Enda en helgedag kom med stor soool på himmelen og strålende forhold for både ski, skøyter, truger, bål og det meste vinterglade folk kan foreta seg utendørs en februarlørdag.
Og sosiale medier bærer preg av det. Tross tosifret tall på blåskalaen på termometeret så har dagen vært topp. Til og med her på bruket viste skalaen 20 blå i dag. Da sola fikk tak utpå dagen, regner jeg med det var absolutt levelig. Det ser sånn ut på bildene i alle fall.
Jeg skriver regner med. Jeg har ikke gått på ski, ikke stått på skøyter, ikke gått på truger og slett ikke tent noe bål. Bortsett fra i ovnen. Jeg har vært inne. Utenom de 30 sekundene ganger to det tok meg å gå fra inngangsdøra til bryggerhuset – og tilbake.
Jeg har vasket 48 flasker i dag. Lagt i bløt, til dels skrubbet av etiketter og vasket lim. Forrige ukes brygg skal etter planen på flasker om ei ukes tid. Da trengs flasker.
Så dette ble altså flaskevaskelørdag. Det går det altså også an å bruke en solskinnslørdag i februar til.
PS! Jeg var ute på ski i 17 minus og sol i går. Ganske lenge. På jobb…
Det er februar igjen. Ute er det 20 minus, men sola skinner og bringer bud om en ny vår som kommer. På et eller annet vis kommer den, uansett pandemi og livssituasjon. Årstidene veksler.
Februar er skremmende. Ofte kald og det er ei stund sia jul og litt for lenge til sommeren. For meg betyr det at jeg raskt nærmer meg et jublieum. Et jubileum av det mer krevende slaget, vil jeg påstå. Om noen dager er det ett år siden jeg tok fatt på denne omveien som jeg fortsatt surrer rundt i. I februar for ett år siden måtte jeg kaste inn håndkleet og stikke til legen og egentlig bokstavelig talt legge meg langflat. Kroppen ville ikke mer. Kort fortalt.
Akkurat hvordan det kjentes da kan den som gidder lese her:
Som du ser på datostemplingen så gikk det flere uker før jeg orket å sette ord på omveien.
Lite visste jeg vel at situasjonen jeg skrev om da skulle vare….og vare. Jeg sitter fortsatt og blogger på en helt vanlig formiddag midt i uka. Jeg ligger fortsatt mye på sofaen. Situasjonen jeg skrev om varer enda, faktisk. Jeg virker ikke, rett og slett.
I går virket jeg litt. Noen få timer på jobb gjør godt. Mandag virket jeg også litt, men ikke tirsdag. Og i dag er jeg bare lei. Mest lei meg, tror jeg. Det var ikke sånn jeg tenkte det skulle bli. Jeg planla ikke for det her. Men det er det livet jeg har akkurat nå. Annenhver-dag-livet. Hvis jeg klarer å fungere den ene dagen, la oss si omkring 50% av frisk kapasitet, hva nå det er, så er dagen etter dømt til å bli en nullprestasjonsdag. Slik som i dag. Kroppen er seig og kraftløs, jeg fryser (inne), er svimmel og det meste murrer. Ikke direkte smertefullt i dag, mot normalt på slike dager, men allikevel…
For å kunne dra på jobb de forventede 3-4 timers tid som er planlagt i morgen er jeg avhengig av å la være ganske mye i dag. Jeg må akseptere at jeg ikke virker og nøye meg med å fyre i ovnen, snakke litt med katta og ta meg en kaffekopp. Ellers: nada!
Og dermed blir psyken en utfordring. Å ikke virke gir en sorg. En sorg for det som var og det som ble som det ble. Og en sorg for det som antakelig aldri blir. Og en usikkerhet. Tapt identitet er en ting. Tapt liv, både sosialt og kollegialt har de fleste opplevd etter at pandemien traff landet. Som syk er alt dette forsterket. Og etter et år med sykmelding så vet alle at neste steg, uansett lengde, også vil medføre tapt inntekt og dårligere økonomi. Det må jeg bare leve med. Jeg får ikke gjort noe med det. Jeg blir ikke plutselig frisk fordi om inntekten blir borte.
Det tok meg minst 10 år å bli så elendig som jeg var i februar for et år siden. Slik sett så har jeg gjort enorme framskritt det siste året. «Bare» på et år. Bunnivået er flyttet ganske langt oppover skalaen. Fra å ikke virke i det hele tatt til å stort sett fungere på halv maskin annenhver dag er et ganske stort sprang det, egentlig. Utfordringen er å se hvor veien går videre og hvor lang den er. Og å innstille seg på at toppnivået kanskje aldri kommer igjen. Mest sannsynlig ikke.
Det er først når man er på bunnen at man kan sparke fra og begynne oppstigningen, har jeg hørt. Det siste året kjenner jeg på at jeg har forsøkt å sparke fra så mange ganger at jeg har mistet tellingen. Ofte har jeg bare møtt ustabil masse, og frasparket har druknet og noen ganger nesten sugd meg lenger ned. Dagens, eller egentlig gårsdagens, tilstandsrapport tilsier derimot at noen av frasparkene har hatt effekt. Som sagt, bunnivået har flyttet seg noe opp og jeg befinner meg kortere tid om gangen på nederste nivå. Hvorvidt det er mulig å flytte bunnivået enda lenger opp, eller om det er på dette nivået jeg blir, er derimot et stort spørsmål. Så til dere som spør: «Hvordan går det? Er du på bedringens vei nå, eller?» …..
Altså svaret er både ja og nei. Ja, de siste fire månedene har vært bedre enn de fire eller åtte før det. Jeg klarer mer enn ingenting, og jeg ligger kortere perioder på sofaen. Men nei, jeg er ikke bra. Men du ser meg ikke når jeg ikke er bra, så jeg skjønner at det er vanskelig å vite. Og vanskelig å forstå. Jeg vet og forstår ikke sjøl heller. Det er en uforutsigbarhet som jeg nok må leve med. Det er vel derfor de kaller det kronisk, eller varig, sykdom.
Her om dagen leste jeg en tre år gammel kronikk om fremstillingen av kronisk sykdom i media. Kronikken, som anbefales, kan du lese nederst i innlegget.
Den handler om alle vi leser om som møter veggen, men så starter med yoga, kosttilskudd, grønn te eller noe annet selvutviklende og endelig finner seg sjæl og helsa si tilbake. Halleluja! Flott.
Men folkens: slik som jeg har det i dag så hjelper ikke engang verdens mest magiske te. Jeg har ingen forutsetning for å fikse så mye som 5 minutter med yoga. Og i den tåka som ligger tett i hjernen min har ikke en mindfullness-øvelse i verden en sjanse. Like lite som det på magisk sett gir meg toppgevinsten i lotto vil dette gi meg helsa tilbake.
Dager som i dag kommer med jevne og ujevne mellomrom. Dager da ingen ser de varige syke fordi de hverken orker å gå ut eller dele hverdagen sin med andre via sosiale medier eller blogg. Slike dager er ganske ofte mine dager. I debattinnlegget fra Aftenposten etterlyses «portrettintervjuene med de bitre, triste, redde og resignerte langtidssyke». Dette er mitt bidrag. En dagsrapport fra en «ikkesågladkroniker».
Det kan godt hende jeg tar meg en tur ut hvis gradestokken bestemmer seg for å roe ned litt utpå dagen. Frisk luft skader ikke, selv om jeg ikke regner med å bli en «glad-kroniker» av det. Og jeg kan uansett legge meg på sofaen etterpå og være sur på kroppen og forbanna på livet.
Varig sjuk, sånn passe kronisk og sånn passe glad.
I dag har jeg fått svar. Ikke verst bare det. Ikke det at jeg ble noe klokere eller umiddelvart noe mer optimistisk av det svaret, men bare å få en respons er jo ålreit. Så håper jeg at det også blir snarlig forbedring for dere det gjelder.
Følgende blogginnlegg ble sendt via e-post til regjeringen 30.januar:
I dag kom altså svaret. Ikke fra Bent, Guri eller Kjell-Ingolf. De prater om andre grupper på pressekonferanser. Det var Henrik som svarte. Henrik Aasheim, Forsknings- og høyere utdanningsminister i Kunnskapsdepartementet.
Takk for svaret, Henrik. Jeg håper du jobber videre for å sette fokus på studentene våre. Jeg kjenner studenter som vurderer både å droppe ut nå og å la være å begynne på studier etter sommerferien slik situasjonen er. Vi trenger dem nå og vi trenger dem i framtida. Og som jeg skrev 30.januar: studentene trenger håp!
Ikke sneven av noe «breaking news» i svaret, dessverre. Og siden svaret ikke er merket unntatt offentlighet og etter min mening ikke innehar sensitiv informasjon, som jeg ble advart om i følgeskrivet, velger jeg å poste svaret her på bloggen slik at alle interesserte kan lese.
Jeg vil ha den, sier han, og drar i rattet på en tråbil. Oppå tråbilen sitter en 4-åring. Han har kjørt ned bakken og snudd bilen, klar for å forsere bakken opp igjen. Og ikke helt ferdig med kjøringa. Det er tydelig.
Jeg blander meg inn. Det har tross alt kommet en forespørsel. En klar forventing om at jeg skal årne opp, faktisk.
Hvis du slipper taket og du går av, sier jeg, henholdsvis til 5-åringen og 4-åringen så kan jeg dra bilen opp og så kan vi finne ut hvem det er sin tur til å kjøre når vi kommer opp på plassen.
4-åringen fortsatte å sitte helt rolig. Skeptisk til forslaget.
Men hvis jeg holder her og går her så kan jeg kjøre den opp, sier 5-åringen.
Klarer du det altså?, sier jeg.
Jaaaa, sier han.
Da kan jo du trille den opp og så kan 4-åringen få kjøre litt til og så kan jeg bestemme når dere skal bytte, sier jeg da. Relativt forberedt på at så enkelt, nei det er det nok neppe.
Men 4-åringen hopper av og 5-åringen dytter. Vi andre to går ved siden av og når vi kommer opp bakken setter 4-åringen seg på og kjører bortover. 5-åringen følger etter og passer på at jeg følger med slik at det ikke skal bli for lenge til det er hans tur.
Er det nå?, spør han etter 3 minutter.
Om 2 minutter fra nå er det din tur, sier jeg.
4-åringen kjører litt videre før jeg etter 2 minutter, sånn ca, sier at nå er det tid for å bytte. Jeg måtte sjekke ut et musehull som to jenter hadde funnet i snøen imens, så om det var 2 eller 3 minutter får ikke være så farlig.
Nå er det tid for å bytte, sier jeg.
4-åringen hopper av og 5-åringen inntar tråbilen. Begge virker mer enn godt tilfreds med situasjonen og 4-åringen er strålende fornøyd med nesten umiddelbart å finne et trehjulsykkel som ifølge han «er enda lettere».
Så skjer det aller viktigste:
Jeg går over til en annen voksen på utelekeplassen og forteller høyt og tydelig hvor greie gutta var som byttet selv om begge ville ha den samme bilen. Mens gutta, og alle som var i nærheten hører på. Den største hjalp den minste opp bakken og den minste kvitterte med å overlate bilen til den største uten nykker da vi hadde avtalt det, fortalte jeg. Godt jobba, begge to. 4-åringen er tydelig både stolt og forlegen der han nå sitter på trehjulssykkelen. 5-åringen er opptatt, men jeg regner med at øra virker.
Slik atferd fortjener skryt! Og jeg? Å få avslutte arbeidsøkta med å framsnakke en kjekkas på 4 og en på 5 er gull for en barnehagepedagog som meg! Kanskje sitter skryten de fikk igjen i ryggmargen og gir dem lyst til å dele og hjelpe ved neste interessekonflikt også. Det er i alle fall intensjonen ved å jobbe bevisst med framsnakking av god sosial atferd.
Lag deg ei god uke!
Han her møtte opp etter happeningen. Og han bryr seg katta om snakk generelt…
Jeg er medlem av turistforeningen. DNT, altså. Mest av alt fordi jeg i løpet av de siste årene har benyttet meg av turistforeningens hytter og stinett relativt mye. I alle fall såpass ofte at medlemskontingenten har «betalt seg». Å låse seg inn i ei turistforeningshytte, fyre i ovnen og slappe av har rett som det er vært en hverdagslig avstikker for meg. Det siste året har jeg så vidt benyttet meg av T-merket sti, det er det hele. Pandemi og råtten kropp har stoppet meg fra noe mer. Kall det gjerne en (eller to) unnskyldning.
I dag er det «Kom deg ut-dagen» i regi av turistforeningen. Vanligvis arrangeres det aktiviteter for barn og voksne og mange samles til felles lek og aktivitet. I år er det naturlig nok stort sett tips til individuell aktivitet på nett, så vidt jeg skjønner. Jeg er ingen tilhenger av påtvungen friskluftsaktivitet og «kom deg ut for enhver pris for det er så herrrrlig, skjønner du». På ingen måte. Det er opp til enhver og synes du det er mer stas å drive organisert aktivitet ute sammen med andre på slike dager så syns jeg det er flott! Men om noen spør, så kan jeg gladelig dele egne, positive erfaringer med å holde på ute, både til skogs og til fjells. Alene eller sammen med de få.
I dag fulgte jeg strømmen og kom meg ut! Vindstille og sol fra skyfri himmel vil sikkert prege både instagram og andre sosiale medier når alle friskuser har kommet seg inn igjen når mørket faller på i ettermiddag. Jeg har også gått på ski i dag! Kryss i taket! Det er nok i alle fall minst ett år siden jeg hadde slikt på beina sist. Da var det sammen med de på jobb. Sikkert et kvarters tid i farta til et par 4-åringer. Nok om det.
I dag iførte jeg meg altså ski med planer om å bevege meg litt forsiktig fram og tilbake, sånn ca en kilometer eller no’. Sakte og alene. Jeg har mange par ski. I alle fall tatt i betraktning hvor lite de brukes. Jeg har tipptopplangrennsski type fancy som ble handlet da 40-årskrisa slo inn og jeg skulle trene. Jeg har et par gode udødelige fischer-ski fra 1987 som jeg bruker på jobb og som er så myke at jeg nesten ikke trenger skismøring. Jeg har altfor lange fjellski (er muligens i ferd med å byttes ut) som egner seg til nettopp, fjell og løssnø, og jeg har felleski. Ikke felles ski men vanlige langrennsski med integrert fell under som ikke trenger smøring. Fire par med andre ord. Kunne drevet min egen utleieordning…
I dag ble det fjellskia. Med liten tro på egen evne og definitivt ikke behov for løype med andre folk i, så kjentes det helt greit ut å gå for å lage egen løype på eget jorde. Og for de bredeste og mest stødige skia og skoa. Med kun ett bein som virker i nedoverbakker, knær som går både bakover og framover etter eget forgodtbefinnende og armer som helst ikke vil belastes all verden, var det helt ok. Kilometeren ble passert etter litt sikksakkgåing på jordet, jeg fikk sol i fjeset og frisk luft! Jeg kan bekrefte at det ikke er noe feil med skia. Bortsett fra at de nok er 30 cm for lange for meg. Neste tur blir nok på truger. Det gjelder å ikke overdrive. Komfortsona er et ålreit sted.
Når en er i besittelse av et bryggerhus så må det jo brygges, ikke sant? Så i dag er første forsøk gjennomført. I skrivende stund står noenogtjue liter american pale ale og forhåpentligvis gjærer og godgjør seg i nevnte bryggerhus.
Veien dit var, la oss si, noe omfattende. Først måtte der ryddes. Bryggerhuset var jo brukt til alt annet enn å brygge, steke og brase de siste par generasjonene. Det var fylt av det meste som går an å fylle et rom i et digert uthus på et småbruk med.
Da alt var ryddet vekk, måtte det pusses opp. Både isolasjon, vinduer, dører, pipemur og diverse maling måtte både ordnes og utføres. Og så måtte hele herligheten vaskes. Siden dette er fine oppgaver for å holde småbrukeren sysselsatt, så årna det seg i løpet av et par ukers tid.
Bryggeutstyr og ingredienser ble innkjøpt, også av småbrukeren, og i dag var dagen. Utstyr, bruksanvisning og ingredienser ble klargjort og prosessen satt i gang. Gode 6 timer etter oppstart, med omfattende konsulenthjelp fra privat rådgiver på den øde øy, vasking, mesking, desinfisering, koking, kjøling, vann inn og ut, måling og venting og enda mer venting – så ble det ei blanding som i alle fall er brun og lukter øl. I alle fall lukter det gjær!
Siden småbrukeren i slike prosesser definitivt er mer tålmodig enn undertegnede, så ble selvfølgelig det meste hans jobb. Mens jeg fløy litt til og fra, stilte meningsløse spørsmål og blandet meg oppi når det falt seg slik og når det skjedde noe spennende.
Akkurat nå sjekker småbrukeren om det gjærer. Eventuelt så har han drukket opp jøssa som befant seg i dunken. Da får han i tilfelle bare bli der han er…det er utedass i naborommet. Uansett så skal ikke kornblandinga på flasker før om en fjorten dagers tid. Da blander jeg meg nok oppi. I alle fall når blandinga skal ut av flaska igjen…
Mobbing er en stygg ting! Og det hører ingen steder hjemme. Ikke i den virkelige verden. Ikke blant barn. Ikke blant ungdom. Og ikke blant voksne! På blogg.no er det visst både mobbere og mobbeoffer denne uka, leser jeg. Noen føler seg mobbet og er lei av det. Andre blir utpekt som mobbere uten å helt forstå hvorfor. Hva som er berettiget har jeg ingen formening om, for jeg følger rett og slett for dårlig med. I kommentarfeltene spesielt er frontene steile. Der florerer beskyldninger og beskrivelser som jeg antar er et såkalt nettroll verdig. Undertegnedes blogg er, heldigvis kanskje, ikke lest av så mange at ufine kommentarer har dukket opp. Antakelig er ikke innholdet engasjerende nok. Nok om det.
Hva er det som får voksne, tasteføre folk til å lire av seg personlige og negative kommentarer i disse feltene? På åpent nett? Hva er det som gjør at såpass mange syns at det er greit?
Ok, jeg har en teori. Det handler om relasjon. Eller rettere sagt mangel på relasjon. Hvor mye lettere er det ikke å hamre ned eder og galle på et tastatur og trykke send til en tilfeldig eller i alle fall ukjent blogger enn det er å si eller skrive dette til en som du møter til daglig? En du har en god eller mindre god relasjon til, men like fullt en slags personlig og ansikt-til-ansikt-relasjon?
I Norske barnehager er vi nå underlagt ny lovgivning når det gjelder hvordan vi som jobber der skal møte, forebygge og motvirke mobbing og mobbeatferd. Vi er relativt «nykurset» og bevisstgjort i forhold til temaet. På min arbeidsplass handler mye av diskusjonen rundt hva vi gjør og hvorfor om relasjon. Hvilken relasjon har vi til hverandre, til barna og til foreldrene? Hvordan jobber vi for å skape gode relasjoner mellom barna? Og hvordan jobber vi for å være gode forbilder? Hvem har ansvar for å skape en god relasjon?
Det er jeg som har ansvaret! Det er jeg som har ansvaret for å være et godt forbilde og det er jeg som har ansvaret for å skape en god relasjon til det enkelte barn, til foreldrene og til kollegaen min. Jeg må vise barnet hvordan hen kan være en god venn. Det er vanskelig å mobbe en som du har en relasjon til, ikke sant?
I barnehagen er vi i grunn relativt enige i om at hvis vi ikke kan si noe hyggelig eller si det på en hyggelig måte, så kan vi la være å si noe! Det er egentlig både 4-åringer og 48-åringer enige om. I kommentarfeltene er det visst fort gjort å glemme det.
Jeg må innrømme at også jeg syns det er mange tullete blogger med meningsløst innhold. Jeg ser, eller jeg tolker det i alle fall sånn, at enkelte tyr til «klickbait» og kjører på med skandaleoverskrifter. Men dem om det. Noen ganger leser jeg og ler. Noen ganger rister jeg på hodet. Noen ganger blir jeg forbannet. Og noen ganger blir jeg både interessert og engasjert. Enkelte ganger blir jeg både frustrert og sjokkert også. Det er som regel ikke når jeg leser blogg, men i kommentarfeltene! Og blogger og bloggere er som folk flest, antar jeg, forskjellige. Så det jeg syns er tullball vil jeg tro noen andre har glede av. Og blogger har ulike konsept. Noen skriver om mat. Andre om sminke. Noen om livet og noen om andre blogger. Vær så god!
Jeg må ikke lese og jeg må i alle fall ikke kommentere. De få gangene jeg kommenterer har det heldigvis så langt kun dreid seg om engasjement og ren leseglede. Om noen vil kommentere det som legges ut på denne bloggen, så vær så god. Jeg tåler å bli tullet med også, om du syns det jeg skriver er verdig en vits. Engasjement er alltid hyggelig. Og tull og fjas kan være et kjærkomment konsept etter min mening!
Og husk også: ord betyr noe! Hvilke ord vi bruker betyr noe for mottakeren, i dette tilfellet leseren. De kan svi i lang tid, eller de kan løfte en grå dag. Så da er det vel bare å reflektere over disse begrepene som dukket opp i hodet mitt i skrivende stund: tastaturmobber, mobbeblogg, bloggoffer, offerblogg, bloggrelasjon, tastaturrelasjon….det stopper visst ikke. Hau! Lag deg en fin kveld uansett. Ta vare på stønna og skriv gjerne en lesevennlig blogg!
Og husk: det er lov til å le med – men ikke hyggelig å le av!
Til alle som trenger det – så ikke hjertet ditt blir like nedfrosset som dette.
Under pleddet begynner jeg endelig å få igjen varmen og smertene begynner å avta litt. Det skulle muligens bare mangle med to lag ull på alt unntatt hode. Pluss pledd. Men jeg orker fortsatt ikke å skrive noe meningsfullt. Det skjer lite spennende under pleddet, gitt. I alle fall fins det minimalt med inspirasjon.
Under pleddet ser jeg på tv at det er smitte både i Hardanger, Halden og Sel, men at fullvaksinerte på sykehjem kan få besøk og klem. Av andre vaksinerte. Under pleddet hører jeg samboeren romstere på hjemmekontoret og jeg ser huskatta stirre manisk på et eller annet usynlig midt på veggen. Under pleddet bare observerer jeg. Det skjer ikke all verden i umiddelbar nærhet til pleddet heller. Så ikke no gratis inspirasjon der heller, dessverre.
Under pleddet havnet jeg mer eller mindre rett etter jobb og jeg har ingen forventning om å befinne meg noe annet sted resten av dette døgnet. Før jeg til slutt skal legge meg under dyna da.
Sånn går no dagan. En liten tur på trening – vipps, under pleddet. En handletur på Kiwi – svusj, under pleddet. En halv dag på jobb – rett under pleddet igjen, gitt. En bitteliten trugetur i vinterskogen – garantert under pleddet.
I dag var det jobben som sendte meg under pleddet. Heldige meg som har en jobb. Og heldige meg som klarte i alle fall de timene på jobb før jeg havnet under pleddet. Jeg tenker at i dag er det verdt det. Å havne under pleddet, altså.
I morgen er det nye muligheter. Til å gjøre litt av det jeg orker. Og til å havne under pleddet.
Jeg burde ha ryddet kjøleskapet. Men det gjorde jeg ikke.
Jeg burde ha tatt en telefon. Men jeg gjorde ikke det.
Jeg burde ha ryddet på hjemmekontoret. Men jeg gjorde ikke det.
Jeg burde ha gitt bort 4 par sko, 3 jakker og 2 par ski, og sikkert en hel del andre ting som opptar plass og som ingen bruker…. Men det gjorde jeg ikke.
Jeg burde ha besøkt familien. Men jeg gjorde ikke det.
Jeg burde ha skrevet et par blogginnlegg. Men jog gjorde ikke det.
Jeg burde ha snekret noen fuglekasser. Men jeg gjorde ikke det heller.
Jeg burde ha pakket en sekk. Men det gjorde jeg ikke.
Jeg burde ha laget middag. Men jeg gjorde ikke det.
Jeg burde ha gått gjennom, oppdatert og arkivert kurspapirer. Men det gjorde jeg ikke.
Jeg burde ha slappet av litt på sofaen. Men det gjorde jeg heller ikke.
Jeg stakk av. Jeg valgte bort alt og gikk en tur til skogs. Der er det trugeføre. Og det er ro. Kuldegradene er på så vidt levelige 13 grader kaldt og snøen daler sakte og stille. Perfekte forhold å stikke av litt. Påfyll, kalles det.
