Det skulle ikke mer til enn en lørdagskveld og natt til søndag før han her måtte lene seg til gelenderet…..😂😉☃️
Fra jeg var liten.
Da jeg var liten gikk jeg stort sett i gummibukse hele tida. Neida. Joda. Det var i alle fall mange bilder med gummibuksa på. Så tanken slo meg. Og dermed måtte svaret på helgeutfordringen fra Utifriluft bli gummibuksebilde:
Jeg er altså Dipsy. Den grønne. Lillesøstra mi er LaaLaa 😊. Vi visste jo selvfølgelig ikke det der og da på 70-tallet. Teletubbyene var jo ikke påtenkt engang da. Dessuten så hadde vi kun svarthvitt-tv.
Bilde: ebay.co.uk
Jeg har ikke noe godt svar på hvorfor jeg står med flagg på bildet. Var det 17.mai? Da var det i tilfelle rimelig mye snø! Det er mulig det handlet om noe annet hurraheioghopp.
Og bildekvaliteten…jaja, tatt bilde av 70-tallsbilde…fargegjengivelsen tyder jo ellers på noe 30- eller 40-talls…
Du er så barnslig du, altså!
Akkurat det sa’n, småbrukeren, da jeg i min glede over kram snø begynte å leke meg litt med nevnte snø i formiddag. Jeg kjente at akkurat barnslig var en betegnelse jeg kunne leve rimelig godt med. Og tonefallet hans røpte at det muligens ikke var direkte kritikk han drev med. Ikke at det egentlig hadde spilt noen rolle, kjenner jeg 😉.
For snø er jo ikke bare til å irritere seg over og måke. Den kan brukes til artige saker også!
I dag er det kickstart for Friluftslivets år. Sist det var noe slikt, i 2015, var åpningsarrangementet blant annet «Nattinaturen», så vidt jeg husker. Der det ble oppfordret til å overnatte ute natt til 14.januar 2015. I år har «Hele Norge båler» i dag 18.januar vært hovedarrangementet. Mitt forhold til nattinaturen skrev jeg jo litt om i går. Her: Mitt friluftsjubileum.
Også jeg har bålet i dag. Som så mange andre dager. Men i og med at januar 2025 byr på påskestemning så ble det litt mer. Det ble litt måking på terrassen. Og DET er jo egentlig slik der påskeaktivitet. Og det ble litt forming i snø. Sånn litt barnslig.
Og det er jo det som er det viktigste. Gjøre noe som du syns er morsomt. Ute, kanskje? Lage deg DITT friluftslivets år. Slik som jeg i dag: bål og kaffe og bållunsj, snøhjerte og snømann. Alt foregikk på terrassen. Så ja; «Hele Norge båler», er gjennomført her også.
Jeg tror og mener at en og annen barnslig aktivitet er både akseptabelt og nødvendig. Rett som det er. Og ikke minst i Friluftslivets år!
Dagens bilde.
Dagens friluftsliv: bål på terrassen🙂
Friluftsheidis friluftsjubileum.
2025 er Friluftslivets år i Norge. Året blåses i gang med felles «Hele Norge båler» den 18. januar og arrangementer blir det mange av rundt omkring i landet gjennom hele året. Og i alle sesonger. DNT, Norsk friluftsliv og andre friluftsorganisasjoner inviterer folk med ut og når det gjelder arrangementer så skal være noe for alle.
Sist det ble arrangert Friluftslivets år var i 2015. For 10 år siden. Jeg var ikke spesielt ivrig til å delta på organiserte aktiviteter den gangen, og kommer antakelig ikke til å oppsøke så mye slikt i år heller. MEN! I Friluftslivets år 2015 utfordret jeg meg selv til å sove ute i naturen minst ei natt hver måned gjennom hele året. Sommer som vinter. Og jeg startet i en gapahuk i januar. Jeg fikk det til. Og kunne «klokke inn» mange utenetter da året var omme.
I år er det altså 10 år siden jeg kickstartet min uteliggervirksomhet. Jeg liker jo fortsatt utfordringer. Og mål. Så i anledning 10-års jubileet så legger jeg opp til en reprise.
Jeg skal sove ute minst ei natt hver måned gjennom hele 2025. Akkurat som jeg gjorde i 2015. Antallet utenetter blir det det blir. Og som regel blir det jo flere i løpet av sommermånedene. Målet er at det i alle fall skal bli 12, da. Vi får se. Men nå er det januar og jeg har lagt planer for å få det til i snøhaugen også.
Siden egen kapasitet og komfortsone har krympet ganske betraktelig siden sist, altså 2015, så gjelder det å planlegge godt og gjøre en del tilpasninger. De siste årene har vært såpass fylt av varige sykdommer, blant annet ms og malignt melanom, at uteliggervirksomheten har blitt noe sporadisk. Men det har da visst blitt mange netter i naturen uansett. Med en god del tilpasninger.
En tilpasning er rett og slett bygd på erfaring. Erfaringen har lært meg at uteovernatting i vintersesongen best foregår der det er en «fast» leir. Det vil si der det allerede er en lavvo, gapahuk eller tilsvarende fra før. Å rigge camp som holder meg rimelig tørr og varm er ofte relativt arbeidsomt og tidkrevene. Og om vinteren er det tidlig mørkt. Det er jo et poeng å ikke trenge å kjøre så langt for ei utenatt også. Så tipien i egen skog blir foretrukket vintercamp, tenker jeg. Det finnes en fin gapahuk nedi skogen her også, men der er det grevlinghi under golvet og jeg er litt skeptisk til om jeg får sove noe særlig når jeg vet det 😉. Tipien derimot byr på noe som i alle fall kan kalles “semi-uteovernatting”. Veggene består i alle fall kun av seilduk.
En annen tilpasning som for så vidt gjelder for både sommer og vinter er avstand. Jeg klarer ikke slepe både meg selv og tung overnattingssekk over like lange avstander som før. En gapahuktur på Hedmarksvidda i november fortalte meg derimot at det er mulig å forlate sivilisasjonen såpass at verken bil eller bebyggelse kan sees fra camp i alle fall. Og DET var en positiv oppdagelse!
Når avstanden er kort og vintercampen befinner seg bare noen hundre meter fra dørstokken hjemme så kan jeg også tilpasse ved å forberede campen et par dager på forhånd. Slik som jeg gjorde denne uka.
Så med tilpasninger som fast camp, kort gåavstand og gode forberedelser så kjører jeg herved i gang mitt Friluftslivets år 2025. Jubileumsåret!
I natt sov jeg i den nevnte tipien. Noen ville vel kalt det lavvo, men det er altså en tipi. Importert fra Sør-Sverige og med egen historie. Det var godt med vegger rundt campen og vedovn i natt for vinden var innimellom så absolutt tilstede og sendte kaskader av råtten snø ned over veggene stadig vekk. Greit å ikke få det i nakken i alle fall.
Veden jeg kløvde tidligere i uka gikk unna og jeg måtte supplere med noen kubber fra vedhaugen ute utpå morgenen i dag. Å tilbringe tida foran flammene med en god kopp te og ei god bok er gull for meg. Og med varm sovepose og godt liggeunderlag så sover jeg godt. Jeg tror det blir et fint Friluftslivets år, jeg. Friluftsheidis friluftsår 😊
Å komme på at det ligger en kanelsnurr i matboksen når morgenkaffen snart er klar er i grunn pur lykke 🙂
Når tursekken er lånt ut til avleggerens hyttetur i Nordmarka, så må friluftsheidi klare seg med dagstursekken. Litt baktung ble den, men det var faktisk mulig å få med alt på en tur.
Dagens friluftsheidi.
Natta i tipien ble god og lang. Og hva er bedre som dagens bilde enn fyr i ovnen og i alle lys og favorittboka og tekoppen i hånda🙂
Dagens friluftsheidi.
Byttet ut det visne sofalivet med en ekspedisjon for de spesielt interesserte i kveld. Og dermed dagens bilde:
Hvordan ser paradis ut?
Da jeg gikk på skolen ble konseptet «paradis» stort sett framstilt visuelt som en slags frodig og jungelaktig edens hage. Bibelsk med andre ord. Livet har lært meg at paradis kan være veldig mye forskjellig. Og ikke minst at paradis kanskje er mer en mental tilstand av tilfredshet og glede enn nødvendigvis å være avhengig av fysisk sted.
I dag har jeg fått tilbringe noen timer i et slags paradis. I alle fall for de som er under 6 år og går i barnehage. Vinternorge og dyktige ansatte har gitt denne barnehagen skiløype (avtale med de som kjører opp slikt), akebakker og snøhuler.
Akkurat her som fotografen, altså jeg, står så har jeg ei sløyfe av skiløypa både foran og bak meg. En gjeng er på sparktur til venstre. Til høyre ligger ei gedigen snøhule midt på jordet. Bak meg har jeg både preparerte akebakker og alle barnehagehusene. Og rundt meg kryr det av vintersportsutøvere i alderen 1 til 5 år. Jeg står midt i alt sammen. Midt i paradiset. Og ja, det er lurt å snu seg av og til når jeg står der. For plutselig kommer en ansatt i full fart og med hui og hoi og dårlig styring på akematte nedover bakken.
De mest taktiske av de små har skjønt at det går fortere dersom de får med seg en voksen som «ballast». Så det kan befinne seg både en og to og tre stykker på den matta som kommer susende nedover bakken. Både små og store lærer seg fort at det er lurt å holde til siden for å unngå å bli bowlinkjegler i bånn.
Jeg vet ikke hvordan ditt paradis er. Og jeg tenker at mitt handler om både hvor jeg er og hvordan jeg har det. Jeg er ganske sikker på at ungenes paradis og mitt paradis kan være veldig forskjellig. Men heldige meg som får en smakebit av deres barnehageparadis innimellom.
Hvis dette ikke er et vinterparadis så vet ikke jeg!
Dagens bilde.
Denne dagen har i grunn vært såpass uinspirert, eller uinspirerende, på alle måter, at jeg rett og slett måtte ty til katta igjen. Han var i grunn uinteressert han også, i alle fall til å posere på “dagens bilde”. Han var jo tross alt på “telttur”. Altså på favorittsoveplassen; under et pledd i stolen på stua:
Nyskjerrig nok til å stikke ut huet for å se hva jeg driver med, men ellers kan onsdagen gå sin skjeve gang. Også for hans del 🙂
En liten porsjon.
Livet og et par varige sykdommer som har preget livet mer og mer de siste 10 og aller mest 5 åra, har lagt noen føringer for hva jeg har kapasitet til. Og hverdagslivet setter stadig krav til å forvalte den kapasiteten på rett måte. Et viktig og ikke minst helt nødvendig prinsipp i dette hverdagslivet er porsjonskontroll. Og da er det jo forsåvidt en utfordring at apetitt og kapasitet ikke nødvendigvis går i takt. Og at begge deler er meget varierende og uforutsigbare. Det er vanskelig, nesten umulig ser det ut til, å forsyne seg med akkurat riktig porsjonsstørrelse.
Altså; dette har ingen ting med eventuelle nyttårsforsetter om å spise mindre og sunnere eller noe slikt å gjøre. Det har med det helt nødvendige prinsippet jeg må leve etter; jeg må forsyne meg av livet (ja selve!) i små porsjoner. Og så gjelder det å få de små nok, men ikke så små at det ikke oppleves meningsfylt. Altså akkurat passe porsjoner med liv og det jeg liker å gjøre slik at jeg finner hverdagsglede.
Det betyr ikke at jeg ikke skal gjøre noe. Eller gjøre det jeg har lyst til. Jeg skal fortsatt gjøre stort sett alt, jeg. Men jeg må legge til rette og tilpasse til den kapasiteten jeg har. Og det har jeg øvd på i flere år nå. Og jeg blir stadig både overrasket og fortvilet over hvor liten kapasiteten er innimellom.
La oss si det sånn; tre retters middag med alt, eller la oss si vanlig hverdagsliv med jobb og husarbeid og hobby, er ikke oppnåelig for tida. Og har ikke vært det på flere år. Ikke uteovernattinger i januar med alt som hører med av etablering av leir, hogging av ved og snømåking og SÅ kose seg med ei natt i sovepose heller. Men jeg har kuttet ut mye og jeg nekter å gi slipp på en del greier som liksom er MEG. Som er friluftsheidi.
Soveposen har begynt å rope på meg. Så i dag tok jeg med meg spade og øks på trugetur og tuslet nedi skogen for å forberede vinterleirplass. Spaden og jeg fant igjen både bålplass, hoggestabbe og tipi etter en del graving. Og nå er det meste av ved ferdig kløvd slik at jeg kan overleve ei utenatt om jeg vil. Jeg har på en måte forsynt meg av forretten i dag. Og det ble både bål og bålkaffe og ostesmørbrød til lunsj.
Da er det klart for hovedrett og eventuelt dessert en dag senere. Uteovernatting altså. Og jeg har lagt til rette for at jeg kan gjøre det jeg har lyst til på tross av begrenset kapasitet. Jeg er jo overbevist om at vi alle kan få til det vi har lyst til. Det gjelder bare å forsyne seg med liten nok porsjon om gangen. Og tilpasse til egne behov. Og finne noe en har NOK lyst til 😉
Bålplassen er under her et sted.
Bålplass funnet – mer bålved på gang!
Mildværet har fjernet snøen på sørsida. Nordsida fikk være. Men døra måtte jeg grave fram.
Bålkaffe og ostesmørbrød i folie til lunsj.