Takket være et intenst, langvarig og ekstremt overveldende snøvær denne uka, så har vinteren heldigvis kommet tilbake her i innlandet. I alle fall her omtrent 250 meter over havnivå.
Og hvilke muligheter du:
Jeg kan gå på truger på skaren et par ganger til.
Jeg blir høy og mørk på bilder.
Jeg får rengjort fjellskoa som hadde rukket å bli gjørmete fordi eieren forrige helg gikk på tur i det hun trodde var vårskogen! Gjørma er nå gnidd av i nysnøen.
Og sola skinner, det er helg og fjellene i vest er fortsatt snøhvite og dermed godt synlige fra champagnebalkongen ;-). Hurra, rett og slett! For snø og ironi og alt annet moro. Og god helg!
Jeg beklager så mye folkens. Lørdag ryddet jeg vekk trugene. De ble flyttet fra gangen og til et litt mer bortgjemt fjernarkiv innerst i garasjen. Jeg hadde ingen ambisjon om å få bruk for dem før en eller annen gang tidligst sent i november. Det var tross alt 18-20 varmegrader, bar bakke og stiene var i ferd med å tørke opp slik at skogstur kun på gummisåler var det eneste alternativet. Trodde jeg.
Det skulle jeg jo aldri ha gjort. I dag måtte snøskuffa fram igjen. Her har vi nå passert 30 cm tung nysnø på bakken. Jeg har måkt snø. Og jeg har vært på trugetur.
De er altså tatt fram igjen. Og brukt. Og plassert i gangen. Slik tulleoppførsel skal aldri gjenta seg. Det lover jeg. Nå blir de stående framme slik at barbakken trygt kan komme fram igjen. Foreløpig fortsetter det å snø, så nå lurer jeg på om jeg skal sette fram skia også. Jeg vet hvor de er og de er jo ikke brukt før i vinter🙈!
I dag har jeg bare vært hjemme. Jeg har holdt meg «ved telta» som det heter. Men jeg har tatt i bruk det meste av eiendommen. Det skal jeg ha. Jeg har vært på tur i egen skog. Og klokket inn på sånn ca 3 kilometer på kryss og tvers da jeg var ferdig med turen.
Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær, heter det i ordtaket. Tull og vås fra ende til annet. Det finnes så definitivt dårlig vær. Feil vær til feil tid. Uønsket vær. For mye vær. For varmt eller for kaldt. Vær som ikke passer. Og vær som kommer når det ikke passer.
Så var det det med klær da. Jeg har turklær. I hauger og lass. Antall turbukser i skapet er skremmende høyt. Antall allværsjakker og dunjakker er noe mindre, men de er mange nok de også. Småbrukeren har til og med innført en egen budsjettpost; «ullbudsjettet». Jeg lar meg nemlig rett som det er friste til å gå til anskaffelse av ei ny ulltrøye. Og for et par års tid sida telte jeg antall nøyaktig like ullsokker: 25 par. Pluss alle de andre.
Men i dag regnet det godt. Nå har det gått over fra regn til sludd og akkurat nå snør det digre desemberaktige fnugg, eller klæsser, som legger et hvitt teppe over barbakken som endelig begynte å overta for vinteren. I dag var det dårlig vær. Er.
Og jeg gikk tur i t-skjorte! Helt tullete. Men skal en fronte saken så nytter det ikke bare å tråkke rundt alene i skogen eller gjemme seg i ei anonym allværsjakke når turen legges til mer urbane og trafikkerte strøk. Så i dag iførte jeg skrotten noe ullgreier og tynn vindjakke med aksjons-t-skjorte ytterst. Og trasket i vei i regnværet. Jeg møtte en del, flere hilste og smilte, mange glante og noen ønsket god tur videre. Tipper jeg hadde fått enda mer oppmerksomhet om jeg hadde tatt shorts også. Men der gikk grensa for meg. Forhåpentligvis leste noen det som sto på trøya. Så kanskje de kommer på det neste gang de ser ei, tenker jeg!
Jeg ble både bløt og pjuskete. Så rett og slett litt drukna ut da turen var ferdig. Men med ull under og en tur innom fysioterapeuten med lymfemassasje samt fyr i ovnen og tørt tøy etterpå, så gikk det fint. Og jeg er jo vanntett!
Det finnes dårlig vær. Og det finnes uegnede klær. Og noen av dem er direkte dårlige. I alle fall til enkelte værtyper. Vanligvis velger jeg mer egnet enn i dag. Og heldig er jeg som har valgmuligheter. I dag valgte jeg feil. Med overlegg. Jeg valgte å fronte saken: Jeg trår til for MS og i april går jeg 60 kilometer for en verden uten MS. Noen ganger i t-skjorte. Litt på trass.
Denne gangen er det våren det gjelder. Det bøtter ned og er vann overalt. Både i form av regnvann og ikke minst smeltevann. Det er nok av snø og is som skal tines vekk heromkring. Dagens tur var kort og med rimelig varierende underlag: is, slush, vasse i vann og gjørme type gele. Egentlig fint litt fast grunn under beina.
Men på tross av grått og fuktig føre i dag, og slett ikke så mange plussgrader:
Nå kommer de! Foreløpig bare noen få, veldig korte og lubne. Og foreløpig kun de hvite. Det gledes til skråningen bugner i blått og hvitt!
I går gikk det, gitt. Jeg klarte det. Å ha «riktig» innstilling. Det har jeg hørt mye snakk om. Viktig å ha riktig innstilling. For å takle hverdagen og alt som kommer. Også når hverdagen ikke akkurat blir som du hadde tenkt. Ikke minst da, egentlig. Alt blir så mye lettere med riktig innstilling….
Gjett hvor lei jeg er av å høre akkurat det! På en skala fra en til ti….sånn omtrent elleve og en halv. I alle fall de dagene jeg ikke får det til. For de er der de dagene. Da er det greit å krype inn i skallet sitt. Bli i hula og vente med å komme ut til hodet er mer på rett plass og det passer å menge seg med folk. Positiv innstilling er ingen kur. Det er ingen som har blitt frisk av det. Og noen konstant variabel er det så langt i fra. I alle fall hos meg. Her er det både positiv og negativ innstilling, ingen tvil om det, men hvilken lar jeg dominere?
Neida, positiv innstilling kan fort bli enda en ting å ikke fikse. Enda en ting som en skal hige etter å oppnå. Men det er nok irriterende riktig. At det er viktig å ha den i basen for hvordan livet skal møtes. «Det er ikke hvordan du har det men hvordan du tar det». Tipper mange av dere har hørt akkurat den også. Jeg er i alle fall ikke i tvil om at det er de gangene jeg klarer å la være å tenke på det som skal skje neste uke, om et år eller resten av livet for den saks skyld at det går best. Jeg har det best. Og for mye tankekjør på greier jeg ikke har kontroll over er rett og slett ødeleggende. Det fungerer i grunn best å kun fokusere på her og nå. Eventuelt på den neste timen eller til nød i morgen. Og da gjelder det selvfølgelig å ha innstilling. Og ikke hvilken som helst.
Jeg tok initiativ til en felles tur med felles mål for hva vi skulle oppnå. Jeg av alle «aleneturgåere» som fins fant det for godt å tenke at det hadde vært stas med noen å gå sammen med. Både for egen del og for «saken». Det kom ingen. Det var ikke så overraskende. Jeg tipper at jeg ikke hadde kasta meg rundt på en 3-4 timers varsel sjøl. Ikke er vi innlendinger kjent for å være så ekstremt impulsive heller akkurat. Og det kunne jo godt ha vært litt stusslig. Å gå der som dronning venneløs, for å si det sånn.
Men nei, jeg fikk meg en super tur. Gikk akkurat så langt det passet akkurat meg i går. Stoppet og tok pause når jeg ville. Tok fotopause når det passet meg og gikk akkurat så fort som jeg ville. Helt supert.
Været var slett ikke så bra som det har vært i påskeuka. Det var meldt regn og det var sur vind. Kanskje litt forhold for spesielt interesserte, egentlig. Jeg var forberedt på både å bli kald og bløt. Men hva skjedde? Joda, jeg kunne gå og flashe innsamlings-t-skjorta hele veien. Sola stakk til og med i såpass at jeg fant solbrillene og benken(e) som fungerte som pauseparkering fungerte uten at jeg trengte å bli bløt i rompa. Supert turvær tross vind og blåst. Og fotografering av vær er ganske spennende.
Gråvær gir fotolys.Snø eller regn i sikte?Noen som kjenner han her med familie?
Det var til dels rimelig bløtt og både gjørmete og isete og fullt av slush på stien. Gleden over allikevel å kunne gå for det meste på bar bakke, uten pigger på både staver og skotøy og i «småsko» var derimot så påtakelig at partiene med gjørme og is – ja de var det bare å «sprette» rundt. Eventuelt skjene forbi eller rett gjennom.
Så gråværstur som ble alenetur endte med gode opplevelser, ble lenger enn jeg trodde og hodet fikk både luft og påfyll. Fordi jeg klarte det i går. Å fokusere kun på det som var bra. Ikke tenke på noe som helst som kunne vært bedre. Og med mentalt overskudd nok til å møte det meste med «riktig» innstilling. Jeg var fornøyd og det kjentes ut som jeg hadde oppnådd målet tross alt. Mestring. Og mestringsfølelsen kom av innstillinga mi, tenker jeg.
Jeg håper å ta med meg den innstillinga inn i onsdagen også. Det tror jeg at jeg skal få til!
En sann glede å gå i “småsko”.Med solgløtt både på “innsamlings-t-skjorta” og i luggen.
«Skulle du ikke ha hviledag i dag?» Jeg hadde visst sagt noe slikt til småbrukeren i går ettermiddag da vi kom hjem fra den fine turen vi hadde langs innlandshavet. Vi hadde gått mange meter, i alle fall for meg, og vært ute i timevis. Spist pølser og kanelsnurrer. Drukket kaffe og brent bål av både medbrakt ved og det vi fant i strandkanten. Og vi hadde hatt utsikt til ei blank vannflate som den som ville kunne få et rimelig klart speilbilde i. Jeg kjente at badesesongen nok er like om hjørnet for min del. Vann har stort sett den virkningen på meg så lenge det ikke er islagt.
Så i dag skulle jeg ha hviledag, minte han meg på. Men jeg som er så godt i gang med turer hver dag og medfølgende innsamlingsaksjon, her: http://www.facebook.com/donate/1171433513573237/ , hadde ikke ro i rumpa til hviledag. I alle fall ikke når sola sto høyt og klar og dagens planer ellers ikke akkurat var så omfattende. Så da ble det en liten skogstur i dag også.
Men han hadde nok rett, småbrukeren; jeg hadde nok hatt godt av en hviledag. For i dag var det tungt igjen. Fryktelig tungt. Stiv kropp, tungt og lite samarbeidsvillig bein og elendig balanse. Men det går. Og jeg går. Og sånn blir jeg jo i grunn bare fornøyd av, ikke sant.
Så hviledagen ble en ny turdag. Og der vannet var stort i går. Det var ufattelig mye av det som lå stille og speilblankt. Så var det en god del mindre av det å se i dag. Men til gjengjeld så var det på full fart. Ikke en rolig dråpe å se. På full fart mot det store blanke. I vill galopp og fullt rush nedover lia. Det gikk saktere med meg. Men så hadde jeg jo tross alt hviledag?
Siden denne fredagen er så lang sies det, så passer det vel med langtur da? Eller korttur. Nærtur. Jeg tenker vi kaller det lengetur, jeg. Det dekker det meste.
Selv om morgenen var særs grå, snøværet fra i går hadde lagt igjen et 10 cm tykt teppe nysnø oppå isen, og dørstokkmila holdt på å bli (nettopp!!!) lang, så ble det heldigvis tur. Sekk ble pakket med både ved, kaffekjele, pølser og kanelsnurrer. Undertegnede utstyrte seg med brodder i tilfelle stålis under nysnøen og vi dro i vei. Med stor tro på at det var atskillig mindre nysnø ved målet.
Og det fikk vi rett i. Dermed ble det lengetur! Og heldigvis var det akkurat det vi skulle. Langtur er for andre. Det har i alle fall mer eller mindre blitt det. Uansett om det er langfredag eller ikke.
Og jeg er strålende fornøyd. Både med å bare trenge broddene på deler av turen og ellers kunne gå helt vanlig på bar bakke, med selskapet, utsikten og bålmenyen. Flatt og fint og lettgått.
Fokuset er lenge på tur. Tenne bål og bare være. Å faktisk ha overskudd nok til det. Ikke gå langt. Og i alle fall ikke fort. Kort og sakte. Bål og tid. Lengetur!
Bolighaien her leier nå ut 3 nye boliger med nærhet til skog og mark kort vei til friluftsliv og rikholdige matfat bestående av mengder av mygg og meitemark. Denne utleieren er en smule somlete. Det skal glatt innrømmes. Boligene skulle ha vært «nøkkelferdige» og på egnet tomt for minst et år siden.
Men bedre sent enn aldri. I dag er de klare. Sesongen er såpass i gang at det er fare for at innflytting ikke skjer før neste år, men mulighetene for de mest desperate er der.
3 innflyttingsklare nye enheter leies nå ut. Klare til møblering. Såkalt studioleiligheter? Meget rimelig leie. Ingen gjenboere. Førstemann til mølla gjelder.
Den første april i dag. Og den første skogsturen uten truger men kun med brodder på beina for denne sesongen. Når skaren er stabil så går det an. Den første dagen i min aprilutfordring er det også. Og jeg har klart 2 kilometer i dag. Akkurat det som må være snittet per dag for å klare månedens utfordring. Utfordringen ble beskrevet på blogg i går. I dag var det mer enn nok, og jeg er fornøyd!
Da jeg fikk påskekake ved bålet i solveggen etterpå så ble jeg ikke akkurat mindre fornøyd… Og det beste var at det ikke var aprilsnarr noe av det.
