Evakuert.

I går fikk jeg opp følgende minne på facebook:

For akkurat et år siden reiste vi altså inn til hovedstaden og evakuerte en noe engstelig student som egentlig akkurat hadde startet hybel- og studenttilværelsen. Vi var ikke innom noe sted hverken på veien dit eller på hjemturen. Kaffe, bolle og dopapir var medbrakt. Noe paniske, med andre ord. Etter en rekke telefoner fram og tilbake gjennom dagene etter 12.mars så turte hun ikke oppholde seg der lenger og hun og vi var skeptiske til kollektivtransport hjem. Alle var redde og usikre på alt og fryktet  at Oslo skulle bli stengt og alle innbyggerne stengt inne. Hun ble hentet og satt i isolasjon i 2.etg med mat levert i trappa noen ganger om dagen. Heldigvis hadde hun alt hun trengte, inkludert seng, internett, do og kjøleskap. Hun ble der i omkring 4 måneder. Ikke i isolasjon, altså, men på småbruket. Og med et og annet sporadisk besøk i hovedstaden for å se om rommet og leiligheta sto.

Det gjelder å holde væskebalansen i orden i begge etasjer også i frivillig isolasjon.

Jeg skulle gjerne hentet henne nå også. Oslo ER stengt! Det beskrives som et stusslig sted. Folk er ikke helt stengt inne og det er lov å reise over kommunegrensa, selv om det ikke anbefales. Men går du ut så kan du kun handle mat, medisiner, brennevin og briller. Og ta det med hjem før du nyter det, selvfølgelig. Eller fikse neglene på salong! Media hauser opp og maler et nedslående bilde av hele byen. Og gjør i grunn sitt til å skremme vannet av oss alle. Smitten øker hos de yngre og det er flere folk i 20-åra som havner på sykehus.

Smitte er det generelt mye mer av enn i mars i fjor. Situasjonen et år etter er mye verre. Slik sett skulle jeg egentlig ønske studenten befant seg på småbruket og langt fra folk. «Hvorfor er du i Oslo?», får hun stadig spørsmål om fra medstudenter som har forlatt åstedet forlengst. På snap, antakelig.

Jo, siden noen av oss alltid skal gjøre ting motsatt av det «vanlige», så må hun altså bli i hovedstaden. Denne studenten klarte nemlig kunststykket å få seg ny deltidsjobb midt i pandemien. Heldig for henne. Og ikke minst heldig for økonomien. Og faktisk det eneste hun har å gå til for tida. Takk for det! Men det tvinger henne til å fortsatt bli på studenthybelen selv om all undervisning er digital. Hun må bruke trikk, buss og bane for å ta seg til og fra jobb og krysse hele byen på veien. For meg som egentlig syns to meter avstand til andre er litt kort, så kjennes det litt som å sende avkommet i krigen akkurat nå. Det må jeg innrømme. Og det er liksom ikke et alternativ å si opp en god jobb på grunn av ei panisk mor på bygda…

Jeg skulle gjerne hentet henne, som jeg sa. Men mest av alt så skulle jeg ønske at slike som henne fikk tilbud om vaksine innen året er omme. Hun kunne fått min! Men nå er det vel ingen garanti for at jeg får tilbud om noe stikk i år jeg heller….jeg er tross alt under 50! Og både hun og jeg er alt for friske til å være prioritert i noen kø, tross både hjerteoperasjoner og kronisk sykdom. Heldigvis for oss! Da gjenstår det bare å krysse fingrene og håpe. Det beste er i grunn å tenke minst mulig på slike begredelige ting, så langt DET faktisk er mulig. Og evakuere seg sjøl og bekymringshjernen sin til skogs eller en annen pandemifri sone innimellom.

Som hit:

Fått tretthetsbrudd av dugnad.

 

Da Adrian og Henrik kødda med overgangsalderen!

Eventuelt da minst en av dem bæsja på leggen. Tråkket i salaten eller trampet i klaveret. Stryk det som ikke passer.

Jeg ser ikke ekstremt mye på tv-skjermen, der den henger på veggen som midtpunktet i ei stue fylt med bøker og gamle dvd-filmer. Men jeg ser noen faste program som jeg syns er litt mer stas enn gjennomsnittet. Har det med tur eller fjell å gjøre, eller helst begge deler på en gang, så er det stor sannsynlighet for at jeg får det med meg.

Forrige ukes 71-grader nord, kjendisversjonen, var en episode jeg fikk med meg. Der klarte altså den godeste Adrian Sellevoll (kjendis) å velte ut av seg en kommentar som jeg hengte meg opp i. «Jeg føler meg som ei sånn dame i overgangsalderen som står og tripper på et slikt apparat på treningssenteret». Noe slikt var det han klarte å bikke ut av kjeften. Han følte seg så teit der han sto og trampet på et slags framkomstmiddel på vannet. Det så ut som han var misfornøyd med skrittlengden. I tillegg så klarte Henrik Elvestad, 47 (komiker) å kvittere med følgende «Jeg har alltid kritisert menn som driver med stepmaskin».

Jeg lar meg sjelden krenke. I alle fall ikke av såkalte tv-kjendiser som attpåtil skal leve av å være morsomme. Vær så god! Men akkurat den kommentaren bet jeg meg merke i. Trolig, antakelig helt sikkert, fordi jeg på et eller annet vis følte meg truffet. Alderen tilsier at overgangsalderen er nær forestående. Med alt det styret helsa mi gir meg for tida, så kan det vel i grunn godt hende den allerede er høyst tilstede. Og Adrian sin kommentar bar på ingen måte preg av å være av den positive sorten, selv om ha nok sjøl tenkte at den var morsom…Dessuten bruker jeg stepmaskin rett som det er.

Jeg lurer på et par ting: har Herr Sellevoll tenkt over at evnen til å fly i taket og bli forbanna er et symptom på overgangsalder? Og vet han hvor mange fly forbanna jenter i sin beste alder han potensielt har erta på seg nå? Mora si for eksempel? En annen ting: har han prøvd en slik stepmaskin slash elipsemaskin i hele sitt liv. Eller er det under hans standard?

Jeg vet litt om å trene på den type innretning. Det har med at jeg ikke klarer å bruke hverken vei eller tredemølle lenge og hardt nok til å få pulsøkning. Jeg klarer hverken å gå noe særlig og i alle fall ikke jogge, dermed er elipsemaskin (og sykkel) eneste innendørs mulighet. Og denne maskina er faktisk mulig å stille inn, Sellevoll. Du kan fint trippe pent avgårde med små skritt uten motstand hele tida. Det er nok det han tror. Og i overgangsalderen så blir du jo varm uansett. Men det er fullt mulig å stille inn motstand og gjøre maskina om til en slags uendelig motbakke med ganske mange høydemeter også hvis du vil. Kombiner dette med overgangsalder du, Sellevoll, så skal vi se!

Jeg har sjøl vært såpass mye på tur at jeg vet det kan være fort gjort å si mye rart som man egentlig ikke mener i kampens hete. Spesielt når oppoverbakkene og bomnavigeringen har tatt over og det kjennes uendelig langt til målet. Jeg har gjort det sjøl. Og jeg forstår hva han mener. Jeg var sikkert enig med ham da jeg var 22. Men han her klarte altså å få det til på landsdekkende tv. Sånn slipper du ikke unna med, Sellevoll. Selv om du er 22 og mangler både erfaring og filter. Jeg ventet nesten ei uke før jeg kommenterte, da. Tenkte det var lurt å ikke fyre tvert. Erfarne vi i alderen for overgang, serru.  Men i går kom det ny episode og jeg kjente at det hadde ikke gått over. Krenka, med andre ord.

Norges tøffeste kjendis kommer aldri i overgangsalderen. Eller undergangen, som mora mi kalte det. Det skal han være glad for. Det ville vært for ille å finne seg sjøl fly forbanna, med livvidde ute av kontroll og gallopperende hetetokter småtrampende på en elipsemaskin til spott og spe for hvermannsen! Nei vær glad du, Adrian. At du er mann, 22, og oppe og nikker på «Norges tøffeste kjendis». Jeg håper formen fortsatt er god. Det er tross alt mulig du plutselig må rømme fra en hel generasjon fly forbanna, overoppheta kvinnfolk på mora di sin alder. Tøft!

Har til og med sånn overgangsalderapparat hjemme og rakk akkurat å bruke det en runde i dag før migrenen slo meg ut…sikkert overgangsaldermigrene. Valgte filteret som heter “yndig”…på trass.

…nei Adrian. Der er det sjelden noen svetter så mye at det blir så vått…overgangsalder eller ikke.

Litt for sent og alt for tidlig.

I helga har det vært strålende vær. Her i området i alle fall. Turrapporter med strålende sol over perfekte trikkeskinner av noen skiløyper og trugespor i kritthvit nysnø har tikket inn på sosiale medier både i dag og i går.

Jeg har vært på tur i helga også. Jeg valgte i motsetning til de fleste andre, ser det ut til, å gå ut da det skyet over. Sekken ble pakket og inneholdt det meste og litt til for ei overnatting i et kratt. Eller uteovernatting i skogen, som det også kalles. Siden evne og krefter til å bære tung sekk over lengre distanser er rimelig begrenset så ble turmål utvalgt etter hvor det var lett å parkere bilen.

Sekken ble bærbar også for slike som meg, trugene bar sånn noenlunde oppå det meste av snø og leirplass med utsikt dukket opp som planlagt ca 150 meter fra bilen. Og sola var borte.

Uteovernatting for undertegnede er et omfattende prosjekt. Som bortimot verdensmester i frysing når kroppen er i ro kreves ikke mindre enn to liggeunderlag, det ene med dun, saueskinn og to soveposer. Med en god 3-sesongspose tredd inni en litt større vinterpose pleier det å gå bra. I alle fall når ullundertøyet, sokkene, lua og buffen er på og et arsenal varmeflasker og andre innretninger for å holde varmen gjennom natta er på plass. Det er ikke for ingenting at uttrykket «prinsessen på erten» er brukt.

Før jeg skulle innta hele denne riggen måtte det måkes underlag, hentes granbar, settes opp tarp og lages snøborg mot varslet vind som viste seg aldri å komme.

Camp “prinsessen på erten”-style.

Campen ble ferdig rigget og pakket inn i snø før mørket kom.

Heldigvis inneholdt sekken også både pølser, kakao, sjokolade og rødvin. Det er bra med mat i magen og en smule bedøvelse før en krank kropp skal innta den type seng. Det dempet nok også panikken som holdt på å snike seg på da vannet som skulle kokes til varmeflaskene veltet over bålet ikke mindre enn 3 ganger. Så røyk glidelåsen til soveposen så den ikke lot seg lukke skikkelig. Potensielt krise for en frysepinne som meg. Heldigvis var det nok av snø til smelting og varming og varmeflasker. Og siden jeg var utstyrt med to soveposer så overlevde jeg faktisk at den innerste ikke kunne lukkes helt. Hele natta gjennom. Det ble faktisk i overkant varmt uansett. Et lite reparasjonsprosjekt før neste tur må nok imidlertid påregnes.

Natta ble lang. Solnedgangen foregikk bak skyene, så det eneste jeg hadde å feste blikket på etter mørkets frambrudd var bålet. Det er ganske ok det, egentlig. Og en slik natt i skogen når alle har forlatt skiløyper og eneste bilvei i nærheten er blindvei type utenfor allfarvei er helt ufattelig og deilig stille. Stillheten er faktisk øredøvende. Det er en ganske unik opplevelse. Det vil si at stille var det kun når perleugla tok pause i konserten. Den holdt det med ujevne pauser gående hele natta gjennom. Da morgenlyset sakte kom snikende var det om mulig enda stillere. Tåka la en demper over til og med vanlige suselyder fra skogen. Utpå morgenen kom lyden av skogsmaskiner som startet opp et par kilometer lenger ned i marka, men kun som en påminnelse om at et eller annet sted der nede fins en slags sivilisasjon.

Blikkfang rett før kjelen bikket for tredje gang…

Klar for å krype i posen.

Som sagt, tåka lå tett og utsikten var ikkeeksisterende helt til leiren var pakket ned og jeg satt klar i bilen for hjemreise nøyaktig klokka 08.35. Ja, jeg vet. Til og med småbrukeren var en smule overrasket da jeg dukket opp såpass tidlig. Men i og med at jeg krøp i posen nøyaktig kl 21.11 i går kveld, så var det i grunn greit å stå opp kl. 06.00. Ryggen var på overtid, egentlig.

Morgenkaffe i tåka.

Turtørk.

Siden turen ikke er slutt før alt turutstyret er ryddet vekk, så så spisestua slik ut etter hjemkomst.

Tåke og fuktig luft i kombinasjon med minusgrader krever utstrakt tørking av utstyr etter avsluttet tur. Til og med tursaga som jeg ikke hadde brukt måtte til tørk.

Mens spisestua mi så slik ut og jeg ryddet som besatt så verden ut som en påskedrøm ute. Sola skinte fra skyfri himmel og takdryppet jobbet på høygir. Da var det ikke annet å gjøre enn å gå ut igjen. Heldigvis går det an å nyte finvær i solveggen på terrassen også. Til og med med en hjemmebrygget ale i glasset. For tidlig ferdig med tur, med andre ord, men heldigvis tidsnok til solveggen!

Rakk solveggen. Og med speilglass i brillene blir det “dybde” i selfiene.

Fått tretthetsbrudd av dugnad.

Vi har passert 12.mars. Et år har gått siden panikken slo ned i landet vårt og hverdagen slik vi var vant med at den var, ble stengt ned. Et helt år har vi levd med tiltak, smittevern, nedstenging, gjenåpning, ny stenging, anbefalinger, forbud, innstramminger, håp, skuffelser, bekymring og pressekonferanser.

Jeg for min del har den siste uka diagnostisert meg selv med tretthetsbrudd. Jeg har fulgt alle råd, til og med lagt på litt for å være sikker, forholdt meg til alle nye forbud og anbefalinger og holdt meg ekstremt mye for meg sjøl. Jeg har tatt hensyn til andre, valgt bort, prøvd å unngå å sette både meg sjøl og ikke minst andre i smittefare og gjort alt jeg kan for å holde motet oppe hos oslostudenten «min». Det siste med litt varierende hell, tenker jeg.

For akkurat ei uke sida tok jeg min første koronatest. Jeg regnet med den var negativ, og det var den, men skal slike som meg møte opp på jobb, som er i barnehage, så må vi være sikre.

Denne uka har jeg kjent på at jeg har fått litt nok. Jeg lurer på om det kan kalles tretthetsbrudd. Det er slik idrettsfolka får om de overdriver treninga. Jeg lurer på om strikken her røyk en av de siste dagene. Tretthetsbrudd, altså.

Jeg er lei av ting som er stengt. Jeg er lei av rødt og gult nivå i barnehage. Jeg er gørlei av å lese om muterte virus, smittetall som bare går oppover, stengte skoler, karantene og påskehytteturister. Jeg blir skremt av å lese om i utgangspunktet friske, relativt unge folk som fortsatt er sjuke og reduserte et år etter å ha hatt korona i mars i fjor. Jeg er lei av pressekonferanser og jeg er møkk lei av at Erna og Bent sier «hold ut bare litt til».

Jeg er griselei av journalister som spør om hotellkarantene etter «unødvendige fritidsreiser», ferie altså, er et brudd mot menneskerettighetene og vår personlige frihet. Jeg er frustrert over at noen syns det er dårlig gjort at de ikke anbefales å gå på restaurant når de er på hytta si. Jeg er lei av at fokuset er på ferie og ikke på han som ikke har hatt jobb det siste året, i alle fall ikke har råd til ferie, ikke har hytte og er avhengig av å holde seg på 50 kvadrat østkantleilighet og ta kollektivtrafikk sammen med en haug andre, muligens i risikosonen, hvis han skal noe som helst sted. Som studenten sa i vinter: «han helseministeren kan umulig ha kjørt buss eller trikk i Oslo noen gang…hvordan i h…skal man holde riktig avstand der når det er så fullt at man nesten ikke kan stå på begge bein? Det er ikke bare å vente på neste avgang, vi har en jobb vi skal rekke!» Klasseskillet mellom hjemmekontor og påskeferiepåhytta kontra renholder og vimåholderosshjemmeforalterstengt blir tydeligere og tydeligere. Denne dugnaden er urettferdig. Og fører til tretthetsbrudd!

Jeg skal holde ut jeg. Jeg har ikke noe valg. Jeg skal ta vaksine også, når det blir min tur en eller annen gang utpå sommeren eller høsten eller når det blir. Jeg skal på trass bruke munnbind på butikken lenge etter at de som er i «risikosonen» er ferdigvaksinert. Jeg skal bruke det lenge etter at alle over 60 har fått beskjed om at det er greit å reise på ferie til syden også. Så vidt jeg vet kan de smitte andre selv om de er vaksinert, så jeg tror mitt om at «gjenåpning» av samfunnet skjer med det første. I alle fall hvis de yngste skal tas hensyn til. I dag leser jeg om at folk som er født på 90-tallet legges inn på sykehus med koronasykdom. Jeg skal holde ut og beskytte dere også! Det syns jeg vi godt voksne kan unne dere etter dette året!

Så i dag tar jeg tretthetsbruddet mitt og stikker av for et snaut døgn eller noe. Garantert smittefritt med nok av avstand og liten risiko for noe som helst bortsett fra kalde tær. Og siden jeg tross alt er av de heldige som bor “riktig” til og uansett trives i eget selskap, så kjenner jeg meg ganske heldig også. Tretthetsbrudd til tross.

Men jeg må ha pause fra samfunnet.

Nesten ferdigpakket for å stikke av. Håper det virker mot tretthetsbrudd.

 

Du kan vel ikke trene, du som er syk?

Kan du være så mye på tur du da, som er syk? Hvordan orker du å trene du da, er ikke du syk? Se, hun er da visst syk, men hun er på tur igjen. Burde hun ikke gått på jobb i stedet for til skogs, da?

Har du hørt det? Eller har du tenkt det? Det har jeg. Jeg har i min villfarelse tenkt det, men heldigvis tatt meg selv i å tenke videre at dette vet jeg ikke noe om så det er ikke mitt bord å mene noe om det. Jeg har hørt det også. Jeg har hørt det blitt sagt og spurt om andre. Jeg har selvfølgelig ikke hørt det om meg selv. Der går grensa. Handler det om meg så er jeg nok den siste som får høre det. Det er ikke slikt oppegående mennesker sier direkte til andre. Stort sett.

Men ja! Jeg kan gå på tur. Jeg kan til og med dra på treningssenter. Det siste er forresten mindre fysisk krevende enn det første. Treningseffekten med ryggsekk i en snøkledd oppoverbakke er nok i alle fall for meg betraktelig større enn å drive innendørs pust og pes.

Noen vil også hevde at med all denne fysiske aktiviteten og all den treninga så burde jeg ha vært i kjempeform. Mulig det. Sannheten er at jeg må trene og være såpass aktiv for å klare å holde meg på det noe skrale nivået jeg faktisk er akkurat nå. Slik er det å ha sykdom i kroppen. Det kreves stor innsats, mange pauser og aktivitetsregulering for å slippe bunnivået.

Jeg trener og drar på tur. Og jeg legger det ut i sosiale media. Og om du tenker at det er rart at jeg orker tur, jeg som slettes ikke er frisk og som jobber bare bittelitt i forhold til det jeg gjorde før, så er du nok ikke alene. Om å tenke det, altså.

Senest den siste uka så hørte jeg to historier fra folk som har opplevd det her. To oppegående, men slett ikke friske, personer som er bekymret for hva folk tenker dersom de blir sett på tur eller med joggesko.

Vi kommer visst ikke utenom det. Når vi oppfordrer folk til å lytte til kroppen, ta vare på helsa og senke krav og tempo…hva er det vi tenker de skal gjøre? I alle fall får jeg følelsen av at jeg kun burde ligge på sofaen, evt. drikke en tekopp og rusle en tur rundt huset i ny og ne. Orker jeg mer så bør jeg sporenstreks innfinne meg på arbeidsplassen og foreta meg noe lønnet arbeid. Det er disse fordommene vi lever med, vi som er varig syke. Om du ikke mener det, så er tankegangen så gjennomgående i samfunnet vårt, at vi som er varig syke i alle fall tror at du tenker det. Jeg opplever i alle fall at det eneste som teller i samfunnet vårt er å møte opp til jobb og lønnet arbeid, koste hva det koste vil. Det er gjennom jobb vi identifiserer oss og det er slik vi presenterer oss for andre. Definisjonen på meg er: Heidi, pedagogisk leder!

Jeg kjenner på det hver dag og jeg kjenner på det hver gang jeg blogger eller euforisk legger ut innlegg om tur, skog, fjell og bål i sosiale medier. Om det er facebook eller instagram, eller hva det nå er. Hva tenker folk om meg nå?

En klok dame sa at hun hadde fått beskjed om å slutte å bekymre seg så mye om hva andre tenkte om henne og hva hun gjorde. Det er helt riktig. Den bekymringen, som bekymring generelt, har vi ingen nytte av. Det gjør i alle fall meg bare sjukere, ikke friskere. Og hvis fjelltur gjør meg godt og får meg til å føle meg mer menneskelig, vil ikke det også bidra til at kapasiteten min bedres? Til både å jobbe, være mamma, samboer, venninne…ja i det hele tatt til å heve livskvaliteten? Både min egen og til de rundt meg?

Så dermed kommer det turblogger og turinnlegg fra meg. Selv om jeg er syk. Som jeg skrev tirsdag: jeg trenger å være ute og på tur for å føle meg som et menneske. Og jeg trenger å vise fram at det å være varig syk er så mye mer enn det bildet vi opplever at samfunnet har. Hverdagen for å få livet til å gå opp består av så mye. Mange ulike ting. Mange ulike mennesker. Mange ulike behov. Dersom min blogging og bildeposting kan være et lite drypp for å bidra til et mer nyansert syn, så kan jeg bare «bjuda på».

Tirsdag var jeg på toppen baki der…

Den kloke damen sa også «hva er viktig for deg å få til?» Akkurat det vet jeg for min del svaret på: tur på egne bein, kort eller halvkort, spiller ingen rolle. Kan jeg klare å få til det i kombinasjon med noe jobb…ja da blir det lettere å være dette mennesket i alle fall. Varig sykdom eller ikke! Den som ikke unner meg det får gjerne mene det, men jeg vet bedre!

Jeg kunne latt være å skrive om det og dele bilder på sosiale medier. Jeg kunne skrevet om hvordan dagen i dag er i stedet. Smerter som gjør at det tar helt ekstremt lang tid å skrive dette, for eksempel. Høyrehånda er delvis ute av drift og touchmetode med kun venstre hånd er noe begrenset og ikke noe skrivemaskinlæreren tenkte på å lære meg en gang på 80-tallet. Jeg kunne skrevet om at pause er helt nødvendig etter å ha brettet 10 renvaskede håndklær. Jeg kunne ha skrevet om at jeg er så svimmel at det å skulle å bære med meg noe mer enn sånn cirka en sokk ned trappa fra 2.etg er uaktuelt.

Jeg kunne ha skippet turen jeg gjorde på tirsdag også. Jeg har mange ganger fått spørsmål om jeg er så dårlig i dag fordi jeg gjorde det eller det i helga eller i går. Burde jeg ha holtd meg hjemme? Jeg hadde dessverre allikevel ikke hatt noen garanti for at dagen i dag hadde vært bedre. Noen ganger er det slik den varige sykdommen virker. Andre ganger ser det ikke ut til å ha noen sammenheng. Forutsigbarhet er ikke en luksus vi varig syke kan tillate oss. Annet enn at vi før eller siden får betale dersom vi overdriver aktivitetsnivået. Akkurat det er ganske forutsigbart. Så at dagen i dag ble som den ble var ikke garantert, men ganske ventet. Det som er sikkert er at denne kroppen trenger en «virkerikkedag» rimelig ofte. Slik som i dag. Det passer i grunn bra at det snør både bortover og oppover, for det frister uansett ikke å gå ut for å si det sånn.

En annen ting er at denne kroppen, og ikke minst sjela også, trenger en turdag rimelig ofte. Det handler om å kjenne seg som et menneske. Kjenne mestring og gjøre noe jeg har lyst til og glede av. Og så er det direkte festlig å poste turbilder i stedet for sofabilder. Jeg regner med det er rimelig mye mer stas å se på også!

Og til deg som står i det hver dag: Lag deg en hverdag der du opplever glede og mestring. Tenk på hva du sjøl trenger og hva som gjør hverdagen meningsfull for akkurat deg. Og la andre styre med sitt!

Katta syns i grunn det passet med en innedag, han og. Og hadde også en utensminkeoggaddikkegrehåretdag. Dermed: kun bilde bakfra 🙂

Torsdag er jeg her…inni ullsokkene, under kaffen.

 

Elsker når det skjer!

Og mens vi i 40-, 50- og 60-åra sitter og spyr ut eder og galle og mer eller mindre udokumenterte og lite objektive meninger om alt og ingenting i kommentarfelt på det mørke internettet. Mens vi hyler om hvem som kom først, hvem som kom sist, hvem som hadde rett og hvem som tok feil, hvem som er en dårlig taper og hva som er rettferdig…

Ja, imens så skjer dette:

 

http://www.nrk.no/sport/skiforbundet-trekker-klaebo-anken-_-onske-fra-klaebo-selv-1.15410327?fbclid=IwAR3zLiQGuGiASvtdoKClY_pT4AN5axwZBc1Jpu7X83Ysrz8lNG6-02J6fm4

Heia ungdommen!

Fordi jeg kan og vil.

Og fordi jeg må. For å føle meg som et menneske og faktisk kjenne at jeg kan. Ikke bare kjenne at jeg vil. Jeg får ikke til alt, men jeg får til noe. Det hjelper med et snev av overskudd til faktisk å prioritere det jeg trenger. Og det hjelper med trass. En god del trass…

Kaffe i en snøhaug er perfekt for trasne kjærringer.

Ifølge yr så skulle dette bli den siste dagen med finvær på ei stund. Sola skulle skinne fra skyfri himmel, i alle fall noen timer, og kuldegradene skulle holde seg på et akseptabelt nivå. Riktignok så meldte de om en del vind, i alle fall vind i den grad vi har det her i innlandet. Men det fins alltid le når bålet skal tennes.

Så da var planen min klar. Siden jeg nok en gang er inne i en periode da overdrivelse, trass og testing av grenser ser ut til å være greia, så var det bare å pakke sekken, spenne på seg truger og innta vidda.

Det var ikke noe å si på hverken vær eller føre. Med truger på beina er det stadig vekk muligheter for å utforske både områder og ruter som er rimelig utilgjengelige når snøen er borte. Ruter som mange vil påstå består kun av kratt og myr. Når ski er uaktuelt for en skakk kropp, så er truger genialt. I alle fall for slike som meg som strinyter å gå utenfor løyper og sti. Med halvannen meter snø med et lite skarelag på toppen, så er tilgjengeligheten relativt unik.

Jeg visste hvor jeg skulle, terrenget var oversiktlig og jeg er rimelig kjent i området. Allikevel tenkte jeg det var et poeng å øve litt orientering av type kart og kompass. For meg gjør det turen enda mer spennende. For å være helt ærlig så kan jeg bruke timevis på å studere kart hvis jeg er i rette lunet. Jeg sitter gjerne i godstolen og «leser» kart som andre leser avisa. Hobby for spesielt interesserte? Javisst. Jeg er spesielt interessert.

Og jeg er stadig overrasket over hvor mange deltakere i 71 grader nord som plutselig, når semifinalen dukker opp, overhodet ikke har peiling på kart og kompass. Altså, de vet jo at kunnskapen før eller senere vil bli etterspurt når de sier ja til den type tur, eller? Etter min mening burde de altså ha øvd.

Jeg hevder å kunne nok til å ikke surre meg fullstendig bort. Men i dag oppdaget jeg at det var lenge siden jeg hadde tatt ut en kompasskurs, gitt. Følelsen jeg fikk da jeg sto med kartet og kompasset i hånda og helt hadde glemt hvordan jeg skulle forholde meg til greiene… Ok, jeg må øve.

Det gikk bra altså. Selv om jeg knotet litt før jeg husket framgangsmåten. Kompasskursen ble perfekt, selv om jeg egentlig ikke trengte den så mye akkurat i dag. Kun da jeg befant meg i det tetteste krattet. Heldigvis traff jeg den kvelden jeg måtte gå 2 km på ren kompasskurs i regnvær og mørke, gjennom et hogstfelt fylt av stubber og kvist og tett granskog for å finne ei koie uten strøm også. Da var det mørkt! Såpass at kompasset kun var synlig i lyset av hodelykta. Men jeg traff. Jeg trente nok mer da. På alle måter.

I dag ble det bål og bålkaffe i snøhaugen. Med utsikt både til høye fjell og innlandshav. Og det ble selvfølgelig en litt lenger tur enn jeg hadde planlagt. Jeg er god på kurs. Det er vanskeligere med avstand. Må øve på det også.

Planen var å gå litt kortere enn sist, da forrige tur var i lengste laget for en ikke helt funksjonell kropp. Jeg hadde lagt inn noen høydemeter i dag også, så bittelitt kortere var i utgangspunktet lurt. Til slutt viste gps-en som lå i lomma, og for så vidt bekreftet at jeg hadde gått ekstremt rett i forhold til uttatt kurs, at jeg hadde gått litt lenger enn sist, faktisk. Og mye brattere.

Ikke rart jeg måtte ta siste pausa 300 meter fra bilen. Men jeg klarte det i dag også. Til og med før det ble mørkt. Selv om opptil flere kroppsdeler prøvde å gi beskjed om at de ikke ville være med mer. Når du befinner deg i ei myr, med kratt, utenfor løype og langt fra vei… ja da er det i grunn bare å ignorere den type meldinger. Eller ta ei pause.

I ettermiddag kom snøværet. Jeg rakk heldigvis inn til det startet, selv om avstandsberegninga, som vanlig, var noe optimistisk.

Ferdig med å forsere det siste krattet, 300 meter til bilen, klarte det!

Lunsj med utsikt til innlandshavet.

Synnfjell.

80 % mus og menn!

70% av alle som lever med kroniske smerter er kvinner. Likevel gjøres 80% av smertestudier på mannfolk. Selv musene er menn… skriver serikkesykut på instagram i dag!

Sist jeg sjekka var jeg ikke mann. Ikke gangen før der heller i grunn. Ikke sneven av utovertiss her. Men jeg har smerter. Varig sykdom som noen kaller det. Diffuse plager er det også noen som sier. Før sa de hysteri. Men til alle dere som forsker på mus og menn – dette er noe annet. Jeg opplever også hysteri. Men det har som regel med for eksempel edderkopper å gjøre. Ikke smerte.

Kronisk eller varig. Smerte er det uansett og akkurat i dag så kjenner jeg det er på tide å fronte slike varige lidelser. Igjen. Det er mye kvinnesak i det her, folkens. Som fastlegen min sa det da avslag på behandling dukket opp «de vil ikke ha dere, vet du». Fastlegen er dame. Hun hadde nok sett det før. Og sikkert både mus og menn.

I dag er det altså 8.mars. Gratulerer med dagen til alle superheltinner jeg kjenner og til de jeg ikke kjenner. Jeg vet om rimelig mange av de der. Superheltinnene. De som med akkurat sitt unike, og noen ganger ufrivillige utgangspunkt gjør det beste ut av sitt liv, får til en hel haug med greier, har uante evner og går i krigen hver dag. Klarer du å se utapå dem hvem som kriger mot hva?

En spesiell takk og gratulasjon på kvinnedagen går til T. og H. som har gitt meg tips og råd om varig sykdom og videre vei de siste dagene. Og så gratuleres selvfølgelig A. med bursdag, på selveste kvinnedagen! Sist men ikke minst så gratulerer jeg den beste av dem alle, nemlig O.! Jeg er så stolt av deg og imponert over hvordan du står i hverdagen og tar kloke valg. Resten av dere superheltinner er ikke nevnt, men slettes ikke glemt.

Jeg håper dere alle har hatt en fin kvinnedag og at dere lager dere flere fine dager

Heia dere! Og gratulerer med dagen!

Og for ikke å bli helt hysterisk så feirer jeg dagen med en bitteliten tur sånn helt på tampen!

Jeg håper kvinnedagens solnedgang varmer hjertet ditt. Det har både du og jeg fortjent!

Kilde: @serikkesykut

PS:

Utfyllende info fra småbrukets oppegående jusstudent som leser statsrett for tida: 5. mars ble det i statsrådet oppnevnt et utvalg for å se på kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv. På tide❤️

 

7 oppturer og nedturer på ei kort helg.

Ei berg-og dalbanehelg, bokstavelig talt i pandemiens tegn, med andre ord.

Ganske overraskende, egentlig, at det er mulig med såpass mye opp og ned på ei lita stund. Nå som det egentlig ikke foregår noe som helst. Men de siste dagene har i grunn bydd på en berg- og dalbane, til tross for nedstenging, sosial distanse og mangel på arrangement.

Først gikk det oppover:

Fredagen dro i gang helga med finvær og ny distanserekord på truger denne sesongen. Rekord for forrige sesong også, tipper jeg. Med lunsjbål i en snøhaug på Hedmarksvidda og sesongavspark for fregneperioden så kunne helga neppe fått en bedre start.

Ved hjemkomst ventet hjemmelaget fish’n chips og ikke minst første flaske med hjemmebrygget ale. Den var god, om noe udryg, og direkte lovende for videre lagring.

Så gikk det fort litt nedover:

Halsen var sår og nesa rant. Ikke bra i disse dager. Symptomene ble avskrevet som bivirkning av opphold i vind og bålrøyk på vidda. Melding tikket etterhvert inn om kjentfolk i karantene og både trening og jobb neste uke kunne fort henge i en tynn tråd, kjente jeg.

Det ble lørdag og koronatesten ble bestilt og utført. Mere nys og snørr i akuttfasen der og resten av lørdagen ble tilbrakt på sofaen med varmt topplokk og slapp kropp.

Heldigvis kom søndagen med positive nyheter av typen negativt prøvesvar og dermed var undertegnede i siget igjen. Kun forkjølet. Det går over. Oppover igjen. I alle fall et kvarters tid.

Rakk morgenkaffe, før ny nedtur: strømbrudd! Javel. Kokeapparat har vi da, så det ble frokostegg og tevann. Litt som en mindre hump i veien, egentlig.

Og med 4 timers strømstans en søndag uten for mange planer så oppdaget jeg at det var le for vinden på terrassen. Alt som skulle gjøres på blant annet nett måtte avlyses. inkludert betaling av regninger. Uff så leit. Firege er nemlig et meget flyktig fenomen her på bruket. Dermed ble solveggen inntatt med pølser på bålpanna og en bitteliten ale i sola. Opptur igjen.

Med 4 oppturer og 3 nedturer så konkluderer jeg med at oppturene leder. Og summa sumarum så kan helgas berg-og dalbane avsluttes på plussida.

Norges frekkeste?

Jeg velger å dele denne på vegne av Isabell som jeg var så heldig å bli kjent med i 2017. Takk for fine stunder, gode samtaler og trivelige middager, Isabell. Stå på!

NORGES FREKKESTE RØRLEGGER ?