Jeg har et tildels ambivalent forhold til yoga. Jeg må innrømme det. Dels fordi jeg har en kropp som reagerer noe uforutsigbart og gjerne litt aggressivt på tøy og bøy generelt. Dels fordi pusting og konsentrasjon lett får meg og hue mitt både på ville veier og til å syns at jeg skulle ha gjort alt mulig annet. Nettopp derfor bør du drive med yoga, vil mange hevde. Jeg vet. Men stort sett syns jeg det er kjedelig allikevel…
I går derimot så tok jeg motet til meg og inviterte et knippe spesielt utvalgte til konseptet bobleyoga. Jeg har følgende tips:
Det er lurt å invitere minst en deltaker som faktisk liker og har noe som helst kompetanse om yoga som konsept. Takk A2.
En liten dose bobler, for eksempel av type prosecco FØR tøy og bøy iverksettes kan være en god ide. Selvfølgelig også underveis. Det er liksom litt av konseptet.
For bobleyoga gjelder det å velge øvelser som lett, eller i alle fall muligens, lar seg kombinere med drikke i glass. Med stett.
Denne er selvsagt: velg egnet antrekk. Helst stretch. Badedrakt kan fungere. Om du har kjole, sørg for at strømpebuksa er hel og at kjolen kan trekkes tilstrekkelig opp. Ikke sant R og AC?
Skeptikere kan lures med. I alle fall dersom det er interessant å se om man får til noe som i utgangspunktet ser grisevanskelig ut. Javisst, A1.
Har du migrene eller kink et eller annet sted så er det lov å ligge i «barnet», filme utøverne eller eventuelt bare se på. Spesielt når «eksperter» skal stå på hue og slikt. Heiing er også innafor i dette konseptet. Fint AC og A1.
Smekke/håndkle er et fint hjelpemiddel. Enda mer nødvendig om det eventuelt er rødvin i glasset. Godt tenkt, Å og R.
Lyssetting hjelper mange av oss til å i alle fall se noe smidigere ut. Egnet og stemningsskapende musikk finnes på spotify og tidal.
Etter anstrengelsen er det påkrevet med mer godt i glasset, deilig mat av type littavhvert samt smågodt for sånn eksempelvis 700 kr.
Sist men ikke minst: når klientellet er eksepsjonelt og pinlig stillhet er et fremmedord så frister seansen til gjentakelse!
Bobleyoga sømløst utført med smekke/håndkle og kjole.
Takk for nå og takk for innsatsen! Dere blir plutselig invitert igjen!
PS! Koronatilpasninger:
Antall gjester var 5 = innafor.
Alle stetteglass var høyst private = innafor.
Yogarommet tillot 1 meters avstand = innafor.
Håndspriten ble kun brukt til akkurat det, altså hender, vi hadde andre ting i glasset =innafor.
Ved opphold nærmere andre deltakere enn 1 meter så var det ingen som pustet. Kompliserte yogaøvelser hindret effektivt det = tilnærmet innafor.
Ingen deltakere var sjuke…eller… det var jug: ingen var snørrete! = innafor.
I kategorien tidenes mest pinglete pelsklump så er nå vinneren kåret. Verdens mest ynkelige katt heter Yoda.
Her har da den firbente pelsfiguren rukket å bli drøye 6 måneder gammel. Etter anbefaling har han kun vært innendørs fram til nå. Men med vårsol, kastrering gjennomført og tilsynelatende stor interesse for hva som foregår utenfor vinduet, har det altså de siste dagene vært tid for å prøve seg litt utendørs. Det er tross alt et småbruk det her. Og ute er vi. Både tobente og firbente.
I alle fall er det planen. Så langt har det resultert i tre forsøk. Tre dager på rad. I dag var det varmt og godt og jeg satte optimistisk opp døra og gikk ut med søpla. Tanken var at lille, store Yoda skulle utforske friskluftsarenaen.
Da jeg kom tilbake fra søppeldunken satt dyret langt inni gangen, slukøret og sammenkrøpet og betraktet verden med skrekkslagne øyne. Jeg gjorde meg opptatt med litt ymse på trappa og terrassen, med håp om at pelsballen skulle bli nyskjerrig nok til å ta seg over dørstokken.
Åneida. Han forsvant bare lenger inn i gangen.
Siden påskeværet var såpass imøtekommende hentet jeg solbriller, sitteunderlag og bok og rigget meg til på trappa. Nå med døra lukket bak katta. Vil du ikke så skal du. Ut. Det endte med at pelsdyret snek seg rundt delvis under og bak meg. Tittet skrekkslagen utover. Skvatt av alle lyder. Spesielt når det kom bil på gårdsplassen. Og til slutt endte med å sitte på dørmatta og jamre seg. Sånn som her:
Heldigvis kom småbrukeren hjem fra jobb. Og selv om han var griseskummel da han kom gående i slapset, så åpna han da i alle fall døra. Som et svarthvitt prosjektil for pelsklumpen inn på kjøkkenet igjen. Rimelig fornøyd med å være tilbake til kjente og trygge omgivelser der han kan sitte på kjøkkenbordet og se ut gjennom vinduet. Innedyr! Jeg er spent på om øvelse gjør mester i dette tilfellet.
I rekken av firbente av typen katt som har hatt sitt hjem her på småbruket så er dette definitivt den mest urolige. Og uten tvil den mest pinglete.
Det var mitt jungelord på denne dagen for 5 år siden. Minnene som dukker opp på Facebook forteller meg at jeg sov ute ved et bål natt til 24.februar både for 5 og for 6 år siden. Da var det kaldt. I alle fall for 5 år siden. Soveposen rimte ned og ja – tannbørsten frøs om natta. Men det var måneskinn og vintervakkert ved myra øst på skogen.
I år ble det ingen utenatt denne natta. Det har ikke blitt det på lenge. Og dermed ser det ut til at årets nyttårsforsett om minst ei utenatt hver måned av året røyk allerede i måned 2. Det var nå som sv…
Helga har andre planer, så da så. Velvel. Da får jeg vel satse på to netter under en busk i mars da!?! Det er vel ikke akkurat sååå nøye heller, selv om jeg irriterer meg litt, det må jeg innrømme.
Plutselig så skjedde det. Etter det som kjennes som en rimelig lang periode med tilnærmet sprengkulde, i alle fall føles det som ei lang stund, så snudde det. I løpet av noen timer, kjentes det som. Snøhauger, skiløyper, kuldegrader, måneskinn og knirk under skoa ble erstattet med slaps, regn, blåholke og gråvær. Og vann! Masse vann!
I dag kom sola tilbake og med sol og varmegrader var det duket for en liten trugetur i nærskogen. Å utforske skogen til alle årstider og i all slags vær er gøy! Selv om trugeføret er så tungt at det kjennes mer som å bli sugd ned i snøen heller enn å flyte lett oppå, så er det mye å se.
Is og vann.
En gang en benk i det grønne. Nå – fossefall.
For to dager siden var det fortsatt vinter i skogen «min». Det er fortsatt snø, men vårstemningen begynner å bli mer enn påtagelig. Bekken er fortsatt frossen og full av is. Forskjellen nå er at det renner vann både under og oppå isen. For to dager siden rant det kun under. Islyktene jeg hadde på terrassen er borte. Regn og varmegrader har ekspedert dem. Gårdsplassen er en studie i is ispedd litt grus som har smeltet nedi. Med masse vann oppå.
Men det både ser, høres og lukter som vår! Det er helt ok. Og i morgen får nok varmedressen hvile. Må rote fram noe litt lettere. Tipptopptommelopp!
Hæ? Vår sa du? Og da skal jeg øve på å være ute? Særlig at jeg gidder å gå ut i det hvite der. Når du er 6 måneder og skal ut for første gang…
Innlegget er mailet til fylkeskommune og kommune og delt på facebooksidene til fylkeskommunen og to lokalaviser. Det er også delt på diverse private facebooksider samt av lokale politikere og til fylkespolitikere. Det vil jo vise seg om det resulterer i noe som helst. Men til alle dere som deler: dere bidrar til oppmerksomhet rundt saken, og det tyder på at det trengs!
Fylkesvegen “vår” er ikke prioritert av fylket og i kommunen er den prioritert nederst! Og da prioritert kun for planlegging. Denne planlegginga startet for over 60 år siden… Vi er vel kjent for å være trege her i innlandet, men kunne det ikke vært artig å overraske med litt handling for eksempel? Utfordringen er herved overbrakt til både kommunepolitikere og fylkespolitikere! Jeg kan love å skrive et overrasket innlegg om så skulle skje!
I dag kan jeg melde om at jeg nok er hakket mer harmonisk enn tilfellet var på tirsdag. Og det er bra, for det er visst ikke sunt å være fly forbanna over lengre tid. I alle fall ikke i min alder!
Jeg tenker at det er bra ordføreren er mer harmonisk i sine reaksjoner. Det hadde vært gøy med en fly forbanna ordfører i mediene, men antakelig ikke så politisk korrekt.
Outfiten egner seg godt i kulde. Og det egner seg for oss som ikke liker ting som strammer og klemmer på utsatte steder. Eller egentlig alle steder.
Det egner seg til videotime med fastlegen….muligens. Antakelig ble det en ny diagnose i dag. Men det får gå. Det er tross alt fredag. Og legedama fikk seg en god latter. Selv om hun kanskje ble usikker på om det var veterinærkontoret hun satt på i dag.
Outfiten egner seg som antrekk til og fra jobb. I alle fall når en ikke skal innom noe sted for et ærend eller to. Det passet bra at jeg slapp å ut av bilen på veien i det hele tatt egentlig! Takk for det.
Mest av alt passer outfiten på jobb. Når «Bamsefars fødselsdag» står på planen for dagen, så gjelder det jo at Bamsefar kjenner sin besøkelsestid og dukker opp, ikke sant? Og i dag gjorde han altså det. Til begeistring for rever, mus og små brumlemenner som hadde ventet på Bamsefar hele uka. Og siden Bamsefar selvfølgelig også må følge smittevernstiltak og slikt, så stilte han med munnbind. Og da gikk det egentlig relativt lenge før bamsen ble «avslørt» og etter hvert «avduket».
Men nå er det godt det er fredag. Det tar på for en Bamsefar å feire 50 år sånn omtrent på denne tida!
PS! På trass velges kategorien “mote og skjønnhet” når jeg skal kategorisere blogginnlegget….smaken er som baken…
Endelig ble det da morsdag her i huset også. Avleggeren hadde selvfølgelig med både blomster og sjokolade til mammaen sin da hun kom med toget i dag. Må ha fått god oppdragelse, denna der.
Så da er dagen komplett – ikke minst fordi studenten har valgt å ta noen dagers vinterferie på småbruket. Så nå trenes det karate i toppetasjen, hører jeg, mens mammaen sitter på rumpa og eter melkehjerter. God arbeidsfordeling!
Kjære innlandet fylkeskommune. For meg som er en helt vanlig dødelig innbygger i innlandet så ser det dessverre slik ut. Hvilken verden lever dere i? Mandatet deres er å ta avgjørelser på vegne av ALLE innbyggerne. Det er dere som prioriterer. Nå MÅ dere ha sovet i timen.
De som ser riktig nøye etter kan muligens skimte en fartsdump bak bilen…for å si det sånn, han bremsa ikke så veldig…
På denne fylkesveien finnes det ikke snev av gang-og sykkelsti. Det finnes ikke vegskulder å gå på. Trailere og annen trafikk til og fra Europa kjører i hopetall hver eneste dag. De kjører fort. Fartsgrensa varierer, men som vi alle vet, har du først begynt å kjøre i 80, så er det fort gjort å fortsette med det. I alle fall er det tilfellet her. Det gjelder både små og store biler, men spesielt de store som skal langt, så det blir en del i døgnet.
På denne fylkesveien går det unger til og fra skolebuss. De fleste av oss har ikke busslommen i innkjøringa så det er helt nødvendig. Dersom vi skal ut og til og fra skole, butikk, fritidsaktiviteter eller rett og slett gå oss en tur langs vei, så går vi på denne veien. Eller, det gjør vi jo ikke! Det er ikke en kjeft ved sine fulle fem som tør å bevege seg ut på asfalten her. I alle fall ikke frivillig. Vi er innestengt. Veien går som en Berlinmur gjennom bygda. Og det trengs ikke andre vakter langs den muren enn tungtransporten som dundrer forbi med jevne og ujevne mellomrom.
Jeg har sjøl hoppet. Det er noen år siden nå. Det var vel i overkant optimistisk å tro at jeg og avleggeren, da ca 8 år, kunne gå langs veien de 250 meterne i 50-sone (ironi) til skiløypa på andre siden. Traileren som kom imot var størst og jeg rakk kun å skrike til jentungen «Hopp!» før den passerte. Da snøspruten og vindkulene i dragsuget la seg fant vi oss selv i snøhaugen. Like hele takket være rask reaksjon, lydig unge og upåklagelig motorikk!
Dette er nå ca 14 år siden. Det har ikke skjedd en dritt etterpå! Vi har riktignok «fått» fartsdumper her i 50-sona. Så langt har de etter mine observasjoner kun ført til at trailerne og personbilene i beste fall brått bremser ned før hver hump, så gir de full gass fram til neste hump. Jeg hører det hver dag og i begge retninger. Og jeg hører det godt. Husveggen her går 4 meter fra asfaltkanten… Fartsdump nr 1 er ca 15 meter unna.
I går ettermiddag skulle jeg ut med bil. Idet jeg skal svinge utpå veien kommer siste skolebuss for ettermiddagen. Ca 20 sekunder etterpå, på vei nedover bakken, på fylkesveien, møter jeg traileren. Det vil si møter og møter! Den står bom fast. Antakelig på blanke dekk. Det hadde jo kommet ca en halv cm snø. Hvem f… kjører på så dårlige dekk i vinternorge? Og hvem f… er det som kan la dette skje uten å prioritere denne veistrekningen? Unnskyld språkbruken. Men «det rekker nå», som svensken ville sagt! Kaoset i bakken eskalerte utover kvelden og da jeg kom hjem 3 timer senere sto traileren der fortsatt, det hadde vært flere biler involvert og politiet var på saken.
Her bare delvis blokkert. Jeg kom forbi, men var glad jeg ikke møtte noen da jeg måtte ut i motgående kjørefelt.
Hendelsen er ikke unik. Et helt vanlig problem heromkring. Den 19.januar snødde det mer enn i går. Da havnet jeg mellom to trailere oppover bakken. Den første kom over både bakketopp en og to, i krabbefart, før den begynte å skli bakover….den andre lå sånn passe «kuk i ræv» på min bittelille personbil. Jeg valgte å svinge inn på busslommen midt i bakken og ringe politiet. Etter 3 forsøk med rygging, skliing og til dels to trailere i bredden i den uoversiktlige bakken, så kom de til slutt opp og forsvant mot Sverige. Klokka var midt på dagen, som Prøysen ville sagt, rett før skolebussen med 6 og 7-åringer skulle komme… Politimannen i andre enden lurte på om det ikke var brøytet… Nei! Det handler om prioritering. Igjen!
Hvem f….er dere da i Innlandet fylkeskommune som seriøst kan foreslå å utbedre gang og sykkelsti langs veien mellom Stange og Hamar? «Stange kan få ekspresssykkelveg i Ottestad ingen har bedt om», skriver Stangeavisa. Der det ALLEREDE er gang- og sykkelsti hele veien. Den skal være flere meter bred og ha midtstripe, leser jeg. Jeg har til gode å se at det er kø av syklende og gående langs den sykkelstien som allerede er der, jeg altså… Arrester meg gjerne om jeg tar feil, men så vidt jeg vet så har denne veien atskillig mindre tungtrafikk enn det som er tilfellet på fylkesveien uti her også! Så at dere i det hele tatt har mage til å foreslå noe slikt og med en kostnad på 10 millioner…fyttirakkeren!
Folkehelse har jeg hørt om. Det er visst viktigere for noen enn for andre av oss. Eventuelt så er vi uti her i så god form fra før at det ikke er så fali. Det er sikkert fordi vi i vår ungdom kunne sykle til den lokale badeplassen, langs veien, i stedet for å kjøre bil. Det gjorde ikke avleggeren her i huset for 10+ år siden, for å si det sånn. Ikke ungene som bor her nå heller, tipper jeg.
Jeg innrømmer gjerne at jeg er forbannet nå og at språkbruken kunne vært mer saklig! Men hadde jeg skrevet dette i går, rett etter hjemkomst og slalomkjøring mellom strandede trailere og vrengt autovern, hadde ordlyden vært betraktelig verre. Jeg har sovet på det nå. Det modererer selv ei forbanna småbrukerkjærring. Småbruker og samboer har gjennom mange år brevvekslet med ansvarlige vegmyndigheter. På en saklig måte. Det har så langt ikke ført til noe annet enn prat! Så pardon my french: nå får det pokker meg være nok!
Er det mulig? Stangeavisa uke 6.
Stangeavisa uke 6.
Hamar Arbeiderblad, 15.02.2021.
Innlegget er delt på blogg, sendt til lokale aviser, og til vegmyndighetene. I sin fulle og hele usaklige og forbanna utgave!
PS! Idet jeg kjørte inn i garasjen etter hjemkomst i går kveld kom en trailer med henger opp bakken og forbi. Den kjørte helt vanlig. Dette er altså ikke en kritikk av tungtransportsjåfører generelt. De som har skikkelige dekk og kjører som folk kommer opp denne bakken selv med snø på asfalten.
Jeg har mange sko. For mange vil noen påstå. Småbrukeren for eksempel. Noen av dem bruker jeg hver dag. Andre av dem har jeg ikke brukt på fryktelig lenge og jeg er nok usikker på om jeg kommer til å ta dem på igjen. Men jeg har dem.
De fleste jeg bruker nå om dagen er mer enn store nok. Det er ene og alene for å få plass til ullsåler, ullsokker og – luft! Luft til å vifte med tærne og holde varmen gjennom vinteren.
Luft i skoa er altså en bra ting. Eller en dårlig ting. Jeg lærer stadig og dette lærte jeg her om dagen. Blant annet. Jeg lærte også noe om kaldt og varmt og å sette ord på ting slik at andre forstår. Nyttig for meg som er mye sammen med folk som fortsatt bruker hue kreativt for å finne ord for det de opplever. Kommunikasjon, heter det på voksenmåten. Her er læringsøkta:
Jeg holdt på inne i garderoben på jobb. Jobben der brorparten av de tobeinte er under 6 år. Barnehagegarderoben, altså. Jeg var egentlig ferdig med det jeg drev med og på vei ut.
Inn kommer ei jente og ser på meg.
Hva skal du?, sier jeg. Skal du på do? Et betimelig spørsmål. De skal ofte det da de kommer inn slik i den alderen.
Nei, jeg har luft i skoa, svarte frøkna og så på meg.
Hva sa du?, sa jeg. Jeg skjønte ikke helt hva som var problemet, må jeg innrømme. Og når man ikke skjønner blir man jo rådvill.
Jeg har luft i skoa, gjentok hun.
Javel, sa jeg.
Jeg skjønte fortsatt ingenting, men satte meg ned foran jentungen og tok en titt på skoa. Jeg måtte jo finne ut hva disse luftgreiene var. Jeg fikk også en tydelig fornemmelse av at det ble forventet at jeg skulle finne ut av det der… du må vel begripe at jeg har luft i skoa, Heidi?!
Da var det bare å gå systematisk til verks og undersøke saken. For det første hadde vinterdressen sklidd opp slik at den ikke dekket skaftet på vinterskoa. Da ender det som regel med snø i skoa. Skikkelig ugunstig, det visste jo både jeg og jenta. Snø i skoa høres verre ut enn luft, ikke sant?
Men i dette tilfellet så kunne vi altså titte rett inn på bare legger i glipa mellom dress og vintersko. Og da jeg dro skoen av – ja da forsvant ullsokken også. Der satt altså jentungen med bare legger og barbeint. Glippe både med dress, ullbukse og stillongs, med andre ord.
Luft i skoa blir det jo av slikt. Det er det ingen tvil om og til og med jeg skjønte det da. Endelig. Iskald luft på leggen er ikke gunstig. I alle fall ikke når utetemperaturen er nede på tosifret blå.
Heldigvis så var det fort gjort å stappe stillongs og ullbukse godt ned i ullsokkene, beina langt ned i skoa og dra dressen godt utenpå. Og feste strikken under foten. Praktisk problemløsning! Mer lek sto nemlig på planen og da må egnet utstyr, og ikke minst egnet bekledning, være i orden.
Uten luft i skoa!
Må innrømme at jeg har et noe anstrengt forhold til denne typen skotøy. Men siden eieren har flyttet ut så passer crocs med malingsflekker, samt ullsokker, perfekt til “utpåtrappamedsøplasko”. Og da blir det luft i skoa, kan jeg love deg!
Friluftsheidi har et noe ambivalent forhold til både morsdag, valentines og i grunn fastelaven også. Hun er tilhenger av å spise kake, få blomster og bake boller når det passer seg. Ikke når det passer handelsstanden og, ifølge sosiale medier, brorparten av det norske folk.
Så da ble valget sol og frisk luft. Så lenge all baking og feiring var et ikketema, så kunne mor ta seg en trugetur i fotsporene til både elg, rådyr og rev. Ekornet hadde, selvfølgelig, gått på tvers av alle andre. Jeg heier på ekornet som etter spora å dømme går sin egen veg. Jeg for min del fulgte stort sett mine egne og de andre dyra sine spor i dag. Dagens innsats innebar kun en 40-50 meter nye spor gjennom et kratt. Tida for nye veier, på truger eller uten, kommer nok en annen dag.
Jeg har fått kaffe på senga i dag. Og småbrukeren lagde frokost. Han gjør stort sett det i helgene. Egg og bacon er liksom et av hans områder. Arvingen har selvfølgelig ringt og gratulert med morsdag, selv om hun var travelt opptatt med å feire valentines med kjæresten. Det er litt orden på hu der. Og jeg setter pris på alt sammen.
Her i huset blir valentinesdag forbigått med fullstendig radiostillhet. Når det gjelder fastelaven så gjorde vi derimot et krampaktig forsøk på å eventuelt gjenfinne noe gjærbakst i fryseren. Det var ikke helt overraskende et vel optimistisk prosjekt. Jeg fant derimot ei hel sjokoladeplate fra jul på spisskammerset, den er ikke hel lenger…
Min tur ut i sola førte i grunn kun til at jeg tenker enda mer på kake nå enn før jeg gikk ut. Selv om jeg har spist sjokolade. Det finnes ikke spor av hverken marsipan, kake eller den uslåelige kombinasjonen marsipankake her på bruket. Men jeg har is! Så da går vi for det til dessert! Det gjelder å løse kakebehovet med minst mulig innsats også. Is er genialt i så måte!
Ha en fortsatt god morsdag, valentines, fastelaven eller søndag, om du vil. Med akkurat passe innsats! Er du heldig finner du en sjokolade fra jula eller en halv isboks i fryseren!
Fra venstre: kjerringspor, revespor, rådyrspor, elgspor og til slutt kjerringa med staven(e).
