“I have a dream”, sa’n. Han Martin Luther King var det. Og han drømte. Stort for sin tid og sitt folk.
I dag drømmer jeg også. Og for meg akkurat nå ganske stort. Jeg drømmer om tur, selvfølgelig. Turer jeg har lyst til å gjøre og turer jeg kunne tenke meg å gjenta.
Jeg syns det er helt på sin plass å drømme om slikt på en dag som dette. En dag der jeg akkurat nå er på 10-ende timen uten å hverken klare eller få lov til å gå så langt som på do alene. Litt svimmel, kan du si. Men akkurat nå endelig i stand til både å lese et par sider i Fjell&Vidde, blogge OG drømme. Jeg SKAL nemlig på tur igjen. Plutselig!
«Fjellet leverer», skriver vi på instagram. Eller så deler vi «super dag på ski» eller «naturens stillhet» på sosiale medier. Vi snakker ofte med store bokstaver og klisjefylte formuleringer når vi beskriver natur og opplevelser i friluft. Ofte bidrar slike formuleringer til glansbildet vi fremstiller på sosiale medier. Hvor kaldt det var, hvor bakglatte ski vi hadde og hvor hinsides slitsomt det var forbigås i mer eller mindre stillhet. Det er ikke da vi strever med å holde varmen eller da vi kjemper for å komme opp bakken og svetter som en gris vi tar bildene vi deler heller.
Men av og til så dukker de magiske øyeblikkene opp helt uten forvarsel eller uten at det letes etter det perfekte bildet. I helga fikk jeg noen minutter i sola, på en sparkstøtting, rett utenfor husveggen. Da oppdaget jeg dette:
Med hjertet utenpå.
Treet bød på hjerte og det passet i grunn ganske bra der jeg satt. Jeg hadde vært på tur før jeg satte meg, men jeg var hverken svett og anpusten, kald eller hadde bakglatte ski. Jeg bare satt. Og treet «leverte».
Terapi kan være så mangt. Det viktigste er å finne en form som passer deg. Denne søndagen har jeg bedrevet terapi.
På ukeplanen her på rehab står det: «Bruk for eksempel søndagene som hviledag eller gå på tur…». For meg er det ikke enten eller. Tur er hvile. I alle fall for hodet. En terapeutisk søndag.
Øyhopping, trugestyle kan være fin søndagsterapi.En vakker start på søndagen.Snart er kaffen klar.Rim i håret.Har alltid hatt sansen for disse. “Ørderkongler”.Avsluttet dagen med kanefart gjennom skogen.
Plutselig oppdager du ting på tur som du aldri ville ha sett ellers. Du må nemlig sitte på rompa mye av tida og har god tid til å studere de nære omgivelsene.
NB: sitteunderlag bør være standardutstyr uansett lengde på tur.
En skikkelig klisje. Grip dagen. Søndag er fridag på rehab. Den eneste fridagen i uka. Flere dager med både fire og fem avtaler tar på en stakkar og jeg kjenner det var skikkelig digg å ha det litt fleksibelt nå.
Ukeplanen sier «bruk for eksempel søndagene som hviledag eller gå på tur». Ja takk, begge deler, sier jeg. Og egentlig så er akkurat det to sider av samme sak for min del. Så etter en god institusjonsfrokost med både rundstykker og egg ble tursekken pakket og trugene satt på.
En plass i le for vinden ble valgt ut og medbrakt ved, vann og kaffe ble forvandlet til bål og bålkaffe. Dermed ble morsdagen feiret på aller beste vis. Bålkaffe og sjokolade og ei god stund med utsikt over flammene i bålet, isen på vannet og tilbake mot institusjonen.
Til middag, som på slike steder inntas kl 13.30 (!!!), ble det kake, og dermed enda mer feiring. Resten av dagen tilbringes på senga. Foreløpig med madrassen i sittestilling. En av gledene ved slike institusjoner er nemlig sykehusseng med justering av både hodeende og fotende. Passer egentlig ufattelig bra for en skranglete kropp.
Og jeg kan klappe meg sjøl på skulderen og hake av for to ting jeg har fått til i dag. To ting jeg skal øve meg på: nemlig å prioritere det jeg har lyst til, samt å slappe av uten å gjøre noen ting. Og ikke minst: jeg har igjen prestert å gjøre det jeg har fått beskjed om. Sjekk.
Livet på rehab har en del regler. Sånn er det når det tross alt er en institusjon det er snakk om. Vi har mattider, munnbindregler og sist men ikke minst: noen som forteller oss hva og hvordan vi skal gjøre ting og hvor hardt og mye. Altså aktiviteter og trening og slikt.
Denne gangen har jeg bestemt meg på forhånd for at jeg skal forsøke å følge reglene. I alle fall de om trening og aktivitet. Jeg er allerede god til å møte opp når det er snakk om mat. Og munnbind og andre smittevernregler har jeg så langt ikke hatt større problemer med å tilpasse meg.
Men så var det de reglene og føringene, anbefalinger muligens, om aktiviteter da. De ble stilt på prøve allerede i dag. Ukeplanen er rikholdig. Det er nok å drive med og nok å melde seg på eller bare møte opp på. Dagen kan fylles og vel så det. I dag hadde jeg vært flink og prioritert vekk et par ting som jeg skjønte kom til å bli stress å få med seg. Der var jeg flink.
Ellers er det grønne aktiviteter, altså den letteste graden. Det er gule aktiviteter og treningstimer som er litt mer krevende. Og så er det røde! Der skal pulsen opp og det er meningen å bli litt kje. I dag var det tur. Jippi, tenkte jeg. Det skal jeg prioritere. Helt til jeg snakket med fysioterapeuten min. Det syns jeg ikke du skal, sa hun. What? Men jeg må jo ut, tenkte jeg. Og jeg må jo bli svett annet enn av munnbindet jeg gjemmer meg bak hele tida!
Men som sagt; jeg har bestemt meg for å gjøre som jeg får beskjed om. Så da ble det ingen felles turøkt på meg. Men rett nedenfor rommet mitt ligger altså et snø- og isdekt vann. Jomfruelig hvitt og urørt i solskinnet. Jeg tok bilde fra rommet første dagen. Jeg fant en feil. Det manglet en ting. Det manglet trugespor.
Nå har jeg årna det. Jeg gikk tur på egenhånd og sørget for spor på vannet. At pulsen var faretruende høy i brattbakken der snøen lå dyp på vei opp igjen fra vannet vet ikke fysioterapeuten noe om. Men jeg skal ha for at jeg prøvde. En rolig tur for å lage spor på isen. Og såpass svett at dusjen måtte tas før middag oppnådde jeg også.
Jeg har gjort som jeg fikk beskjed om.
Feilen er rettet opp. 10.02.22Her mangler det noe. 09.02.22Rolig ego-økt.Greit å finne en gapahuk og få tatt en pust i bakken etter forsering av lia opp fra vannet.
Sommerstuga søkes. Eller hytte, sommerhus, stuga, kall det hva du vil. Småbrukeren trenger pause fra lavvo, villmarks- og kanolivet og dermed søker han og jeg hytte til leie uke 30, eller der omkring.
Hva vi ønsker oss? Fiskemuligheter, helst med båt, men vi kan ta med kano. Bademulighet. Begge deler uten å måtte kjøre bil først. Friluftsheidi liker å ta morgenbad og da er avstand til nettopp det vesentlig. Utsikt over vann er heller ikke å forakte. Det trenger ikke være hav. Sjø eller tjern duger. Fire sengeplasser. Vi trenger bare to, men avlegger´n og samboer´n kan jo eventuelt komme på besøk et par dager.
Innedo og dusj er en fordel. Skal vi først bo i hus osv….Trafikkert vei som vi ser og hører er uaktuelt. Det har vi nok av hjemme. Område: fra sånn ca Valdres i vest til Värmland i øst. Opp til omkring 2 1/2-3 timers kjøring fra Hamarområdet, i hvilken retning som helst. Nord, sør, øst, vest.
Du er offensiv i forhold til sykdommen din, sa nevrologen. Offensiv i forhold til å håndtere symptomer, mobilitetsutfordringer og smerte, forsto jeg at hun mente. Jeg er usikker på om torsdagens aktivitet går inn under den offensiviteten hun siktet til, eller om hun vil karakterisere hele greia som komplett vanvidd. Jeg har en mistanke om at ingen av de fagfolka jeg har med å gjøre vil anbefale meg å gjøre det igjen. De vil vel heller kalle det trass.
Torsdag fikk jeg i grunn testet de greiene der, offensiviteten, føler jeg. Og det var ikke meningen engang.
Tilfeldighetene gjorde at det som skulle være en overkommelig utfordring – en trugetur på ca 3 kilometer med sekk på ryggen – ble noe helt annet. En fight mot både kropp og elementer egentlig.
Det startet med underlaget. Truger innbyr til å transportere egen kropp i terreng. Utenfor oppkjørt løype eller brøytet vei. Jeg la i vei med kurs direkte mot målet. Med riktig kurs kunne jeg lett spare en halv kilometer på lengden. Og jeg liker meg utenfor allfarvei, i kratt og der det ikke er naturlig for alle å ferdes. Dermed er truger helt perfekt.
På vei. Det er ikke mørkt enda, målet ligger bare 3 km fra start (innbiller jeg meg fortsatt) og jeg har enda krefter til selfievirksomhet…Magisk å lage trugesti med rosa slør over det hele.
Rakk akkurat det som var av solnedgang på toppen.
Jeg angret. Underlaget ga såpass etter at trugene sank akkurat så langt ned at hvert skritt ble beinhardt. Bortsett fra akkurat der det hadde gått en skiløper før meg. Der var det litt hardere. En rask revurdering brakte meg inn på oppkjørt skiløype etter ca en kilometer. I den grad det var igjen noe av den. 17 sekundmeter vind gjør noe med skiløyper. Snøfonner og direkte fokk ga skikkelig fjellfølelse og etter en god del baksing i sno og motvind og relativt sliten kom jeg fram. Trackeren på telefonen sa at jeg hadde hatt to pauser. Det er direkte jug. Jeg hadde så mange at å telle blir meningsløst…
Planen var å bli ved målet til dagen etter. I sekken fantes både sovepose, kveldsmat og frokost. Da slo tilfeldighetene inn. På en måte som tilsa at åstedet skulle forlates ganske med en gang. Et par telefoner ble tatt og plan B skulle settes i verk. Jeg skulle gå tilbake. «Klarer du det da?», var spørsmålet i andre enden av telefonen.
«Jeg får prøve», sa jeg. «Det kommer nok til å ta litt tid». 50 skritt på veien tilbake samme vei som jeg kom kjentes det ut som jeg ikke skulle klare det. Den samme følelsen var der egentlig på 100 meter, 150, 300 og 500 også… Det var ikke før jeg hadde gått halve distansen tilbake, omkring halvannen kilometer, at jeg virkelig skjønte at dette kunne gå. Da var det for lengst stappende mørkt rundt meg og det eneste jeg så var lyskjeglen fra hodelykta og lyset fra en og annen overivrig skiløper som kom ut av mørket. Løypa var mer eller mindre borte, beina sto i vinkel og gikk i kryss, og smerten var med. Jeg hadde for lengst gått over til «50-skritts metoden». Den går i all enkelhet ut på at jeg går 50 skritt, så pause, før jeg går 50 skritt igjen. På den måten kommer jeg til slutt fram. Sakte går det, og vondt er det, men det går framover.
Og jeg holdt varmen! Og det var nesten ingen oppoverbakker. Og med gode venner som agerte redningskorps og som kom meg i møte og tok sekken så kom jeg til slutt i mål. 3,1 kilometer fra der jeg egentlig trodde mål var. Tilbake ved bilen. Da trugene kom av virket høyrebeinet såpass dårlig at jeg gikk på snørra da jeg skulle prøve å stå på det og jeg måtte vente noen minutter før jeg kunne operere pedalene på bilen. Men sånt går over for offensive folk vet jeg.
Jeg er ikke av de som klarer alt selv med MS. Jeg er ikke av de som er verst rammet enda. Og jeg er ikke av de som har minst skader heller. Men jeg er offensiv. I alle fall så legger jeg meg ikke i fosterstilling og snør ned. Torsdag risikerte jeg å forsvinne i snøen uten å legge meg også, så det var i grunn greit jeg fikk til en viss form for framdrift.
Nå to dager etter så verker det meste fortsatt. Selv om jeg fikk meg en restitusjonstur dagen etter, altså i går. Denne gangen i dagslys, uten sekk og akkurat passe lang. Fortsatt med pauser og pussig gange mot slutten. Offensiv som faen!
