«Jeg vil prøve og se om jeg får til å gå på ski» ble til «jeg skal gå 5-kilometersrunden i løpet av uka». Progresjonen har vært en smule bratt når det gjelder mål og delmål. Hu som da hun møtte opp på rehabiliteringsopphold var ekstremt usikker på evne, spesielt til skigåing, overrasket seg sjøl på første forsøk.
For joda. Hu kunne gå på ski. Ikke så langt og ikke så fort. Men det gikk. Og det gikk etterhvert litt raskere og uten fall. Og plutselig en dag så ble distansen doblet. Dermed måtte det et nytt mål til.
Og da ble det ikke «jeg skal prøve og se om jeg kanskje kan klare å gå den fine 5-kilometers runden». Nei det ble «jeg skal gå 5-kilometeren». Jeg må jo bestemme meg skal det bli noe. Og jeg må tro på at jeg får det til. Såpass at jeg sier at «jeg skal».
Og det ble i dag, da det passet fint på alle måter.
Det passet fint med alt det andre som sto på planen i dag. Og det passet perfekt med dagens forhold med nykjørte trikkeskinner av noen spor, solskinn og helt perfekt skiføre.
Så ja, det ble 5-kilometeren. 5,4 kilometer i følge egen telefontracking. Og ingen fall. Helt perfekt måloppnåelse. Ikke kjempelett. Og ikke helt smertefritt. Men gjennomførbart.
Og helt i tråd med dagens undervisningstime som blant annet handlet om å sette seg smarte mål. For i dag har jeg lært, eller rettere sagt fått gjenoppfrisket, at et smart mål er:
Spesifikt.
Målbart.
Attraktivt.
Realistisk.
Tidsbestemt.
Et SMART mål. Og mestringsfølelsen og -gleden er igjen på topp.
Ganske så fornøyd på vei mot målet.
Silkeføre og superforhold.
På hjemvei over myra.
Det så veldig fint ut da 🙂 Går du ikke sammen med noen? Du er bare helt rå som tidligere sagt!! 😀
De to siste skiturene har jeg “blitt betrodd” å gå alene. Den neste blir med idrettspedagogen, tror jeg 🙂 Kanskje jeg får noen nye tips å ta i bruk!?!