I mitt liv har ukeplaner fått en relativt stor plass. Jeg lager vanligvis ukeplan for både meg selv, kollegaer, unger og foreldre som jeg har med å gjøre hver eneste uke. Den som leser den får om de er heldige vite både hva ungene deres får servert av mat i løpet av uka, om vi skal i turnhallen, hvem som jobber denne uka og når vi vil at de tar med matpakke og tursekk. Rett som det er fører vi på ukeplanen andre aktiviteter, og det hender også at vi utfører aktivitetene etter planen. Det hender også selvfølgelig både titt og ofte at planen i beste fall anses som veiledende. Det handler om å gripe dagen. Er det sol, går vi ut. Om vi har planlagt inneaktiviteter denne dagen, kan den lett forskyves eller bortprioriteres. Eller tas med ut. Er det regn, kan det også hende vi går ut. Hvem vet. Som sagt: en plan er i beste fall veiledende! Eller til for å brytes. Noen av oss kaller det å gi rom til impulsivitet.
Nå er vi snart i uke 24. Slikt blir en opptatt av når en lever med ukeplanlegging i såpass mange år som meg. Akkurat nå vet jeg det kun fordi jeg får mail fra turnusansvarlig på jobben om hvem som skal jobbe når, hvor og hvordan. Navnet mitt står ikke på den planen. Litt mye rom for impulsivitet når det gjelder oppmøte på jobb der, altså. Ellers er planlegging en litt mindre aktuell problemstilling for undertegnede for tida. Ifølge legen direkte uønsket aktivitet, faktisk.
Uansett; jeg klarer ikke å dy meg. Mot anbefalinger og bedre vitende legger jeg fortsatt planer. Litt mindre omfattende enn før og ofte enda mer fleksible. Eller veiledende, som vi jo har valgt å kalle dem. Og så har jo planene fortsatt en tendens til å endres etter hvert. Modifiseres etter hva som dukker opp, dagsform, forventninger, behov og ren og skjær lyst. Jeg kjenner det er en utfordring å legge disse planene til et realistisk nivå. Fjellturer, jobbvisitter, trening, småbruk…jeg går i planleggingsfella rett som det er.
Å møte enda ei uke uten mål og mening er ei skikkelig nøtt for en planleggingsjunkie for meg. Ingen ukeplan. Det er litt jug, jeg har jo et par ting jeg ønsker å få gjennomført selvfølgelig, men siden det ikke legges ut på nett så er det bare jeg som vet om den planen.Så offisielt sett er uke 24 er foreløpig planlagt til å bli en øvelse i «her og nå» ikke «full fart forover».
Beklageligvis. Dagen i dag har vært av typen skadebegrensning…det vil si mye sofa. Det der energiregnskapet mitt er ikke helt i balanse, for å si det slik. Det koster en dag eller to å virke i fire timer.
Ikke desto mindre er jeg på skrivende tidspunkt på god vei ut i neste felle. Med vitende vilje. Noen feller er det verdt å gå i. Det handler om livskvalitet. Og ganske mye skravling forventes. Og jeg ser for meg noe sånt her:
Akkurat nå lever jeg i spenning. En spenning jeg godt kunne vært foruten, men som er høyst reel. Jeg har i dag, igjen, uttalt de bevingede ordene «jo takk, det går faktisk litt bedre nå». Bittelitt, altså. Sist jeg sa det gikk det skikkelig i svart både fysisk og psykisk etterpå, så at jeg er litt spent nå er nok helt på sin plass.
Men, jeg har vært på besøk på verdens hyggeligste plass i dag. Og fått verdens hyggeligste velkomst. Når du hører klientellet hyler navnet ditt taktfast lenge før du får parkert bilen, så er det lett å føle seg som ei rockestjerne! Siden hilsemetodene også på arbeidsplasser som mine har endret seg en smule i det siste, så ble det med en 3-4 klemmer. Rundt magen. Men de var gode. Og når små varme hender smyger seg inn i min for å vise meg de nye kopplammene, så er det lett å kjenne at; jo nå er det da jammen meg litt bedre med meg!
Men spenningen stiger. Nå har jeg låst døra, sendt bort småbrukeren, dratt ned persiennene i vinduet og inntatt sofaen. Mulig jeg gikk i fella igjen. Vi får se da vettø!
For det hjelper helt sikkert å skrive det på engelsk. Undertegnede skal nå øve seg på å «være her og nå», ta et kvarter om gangen og ikke legge planer eller lure på hva som skal skje til sommeren eller utover høsten.
Jeg må innse at slik er det nå. Ikke mine ord, men jeg har i dag lovet en, riktignok godt betalt, tredjeperson å jobbe med den innsikten. Slik er det nå og det kan bli bra, sa dama. Jeg skriver det ned så det muligens synker inn etter hvert. Læring gjennom flere kanaler, godt pedagogisk virkemiddel. Hør, se, skriv, les, erfar det og si det. Ting ble ikke akkurat som forventet og denne omveien kommer jeg ikke utenom så det gjelder å finne et kvarter her og der som kjennes ålreit. Også underveis. Lykke til med det fra meg til meg!
I mellomtiden, mens jeg øver, prøver jeg å unngå åndenød og hyperventilering. I alle fall for ofte. Det er visst ikke sunt. Som OnklP sa, det hender seg «paniken» tar overhånd. Da er det bra å ha en blogg eller så får jeg gå en tur rundt huset som tidligere nevnte dame sa…
Jeg begynner med lunsj. Den ser god ut. Og alt drikke, bortsett fra kaffe kanskje, inntas heretter fra stettglass. Jeg har bestemt at stettglass bidrar til å forbedre alle situasjoner. Selv om innholdet er dovnet bris med sitronsmak. Det har i alle fall vært bobler der en gang…
Å lade batteriene er viktig for alle. Det er viktig for at vi skal fungere i hverdagen og være en rimelig god utgave av oss selv. Både for oss selv og for alle vi har med å gjøre. Hvordan vi lader er nok fryktelig varierende. Noen lader på fest, andre foran en tv-serie. Noen lader på sofaen, andre på topptur. Noen lader i godt selskap, andre i selskap med bare seg selv.
Jeg leter stadig etter den ultimate ladestasjonen. Altså den som virker aller best for akkurat meg. Jeg tror den varierer.
Noen ganger lader jeg på sofaen. I alle fall er det der jeg havner. Jeg legger meg gjerne ikke, jeg bikker. Å bikke er et dialektord for å velte. Som du skjønner, når jeg bikker på sofaen er det på tide å lade! Som jeg skrev i forgårs så har jeg nå oppgradert med en ny ladestasjon. Balkongen er innredet for bikking! Ikke å forveksle med biking. Oh no! Her er det kun snakk om å innta horisontalen, til nød sitte, mens man drikker noe godt, leser noe interessant, filosoferer over solnedgangen eller bare lukker øya og melder seg helt ut.
Men ofte lader jeg nok aller best her eller på tilsvarende “stasjoner”.
Ladestasjon i et kratt.
I alle fall lader hue mitt som regel best i slike omgivelser. Det tømmes for alt som ikke er her og nå, jeg er konsentrert om å holde meg tørr, varm og mett. Alt annet blir uvesentlig og dermed tømmes hodet. Jeg lytter til alle lydene rundt meg. Og er jeg langt nok offroad lytter jeg til stillheten.
«Å virre formålsløst rundt i skogen alene regnes verken som en sosialt oppbyggelig eller samfunnsmessig konstruktiv aktivitet», som Torbjørn Ekelund skriver i boka «Året i skogen». Det er helt i orden. Det er ikke snakk om sosialisering uansett. Kun lading.
Energiregnskap på grensa til luksusfellen. Sånn er det med energi og initiativ om dagen. Det betyr i praksis at det jeg vanligvis ville ha brukt en time på nå tar tre, iberegnet pauser. Det betyr også at om jeg overdriver og driver på som en manisk den ene dagen, så er det tomt den neste. Type fosterstilling hvert kvarter. Skulle jeg en eller annen gang finne ut av det her og klare å lage en form for balanse i galskapen så blir det sikkert bra. Foreløpig gjør jeg erfaringer….øvelse gjør mester.
Som noen muligens har fått med seg, eller ikke, så oppdateres bloggen nå kun en gang daglig, i motsetning til tidligere i vår da jeg delte to om dagen. 5 om dagen er noe annet som jeg sikkert kan krote ned noen linjer om senere. Overgangen til et om dagen, blogginnlegg altså, er en del av mitt forsøk på å få kontroll over energiregnskapet mitt. Tilgangen på energi er såpass begrenset og ser ut til å fortsette å være det ei stund til så det gjelder å prioritere hardt når det gjelder hvor og når å bruke den. Energien. Det vil si at noe av bloggenergien de neste dagene blir brukt på jobbrelaterte oppgaver. Kryss i taket. Det handler dessverre ikke om noe overskudd på nåværende tidspunkt, så for å få til det ene må jeg altså kutte ut det andre. En halvtime blogging skal derfor bli en halvtime jobbing de neste dagene. Sånn er det med den saken og såpass enkelt som det regnestykket er så burde jo det vært mulig å fatte for lenge siden….
Dagens kraftanstrengelse ellers har dreid seg om interiør! Utropstegnet er helt på sin plass. Her er gardiner og duker mildt sagt nedprioritert. Det fungerer da helt fint det vi har, liksom. Men med en balkong med tidenes utsikt har jeg flere år ønsket meg en litt mer innbydende møblering på denne. Det kunne vært fint å ha lyst til å oppholde seg der. Gjøre den mer brukervennlig for late sommerkvelder for eksempel.
Som vanlig har jeg et sterkt ønske om å se det ferdige resultatet med en gang. Helst i går. Dermed var dagens treningsøkt en realitet. Den ble av det praktiske slaget. Andpusten og svimmel og mye skal bare og bæring, drassing og spikring senere kan jeg si meg mer eller mindre ferdig. Men fy flate. Så mye mer støvsuging, løfting, rydding og rot som avdekkes når en setter i gang et slikt prosjekt. Ikke visste jeg at kottet måtte ryddes og stuegolvet vaskes for at balkongen skulle møbleres!
Nå er fasilitetene oppgradert i beste gjenbruksånd. Seng fra tidlig 90-tall, som etter kjapp beregning i alle fall har «bodd» 5 steder. Tung som ville h….skal definitivt ikke flyttes flere ganger. Teppe fra stuegolvet anskaffet tidlig dette århundret. Med blåbærflekker, evt. rødvinsflekker. Tipper det blir flere. Flamingolyslenker som egentlig skulle vært med på festival eller noe men slapp. Bord fra barnerommet, også tidlig på århundret siden eieren er 21. Gamle og nye puter om hverandre.
Stetteglassene er på plass og det er bare å vente på varmegradene. Da kommer det muligens ei plante eller to også. Regner med det blir et bra sted å nyte solnedgangene og lade skroget utover sommeren. Kanskje energiregnskapet kan havne på plussida ved å ta fasilitetene i bruk?
Etter. Lurt å forte seg å ta bilde før det ikke ser sånn ut lenger…Ladestasjon?
I dag lot jeg som ingenting. Eller, jeg ignorerte bedre vitende, rettere sagt. Jeg lot som jeg fikk til det jeg trengte å få til og dro i vei for å ordne en del ting. Mye av det har jeg utsatt i 8-9 uker. Ragnhild Holmås som står bak blant annet #serikkesykut på instagram og boka ved samme navn kaller det «fantomfrisk».
Det betyr at når vi, jeg, altså kronikeren jeg, finner en aldri så liten gnist av energi en plass langt der inne, så kjører vi på og prøver å få utrettet litt. Jeg regner med det koster en del, så i morgen har jeg ikke lagt noen planer. Ikke i overimorgen heller.
Jeg må innrømme at jeg lå på sofaen en del timer i går også. Jeg hadde jo planlagt å være fantomfrisk noen timer i dag, så det var greit å forberede seg. Ikke desto mindre startet jeg prosjektet med å bokstavelig talt sjangle ned to trapper for å komme til garasjen. Ikke bare svimmel, ustø også. Dette kan bare gå bra.
Det gikk vel som forventet. Fikk faktisk ordnet alt jeg skulle. Bortsett fra en ting. Sikkert lurt å ha med sherpa, les småbrukeren, når den skal inn i bilen uansett. Måtte dessverre drite i alt som heter smittevern og holde godt fast i gelenderet på vei ned rulletrappa på hjemvei. Sorry for det. Kan også melde om at handlevogn i gitte tilfeller kan fungere bra som alternativ til rullator. Ser også antakelig bedre ut med handlevogn enn rullator når en gjør det en kan for å late som om alt fungerer bra.
Sofaen er stedet nå. Venter i grunn bare på at migrenen skal ta over. Den pleier det etter at undertegnede har oppsøkt slike steder. Markedskreftenes høyborg, kjøpesenter. Ikke bare ett, men to. Det gjelder å få brukt noen tusen tvert slik at det kan bli lenge til neste gang.
Det er mandag. Ny uke nye muligheter. Jeg leser instagram, #serikkesykut og KK (!) av alle ting til frokost og imponeres av denne damen som i en alder av 32 har kommet milevis lengre en hu sjøl. Ukas ambisjoner for undertegnede blir derfor, etter inspirasjon fra fru Ragnhild Holmås:
«Går det bra?», spurte avleggeren i går kveld, via messenger fra andre etasje. Hun hadde hørt et brak fra 1.etg og lurte på om mora hadde falt ut av stolen. Neida, bare surret seg inn i et par ladekabler, mistet telefonen i golvet og nesten bikka et tomt glass. Jeg skjønte det var på tide å legge seg, det blir sjelden bedre utover natta.
«Går det bra, egentlig?», spurte småbrukeren i dag. Spørsmålet var helt betimelig. Det er en av disse dagene. Det hjalp ikke med ei natts såkalt søvn, nei. Kaffe på senga en søndagsmorgen er helt innafor. Og det går bra. Så er det inntak av dagens vitaminer. En tablett på golvet selvfølgelig. «Jaadda!», der er vi i gang. Etter å ha fikla opp den fra lodottene under kanten på kjøkkenbenken er det bare å gi seg i kast med kaviar og eggedeler. Med tuklestælker (les:fingre) som i beste fall ikke samarbeider eller rettere sagt lever sitt eget liv er kaviartuber et rent minefelt. Det gikk som det måtte gå: kaviar eksplodert over hele kjøkkenbenken, golvet, buksa, genseren og armen. Det meste må antakelig brennes.
Jeg aner at dagen kan by på noen utfordringer, så etter å ha fått i meg eggeskiva sitter jeg nå helt rolig og tar sats før jeg skal gå ut å brenne buksa og genseren.
Ha en finfin søndag!
Den kaviaren som ikke er på meg er i den andre vaskefilla…
For noen år siden skrev jeg en statusoppdatering på facebook der jeg etterlyste skandaler og saftige statusoppdateringer. Jeg kjedet meg nok en smule og trengte litt underholdning. Svarene førte ikke akkurat til noe å sladre om, men det ble en god samtale med enkelte smarte hoder om akkurat det der. Statusoppdateringer, altså. Hva vi deler og ikke deler og hvorfor. Jeg tenker at temaet er vel så aktuelt i år. I alle fall for meg.
Hva deler vi på sosiale medier? Hva er vi villig til å vise fram av eget liv, egne tanker og følelser? Hva syns vi er innafor? Hva vil vi oppnå og hvorfor deler vi akkurat det? Og hva er det vi ikke deler?
Og hva i huleste skjer om vi oppnår en reaksjon som vi ikke forventet? Eventuelt ingen reaksjon i det hele tatt? Og usikkerheten vil alltid ligge der: er det greit å dele dette eller vil det slå tilbake på meg på noe vis?
Jeg tror det handler om hvilket bilde vi ønsker å gi av oss selv. Hvem vil vi være i samfunnet og vennegjengen. Og ikke minst, hvordan påvirker det vi deler oss selv personlig? Jeg selv er midt i et eksperiment. Ifølge avleggeren har jeg i årevis spammet ned alt jeg bruker av sosiale medier med tur- og naturbilder. Ergo er jeg en turfriskus! Så «plutselig» deler jeg blogginnlegg med syt og klag og akk og ve om syk kropp og dårlig humør. Ergo er jeg en kroniker.
Hva om den dyktige bakeren som får luftig gjærbakst med riktig farge på alle instagram-bildene sine begynner å dele bilder av all bakst som er flat og hard som stein og alle bakeboller og slikkepotter rett før det havner i oppvaskmaskina? Hva om alle outfit-bloggerne deler bilde av usminkede fjes og ugredde hår, da mener jeg morratryner, altså, og «mysbyxor» som aldri ser dagens lys utenfor husets fire vegger? Og hva om alle friskusfamilier deler bilder av unger som skriker, sekkebærere som svetter og banner og kaos i heimen i stedet for smilebilder fra idylliske lunsjplasser der alle strikoser seg med pinnebrød og det aldri blåser kaldt og ingen vil hjem?
Eksperimentet og utfordringen min blir jo å finne ut hvordan turfriskusen og kronikeren, altså begge sider av imaget kan kombineres til en levelig hverdag. Det jeg viser fram har plutselig fått en del flere fasetter der den ene delen ikke er mer sann enn den andre. Både turfriskusen og kronikeren er deler av mitt liv. Det ene er ikke mer eller mindre jug enn det andre. Hverdagen består av flere sider og imaget har slått sprekker.
