Det fins mange kriser. Personlige kriser kan utløses av ulike årsaker. Noen kommer brått på, andre sniker seg litt umerkelig innpå deg før de slår ut i full effekt og du går ned for telling eller eventuelt kjøper deg rød sportsbil. Det siste er visst 40-års krisa. Fæle greier, som jeg heldigvis er alt for gammal til. 

I går hørte jeg podcast blant annet om en annen krise. Krisa som inntreffer når du finner ut at din sønn eller datter er et bedre menneske enn deg sjøl! Og da realiteten slår inn og det blir klart for deg at akkurat det, det har arvingen visst ei god stund allerede.

I flere år, ganske lenge egentlig, kan du innbille eller eventuelt overbevise barna dine om at du kan alt og skjønner alt. Du lærer dem at du ordner opp i alt og får til det meste. Du er rett og slett verdensmester. Ungenes helt eller heltinne. 

Så kommer de i en viss alder. Antakelig en gang rett før tenåra eller der omkring. Da skjønner de mer og mer at de har blitt lurt. De begynner å himle med øya, trekke på skuldrene, protestere og rett og slett ignorere deg og alt det geniale du har å si.

Og du? Etter noen år med denne atferden oppdager du at ungene dine har blitt en bedre utgave av deg selv!

Avleggeren her i gården er et godt eksempel. Sammenliknet med mora si så er hun definitivt smartere, hun er penere, har lengre hår og hun er sprekere. Hun har lengre bein og har hatt det i snart ti år! Det aller verste er egentlig at hun er bedre til å snakke for seg også. Da hjelper det jo lite at mora kjører på med kvantitet i skravlinga. 

Det er med andre ord bare å rulle inn årene. Midtlivskrisa er et faktum!