Du som har så mye helseplager og er sykmeldt. Kan du være så mye på tur du da? 

Jada, jeg kan og jeg vil. Derfor prioriterer jeg det når det fins så mye som en ørliten gnist av noe som kan likne energi eller vilje. Ikke hver dag. Kroppen vil ikke det. Plutselig så vil den helst slippe å gå opp trappa til 2.etg. også, så det begrenser seg med tur. Dessuten har kortreist tur blitt en spesialitet. Ekstremvarianten av kortreist som regel. Som nevnt tidligere så bør bilen helst være innen 50 meter fra leir. Eller i alle fall ikke mer enn en kilometer. Betalinga jeg får er et hode og en kropp som kjenner glimt av behag og dermed en psyke som takler det som ikke er så bra på en noe mer konstruktiv måte enn uten tur. Tror jeg. At det ligger i prisen å kjenne det både her og der i dagevis etterpå får bare gå så lenge hodet har fått en liten luftetur. Sånn er det i dag. Hodet er tilfreds, kroppen verker og ganglaget er alt annet enn sprettent…

Sover du i det hele tatt inne, har jeg fått spørsmål om. Det kommer av at euforien over utenetter, fine solnedganger og -oppganger og opplevelser i naturen døgnet rundt har fryktelig lett for å havne på sosiale medier. Kan melde at de fleste netter tilbringes innendørs, i ei helt vanlig seng på et helt vanlig soverom. Men jeg tar ikke så mange bilder der som ute.

Du er vel ute og på tur hele tida du, har jeg også fått høre. Jeg er nok en del ute ja. Men jaggumeg har sofaen fått kjenne tyngden av kjærringa de siste månedene også. Men igjen, jeg tar ikke så mange bilder i sofaen heller. 

Jeg tar bilder når jeg syns jeg har det bra. Som regel er jeg oftest på tur alene, så deling av bilder på nett er en liten «hei, nå opplever jeg noe fint som jeg gjerne vil dele med deg!» Det vil ofte si ute i frisk luft. Når kroppen er pjusk og dørstokkmila lang og høy kan det hende jeg henter fram et gammelt turbilde og deler det. Det kjennes unektelig mye bedre enn å dele sofabilder. I mitt hode vil jeg heller fokusere på gode opplevelser, selv om de er små, enn på det som ikke fungerer. Jeg er livredd for at både jeg sjøl og min omgangskrets aldri kommer til å se på meg på samme måte som før hvis jeg lar være. Så da sørger jeg for at jeg kan kikke på mine egne bilder og opprettholde illusjonen. 

Hans Børli sa det slik:

Livet

Av og til er jeg nødt om
å ta livet mitt med på
en aldri så liten luftetur.

Sånn er det!

Husker dere han her?

Bamse – verdens sterkeste bjørn. Han var favoritten min i barndommen. Eller i alle fall tegnefilmene om ham. Og bladene. Bamse ordnet alltid opp, sterk som en bjørn(!), moralsk og politisk korrekt som han var. Jeg tror ærlig talt jeg var mest opptatt av at han var sterk. Ikke at han var så moralsk. Det var vi jo vant til at barne-tv var på 70-tallet. Og jeg har lest meg til det på internettet. Han trengte bare en liten porsjon dunderhonning fra bestemor så taklet han både den ene og den andre utfordringen. 

Når man har prøvd å være verdens sterkeste for lenge, men slett ikke liker honning, kan det fort ende med totalkræsj. Ikke bra. Må nok lære meg å like dunderhonning så kanskje jeg kommer ut av denne omveien?

https://miniblogg.no/heidisspace/78448/da-livet-tok-en-omvei.html?fbclid=IwAR0Zo-3pAvlwaZOLxE9Xw_5BMLdmyq9b-zEAHMdUt3s09QmrQAnNVP3KBPc

Mitt liv.

I presentasjonen av denne bloggen skrev jeg at det skulle handle om livet. Mitt liv slik det var og slik det ble. Det ligger litt langt inne å skrive om helheten, kjenner jeg. Sannheten er at livet slik det er akkurat nå ikke alltid er så lett å ta med humor. Jeg er rett og slett ganske lei. Både lei og lei meg.

I dag skulle jeg stått klar i barnehagen og tatt imot en gjeng inspirerende, glade og lekesultne unger etter, for de fleste av dem, flere uker uten barnehage og lek med venner. Det ble ikke sånn. Jeg måtte kaste inn håndkleet allerede i februar, så kom coronaen. Det hjalp ikke og her sitter jeg.

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Det kjennes både feil og rart å sitte og blogge midt på en blank mandag. Spesielt om noe både personlig og på grensa til selvmedlidende. La det ikke bli en vane. Men ei som kjenner meg godt foreslo det her som en form for terapi, tror jeg. Så får da prøve. Jeg har riktignok vært en tur i skogen i dag, fra i går faktisk og i hele natt, men vanlig «utebarnehageliv» er det så langt i fra her om dagen. Mye er uaktuelt. Noe kanskje for alltid. Det finnes visst en egen følelse for dette. Sorgen for det som var og det som aldri ble og sorgen over noe som kunne ha vært. Den er der. Den er min, hvor stor eller liten den er.

I februar sa kroppen stopp. Etter snart et tiår med økende og tilbakevendende trøbbel med kroppen, bein og armer og nakke og hue og mage, you name it, så var det stopp. Bråstopp! Alle tidligere forsøk på bot og bedring, både ved hjelp av helsevesen, kurs livsstilsendringer og egeninnsats kjentes forgjeves. Årevis med åndenød hver søndag ettermiddag fordi kroppen slett ikke var klar for ny uke. Med skrekkslagne forsøk på egenmotivasjon: «det er snart fredag», det blir sikkert bra! «Jeg får prøve» og så får jeg heller dra hjem om det ikke går». Jeg klarer litt til. Det er ikke sååå vondt i dag. Du får hvile snart.

Særlig! Det passer aldri å bli sjuk. Og det er alltid en grunn for å henge i stroppen bare litt til. Det er alltid en eller annen som sliter med noe mer akutt. Til slutt venner man seg til smerte og utmattelse og hverdagen blir et maraton som ikke har en ende. Helgene blir for korte til restitusjon, uansett hva du bruker eller lar være å bruke dem til.

Så gjør man så godt man kan og beveger seg etter hvert på en tynnere og tynnere knivsegg. I februar var det slutt. Fastlegen møtte et sjelvende, haltende, pjuskete og på gråten kvinnfolk som rett og slett fikk beskjed om å gå hjem og sove. Hvis jeg ville ut så fikk jeg beskjed om å gå meg en tur rundt huset. Og så legge meg på sofaen igjen. 

Ja. Hurra! Givende. Det er altså denne kroppen jeg har fått. Det synes ikke utapå at jeg ikke er helt hundre. Jeg ser i alle fall ikke påfallende annerledes ut enn jeg hadde gjort uten diagnosen, så vidt jeg vet. Det påstås at jeg ikke ser sjuk ut. Nei takk og pris for det! Det holder lenge å kjennes ut som en har fått juling med stokker. Tror ikke jeg hadde taklet å se slik ut også. Og så er det jo slik: når jeg er på mitt verste er det ingen som ser meg! Det enkleste som fins er å pynte litt på det som syns når en skal ut blant folk. Saccosekkvarianten er forbeholdt husstandsmedlemmene.

Jeg kommer ikke til å krepere av diagnosen. Jeg er tross alt heldig. Jeg kommer til å ha den til jeg dør av noe annet. Spørsmålet er hvor mye den kommer til å påvirke hverdagen. Det finner jeg nok ut etter hvert. Og etter hvert skal denne kampen tas den. Må bare komme opp av denne dalbunnen først. «Det er først når en er på bånn en kan begynne å grave seg ned».

Jeg gjentar: jeg er heldig. Det er fryktelig mange som opplever verre ting og jeg er helt sikker på at de fleste av dem har måttet gått mange runder med seg selv for å takle sitt liv. De har en kjempejobb hver dag. Jeg heier på dem. Noen av dem skriver også blogg. Mange av dem er ungjenter (ja, i forhold til meg er de det) som mammapaahjul.blogg.no osv. Ære være!

Nå sitter jeg her i sofaen og tenker på livet slik det var. Aktiv jobb, fritidsinteressen var tur, reiser, småbruk og sosiale sammenkomster. Nå er det bittelitt tur. Bare ørlite granne lenger enn rundt huset. Livet står ikke helt til forventningene for tida, med andre ord. Håpet er at skroget skal bli så bra at det går an å gjenoppta litt av det. Hvis noen vet hvor de selger tålmodighet, i pakke eller løsvekt, så si i fra. Dette tar tid og det er uvisst hvor det ender. Men veien blir til hvis du går, som Nils og Ronny sa. Og selv om veien ikke var den jeg hadde planlagt, så må jeg bare gå den. Jeg har ikke noe valg! 

Vi kan lengte etter mye, vi mennesker. Virustidene vi står midt i gjør at mange lengter etter hverdag. Vi lengter etter fellesskapet på jobb, skolehverdag, hytta og treningskompisene. Mange lengter sikkert etter å sende ungene i barnehagen. Noen lengter etter shopping og ferietur, andre bare etter en fridag.

Vi kan lengte etter hverandre. Vi kan lengte etter penger eller andre goder. Vi lenger etter helg eller feire. Vi kan lengte etter opplevelser eller steder. Mange i verden lengter etter frihet og trygghet. Noen jeg kjenner lengter veldig etter vår nå. Det er allerede lysere og lengre dager, så det er stor sannsynlighet for at den som venter lenge nok, får akkurat det. Vår.

Jeg vil skrive litt om å lengte etter noe annet. Min lengsel er personlig. Min lengsel er virusuavhengig. Min lengsel er et luksusfenomen fordi omtrent alle behov ellers er dekket til enhver tid. Min lengsel handler om dette:

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Om å lengte etter fjelltopper, elver, åpne myrer, vidder, skogsområder, bakker og gressletter. Om å lengte etter soveposer, ski, bål og granbar. Om å lengte etter lange sykkelturer. Om å lengte ut. Om å lengte etter stillhet og utsikt. Om å lengte ut på tur. Ut i frisk luft over lengre tid. Om å lengte etter å bruke kroppen slik at den blir godsliten. Godsliten på en måte der kroppen er helt sluttkjørt, men man fortsatt ler. Det er gjerne ganske lett å le da. 

På kort sikt lengter jeg etter å gå. I dag har jeg vært en tur i postkassa, 50 meter, og i søppelskuret. Juhuuu! Forhåpentligvis kan radiusen utvides litt i løpet av påsken. Kneskader handler visst en del om tålmodighet. Og imens jeg trener kne og venter på restitusjon er det visst bare å lengte. 

Jeg bruker ganske mye tid på å lengte for tida. Jeg har i grunn brukt ganske mye tid på å lengte det siste året også. Jeg har i alle fall brukt betraktelig mer tid på å tenke på tur, lese om tur og ønske meg på tur enn å være på tur. I tillegg har jeg brukt mye energi på å velge og velge bort aktiviteter. Å ta det rolig hele uka for da kanskje jeg orker å dra bort på fredag, er et reelt dilemma. Prioritere slik at jeg orker det daglige, rett og slett.  All denne lengselen etter ting og aktiviteter jeg tidligere har brukt mye tid på kommer av en helsesituasjon som er endret. Ikke noe jeg dauer av. Mer noe jeg dauer med. Kroppen vil helst slippe å utfordres. Enkelte ganger er det en utfordring å både holde fast i og bevege tannbørsten samtidig. Det går fint å skifte gir i bilen de fleste dager, andre dager er det nesten for smertefullt. Armer og bein som ikke vil gir utholdenhet som en fjert. Mangelfull styring på minst ett bein, gir dårlig balanse og egner seg bare sånn passe i ulendt terreng. For ikke å snakke om skitur! Fjelltur når tidslimiten er ca 30 min er rett og slett ikke helt oppnåelig. Ei god natts søvn uten at det gjør vondt både å ligge rolig og snu seg er etterlengtet. For ikke å snakke om det å våkne uthvilt. Himmel! Smerte er gøy. Det er masse på lager. Utvilsomt. Diagnosen sier at det muligens kan bli bedre. Ikke sikkert. Men kanskje.

Håpet er at det løsner i løpet av 2020, kanskje. 

Alt det jeg lengter etter er mulig å oppnå og få oppleve. Bare gjøre det. Det skal jeg. Når kroppen bestemmer seg for å bli en lagspiller igjen. Og det må den bare! Jeg har en mistanke om at jeg kommer til å leve til jeg blir nittiogno`, så det blir rett og slett litt for lenge å sitte på rævva, syns jeg. Mens jeg venter på at det skal løsne så trenes det. Mye inne. Et minimum av aktivitet og til og med en og annen svipptur offroad. Jeg går en del på trynet, og pusten får kjørt seg. Blåmerker etter ufrivillige treff med omgivelser av det mer kompakte slaget dukker stadig opp. Jeg ligger litt på sofaen også. Og trøstespiser og ser mer på tv enn jeg har gjort før. Men jeg har trua.

Jeg gleder meg til å bestige fjelltopper, bade i elver, krysse åpne myrer og vidder, virre rundt i skogsområder med kart og kompass, gå opp og ned bakker og raste på idylliske gressletter. Jeg gleder meg til å legge meg i soveposen, gå på ski, tenne bål og hente granbar til senga under åpen himmel. Jeg gleder meg til å sykle langt. Jeg gleder meg til å være ute og nyte stillheten og utsikten. Og jeg gleder meg til å le hysterisk av alt og ingenting fordi jeg er så sliten etter mange timers aktivitet at jeg rett og slett ikke kan la være. Inntil det skjer så deltar jeg i høyeste grad i den kollektive lengte-dugnaden vi alle er en del av disse dager.

Jeg gleder meg til at vi alle kommer ut et sted på andre siden. Det blir rett og slett smashing!

Er ganske sikker på jeg hadde havna i den kategorien ved en sortering nå ja. Ikke i «kan repareres» eller «klar til bruk» men altså i «må kastes»-haugen. Rimelig frynsete med andre ord. Eller «er du røtin» som en meget god og hyggelig kollega lurte på før i dag. «Røtin» er østlandskbygdenorsk for råtten, bare så det er oppklart. 

Det hjalp ikke så veldig mye med denne utsikten da jeg sto og venta hos legen i dag:

Og tanken slo meg at jeg måtte være skikkelig sjuk som fikk lov å møte opp der i det hele tatt. Ufattelig dårlig timing. Og grein meg ikke til det sjøl altså. Ble innkalt etter mail. Eller som legen sa: det er vanskelig å sjekke knær på telefon. Ser den. Døra var låst og leger og sekretærer hentet folk i biler, ikledde oss munnbind og dynket oss i sprit før de aller nådigst låste oss en og en av gangen gjennom 2 dører og inn til legemennesket. Etter å ha forsikret seg om at det ikke var snørr i sikte.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Nå veksler jeg da mellom å være skikkelig sur for at jeg ikke klarer å gå, og dermed ikke kommer meg nevneverdig ut i frisk luft, og litt fornøyd med at det tross alt er en typisk idrettsskade dette her….til tross for at jeg meg bekjent ikke har drevet med noe idrett siden…juni 2019. Og da var det selvfølgelig MYE viktigere å vinne banketten etterpå! Den vant Thea, men hun var da i alle fall på laget mitt!

Og så fikk jeg i alle fall brukt skibuksa en gang denne sesongen. Ikke i kombinasjon med ski, mer fordi glidelåsen kunne åpnes helt til hofta og dermed blottlegge et passe tjukt kne og et enda tjukkere et!

God onsdag!

NB! Sytevarsel!

Nettet har de siste par ukene flommet over av artikler, blogginnlegg og leserinnlegg (heter det det nå til dags?) om hvor slitsomt det er å være hjemme og ikke få lov til å sende unga og seg sjøl til egnede institusjoner på dagtid, ikke få lov til å reise på treningsstudio, hytta, jobb, trikk, buss, fotballbanen, you name it, på fritida. De første ordene om dette kom på mandag 16.mars – da hadde skole og barnehage vært stengt i 1 ½ dag. Og vi hadde hatt noe så stusslig som helg imellom den ene og den halve dagen. Vi må elske hverdagslivet vårt!

INGEN har delt noe om hvor godt det er å «varva ner» som svenskene ville ha sagt. Hvor godt det er å ikke skulle rekke noe, legge opp dagen etter ungenes behov, kunne sitte i nettmøte med pysjbukse på, slippe å stå i kø og rett og slett ta familielivet tilbake. Ingen! 

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

For min egen del hadde jeg tjuvstarta. Den 20.februar var min siste dag på jobb så langt. Kroppen har krangla i snart 10 år og nå ville den rett og slett ikke mer. Ta det med ro, ligg på sofaen, sov godt, spis fisk og grønnsaker og gå deg en runde rundt huset om du orker, sa legen. Det vil i praksis si at da resten av Norge inntok #staythefuckhome-modus, så hadde jeg allerede vært der sånn ca nøyaktig 3 uker. Og før det var jeg stort sett kun på jobb. Ikke noe fult fritidsøs her. Orka ikke noe. Jeg antar det er derfor jeg fram til nå har tenkt at den der hold-deg-hjemme-så-sant-du-kan oppfordringen ikke har vært så vanskelig. For å være ærlig så tenker jeg at det er jo ikke så himla fælt, heller! Hvis jeg kan bidra med såpass lite for at dette skal gå bra for de fleste så er jeg heldig! Og takknemlig til alle de som ikke har det valget! Alle dere som jobber i yrker der kravene og risikoen er ekstra stor og som nå stiller opp slik at jeg kun trenger å holde meg hjemme! Takk skal dere ha!

Men i dag. I dag fikk humøret seg en skikkelig smell. Akkurat da kroppen var i såpass framgang at undertegnede planla og satte i gang litt skogstur og hengekøyeovernatting så smalt det såpass til de grader at sofaen igjen må duge. Se tidligere innlegg om knehøneatferd. Den daglige økta med pust og pes og trening (etter evne!) forsvant med et tryn, bokstavelig talt. Skogstur er helt utelukket. Trappa opp til badet i 2.etg er utfordring nok. Så nå sliter jeg med å holde humøret på et i alle fall innimellom akseptabelt nivå. Tålmodigheten min er ikke innstilt på akkurat det her!

Trøstespising utføres. Lesing av turbok likedan. Har inntatt både vin, mojito og øl i helga i håp om medisinsk virkning. Akkurat nå funker det derimot best å lese om Harry Hole. Makan til drittliv! Han er jo stort sett for det meste lenger nede i grøfta enn de fleste. Det kalles vel en slags trøst.

Vel: i min desperasjon etter noe som kunne høyne humøret en liten promille(uten å drikke noe altså) tenkte jeg at det må da gå an å bruke denna kroppen til noe! En liten gåtur på crosstrainer, noen styrkeøvelser og litt bevegelighetstrening og tøying ble derfor planlagt og gjennomført. Alt innendørs på relativt flatt golv. At det gikk strålende, er en god overdrivelse, men noe gikk da….helt til siste tøyeøvelse av rygg førte til overstrekk i det helsikes kneet igjen, med påfølgende uling og frustrasjon. Så da er man tilbake i sofaen. Sur og på grensa til depressiv!

Ser ved rask gjennomlesing at dette ble noe i nærheten av tidenes mest begredelige, sutrete og patetiske blogginnlegg som det går an å lire av seg. Forhåpentgligvis er det unnagjort og undertegnede er i stand til å trøstespise eller noe annet seg til litt mer positivt syn på livet etter hvert. Alt går bra! (regnbue, rosa sky, enhjørning, hjerte osv…..)

Den som vil lese litt mer om brakkesyke i koronaens tid kan gå inn på

snl.no/brakkesyke 

.

Jeg har gått så til de grader på trynet. Ikke en gang, ikke to, men mange. Det skal sies at det sjelden blir noen alvorlige skader av denne tryninga. I alle fall ikke verre enn noen blåmerker og litt ribbeinsbrist og slikt. Det meste går over. Det kan hende jeg skal skrive mer om andre måter å gå på trynet på en annen gang, men nå skal det handle om å gå på trynet i den mest bokstavelige varianten du kan tenke deg. 

Undertegnedes hobby er tur. Tur og overnattingstur i skog og mark og fjell, med kano, truger, sykkel og beina. Ikke så mye ski for tida. Blir av naturlige årsaker 90% trynings da mot betraktelig mindre prosent ved andre aktiviteter. Derfor.

Men altså: midt i gårsdagens påtrengende idyll, med stjernehimmel over hodet og tyribålet knitrende, der jeg så fram til ei god natt i hengekøye under åpen himmel, klarte jeg altså det man absolutt ikke skal drive med, spesielt i disse tider. Jeg tryna! Midt i trynet gjorde det noe så inni h….vondt i kne og bein at jeg ble liggende i lyngen å ule ei god stund. Godt det er grisgrente strøk på tur!

Jeg tror jeg tenkte tanken «dette skulle jo så absolutt ikke skje nå» før jeg hadde rulla ferdig! Mens jeg lå der og gispa etter luft rakk jeg også å tenke en del andre ting. Det gikk ei stund før jeg turte gjøre noe forsøk på å gjeninnta vertikal posisjon. Jeg tenkte «dette var jo det siste som skulle skje», «hva f…gjør jeg nå», «hvor er kaffekjelen»(hadde den i hånda da jeg stupte) og «hvordan i alle dager skal jeg komme meg opp». Da jeg hadde tenkt litt ble det da til at jeg krabbet meg opp på alle fire og fant igjen kaffekjelen. Deretter opp på to bein der jeg sto og svaia litt før jeg satte meg igjen. 

Dårlig balanse og sviktende kne er jeg jo ikke helt uvant med, men her hadde det utvilsomt skjedd noe. Nummenheten i fra hofta og ned med tilhørende kne av typen spagetti var ikke verre enn at jeg etter hvert krøp i soveposen og sovna. Litt merkelig følelse i kneet og en liten utfordring å finne optimal stilling, men det ble da søvn. Tilsynelatende alt vel og hue var tilbøyelig til å fortrenge hele greia og konstentrere seg fullt og helt om stjernehimmelen. Den var sååå fin!

Så kom morgenen. Og med morgenstund kommer jo behovet for å stå opp. Naturen krever sitt – altså blæra må tømmes. 

Fint. Og kneet er stokk stivt! Har du noen gang buksert legemet ditt ut av et par soveposer (hater å fryse) og ei hengekøye samtidig med at du kler på deg bukse og sko og mens blæra skriker etter hjelp og tyngdepunktet så til de grader er midt bak? Jo det går jo det, men jeg vil påstå at det krever sin kvinne. Legg da på at du kun klarer å bøye og belaste det ene benet. Fikk til slutt både kledd på meg og bikka meg ut ved hjelp av en del klamring til nærliggende trestamme og god og erfaren svingteknikk på hengekøya. 

Jeg orker ikke engang påpeke detaljene ved doturen. Kan bare nevne at store steiner, gåstaver og et overdimensjonert venstrebein redda meg fra å måtte bikke meg i egen morrasskvett…. Vakkert!

Fikk etter hvert ei fin frokoststund med bålkaffe og fuglesang, og nedrigging av leir og pakking av sekk fikk a også til. 

Optimisten syns da det var helt på sin plass å slenge sekken på ryggen og rusle mot sti og etterhvert hjem. Etter 50 meter svikta kneet første gang. Ikke akkurat godt, men jaja, man skal jo hjem. Det æ’kke så farlig om det tar litt tid. Så gikk det 200 meter til…saakte. Før undersåtten igjen kom ut av stilling så til de grader at ulinga startet igjen! Ikke bra! 

Mobildekningen i norske skogsområder er (heldigvis/uheldigvis, stryk det som ikke passer) atskillig bedre enn inne i mitt hus. Mer om det en annen gang. Det var bare å innse at her må ringes etter assistanse. Egen redningspatrulje (les; samboer med firhjuling) ble tilkalt og avtale ble gjort om å møtes der firhjulingen ikke kom lenger. Så var det bare å stabbe videre, livredd for å tråkke feil…..jeg rakk jo selvfølgelig ikke å møte noen firhjuling, men møtte samboer som heldigvis kom og befridde meg fra sekken slik at man kom seg hjem til slutt. 

Så nå sitter jeg her. Med et kne som er enda tjukkere enn før og som ikke vil rettes helt ut og definitivt ikke bøyes. Menisk, korsbånd, leddbånd og RICE googles noe oppgitt. Det kan se ut som det blir ei rimelig rolig helg…..sosial distanse er lett! I alle fall for oss som går en del på trynet! PS! Har sjokolade, cheesedoodles, rom og mynte, SCRM kan det godt kalles.

“Nøden lærer naken kvinne å spinne”, var det enellerannen som trøkte ut av seg i nittenpilogbue eller deromkring. For dere som ikke var født da så betyr det vel noe slik som at behov styrer vår evne og vilje til å lære oss noe nytt eller gjøre noe annet enn det vi pleier. Er du naken og kald, så lær deg å spinne ull til å lage klær, med andre ord. 

Nå er jeg definitivt ikke kald….ikke akkurat nå. Varmereguleringen er nok ikke helt feilfri, mulig alderen har noe å si for det, men jeg har hus, vedovn og antakelig mer klær enn jeg har bruk for resten av livet….

Varmeregulering, ved, hus, klær(ull!) og slikt er jeg helt sikker på at jeg skal få sagt mitt om ved en senere anledning.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Men altså: nød! Det vil si behovet for å bruke hue til noe annet enn å følge med på nyheter, lese mail, studere fagartikler osv. har “kommet over meg” de siste dagene. Jeg har ikke hjemmekontor men er hjemme for tida, barna som ikke har skole er snart 21 og relativt selvgående selv i delvis isolasjon, og oppussing har jeg vokst fra (hahaa, det sa a faktisk!). Det betyr at meningsfulle aktiviteter må oppsøkes!

Så da blir det et nytt forsøk på blogg. Tidligere forsøk ble delvis tvangsnedlagt for et par år siden, da eierne (dvs undertegnede med venninnne og kollega) mistet både tid, overskudd tidligere nevnte motiavasjon og inspirasjon! Vi mista tro det eller ei rett og slett litt oversikten. Hau! 

Ikke desto mindre: kanskje, kanskje kommer noen av innleggene på utfordret.no i reprise. Vi var jo så fornøyde( ;-)))) ).

PS! Det hadde sikkert vært lurt å slenge på et bilde av en naken kvinne her …bare for å få klikk og slikt, kanskje…men nei, tru’kke det gitt…jo forresten….