningstights i stedet for kjemikalier.
Lag deg ei god helg!
My precious.
Når tåka og regnet driver over taket og regnbygene kaster seg rundt hushjørnene på tvers av tyngdekraften – hva gjør jeg da? Jo, da er det vel på tide med en skogstur. En tur med et bestemt formål denne gangen.
Det er jo tross alt november og her på bruket så nærmer det seg sesong. Om ikke alt for lenge går småbrukeren og kompani løs på årets modne avling. Sesongen er kort og hektisk. Noen uker der vær og vind aller helst skal spille på lag slik at prosessen går rimelig greit og harmonisk for seg. Granene skal hogges og selges. Helst hogges før snøen kommer. Og selges før jula ringes inn. Gjerne med litt snødryss på torget slik for stemningens skyld.
Men ikke «my precious». It’s mine! Den er min. Det vil si; de er foreløpig to. Jeg klarte ikke bestemme meg så inntil videre er to potensielle graner merket. Tradisjonen tro så blir et av de hogget før publikum slippes til i juletrefeltet for selvhogst. Innen da må jeg ha bestemt meg. Og erfaring tilsier at jeg muligens kan ha flyttet både den ene og den andre merkinga opptil flere ganger innen den tid. Det er nemlig mange kandidater å ta av.
Men inntil videre har jeg altså to «my precious» stående med navn på. I regnet. Om sju uker eller der omkring skal et av de inn. Mens kompisene det henger med til da havner i stua di. Via torvet om du ikke kommer og hogger det sjøl.
Det er slik vi vil at juletretorget skal se ut når det nærmer seg. Hæsjtægg krysserfingrafordet.
3 onsdagsgrublerier.
En:
Glemte jeg at det var badetirsdag i går? Eller trodde jeg at isen hadde lagt seg? Lot jeg kanskje bare som ingenting og feiga ut? Ikke vet jeg. Jeg vet bare at det er onsdag i dag og det ble ingen bading i går. Selv om det var tirsdag. Badetirsdag. Jeg befant meg ikke ved noe vann. Ikke i nærheten engang. Jeg var faktisk ikke ute av døra. Det nærmeste ble dusjen…
To:
Det er andre november. Folk har hatt bursdag i dag. I alle fall har jeg fått påminnelser om det på fjesboka. Det er som regel redningen. Er sjanseløs på å huske slik av meg sjøl.
Tre:
Jeg har tre lys på bordet. Det ene er et julelys, men jeg har snudd det så vi ikke ser juletreet på sida. Og flere lys er det rundt omkring i stua. November er ellers ganske mørk de fleste timene i døgnet. Men i morgen er det lyst ei stund igjen. Da skal jeg ut å finne juletre! Syns du det er vel tidlig? Vel; fortsettelse følger.
Ord for dagen.
I dag blir det bare disse. Og det er slett ikke bare.
Takk for denne instagram-kontoen, @stjernekast. Det er ord som treffer midt i der det kjennes best. Gang etter gang. Vondt og godt på samme tid. Jeg digger den!
Det er slutt!
I dag var det for alvor slutt på livet i bobla slik det har artet seg de siste fire ukene. Treningsleiren er avsluttet for min del. Jeg har forlatt rehabiliteringssenteret etter fullført opphold og vendt nesa hjem til småbruk, småbruker og hverdagsliv.
Og jammen meg fikk jeg fullført opplegget denne gangen! Alle fire ukene er gjennomført og tida er utnyttet. Jeg sier gratulerer til meg selv og er fornøyd og tilfreds. Og rimelig sliten. Både i huet og kroppen. Såpass at jeg, som sier at jeg aldri sover om dagen, duppa av ei god stund i ettermiddag. Sikkert like greit da jeg våknet noe med fem i dag tidlig og har kjørt og pakket ut. Og så er jeg jo stinn av trening, så klart!
Jeg har utnyttet systemet til det fulle. Eller, sagt på en annen måte: benyttet meg av tilbudet så godt det lar seg gjøre. Med innstillingen at jeg får like mye ut av det som jeg legger innsats i det sjøl, så har jeg virkelig tatt for meg av mulighetene. Jeg har trent, gått tur, fått behandling, hvilt, spist god og ferdig servert mat, badet i varmtvannsbasseng (og ute!), deltatt på fellestreninger og felles stavgangturer. I det hele tatt så har jeg stått på.
Noen medpasienter påsto at de var på «høstferie». Ok, sa jeg. Jeg er på treningsleir. Målet var jo å komme ut i andre enden, i dag, i litt bedre fysisk og psykisk form enn for fire uker siden. Med litt flere verktøy til å takle hverdagen som kommer og alle utfordringene som ligger foran meg. Og jeg tror jammen meg jeg må ha lykkes!
De neste dagene og ukene vil vise om jeg klarer å benytte meg av verktøyene. Om jeg klarer å lappe sammen en hverdag der formen kan bedres enda litt til og der det er en viss balanse mellom trening og aktivitet, hvile og de andre tingene jeg vil og må. Jeg må starte i morgen. Trening er på alle måter ferskvare. Og gode vaner må tas i bruk tvert.
Jeg kommer til å savne bobla. Tilbudene og enkelheten. Den «tvungne» hviletida når ingen krav stilles til meg og jeg kan velge helt egoistisk. Legge meg i senga om jeg vil. Der maten blir servert og treningsrom og andre fasiliteter ligger bare ei trapp ned. Og der kveldens eneste «tidsklemme» består av valget mellom nett-tv, bok eller en liten tur ut i frisk luft.
Jeg kommer til å savne maten. Mye av den. Andre deler av den ikke så mye.
Jeg kommer til å savne noen av folka også. Andre ikke så mye. Noen medpasienter var både trivelig og interessante å bli kjent med. De hadde historier fra livet både før og nå som både gledet, vakte empati og interesserte meg som tilhører og samtalepartner. Andre kommer jeg ikke til å savne. Blant annet de(n) som klarte å trøkke ut av seg «du som er så aktiv kan vel ikke være så sjuk?» senest i helga. Neida, jeg er ikke så veldig sjuk nå. Det går egentlig ganske bra. I alle fall ekstremt mye bedre enn da jeg i juli lå i senga og drakk små slurker vann, tvingte i meg en halv banan og ikke visste om jeg kom til å komme meg opp i morgen, i år eller neste år. Men det eneste jeg visste var at jeg skulle opp igjen! Og du kan lure på hvorfor jeg er her til du blir blå og kveles i din egen elendighet! For jeg gidder ikke snakke med deg om det, skjønner du. Og vi som er varig syke, inkludert deg og meg, vil aldri begynne å gå rundt med en lapp i panna der det står hva vi «lider» av. Tipper jeg.
Og det er ikke så viktig. Jeg for min del har nok med å forholde meg til egne mål og utfordringer. Det spiller ingen rolle hvem andre som har tinnitus, myalgier, ryggproblemer, fibromyalgi, multippel sklerose, trøbbel med vestibulærsansen, er hjerteoperert eller har kreft. Alle trenger vi rehabilitering av en grunn. Og alle har vi vårt eget utgangspunkt. Folk er folk. Uansett. Jeg mener jeg bestemt har fått det jeg forventet ut av oppholdet. Og litt til. Og det er alt jeg trenger å vite. Det kan jeg takke både systemet og meg selv for. Det har vært fint. Og nyttig.
Men nå er det slutt. Eller så er det vel heller starten? Starten på resten. Og starten på hverdagen. En ny hverdag der nyervervet kunnskap og erfaring om egen kapasitet skal implementeres i hverdagen. Fortsatt med varig sykdom av ymse slag. Men sterkere og bedre rustet. Og fortsatt avhengig av egen innsats.
Det er godt å komme hjem. Og det er godt at det er slutt nå. Jeg var moden! Følte meg ferdig. Og skulle det røyne på en gang i den hverdagen som kommer, så er det ikke umulig at jeg søker meg til treningsleir slæsj rehabilitering av noe slag igjen. For jeg har en sterk følelse av at det virker. Selv om jeg nok ikke er helt enig med fysioterapeuten min der på rehab’en som mente og uttalte at jeg var relativt «lettrent».
Jeg har trent. Ikke bare tatt selfie i speilet, altså 😉
Jeg har sett på soloppgangen.
Jeg har kokt kaffe på bål.
Jeg har fått servert “tradisjonsmat”.
Jeg har surret rundt i tåka på kveldstid.
Jeg har ligget en del i senga.
