La deg ikke lure av det du leser på internett. Ikke av nettaviser og i alle fall ikke på sosiale medier der vi vanlig dødelige velter ut av oss hva enn vi vil helt etter eget forgodtbefinnende. La deg ikke lure. Ikke av meg engang.

To sider av samme sak, eller samme hverdagsliv: Noen gange ligger jeg i hengekøye…

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Hvilken virkelighet er sann? I går leste jeg et innlegg på blogg der akkurat dette var tema. Vedkommende hadde lest egne relativt ferske blogginnlegg og inntrykket av at den siste tida hadde vært en lykkelig tid var tydelig. Bloggeren visste derimot bedre. Hun visste jo altfor godt at de lykkelige øyeblikkene som ble formidlet på blogg var glimt fra et hverdagsliv som inneholdt både lykke og sorg. For å si det kort.

Innlegget som inspirerte ligger her:

Pust inn, pust ut

Tenker du at glimtene du leser på blogg, facebook og i nettaviser for den saks skyld er den hele og fulle sannheten? Er du den som tenker at det vi deler er fasiten?

Vi som skriver og deler vet så alt for godt at hverdagen inneholder hele pakka. Både gode stunder, mye gruff, håpløse tanker, sorg, sinne, glede, harmoni og alt på en gang i ei salig røre. Ei røre som skal leves med og innimellom overleves. Og vi skriver. Noen av oss for å ventilere. Eller for å prøve å overbevise oss selv om at det fins lykke. Det fins positivitet og det fins håp.

Som pedagog har mantraet i årevis vært «gi fokus og oppmerksomhet til det du vil ha mer av». I praksis så vil det si at jeg kommenterer og skryter av et barn som for eksempel hjelper et annet barn. Aller helst så andre hører det og sånn at barnet får med seg at andre hører det! Det er jo atferd vi vil se mer av, ikke sant?

Så når jeg skriver at jeg var i skogen og var både friluftsheidi på ekte og frisk og sprek, så var det kun et glimt av dagen. Det er myyyye morsommere å dele glimt av slikt noe enn å dele alle timene som tilbringes på sofaen og i stolen fordi formen ikke tillater noe annet. Og så kan det jo hende jeg lurer meg selv til å tro at det er fasiten på hvem jeg er, ikke sant? Og når det ventileres og sytes, ja da kan det godt hende at det ikke oppleves så ille akkurat da. Det kan godt hende dagen er relativt god, men at det var akkurat da det både passet og fantes overskudd til å skrive om det som var traurig. Glimtene som deles er ikke jug. I alle fall ikke for min del. Hva andre juger om på nett har ikke jeg hverken evne eller interesse av å avdekke. Men selv om det ikke er snakk om jug så er det kun deler av sannheten. Også for min del. Noen ganger hoveddelen, andre ganger bare nemlig; et glimt.

Så ja, blogg og andre sosiale medier er et vindu der du kan dele, ventilere og der leseren kan få et glimt av hverdagen din. Men, i alle fall for min del, det er et glimt! Og det er det jeg velger å dele! Både rått og røti, for å si det sånn. For mye i følge noen, for lite syns andre. Med de konsekvenser det gir for meg. Og på et eller annet vis filtrert gjennom ei sil som for min del kan være både ustabil og inkonsekvent. Hverdagen består av både sofa, uteliv, bål, sykehusbesøk, fest, mat, kanyler, medisiner, jobb og snømåking. Og hverdagsbloggen består av alt sammen. Ujamnt fordelt stort sett etter innfallsmetoden.

Jeg leser en del sjøl. Både blogg, andre sosiale medier og nettaviser. Og jeg går på limpinnen og lar meg lure. Garantert. Selv om jeg vet. Denne uka har jeg ikke skrevet blogg i det hele tatt. Av ulike både bevisste og ubevisste årsaker. Hva tenkte leseren da?

Jeg mistenker at ingen tenkte over det i det hele tatt. Hverken kjente i «detvirkeligelivet» eller mer eller mindre faste blogglesere. Det er jo ikke sånn at en selvopptatt blogger som meg selv nødvendigvis er noe som helst midtpunkt eller ligger høyt i bevisstheten i noen andres hverdag. Jeg håper egentlig ikke det. Og om en «nestenikkelest» blogger som meg glimrer med sitt fravær på bloggen noen dager er ikke akkurat det noen big deal. Og betyr fraværet at jeg er i spesielt dårlig forfatning for tida? Eller betyr det at jeg er i slaget og har det så travelt med et aktivt liv at jeg ikke har tid til å blogge? Tja, her er det uante muligheter for å la seg lure.  Konkludere eller ikke bry seg i det hele tatt. Mulig jeg har lurt meg sjøl også!?

Jeg har blogget både i gode og skikkelig dårlige stunder. Jeg har blogget fra sykehussenga med kanyler i armen og medisiner flommende inn i skrotten. Ofte da i såpass dårlig form at det var de fem minuttene jeg skrev som var dagens eneste aktivitet. Jeg orket ikke engang lese eller ha øynene åpne utover de minuttene for den saks skyld.  Jeg har også blogget under ei furu med hengekøya bak hodet og utsikt over et vann. At jeg blogger behøver med andre ord hverken å bety at ting er bra eller at de er dårlig. Det er i alle fall feil å tenke at «hun blogger» dermed vet jeg hvordan hun har det og hvordan det går.  Vi bloggere er som andre folk: vi deler det vi vil der og da. Og noen ganger angrer vi. Andre ganger ikke. I beste fall er blogginnlegget et lite bilde av hvordan ting er akkurat der og da, andre ganger slik vi skulle ønske det var eller hvordan ting opplevdes i går eller forrige uke.

I nettavisene kan vi skylde på journalistenes tabloide og STORE bokstaver når vi blir lurt. Vi bloggere og andre som ferdes på sosiale medier er våre egne journalister og korrekturlesere. Hvorvidt vi bruker huet, stikker fingeren i jorda og både leser og skriver med et nyansert filter er opp til oss selv. «Å være eller ikke være», sa’n… å lure eller bli lurt, er kanskje passende omskrivning!?!