Ukas lekse for noen av oss som for tida holder på med et visst personlig utviklings- og refleksjonsarbeid handler om å lage en aktivitetsplan. En plan for hva jeg skal gjøre i uka som kommer, hvor lang tid jeg tenker å bruke på det og når på døgnet jeg skal gjøre det. Pieceofcake tenkte jeg. Er det noen som kan å lage ukeplaner så må det være meg. 25 år har jeg jobbet med og vært underlagt ukeplaner. Stort sett planer som jeg sjøl har skrevet.

I mitt jobbliv har ukeplaner fått en relativt stor plass. Jeg lager vanligvis ukeplan for både meg selv, kollegaer, unger og foreldre som jeg har med å gjøre hver eneste uke. Den som leser den får om de er heldige vite både hva ungene deres får servert av mat i løpet av uka, om vi skal i turnhallen, hvem som jobber denne uka og når vi vil at de tar med matpakke og tursekk. Rett som det er fører vi på ukeplanen andre aktiviteter også, og det hender rett som det er at vi utfører aktivitetene etter planen. Det hender også selvfølgelig både titt og ofte at planen i beste fall anses som veiledende. Det handler om å gripe dagen. Er det sol, går vi ut. Om vi har planlagt inneaktiviteter denne dagen, kan den lett forskyves eller bortprioriteres. Eller tas med ut. Er det regn, kan det også hende vi går ut. Hvem vet. Som sagt: en plan er i beste fall veiledende! Eller til for å brytes. Noen av oss kaller det å gi rom til impulsivitet. 

Jeg vil si de 25 åra har ført til en viss rutine og det burde da være greit å få til en realistisk og gjennomførbar plan for bare meg sjøl i ei eneste uke!

Nå er vi snart i uke 41. Slikt blir en opptatt av når en lever med ukeplanlegging i såpass mange år som meg. Akkurat nå vet jeg det kun fordi jeg får mail fra turnusansvarlig på jobben om hvem som skal jobbe når, hvor og hvordan. Navnet mitt står ikke på den planen. Jeg skal jobbe litt, jada. Men for tida er det stor fleksibilitet og helt opp til meg når disse timene skal gjennomføres. Og dermed er turnusansvarlig fritatt for å planlegge meg inn i turnus. Ellers er planlegging generelt en litt mindre aktuell problemstilling for undertegnede for tida.  

Planene jeg legger for meg sjøl er ganske så mye mindre omfattende enn før og ofte enda mer fleksible. Eller veiledende, som vi jo har valgt å kalle dem. Og så har jo planene fortsatt en tendens til å endres etter hvert. Modifiseres etter hva som dukker opp. Dagsform, forventninger, behov og ren og skjær lyst. Jeg kjenner det er en utfordring å legge disse planene til et realistisk nivå. Jobb, trening, tur, husarbeid, småbruk…jeg går i planleggingsfella rett som det er. 

Nå skal jeg da skrive det ned også. Ei hel uke der hver time skal tilegnes en aktivitet. Jeg har laget et utkast. Og hjernen har allerede ferska meg. Kraftig. Jeg har gått i planleggingsfella, det skjønner jeg sjøl. Trening, jobb, husarbeid, småbruk, tur… Hver dag er planlagt og aktiviteter og måltider er skrevet ned. Nesten til minste detalj. Selvfølgelig helt urealistisk. Jeg tipper jeg kommer så langt som midt utpå dagen i morgen før første justering må til. Med den kroppen og det hue jeg har vært utstyrt med de siste månedene så vil denne planen på ingen måte la seg gjennomføre. Hjernen skjønner jo det. 

Det er vel antakelig litt av poenget med øvelsen «aktivitetsplanlegging» tipper jeg. Og en av grunnene til at vi har fått utdelt planleggingsskjema for to uker…bedre lykke uke 42, liksom. Klassisk refleksjonsoppgave det her. Jeg er spent på hvor veiledende planen blir og ikke minst på hvor impulsiv kroppen tillater meg å være.