I dag, 10.oktober 2020 er verdensdagen for psykisk helse. Årets hovedsak er «Spør mer». Jeg tenker at det handler om å faktisk spørre om hvordan folk har det. Og det handler om å spørre fordi man bryr seg. Ikke av ren nyskjerrighet men av omtanke. Med hånda på hjertet: hvor ofte spør du folk om hvordan de har det? Og hva skjer dersom du får et annet svar enn det du forventet?
Hvis du spør meg hvordan jeg har det nå: hvor ærlig vil du at jeg skal være? Forventer du det jeg ofte pleier å svare: «joda det går greit» eller er du klar for at jeg er ærlig? Hvor mye ralisme er du klar for? Hva om jeg sier det som det faktisk noen ganger er: Akkurat i dag er det helt j… Alt er vondt, humøret er slett, psyken er svart og jeg vet ikke hvordan jeg skal orke en eneste dag til av det her! Faktisk vurderte jeg å ikke stå opp i det hele tatt i dag! Er du forberedt på dette svaret?
Og ikke minst: hvis jeg svarer det første «joda, det går greit», spør du meg igjen i morgen? Det kan faktisk hende jeg svarte det bare fordi jeg ikke orket å svare noe annet akkurat da. Og det kan hende du får et annet svar om du spør meg i morgen eller en annen dag. For mange, inkludert meg, er det en belastning å kjenne seg som et kasus som må tas hensyn til. Jeg hater det, faktisk. Men hvis du spør igjen i morgen: da kan det faktisk hende du kan bety noe virkelig viktig for meg! Eller for en annen du spør. De som bryr seg blir satt pris på. Det er det ingen tvil om.
Hva skal du bli når du blir stor? Noen som har fått det spørsmålet en eller annen gang i livet? Og svart noe som du kanskje kan le av nå i ettertid? Jeg også! Som mora mi til stadighet minner meg på: jeg har en eller annen gang sagt at jeg skulle ha dressjakkejobb innen jeg var 40… Mer om hva det egentlig betydde sier ikke historien noe om. Greit. Jeg har turbukse-, fjellsko-, lue- og barnålitrusajobb og passerer snart 50 påstås det. Så… nope!
Nå er det i hovedsak arvingen her i gården som funderer over spørsmålet «hva skal du bli når du blir stor?». Selv om opptil flere av oss andre også gjerne reflekterer over temaet «hva skal jeg drive med?» ganske mange ganger i løpet av ei uke.
I dag har jeg trent med ei bok på hodet. Du trenger ikke spørre om det har klikka, det er lenge siden det skjedde. Vi har jo hørt om disse mannekengene, modellene på populært, som øvde på god holdning på catwalken ved å øve seg med å gå med ei bok på hodet. De skulle nok ha tatt et kurs i vannbæring av husmødrene i Burkina Faso eller noe. Nok om de vakre unge damer. Jeg kommer aldri til å havne på en catwalk.
I dag hørte jeg at en av treningsmetodene i butler-utdanningen også var å gå med ei bok på hodet. Ha, se der du. De måtte sikkert gjøre mer enn å se pene ut når de hadde den boka oppå der også.
Etter å ha lurt litt på om det var på tide å skaffe seg butler, mye taler for, var det bare å sette i gang dagens treningsøkt. Midt i økta kom småbrukeren innom. «Rett deg opp nå» var meldinga derfra. Jeg svarte småirritert og som sant var «NEI, ikke aktuelt, jeg må støtte meg på veggen akkurat nå!». Andpusten og svett og relativ sjelven i låra, med andre ord. Holdning som en saccosekk.
Uansett. Flere ting ledet til å gi det et forsøk. Utfall med bok på hodet. God ide. Eller? Så da ser det altså slik ut på min vei til butler… Jeg har for lengst fattet at jeg må være min egen.
Og boka? Den heter «Veien til Agra». Klassiker fra “Lørdagsbarnetimen” på 80-tallet. Så temaet er jo veien til noe…Agra eller butler….Heldigvis tok jeg ikke i bruk den som heter «Tungtvannsabotasjen»…den var alt for tung…
Dessuten jobber jeg jo fortsatt med å bli stor. Blir innbakt pizza til middag, nemlig!
Det fins mange kriser. Personlige kriser kan utløses av ulike årsaker. Noen kommer brått på, andre sniker seg litt umerkelig innpå deg før de slår ut i full effekt og du går ned for telling eller eventuelt kjøper deg rød sportsbil. Det siste er visst 40-års krisa. Fæle greier, som jeg heldigvis er alt for gammal til.
I går hørte jeg podcast blant annet om en annen krise. Krisa som inntreffer når du finner ut at din sønn eller datter er et bedre menneske enn deg sjøl! Og da realiteten slår inn og det blir klart for deg at akkurat det, det har arvingen visst ei god stund allerede.
I flere år, ganske lenge egentlig, kan du innbille eller eventuelt overbevise barna dine om at du kan alt og skjønner alt. Du lærer dem at du ordner opp i alt og får til det meste. Du er rett og slett verdensmester. Ungenes helt eller heltinne.
Så kommer de i en viss alder. Antakelig en gang rett før tenåra eller der omkring. Da skjønner de mer og mer at de har blitt lurt. De begynner å himle med øya, trekke på skuldrene, protestere og rett og slett ignorere deg og alt det geniale du har å si.
Og du? Etter noen år med denne atferden oppdager du at ungene dine har blitt en bedre utgave av deg selv!
Avleggeren her i gården er et godt eksempel. Sammenliknet med mora si så er hun definitivt smartere, hun er penere, har lengre hår og hun er sprekere. Hun har lengre bein og har hatt det i snart ti år! Det aller verste er egentlig at hun er bedre til å snakke for seg også. Da hjelper det jo lite at mora kjører på med kvantitet i skravlinga.
Det er med andre ord bare å rulle inn årene. Midtlivskrisa er et faktum!
Den bedre versjonen, rett før hu fant det ut sjøl. Og rett før beina ble for lange…
I serien «Heidi skriver offentlig om noe hun ikke har peiling på» så har vi nå kommet til temaet pappaperm. Jeg skylder på media. Denne gangen er det Tv2. «God morgen Norge», som slik jeg ser det, har god tradisjon for å lage innslag der noen som er kjent for noe er hyret inn for å snakke om noe helt annet. Noe de sikkert har minst like god eller mangelfull greie på som meg.
I dag snakket de om pappaperm. Og da skal det være sagt, jeg så bare de siste 5 minuttene av innslaget. Alt det lure de sa og snakket om før det, er for meg totalt ukjent.
Det var altså Mr Farmen himself, Gaute Grøtta Grav, som i dag var hyret inn på skjermen for å snakke om pappapermisjon. Sammen med en annen fyr som jeg ikke engang vet hvem er. Begge hadde selvfølgelig egenerfaring med temaet, skulle bare mangle, og dermed var de eksperter.
Gaute, jeg tar meg friheten å bruke kun fornavnet av redsel for å havne helt på villstrå og bli opptatt av å kommentere navn og bokstaver om jeg skal skrive hele navnet, mente det var «bare å kjøre på», dra på tur og gjøre ting. Akkurat som før. Selv om han var i pappapermisjon og hadde ansvaret for et relativt smått menneske. Ifølge ham var det ingen grunn til å la være å delta på ting, eller endre på egne behov for aktivitet. I alle fall slik jeg hørte det. Det kjedeligste han visste var de som la ned alt «bare» fordi de fikk barn og hadde pappapermisjon.
Han andre som jeg ikke vet hva heter, la oss kalle ham Bjørn, var opptatt av byggeprosjekter. Han var noe stressa over at terrassegolvet han skulle fikse i løpet av pappapermisjonen fortsatt trengte nettopp det. Å fikses. Han hadde visst vært opptatt med andre ting og ikke rukket så mye snekring. Dattera, tror jeg.
Siden jeg kun har klart å trøkke ut ett barn og dermed ifølge veldig mange ikke har noen som helst peiling på det å ha og oppdra egne barn, så syns jeg i denne sammenhengen, og sammenliknet med slike som de på tv at det passer å ytre litt mening. I tillegg er jeg i bestemoralderen og det er så lenge siden noen som helst slags permisjon i anledning små barn har vært aktuelt, at jeg helt sikkert bare burde nikke og være enig med Gaute og Bjørn. Det verste er at da pappapermisjon var aktuelt her i heimen så fantes den nesten ikke, haha! Og jeg har jo av naturlige grunner aldri hatt pappapermisjon. Med andre ord, dette vet jeg minimalt om.
Stilstudie fra pappaperm i 2000!
Uansett og derimot, med 25 års erfaring og daglig omgang med unger og mammaene og pappaene deres, så tenker jeg at et visst inntrykk om hvordan det helt realistisk forholder seg, det har jeg.
Og da tenker jeg: når du skal ha barn og mamma- eller pappapermisjon: innstill deg på at livet forandres. Egentid i betydningen tid du disponerer helt etter egne behov og personlig forgodtbefinnende blir borte. Det vil alltid være noen som du må, skal og ikke minst vil ta hensyn til! Det er det som er grunnlaget for alt foreldreskap.
Er du ikke klar for å komme i annen rekke i 20-25 år: vent med unger! Tenker du fryktelig mye på hva du skal gjøre når du har «barnefri» (FOR et ord egentlig): vent med unger! Har du sett på alle som er på jordomseiling med småbarn eller på pappaen som bestiger fjelltopper med dattera og tenker at det skal du også gjøre: vent med unger! Akkurat der er nemlig Gaute og jeg enige: legg lista lavt! Begynn med en tur rundt kvartalet, sa han. Eventuelt rundt åkeren slik som her som det er mer grisgrent. Har du lyst til å sove i telt sammen med babyen, så gjør det. Men du trenger ikke å gjøre det midt i Jotunheimen hvis du ikke absolutt vil.
Ikke legg opp til enda en ting å ha dårlig samvittighet for fordi du ikke får til slik det ser ut på instabook og facechat. La terrassen være som den er og drit i å bygge garasje akkurat når du har pappapermisjon. Jobben din er ungen din og det dere kan gjøre sammen. Det er det du har permisjon for. Den du har permisjon sammen med, altså ungen din, vil bare være sammen med deg! Han eller hun trenger ikke annet fra deg enn at du har oppmerksomheten på dem, gir dem omsorg og at dere har det fint sammen. Det heter relasjonsbygging! Her opplevde jeg at både Bjørn og Gaute var på nett, det skal de ha!
Fra «andre siden» kan jeg melde at «egentid» og «barnefri» kommer tilbake. Det gjelder bare å holde seg i live lenge nok til at unga blir selvgående! Og et siste tips: bruk hue! Ditt eget altså! All verdens foreldrenett med forum for og imot barnemat i eller uten glass, bleier som vaskes eller kastes, designklær eller cubus… etter min mening er de laget for at mammapolitiet skal ha noe å drive med. Bruk ditt eget hode, eventuelt spør noen du kjenner og stoler på, for eksempel helsestasjonen. Eller Gaute Grøtta Grav (veldig fascinerende navn, altså!).
Ha realistiske ambisjoner. Og har du ikke pulk – bruk snøskuffe. Husk ved til bål. PS! Legg gjerne bilde ut på sosiale medier så mammapolitiet får litt å bryne seg på.
Eller – det gjør vel ikke akkurat det. MEN! Tross alt har de tre siste dagene vært betraktelig bedre enn de 14 før det. Og det skal jeg være rimelig fornøyd med! Hurra!
Å runde internettet kan føre til både det ene og det andre. Selv om jeg aller helst skulle brukt tida på noe annet så er jeg fortsatt avhengig av å la kroppen og hue flate ut på sofaen eller i godstolen rett som det er. Siden direkte-tv stort sett ikke har så mye fornuftig å by på de tidspunktene på dagen jeg må ha timeout, så blir nett-tv alternativet.
Så langt har jeg unngått plattformer som tar betalt. Vi får se hvor lenge det varer. Så da har jeg rundet «Norsk-ish», «Førstegangstjenesten» og «Parterapi» på statskanalen. NRK leverer for så vidt. Dermed havnet jeg på «113» her om dagen. Og fy så fascinerende. Jeg har skrevet om hverdagshelter før. Men disse! Jeg blir så imponert over folk som har denne jobben. Ambulansefolk som rykker ut til alt i alt slags vær og føre. Som aldri helt vet hva som møter dem og som til enhver tid må være forberedt på både det verste og det beste. Fy flate, så heldige vi er som har slike folk!
Jeg har flere ganger underveis i programmene tenkt at jeg er vanvittig heldig som aldri har vært nødt til å kjøre ambulanse… det er da jeg plutselig kommer på at det er jo faktisk jug! Det kan vel ikke kalles fortrenging, det fins jo i en eller annen skuff baki hukommelsen, men glømt det hadde jeg visst.
Jeg har kjørt slik gul bil, jeg. Riktignok og heldigvis var det det som ambulansefolka kaller et «transportoppdrag». Altså kun pasienttransport mellom sykehus og uten blålys. Og jeg var kun følge og fikk sitte foran, så jeg ble ikke bilsjuk engang. Pasienten som lå baki sammen med sykepleier husker det ikke.
Det jeg husker best var at vi så 3 elg på turen.
Takk for at dere finnes, dere fantastiske folk i helsevesenet. Og i dag spesielt takk til ambulansefolka!
Ukas lekse for noen av oss som for tida holder på med et visst personlig utviklings- og refleksjonsarbeid handler om å lage en aktivitetsplan. En plan for hva jeg skal gjøre i uka som kommer, hvor lang tid jeg tenker å bruke på det og når på døgnet jeg skal gjøre det. Pieceofcake tenkte jeg. Er det noen som kan å lage ukeplaner så må det være meg. 25 år har jeg jobbet med og vært underlagt ukeplaner. Stort sett planer som jeg sjøl har skrevet.
I mitt jobbliv har ukeplaner fått en relativt stor plass. Jeg lager vanligvis ukeplan for både meg selv, kollegaer, unger og foreldre som jeg har med å gjøre hver eneste uke. Den som leser den får om de er heldige vite både hva ungene deres får servert av mat i løpet av uka, om vi skal i turnhallen, hvem som jobber denne uka og når vi vil at de tar med matpakke og tursekk. Rett som det er fører vi på ukeplanen andre aktiviteter også, og det hender rett som det er at vi utfører aktivitetene etter planen. Det hender også selvfølgelig både titt og ofte at planen i beste fall anses som veiledende. Det handler om å gripe dagen. Er det sol, går vi ut. Om vi har planlagt inneaktiviteter denne dagen, kan den lett forskyves eller bortprioriteres. Eller tas med ut. Er det regn, kan det også hende vi går ut. Hvem vet. Som sagt: en plan er i beste fall veiledende! Eller til for å brytes. Noen av oss kaller det å gi rom til impulsivitet.
Jeg vil si de 25 åra har ført til en viss rutine og det burde da være greit å få til en realistisk og gjennomførbar plan for bare meg sjøl i ei eneste uke!
Nå er vi snart i uke 41. Slikt blir en opptatt av når en lever med ukeplanlegging i såpass mange år som meg. Akkurat nå vet jeg det kun fordi jeg får mail fra turnusansvarlig på jobben om hvem som skal jobbe når, hvor og hvordan. Navnet mitt står ikke på den planen. Jeg skal jobbe litt, jada. Men for tida er det stor fleksibilitet og helt opp til meg når disse timene skal gjennomføres. Og dermed er turnusansvarlig fritatt for å planlegge meg inn i turnus. Ellers er planlegging generelt en litt mindre aktuell problemstilling for undertegnede for tida.
Planene jeg legger for meg sjøl er ganske så mye mindre omfattende enn før og ofte enda mer fleksible. Eller veiledende, som vi jo har valgt å kalle dem. Og så har jo planene fortsatt en tendens til å endres etter hvert. Modifiseres etter hva som dukker opp. Dagsform, forventninger, behov og ren og skjær lyst. Jeg kjenner det er en utfordring å legge disse planene til et realistisk nivå. Jobb, trening, tur, husarbeid, småbruk…jeg går i planleggingsfella rett som det er.
Nå skal jeg da skrive det ned også. Ei hel uke der hver time skal tilegnes en aktivitet. Jeg har laget et utkast. Og hjernen har allerede ferska meg. Kraftig. Jeg har gått i planleggingsfella, det skjønner jeg sjøl. Trening, jobb, husarbeid, småbruk, tur… Hver dag er planlagt og aktiviteter og måltider er skrevet ned. Nesten til minste detalj. Selvfølgelig helt urealistisk. Jeg tipper jeg kommer så langt som midt utpå dagen i morgen før første justering må til. Med den kroppen og det hue jeg har vært utstyrt med de siste månedene så vil denne planen på ingen måte la seg gjennomføre. Hjernen skjønner jo det.
Det er vel antakelig litt av poenget med øvelsen «aktivitetsplanlegging» tipper jeg. Og en av grunnene til at vi har fått utdelt planleggingsskjema for to uker…bedre lykke uke 42, liksom. Klassisk refleksjonsoppgave det her. Jeg er spent på hvor veiledende planen blir og ikke minst på hvor impulsiv kroppen tillater meg å være.
Lytte til kroppen, sa du? Eller, det var visst jeg som sa det. I går. Jeg mener sjøl jeg kan bli ganske så mye bedre til det. Jeg har rett og slett en del å gå på.
Men i dag! Her er jenta som kan lytte til kroppen sin, skal jeg si deg. Det gjelder bare å legge seg på rett frekvens. Der har kroppen litt å gå på.
Tidlig i uka så jeg et glimt på sosiale medier at «kanelbullens dag» var under oppseiling. Altså halloooo! Og husets baker er stuck i hovedstaden med studier. What to do? Behovet for gjærbakst vokste seg større og større gjennom uka, oppskrift og fremgangsmåte ble oversendt fra bakehovedkvarteret i sentrale Oslo. Og jeg? Jeg lyttet til kroppen.
Så her ble det kanelknuter! Riktignok en dag «for tidlig» i følge kalenderen. Kanelbullens dag er visst ikke før i morgen. Ikke i dag som jeg trodde. Men siden tålmodigheten og hørselen er oppbrukt så ble det bakelørdag. Dessuten ble det nok til i morgen også. Nesten like gode som avleggeren sine, sa småbrukeren. Nailed it, med andre ord. Off, så leit. Her er jenta som kan lytte til kroppen gitt!
Hører du dårlig? Du må lytte til kroppen sier folk. Både fagfolk og helt vanlige folk som mener noe. Felles for dem alle er at de mener godt. Og de har rett. Rett i betydningen «hvis kroppen skriker nei, så kanskje planene for dagen må endres». Det kan i alle fall hende jeg bør gjøre ting på en annen måte enn jeg hadde tenkt. Det jeg hadde planlagt må deles opp i bolker og noe som skulle ta en time må fordeles over 4 timer. Eller kanskje utsettes til i morgen eller neste uke. Sånn er det.
Pedagogisk sett så strider dette grunnleggende imot min overbevisning. Det jeg gir oppmerksomhet blir det mer av. Gir jeg unger på jobb mye oppmerksomhet på uønsket atferd, ja da er det den atferden de bruker for å få oppmerksomhet neste gang også. Gir jeg oppmerksomhet og ros for det jeg syns er bra, så ønsker de å gjøre mer av det. Positiv forsterkning. Nå har jeg stiftet bekjentskap med noen fagfolk som utfordrer «lyttet til kroppen»-oppfatningen. De setter i gang refleksjoner om oppmerksomhet og ignorering. Balanse sier de. Veldig enkelt, men helsikes vanskelig.
Jeg har nok en del å gå på i forhold til akkurat det der å lytte til kroppen. Har et ganske manisk forhold til å følge den planen jeg har lagt for meg selv. Og da passer det som regel dårlig å lytte for mye til en kropp som skriker NEI!
Noen ganger er jeg helt elendig til å høre etter. En ting er at konsentrasjonen slik generelt er relativt lav innimellom. Det kan gi selektiv hørsel. Rett som det er bedriver jeg ren skjær ignorering også. Det viser seg ikke å være så lurt. Det straffer seg ofte med at kroppen skriker enda høyere. Og måten den sier i fra på: smerter og verk!
I ettermiddag har jeg gått rundt med armen klistra inntil sida, Ibux gel over halve kroppen og et pledd over skulder og overarm. Det gjelder å ikke bevege den delen av kroppen. Det er for smertefullt. Sånn var den i går også. Og i forgårs. Og planene for dagen i dag? Joda, de ble gjennomført de. Trassen vant igjen. Har visst noen slags planer i morgen også. Håper det eventuelt skjer noe drastisk med hørselen i løpet av natta…
Hjalp ikke med lille-my-sveis – hørte ikke etter allikevel – hadde tross alt en plan å gjennomføre.
Når du finner noe helt uventet på den vanlige matbutikken din. Noe som er så usannsynlig styggpent og til dels harry at du for det første ikke helt tror på det du ser og for det andre tenker at sånn skal jeg i alle fall IKKE ha. Og så ender jeg med å kjøpe det. Den følelsen. Jeg fikk den i dag.
Jeg trampet da inn på min lokale Kiwi-butikk. Pantet den vanlige posen med tomgods og vasket henda (off kårs!). Svingte meg inn, knabbet ei handlevogn og rotet rundt i lomma etter den, som vanlig, alt for lange handlelappen.
BÆM! Rett imot meg lyste en reol med blomster i de mest grelle og usannsynlige farger. Lilla, turkis, rosa, blå… og alle sjatteringer av nevnte. Måtte faktisk gå helt innpå for å forsikre meg om at de ikke var av plast (er ikke helt sikker enda, faktisk!). Kule farger, enig i det, men såpass usannsynlige at jeg ble litt mer enn gjennomsnittlig i tvil.
Holdt på å stikke av til tomatene og avocadoen i grønnsakshylla, med en liten svipp innom dopapiret, men så tok nyskjerrigheten overhånd. Sneik en ekstremt blå en oppi handlevogna og håpte det ikke skulle dukke opp noen jeg kjente. Nyskjerrigheten og fascinasjonen vant. Og det faktum at orkide er den eneste blomstrende planten jeg får til å overleve. Antakelig fordi den ser dau ut det meste av tida uansett. Men den blomstrer da som regel igjen og igjen, selv om intervallene er litt ustabile.
Så da fikk jeg vesenet med meg hjem. Og i hele efta har jeg lurt på to ting: Hvilken effekt hadde denne hatt på, la oss si, for eksempel Blomster-Finn? Og vil den blomstre blått neste gang den bestemmer seg for å produsere noe annet enn lange tentakler av noen røtter, tro? Siden google er min venn, så ble det jo til at jeg sjekket spørsmål to i alle fall… nope! Neste gang blir den hvit, står det. Det tror jeg er like greit!
Så får jeg heller nyte blåfargen litt skrekkslagen noen uker nå. Den følelsen…
