Det er ikke noe hvilehjem å være på rehabilitering. Noen sier de er her på ferie. Dem om det. Vi får riktignok maten servert. Rommet blir rengjort og søpla tømt. Skal vi vaske klær så leveres det og betales for. Det er ikke noe vi gjør sjøl. Alt praktisk som kreves av en i hverdagen hjemme er ryddet bort. All energi skal brukes til rehabiliterende virksomhet.
I dag betydde det for min del fem avtaler. Varierte sådanne med trening og veiledning hos fysioterapeut, sykepleiersamtaler i flere bolker, gruppeoppfølging i forhold til symptomer samt samtale og veiledning av sosionom.
Og det var omtrent der det bikka over. Under femte og siste avtale for dagen. Hos sosionomen. Jeg ba om tøffe spørsmål og konkret veiledning under første samtale forrige uke. Og det fikk jeg i dag! Jeg tror det begynner å gå mer og mer opp for meg hva som er helt nødvendig å gjøre. Og det er heftig! Såpass at jeg har holdt fryktelig mye kjeft resten av dagen. Selv når det var andre enn veggen å snakke til. Hodet derimot – det jobba minst på femtegir! Og det hjalp ikke nevneverdig å ta seg fem minutter etterpå heller. Ikke engang femti minutters sykkeltur rydda hodet så veldig i dag.
«En to tre, med det fjerde skal det skje …» heter det i regla. For meg var det ved det femte det skjedde. I alle fall i dag. I morgen er det nye muligheter. Sikkert minst fem.
Dette løvet har kjempet lenge for å holde seg grønt og motstå vinteren. Til slutt måtte det finne seg i å falme en smule i kantene, dale ned og havne på snøen. Kanskje det bare tar seg en femminutter?
På dagens relativt korte tur opplevde jeg hverken rekkeviddeangst eller spesielt høy puls. Det første fordi jeg hadde fulladet batteri. Det andre var heller ikke formålet. En rolig kort tur for å se på omgivelsene sto på planen.
Men jeg har opplevd rekkeviddeangst. Ikke med bil. Den slurker i seg bensin og lyser iltert «snart tomt» i god tid til å finne et påfyllingspunkt. Min rekkeviddeangst har dukket opp da jeg har syklet langt og bratt oppover og innover langs en skogsbilvei og plutselig ser at jeg har brukt ganske myyyye av tilgjengelig batterikapasitet. Hittil har jeg blitt reddet av at realiteten gir den som sykler mange oppoverbakker muligheten til å trille relativt lett nedover bakkene igjen på hjemtur. Og så har jeg lært at fulladet batteri er lurt. Åpenbart.
I dag ble det en liten luftetur med trehjulingen. Kun for frisk luft, andre inntrykk og litt rensking av nøtta, altså hodet. Og så fikk jeg sett over et område jeg oppdaget forrige tur. Og tatt bilder.
Og rekkevidden? Den er så enorm etter at den trehjulingen kom i hus! Bil eller en hel formiddag på beina med både smerter og tomt batteri i kroppen hadde vært alternativene uten. Å kunne tråkke relativt lett av gårde og suse hit og dit for å se på det jeg vil og bli kjent – DET er gull! Og rekkeviddeangsten som også kan oppstå dersom jeg har gått for langt og ikke vet om beina bærer meg hele veien tilbake, den er vekk!
Jeg kunne ha startet med «det var en gang» og kjørt Askeladden-tema på hele innlegget. For det skal jo handle om noen gode hjelpere. Og slike hadde jo Askeladden også, ikke sant? Men dette er ikke noe eventyr, selv om hjelpen kan oppleves eventyrlig. Og hjelp det trenger jeg! Og det må jeg øve myyyye på både å innse, oppsøke og å ta imot. For uten hjelp så får jeg ikke gjennomført det jeg har lyst til. Ikke sjans! Det hadde ikke Askeladden fått til heller!
En: Den første, nærmeste og viktigste hjelperen er så klart småbrukeren. Han lager mat, sier at friluftsheidi skal gå på sofaen og legge seg mens han gjør ferdig middagen, kommer med kaffe om morgenen, bærer ved, handler og måker snø. Blant så innmari mye annet. Omsorgsgiver, vaktmester og alt annet som han gjør og er. Jeg hadde ikke klart meg uten.
To: Den første helga i september gjenvant jeg dessuten troen på menneskeheten. I alle fall på deler av den. Det var de 5 som bidro og gjorde ALT for at undertegnede, og hele gjengen ellers, skulle komme til toppen av Glittertind. Friluftsheidi hadde nok med seg sjøl og egen manglende motorikk og energi. Men hun fikk relativt mange timers øvelse i både å ta imot hjelp og i å være det svakeste ledd. Den som var avhengig av de andre. Og makan til innsats fra disse hjelperne! Fra mat og drikke underveis, ren foring med andre ord. Sitteunderlag på plass hver pause, bæring av utstyr og bæring av staver da friluftsheidi måtte bruke alle fire i ura. Motiverende ord. Fysisk støtte på tur ned. Og til hu som gikk bak og nappet tak i buksebeinet mitt og løftet beinet videre oppover lia hver gang jeg ikke klarte det sjøl. Et fantastisk team av meget motiverende og betydningsfulle hjelpere. Jeg kommer nok aldri over det!
Tre: De siste hjelperne som skal nevnes er mine nye bekjentskaper. Det er fagfolka på rehabiliteringssenteret. Det tok ikke mange timene før fagkompetansen på dette stedet hadde satt i gang refleksjonene oppi topplokket her. Og mer har det blitt. Her legges det til rette og lages treningsprogram. Det stilles spørsmål for å kartlegge utfordringer. Det settes fokus på alt som tar energi og krefter. Ting jeg kanskje har underkommunisert både for meg selv og omverdenen. Og rent praktisk: det vaskes og ryddes, serveres meget god mat og er det noe mer; ja da er det bare å spørre. For plutselig dukker det opp både en og to og tre sykepleiere for å hjelpe til å få sykkelen ut av bilen slik at friluftsheidi kan få seg en etterlengtet sykkeltur. For eksempel.
Jeg er hverken ute etter prinsessa eller halve kongeriket. Jeg trenger kun en hverdag som fungerer sånn noenlunde. Og snipp, snapp, snute blir det neppe riktig enda i dette eventyret. Men om jeg hverken har et digert luftgående skip eller brygger på tretten vintre og litt sommer i skrotten så satser jeg på at verktøyene jeg klarer å få med meg vil bidra. (akkurat det med vintre og somre lurer jeg forresten litt på….det kjennes faktisk ut som det er det som skjer med den der overgangsalderen, egentlig).
Verden er full av gode hjelpere! Jeg er ubeskrivelig takknemlig for å ha så mange av dem i livet mitt. Dere er uvurderlige! Takk!
Flink pike kan du værra sjøl. Det har jeg skrevet om flere ganger før. Se linker nederst i innlegget. I dag har jeg vært det igjen. Javisst; jeg har syklet over 2,5 mil. Javisst; jeg har vært aktiv. Og javisst; jeg har vært på tur og fått frisk luft. Men jeg har ikke gjort det for å være flink pike.
Det flinkeste med hele sykkelturen er at jeg klarte å gjøre akkurat det jeg hadde lyst til. Og det jeg vet jeg liker, syns er gøy og trenger. Jeg syns det er så gøy at 2,5 mil kjennes helt innafor.
Og ja, jeg vet at ikke alle har sykkeltur høyt på ønskelista når det duskregner, snø og slaps ligger nesten alle steder det ikke har vært brøytet og litt til, og det er fire plussgrader men «føles som to», som yr skriver. Sånt noe er for spesielt interesserte. Og det er jeg jo. Og ganske flink pike.
Flink pike spiser lunsj til skogs.Flink pike sykler så langt det er bar bakke.Høst og vinter slåss om oppmerksomheten.Vann, vann og mere vann.
Skjer det egentlig noe på rehabiliteringssenter i helgene? Foregår det noe som helst eller er det kun eting og fri? Fysioterapeutene, sosionomene, nevrologen og til og med hjertet i en organisme som dette, nemlig renholds- og resepsjonspersonalet har fri. Det er bare de på kjøkkenet og sykepleierne som har helgevakt som fortsatt er her. Og så vi pasientene da. De av oss som ikke tar permisjon. Hva driver vi med?
Njææææ. Som ellers: det er opp til meg sjøl. Og den etter hvert så utfylte ukeplanen som er full av avtaler med alle fagfolka, kurs og møter. I dag er det lørdag og plutselig er det lørdagskveld, gitt. Dagen i dag har gått med til;
sykepleierbesøk for måling klokka 07.30.
frokost med etterfølgende sirkeltrening med innleid fysioterapeut i en time fra 09.45.
«lekselesing» og oppgaveløsning (selvinnsats er alfa og omega på rehab)
Avspenning med tidligere nevnte fysioterapeut klokka 12.
Lørdagsgrøt type risengryn til lunsj
Bocciakonkurranse med den innleide fysioterapeuten som poengteller og dommer klokka 13.30.
gåtur i slaps og oversvømmelse både på asfalt, i skog og langs åker
middag og en smule sosialt samvær
Nå faller kvelden på og den første helgedagen er på hell. I morgen er det da visst hviledag ser det ut til på planen min. Maten blir så klart servert til faste tider. Ellers er planen tom! DA blir det helgefri. Og jeg ser ikke aldeles bort fra at det betyr turdag. For meg. I dag fant jeg den nærmeste bålskogen, tror jeg. Så om turen blir dit eller på sykkel i ukjent retning, det er foreløpig åpent. Men helgefri – DET blir det i alle fall et helt døgn!
«November har vært her, lagt igjen sludd…», synger Dum Dum Boys. Det er en av de fineste sangene jeg vet. Den handler om livet og det handler om november og det handler om engler.
November er grei nok. Bursdagsmåned. Men sludd…DET syns jeg ikke er så stas. I alle fall ikke så mye av det som fins rundt omkring meg nå. Vanntette fjellsko måtte til for å ta seg bortover asfalten her i dag.
Nå håper jeg bare at et av to skjer: enten at det regner såpass at all snø og slaps blir borte. ELLER at det blir ekte vinter med tørr snø, slik det var for et par dager siden.
Her på rehab er det store muligheter for overtenking. Vi, eller i alle fall jeg, blir daglig og gjerne flere ganger om dagen utfordret på tanker og løsninger jeg velger. Fagfolka har en tendens til å stille spørsmål som gir både nye og helt annerledes refleksjoner enn undertegnede har balet med så langt.
Slik sett så er denne rehabiliteringssituasjonen akkurat det den skal være. Den påpeker og kaller en spade for en spade. Den er skreddersydd. Den utfordrer. Den inspirerer. Den gir både tunge og lettere tanker. Den er noen ganger plagsom. Den er fullstendig utmattende. Den er krevende. Den forventer konsentrasjon og innsats.
Og den gir store muligheter til overtenking. I den grad det er energi igjen til tankevirksomhet i det hele tatt når dagen går mot kveld. På stua sitter det en hel gjeng og strikker, skravler og ler. På rommet mitt sitter jeg og overtenker. Det er nemlig slett ikke energi igjen til hverken å strikke, skravle eller le noe særlig. I alle fall ikke i dag. Så overtenking og alenetid – der har du meg en torsdagskveld på rehab. For det er det jeg trenger. I alle fall alenetida. Og fagfolka her er strenge, altså! Instruksen er å gjøre mer av det jeg trenger og fokusere på få ting. Velge bort og reflektere. Og overtenke på de rette stedene. Og når overtenkinga settes ord på så kan jeg love at jeg får svar 😉
Onsdagen ble god! Mine tre gleder på pallen denne dagen er i tilfeldig rekkefølge og alt annet enn kronologisk:
Bålkveld med kakao, marshmallows og mer eller mindre kremert popcorn. Egentlig kun kremert. Og når rundt 20 av 30 «medinnsatte» stakk innom så ble det et par skikkelig trivelige timer.
Først en tur. eller; aller først frokost og SÅ tur. Det innebar skulk av en fellesundervisning jeg «kunne» vært med på. Eller at «jeg valgte noe annet» som fagfolka her sier. Gleden ved å finne en sti gjennom skogen var euforisk. Skogen en formiddag etter snøfall er ganske magisk. Noen få rådyrspor litt hit og dit og ellers ro. Bortsett fra da jeg møtte hele småtrinnet på den lokale barneskolen midt i mat, lek, noen som lå på magen i bekken og noen som ropte etter de som hadde stukket seg vekk på toppen av det som viste seg å være en magisk akebakke. DER var det ikke helt skogens ro.
Når dagen også byr på engler i snøen så kan jeg jo uten særlig fundering konstatere at onsdagen ble bra. Så da kan vi vel si at det ble et kinderegg av en dag. Med 3 ting på en gang, minst. Hele pallen fylt opp!
Hvordan når DU målene du setter deg? Jeg motiveres og når målsetninger og opplever mestring når jeg setter meg konkrete mål. Mål som er tilpasset meg men såpass utfordrende at jeg må gjøre en innsats for å oppnå dem. Jeg må bestemme meg og gå for det! Gjennom MS-forbundets «Gå 310 000 skritt i oktober»-perioden var mitt mål å komme meg ut en tur hver dag. Uavhengig av antall skritt! Men med håp om å sette fokus på en varig sykdom som innimellom oppleves som relativt invalidiserende.
Målet ble oppnåelig og det aller viktigste var å ikke sammenlikne meg hverken med andre eller med den jeg var før og hva jeg fikk til da. DET trengte jeg! Og jeg må fortsatt øve på akkurat det. Og så må jeg øve meg på å ikke måle alt. For motivasjon må gå an å finne også når ting ikke er så lett målbare også, ikke sant? Antall skritt eller kilometer eller å komme til et turmål er lett å måle. Om en opplevelse er fin har ikke så konkrete målbare forutsetninger. Men det kan gi mestring!
Så oktober ble jammen et fint startskudd! De første ukene i november er jeg innlagt på MS-senteret i Hakadalen. Her skal jeg øve meg på å tilpasse livet enda bedre etter min situasjon og se muligheter i hverdagen. Slik håper jeg å oppleve mestring slik at hverdagen kjennes mer meningsfull.
Takk for at jeg fikk være med på enda en inspirerende kampanje!
Bildet er fra siste turen ut i oktober. Nå velger jeg bort undervisning på rehabiliteringsinstitusjonen, pakker sekken og legger i vei på den første turen i november. For det er det JEG trenger!
