Fredag og i går var jeg jo så innmari løsningsorientert. Så da var det bare å holde på konseptet og sette i gang og løse søndagen da den kom. Det var i alle fall planen. Siden dette er en hverdagsblogg som handler om livet og hverdagen, MIN, så får jeg vel ofre noen ord på denne søndagen også. Det er mest realt sånn.
For i dag virket ikke migrenemedisinene, nemlig. Dermed blir hele greia med å løse dagen litt mer vrien. Etter først en tablett, så en til, og til slutt en tredje som ikke virket så hadde jo halve dagen gått. Under dyna med propper i øra og gardin og rullegardin for vinduet og enda var det for skarpt lys. Hodet måtte holdes hardt hele tida og kvalmen herjet. Egentlig er to rosa migrenepiller om dagen maksdose…men i kampens hete og dertil desperasjon så prøvde jeg meg og satset på at alle gode ting er tre.
Det vak’ke det! Dermed endte jeg med frokost da det endelig letta litt ca klokka 13. Og jeg våget meg ikke ut av senga bortsett fra på do før klokka var omtrent 14. Det er ikke vanlig. For jeg pleier jo å stå opp. Hæsjtgægg jegharståttopp og så videre…
I går skrev jeg om å finne løsninger. Mentalt var jeg så pragmatisk og løsningsorientert som ekstremutgaven av meg sjøl kan være av og til. Så da natta ble av den heller søvnløse typen, og migrenetablett ser ut til å ha blitt obligatorisk til morraskaffen – ja da var det bare å skru på den løsningsorienterte friluftsheidi’n, da!
Migrenemedisin er jo, heldigvis, en enkel og effektiv løsning. De gangene den virker. Heldigvis var det i dag. Litt fysisk aktivitet pleier også så å si alltid å gjøre godt mot smertefull og stiv kropp. Så da frokost var inntatt og jeg fikk stablet meg på beina og kom i gang med dagen, sånn i halv ellevetida, så fikk jeg så smått gjort litt treningsaktivitet. Balansen blant annet trenes flere ganger ukentlig. Uten egentlig å bli så merkbart mye bedre. I dag var en dårlig dag også. Men sånn er det.
Etterpå så løste jeg behovet for frisk luft med halvannen kilometers gåtur på egen grunn. Jeg er over gjennomsnittet heldig som har egen skog å gå i om jeg vil. Og om vinden var av det lite innbydende slaget i åpent lende, så var det ganske rolig og godt nedi skogen. Og småbrukeren kjører jo såpass mye firhjuling nedi her at jeg har fine stier å gå på til og med på dager der beinet så å si ikke lar seg løfte. De dagene blir «hjemmestiene» lange nok. Som i dag.
Det ble altså en kort tur. Og rett inn igjen etter litt vedbæring etterpå. Og når den første snøen nå daler ned på utsida her, så kjennes det mer enn riktig å tilbringe ettermiddagen foran ovnen som knitrer og varmer.
Så langt har jeg da løst lørdagen også. Med de forutsetningene akkurat denne dagen ga. Dagens stikkord: migrenemedisiner, kort tur og ved.
Når jeg tenker meg om så løser bål og ovn mye her i livet😉 ….
Fortsatt bart og fint i skogen.Bekken er i gang med sesongens kunstprosjekt.
Akkurat det sa jeg til ei dame jeg møtte på tur i dag. Det handlet om været og det handlet om vinteren. Is i grøfter og på vanndammer og frossen gjørme i stien vitner om at den er på vei. Sur oktobervind og rundt null grader bidro også.
Frost.
«Nå går vi inn i 5-6 måneder med kulde!», sa dama. «Ja sånn er det nå i detta landet», sa jeg. «Så da må vi jo bare løse det». «Bare» med litt ironi…. Eplekjekk er jeg jo også.
Men igjen; konsentrere seg om det en kan løse, så klart. At det er vinter, kaldt, og at været er sånn eller slik; DET får vi ikke gjort noe med. Men hva er det jeg kan gjøre noe med? Hva kan jeg løse? Hvordan skal jeg forholde meg til denne vinteren som er i anmarsj?
Jo, jeg som er glad i å være ute på tur kan for eksempel være litt kortere tid på tur om gangen. Hvor deilig er det ikke å komme inn igjen etter en totimers tur ute i kulda? Antakelig blir det ikke noe bedre etter fire timer. Og jeg kan kle på meg mer når jeg går ut. Selvsagt. For ikke å snakke om å raste et sted jeg kan gå inn i ei koie eller en gapahuk og i beste fall fyre opp ei grue eller et bål.
Jeg har jo allerede måttet redusere lengden på turene i kilometer, grunnet funksjonsnedsettelse, men «lengetur» har jeg jo fortsatt med. Men lengetur i sakte tempo og en hel haug med pauser kan fort bli litt småkjølig på denne tida. Funksjonsnedsettelser har krevd hjelpemidler. Heldigvis fins det fagfolk som bidrar til, om ikke akkurat å løse, men i alle fall å bedre min mulighet til å løse slike utfordringer. Så er det jo opp til meg å bruke hjelpemidlene og fortsette å sykle og gå.
Hjelpemidler bidrar til at JEG kan løse en del utfordringer.
Jeg kan ta ei pause i syklinga. Sykkeltur er kaldt om dagen! Jeg kjente i dag at det snart er på tide å «hermetisere» den sykkelen for sesongen. Og så kan jeg glede meg til snø og trugeføre. Varmt i stedet for kaldt drikke i sekken hjelper også. Og varmt drikke slukker tørsten det og.
Refleksjonen kom også i form av tanken på «hvordan løser jeg det egentlig på dårlige dager?». De dagene jeg er i enda dårligere form enn til vanlig og det koster nesten alt av krefter bare å komme seg på do om morran. De dagene da kroppen sier vilikkekanikkeorkerikkebareglemdet, mens hodet bare vil og vil og vil? Ofte løses det med trass. Jeg står opp allikevel. Men det er mange dager med begge bena, armene og hodet sugd fast langt nedi «blautmyra» hele dagen, ja.
I går var det en slik dag. Da ble eneste turen ut til og fra postkassa. Men jeg bestemte meg for det. Og da var det greit. Jeg løste det slik i går.
Akkurat i dag løste jeg det også. For i stedet for å tenke at dagen gikk i vasken, så bestemte jeg meg for å ta en kortere og snillere tur. Altså, ETTER at formen hadde blitt bittelitt bedre, så klart.
Og det ble en god opplevelse. Og når alle vet at litt er bedre enn ingenting, så er jeg strålende fornøyd med egen innsats. Og egen evne til å løse noe når forutsetningene ikke er noe jeg får gjort noe med.
Jeg holder jo i grunn på å ta en slags uformell master i «hvordan løse hverdagen som varig syk med både den ene og den andre diagnosen». Altså hva gjør jeg med det jeg fortsatt har kontroll på? Om noen dager reiser jeg på rehabilitering igjen. Jeg har store forhåpninger til at det fins kompetanse der som kan gjøre meg mer løsningsorientert enn jeg er. For det gir mestring.
Det er vel egentlig mantraet: «Hvordan kan jeg løse det her?» «Hvordan kan jeg skape meg en hverdag med noen gode opplevelser og som kjennes meningsfull?». På tross av smerter, funksjonsnedsettelser, fatigue og oppfølgingstimer. Og til tross for behandling og oppfølgingstimer på alle bauger og kanter.
I dag hadde jeg altså et lyst øyeblikk og var relativt løsningsorientert, syns jeg. Og ble belønnet med tur, røde kinn og en grunnleggende tilfredshet både fysisk og psykisk. Jeg tror jeg må bli enda flinkere til å tenke løsningsorientert når det gjelder alt, egentlig. Resten av fredagen skal løses med fyr i ovnen, pledd, refleksjon om å løse greier og en sjokoladebit. (jug: mange sjokoladebiter…blant annet…) God helg!
Nyter utsikt og satser på innsikt om å være løsningsorientert.
Men i dag holdt det hardt! Og det varte bare i korte stunder. Selv om jeg havnet på sofaen igjen i ettermiddag så var jeg ikke så fullstendig i koma som han her:
Å ligge på sofaen med vinduet oppe er også et slags friluftsliv, sa Knut Borge. Må innrømme at vi har hatt vinduet lukket i dag, altså.
Først ville han ikke stå opp før 10.45 eller der omkring, og nå har han holdt seg på pleddet i sofaen siden klokka 15.00. Han er jo verre enn meg!
Snart er det kvelden – det blir spennende å se hvor mye av morgendagen både han og jeg vil sove bort. Og om det blir med dyne eller pledd 😊
Ja, hva er det logisk å bruke en onsdagskveld i andre halvdel av oktober til?
Joda, da tar vi med oss kveldsmat og pledd ut og tar ei skravlestund rundt bålpanna! Det er den internasjonale menopause-dagen i dag (neida, det er sant, jeg tuller ikke!). Men tross mye pause av type meno både hist og her, så var vi ikke nevneverdig plaget av hetetokter akkurat der rundt bålet. Det er det som er fint med sånne utestunt i oktober.
Stjernehimmel hadde vi derimot. Og minus 3 grader….
Jada, jeg sto opp i dag også. Sånn ca kl 06.45. Det er rimelig vanlig at jeg setter beina i golvet ved de tider. Jeg må innrømme at jeg ofte går og setter meg i senga med en kaffekopp etterpå. Det er en av de små «gledene» ved å ikke være så bundet av klokka hver dag som jeg har vært før. Og så er det av ren skjær nødvendighet. Skrotten er ikke brukbar på den tida egentlig. Men sove vil den ikke.
I dag skulle jeg rekke toget. Så da ble det ingen kaffekopp. Heldigvis var jeg kun sjåfør til stasjonen, og jeg kunne dra hjem etterpå. Det var fint. For dagens fysiske aktivitet ellers besto stort sett kun av en tur til postkassa og et par turer mellom husa her for å rydde litt før vinteren tar over utearealene.
Det var i grunn det eneste jeg orket. På søndag gjorde jeg nemlig dette for første gang på fire år:
Foto: Mari Anne Dale
Og dermed betaler denne kroppen med blant annet ekstra stivhet, helsikes smerter og sånn vanlig stølhet som alle opplever etter noe sånt. Men jeg har fått gjort bittelitt stillesittende nytte for meg, så da er jeg sånn tålig fornøyd allikevel.
Og for en opplevelse søndagen ga! DET er faktisk det aller viktigste og det som motiverer for å stå opp igjen og igjen! #jegharståttopp, til og med i dag!
For noen av de heldige som fortsatt mangler personlig erfaringer med realiteten så ser sannheten slik ut: Jeg syns det er så tungt å stå opp om morran at jeg heller velger å bli i senga her hjemme og få «betalt» i AAP av NAV. Det er jo så mye lettere enn å dra på jobb og tjene mine egne penger. Jeg får antakelig for mye i AAP da, siden jeg ikke er motivert nok til å jobbe. Hvis AAP, trygd eller whatever ligger på et så lavt nivå at jeg så å si ikke overlever på det, så vil jeg sikkert på magisk vis bli så frisk at jeg kan dra meg opp og på jobb! Jeg burde jo valgt arbeid framfor MS og kreft, jeg skjønner jo det. Der er vi enige, nemlig. Og jeg heier jo på individets valg. Så lenge individet har noe! Valg altså. Min feil, jeg skjønner det. Jeg valgte jo å være syk, for det var så lettvint. Og lukrativt. Jeg burde valgt noe annet.
Noen ganger har jeg ikke stått opp, eller jeg har gått og lagt meg igjen midt på dagen. Da ligger jeg kanskje og drar meg under ei helsevesendyne… Hau!
Endelig er det noen som har knekt både MS-koden og kreftkoden. Det handler jo bare om å stå opp. At jeg ikke har tenkt på det før. I dag sto jeg opp. Hele forrige uke også. Hver dag hele livet bortimot så vidt jeg husker. Minus et par dager i fjor da jeg var innlagt på sykehus grunnet noe kreftoperasjonsgreier, infeksjoner og bivirkninger av medisiner. Jeg er klar jeg, Elin og Trygve. Jeg har både stått opp og jeg har motivasjon. Jeg regner med dere er klare til å ansette meg? Jeg kan jobbe et par timer i uka, midt på dagen, hvis kroppen er i form. Jeg kommer i morra. For jeg har tenkt å stå opp da også. Eller i overimorra. Eventuelt neste uke. Kanskje. Tror jeg. Jeg vet ikke riktig… Det er ikke så forutsigbart livet i denne kroppen. Men det går vel bra? Det haster vel ikke så fælt? Fem prosent stilling med fleksibel arbeidstid, ikke noe tidspress, pause når jeg trenger det og oppmøte når det passer i forhold til dagsform og avtaler med NAV, sykehus, fysioterapeuter og andre behandlingsinstitusjoner. En drømmearbeidstaker. Akkurat en sånn som Trygve og Elin heier på.
Trygve fungerer jo godt med sin MS-sykdom, ikke sant? Han er eksepsjonelt god til å stå opp om morran, han. Så det burde vel være enkelt for meg også!? Hvis jeg bare gadd å stå opp om morran!
Jeg er glad jeg er varig syk kun med de sykdommene jeg har. Tenk for et handicap slike som Elin og Trygve har: total mangel på empati og realitetsforankring for den som har det annerledes enn dem. DET hadde vært fælt det!
Hørt om Prøysen sin «Du skar få en dag i mårå…», der han synger om «der kjærringa er hest»? Der har jeg vært i dag. Med hest. Eller, hesten var jo der fra før. Jeg kom kjørende. Og så ble det ridetur. Det klarte vi fint. Og til slutt skulle det bli selfie. Av både kjærringa og hesten:
Både friluftsheidi og Kolfinna holdt på å blåse bort, men begge var enige om at det hadde vært en fin tur. Tror jeg.
Det gikk sånn passe. For både kjærringa og hesten. Vi er nok bedre til å være på tur. Begge to. Og heldig var jeg som slapp å være hest sjøl. Kjærringa egner seg nok tross alt bedre «på» hest enn «som» hest. Hu egner seg nok ikke så godt på sjølfi, heller. Der må det nok i tilfellet øves mer. Om hu gidder.
I oktober 2021, på akkurat denne dagen, skrev jeg innlegget under. Det var FØR både MS var konstatert formelt og FØR kreftdiagnosen. Det har foregått mange kamper, både på banen og på innbytterbenken, etter det. De på banen har foregått uten meg. Og ellers har kampene for det meste dreid seg om i det hele tatt å nærme meg innbytterbenken. Eller ikke havne enda lenger unna, kanskje…Men jeg har fått på meg drakta, eller turbuksene, da. Ganske ofte. Satt på sidelinjen, avskiltet og avskrevet som irrellevant i mange sammenhenger i hverdagslivet. Men rett som det er på beina. Om enn litt på skrå 😉
Jeg kan til og med stabbe rundt i blautmyra med sekk innimellom. Og det går nesten alltid bra…
Ute på banen foregår kampen. Spillerne løper etter ballen, enten i et system de har blitt enige om eller eventuelt litt på måfå. På sidelinjen står de som ser på. Og på innbytterbenken sitter de som nesten, bare nesten er gode nok til førsteelveren.
I verden går hverdagen sin gang. Folk haster avgårde til jobb i bil eller på buss og trikk. De leverer unger i barnehagen. De smører matpakker. Og de går på møter. Siden de har gode rutiner og evne til å gjøre flere ting på en gang så rekker de alt sammen. Etter jobb lager og spiser de middag med familien, kjører unger til aktiviteter, trener og møter venner og familie i sosialt lag.
Her fra eksil virker alt dette hverdagslige mer og mer magisk. Tenk å kjøre til jobb litt før det blir lyst om morran. Kanskje med en kaffekopp i midtkonsollen Tenk å få velge fra «gåutavdøra-klærne» i skapet og ikke de slitte joggebuksene og den nuppete ulltrøya i haugen ved senga. Ei godt brukt turbukse hadde vært en høydare!
De som orker å være utenfor huset i åtte-ti timer hver dag er for meg for tida overmennesker. Sånn som 5-barnsmødre som jobber fullt som leger og er fotballtrener for 8-åringen og sitter i FAU på barneskolen i tillegg. Intense greier. På linje med slike som kan holde pusten under vann i fem minutter. Hvordan klarer de det?
Jeg skulle ønske jeg var god nok til innbytterbenken. Der er det i alle fall en bitteliten sjanse for å komme utpå. Akkurat nå er jeg utafor. Ikke på benken engang, men på sidelinjen. Mitt navn glimrer med sitt fravær både i lagoppstillingen og på jobbens vaktliste. Turbuksa kjennes stiv ut og i går oppdaget jeg at jeg hadde ei pen kåpe. Den ble sist brukt en gang i midten av februar og har hengt gjemt og glemt bak det meste siden da. Litt sånn som meg.
Når “innbytterbenken” min ser slik ut så skjønner alle at ingen har vært på den på ei stund.
Kilde og inspirasjon: Men du ser ikke syk ut, Ragnhild Holmås, 2020
