Det kan være mange grunner til å stikke av. Og det kan etter min mening innimellom være helt nødvendig for mange av oss. Å stikke av mentalt eller fysisk. Det kan være å fjerne seg fra situasjonen fysisk eller krype inn i skallet som en snegle. Gjøre seg selv utilgjengelig på en eller annen måte.

I dag har jeg hatt flere grunner til å stikke av, syns jeg. Og jeg har gjort det:

1. I dag var dagen for mine første jobbtimer på litt over 9 måneder. Jeg har jo vært der på besøk. Men nå var det altså klart for lønnet arbeid. Etter et par timer stakk jeg av. Midt i det største garderobe-kaoset. Med unger på do eller delvis nede i gummibuksene. Noen virret rundt seg selv, andre skulle hatt litt hjelp til glidelåsen. En fant ikke genseren sin og et par stykker skulle ha ny bleie mens en skulle legge seg for en formiddagsdupp. Og jeg hadde jobbet de avtalte timene i dag og stakk av…bare sa hade’ og gikk. Som planlagt. Det er nemlig en del av rehabiliteringen og gjeninnføring av en viss form for normalitet. Gå hjem når det er planlagt. Eller stikke av, som det føltes som.
2. Ny fysioterapeut og ny problemstilling i dag. En telefon i går førte meg rett inn på prioritert pasientliste med time allerede i dag. Hjelp. En time jeg endte med å ha lyst til å stikke av fra. Jeg valgte å gjøre det kun mentalt der jeg lå på behandlingsbenken. Rimelig kraftig behandling av en hysterisk stram lårmuskel i beinet med operasjonsarr og lymfødem var svinaktig vondt! Såpass at det å stikke av mentalt var den eneste løsningen for å stå det ut. Fysisk tilstede men mentalt avskrudd. En ofte brukt og helt nødvendig overlevelsesteknikk.
3. Generell avstikking er en fristende metode når virkninger og ettervirkninger av diagnoser og behandlinger dukker opp med jevne og ujevne mellomrom. Jeg har mange ganger i kampens mer eller mindre hete tenkt at «nå holder det, nå gidder jeg ikke mer!» En fristende, men rimelig lite effektiv metode. Jeg har ganske så lyst til å stikke av rett som det er. Men jeg gjør jo ikke det. I alle fall ikke fysisk. En smule mental avstikking bedriver jeg stadig vekk. Planen er at stadig mer av den typen avstikking skal skje til skogs. I alle fall oftere og oftere.

Og moralen i blogginnlegget er? Ikke vet jeg. Annet enn at det er fristende å stikke av en gang iblant. Eventuelt relativt ofte. Og argumentene både for og imot kan være mange og overbevisende. Godt det fins mange måter å stikke av på også, når skroget krangler og generelt egner seg dårlig til rask tilbaketrekking.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I går stakk jeg til skogs. En både fysisk og psykisk avstikker. Og nå er det søkke vått og definitivt senhøst. Fristende å stikke av til varmere strøk også, kanskje?