Jeg kunne ha startet med «det var en gang» og kjørt Askeladden-tema på hele innlegget. For det skal jo handle om noen gode hjelpere. Og slike hadde jo Askeladden også, ikke sant? Men dette er ikke noe eventyr, selv om hjelpen kan oppleves eventyrlig. Og hjelp det trenger jeg! Og det må jeg øve myyyye på både å innse, oppsøke og å ta imot. For uten hjelp så får jeg ikke gjennomført det jeg har lyst til. Ikke sjans! Det hadde ikke Askeladden fått til heller!

En: Den første, nærmeste og viktigste hjelperen er så klart småbrukeren. Han lager mat, sier at friluftsheidi skal gå på sofaen og legge seg mens han gjør ferdig middagen, kommer med kaffe om morgenen, bærer ved, handler og måker snø. Blant så innmari mye annet. Omsorgsgiver, vaktmester og alt annet som han gjør og er. Jeg hadde ikke klart meg uten.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

To: Den første helga i september gjenvant jeg dessuten troen på menneskeheten. I alle fall på deler av den. Det var de 5 som bidro og gjorde ALT for at undertegnede, og hele gjengen ellers, skulle komme til toppen av Glittertind. Friluftsheidi hadde nok med seg sjøl og egen manglende motorikk og energi. Men hun fikk relativt mange timers øvelse i både å ta imot hjelp og i å være det svakeste ledd. Den som var avhengig av de andre. Og makan til innsats fra disse hjelperne! Fra mat og drikke underveis, ren foring med andre ord. Sitteunderlag på plass hver pause, bæring av utstyr og bæring av staver da friluftsheidi måtte bruke alle fire i ura. Motiverende ord. Fysisk støtte på tur ned. Og til hu som gikk bak og nappet tak i buksebeinet mitt og løftet beinet videre oppover lia hver gang jeg ikke klarte det sjøl. Et fantastisk team av meget motiverende og betydningsfulle hjelpere. Jeg kommer nok aldri over det!

Tre: De siste hjelperne som skal nevnes er mine nye bekjentskaper. Det er fagfolka på rehabiliteringssenteret. Det tok ikke mange timene før fagkompetansen på dette stedet hadde satt i gang refleksjonene oppi topplokket her. Og mer har det blitt. Her legges det til rette og lages treningsprogram. Det stilles spørsmål for å kartlegge utfordringer. Det settes fokus på alt som tar energi og krefter. Ting jeg kanskje har underkommunisert både for meg selv og omverdenen. Og rent praktisk: det vaskes og ryddes, serveres meget god mat og er det noe mer; ja da er det bare å spørre. For plutselig dukker det opp både en og to og tre sykepleiere for å hjelpe til å få sykkelen ut av bilen slik at friluftsheidi kan få seg en etterlengtet sykkeltur. For eksempel.

Jeg er hverken ute etter prinsessa eller halve kongeriket. Jeg trenger kun en hverdag som fungerer sånn noenlunde. Og snipp, snapp, snute blir det neppe riktig enda i dette eventyret. Men om jeg hverken har et digert luftgående skip eller brygger på tretten vintre og litt sommer i skrotten så satser jeg på at verktøyene jeg klarer å få med meg vil bidra. (akkurat det med vintre og somre lurer jeg forresten litt på….det kjennes faktisk ut som det er det som skjer med den der overgangsalderen, egentlig).

Verden er full av gode hjelpere! Jeg er ubeskrivelig takknemlig for å ha så mange av dem i livet mitt. Dere er uvurderlige! Takk!