Det er ikke noe hvilehjem å være på rehabilitering. Noen sier de er her på ferie. Dem om det. Vi får riktignok maten servert. Rommet blir rengjort og søpla tømt. Skal vi vaske klær så leveres det og betales for. Det er ikke noe vi gjør sjøl. Alt praktisk som kreves av en i hverdagen hjemme er ryddet bort. All energi skal brukes til rehabiliterende virksomhet.

I dag betydde det for min del fem avtaler. Varierte sådanne med trening og veiledning hos fysioterapeut, sykepleiersamtaler i flere bolker, gruppeoppfølging i forhold til symptomer samt samtale og veiledning av sosionom.

Og det var omtrent der det bikka over. Under femte og siste avtale for dagen. Hos sosionomen. Jeg ba om tøffe spørsmål og konkret veiledning under første samtale forrige uke. Og det fikk jeg i dag! Jeg tror det begynner å gå mer og mer opp for meg hva som er helt nødvendig å gjøre. Og det er heftig! Såpass at jeg har holdt fryktelig mye kjeft resten av dagen. Selv når det var andre enn veggen å snakke til. Hodet derimot – det jobba minst på femtegir! Og det hjalp ikke nevneverdig å ta seg fem minutter etterpå heller. Ikke engang femti minutters sykkeltur rydda hodet så veldig i dag.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

«En to tre, med det fjerde skal det skje …» heter det i regla. For meg var det ved det femte det skjedde. I alle fall i dag. I morgen er det nye muligheter. Sikkert minst fem.