Tilbudene renner inn! Hva skal jeg velge? De siste dagene har jeg fått adskillige lånetilbud. Ikke vet jeg hvorfor de tror jeg trenger så mye penger akkurat nå. Jeg er jo i grunnen ikke i form til å drive noe annet enn nettshopping av ulltrøyer på tilbud og slikt noe. Helt uten behov for forbrukslån, heldigvis.
Det florerer også med tilbud om mer eller mindre velrennomerte såkalte «legemidler» og kosttilskudd. Beklager; men jeg har overhodet ikke behov for å putte i meg noe som helst av greier som ikke virker annet enn med å få ei slankere lommebok.
Aurora Gude (google om navnet er ukjent) er sjokkert over å ha fått tilbud om en lille smule kosmetisk korrigering. Leppefillers, tror jeg det var. Enig med henne. Jeg tipper hun er i målgruppen, men det er en smule drøyt å sende ut tilbud om slikt uten at mottakeren har bedt om det.
I går fikk jeg derimot det ultimate tilbudet: Urter. Og sopp. Og hvit snø. Noe for enhver smak. Og til og med en gammal og utdatert skrott som meg har fantasi nok til å forestille meg hva det er snakk om. Bare se:
Ok. Den henvendelsen var rimelig spenstig. Såpass at det kunne vært morsomt å svare noe sånn som; «jeg bestiller herved en pakke steinsopp og en kubikk snø. Helst kram.»
at slike som meg er annenrangs og nederst på rangstigen
at jeg er en byrde for samfunnet
at jeg bør holde meg hjemme når jeg ikke er i jobb
at jeg skulle brukt kreftene mine annerledes
at jeg burde holde kjeft
at jeg skulle skamme meg
at jeg burde gjøre som tanta til venninna som klarer «alt» på tross av at hun har «akkurat samme sykdom som meg»
at jeg burde trene mer (!)
at jeg burde trene mindre
at det må være deilig å ha «fri» hver dag
at jeg burde stå opp om morgenen og komme meg på jobb
at snyltere som meg lever fett på fellesskapets midler
at jeg sikkert hadde klart å jobbe hvis jeg bare ville
Og noen ganger er stemmene inni hodet mitt tilsynelatende enige med dem.
Men for det meste er jeg alt for opptatt med å lete etter lyspunkter og mestring i det nye livet til å ha krefter til å bry meg om hva de sier. Jeg har dessuten rimelig fremskreden selektiv hørsel…
Om jeg hadde fått velge? Mellom arbeidsfør og ikke? Hva tror du?
Tenkt og skrevet for lenge siden, men inspirert til å legge ut i dag av dette innlegget til Kjerringtanker.
Og når jeg ikke hører så godt etter på de greiene der så gleder jeg meg til å bruke disse omgivelsene (og er fryktelig takknemlig for at det i det hele tatt er mulig):
Når lufta har gått helt ut av ballongen, skrotten er vond og energinivået er såpass lavt at jeg egentlig lurer på om jeg orker å trekke pusten enda en gang….ja da er handlingslammelsen total.
Jeg lurer på når jeg egentlig skal ta fatt på alt det jeg en eller annen naiv gang tenkte at «det kan jeg gjøre til vinteren». Hmm. Jeg kan velge og vrake i mer eller mindre interessante, nødvendige og potensielt morsomme aktiviteter. Både skrivejobber, rydde- og ordnejobber og denne:
Men i en tilstand av fullstendig apati så er det ikke så mye som frister. Jeg gidder ikke lese i boka mi en gang.
NEIVELDASÅ! Passe lei av meg selv og passe lei av varig sykdom, og slett ikke fordi jeg har behov for å røre meg eller at jeg har så innmari lyst så tyr jeg til det jeg så ofte gjør: frisk luft. Stikk i strid med at skrotten tilsynelatende skriker etter å ligge i fosterstilling under et pledd på sofaen. Jeg er lei av pleddet. Sofaen også.
En halvtime i skogen ble det. Med hodelykt og truger. Minus 8, lett snøvær, men stjerner allikevel! Så vidt jeg kunne se i nysnøen så var det kun et par rådyr, et ekorn og noen mus som hadde virret rundt nedi der før meg det siste døgnet.
«Hjalp det?», spurte småbrukeren da jeg kom inn igjen. «Njæææ, det ble da vel i alle fall ikke verre», svarte jeg. Og skogen; den er usigelig vakker også i mørket. Hilsen handlingslammet og lettere apatisk friluftsheidi som på en måte klatret over dørstokkmila. Nå er jeg tilbake i sofaen…
Nordlandsbanen er stengt på grunn av ras og Dovrebanen er stengt på grunn av flom. Det sa de i alle fall på radioen i dag, hørte jeg. Jeg klarer ikke annet enn å tenke at det handler om ekstremvær. Som vi ikke helt er rustet for. Og vi vet det kommer mer av det, men vi vet ikke HVOR mye.
I formiddag snødde det rimelig tett der jeg befant meg. Skikkelige snøkjærringer som gjorde håret bløtt og sikten så som så. Men toget gikk. Så innmari ekstremt snødde det da ikke. Og føret var helt perfekt.
Å ha perfekte forhold for sparktur i nærområdet er i grunn ren luksus for et barnehageparadis.
To never bålved, en turspade, tre sparker, to unger og en barnehagelærer, eventuelt «kjærringa med staven» – det skulle ikke så mye mer til for å skape godstemning i vinterskogen. Medbrakt mat og kakao og en passerende hest med slede og dombjeller gjorde seg jo også.
Men vi måtte til slutt vende snuta mot barnehagen igjen. For toget var i rute. Nesten. Og det toget måtte vi jo rekke.
