Ski-VM er i gang. Eller verdensmesterskap i nordiske grener, som det heter. Glem forresten verdensmesterskap i Planica. Glem landslag og skistjerner og smøring kontra ikkesmøring. Glem gamle og nye distanser og øvelser. 10 kilometer, 15 kilometer og 5-mil. Så gammaldags. Det er i barnehagen det skjer! Der arrangeres vinteraktivitetsuke. I dag med bowlecurling på isen. Og ikke minst den nye grenen. Den som er aller mest innafor nå – nemlig skihockey!
Skihockey. Korte ski og lang kølle (!) er nok en fordel.
For et par år siden innførte vi grenen “skikasting”. Altså langrenn med kasting av sandposer på blink. Og for de mest forbanna: skikasting! Og det aller viktigste: det er ingen som klager på feste eller gli hverken i skikasting eller skihockey. Dessuten er det jo like stas å se på og vifte med flagget eller være banemannskap og måke snø av isen. Noe for de mange og skihockey for de få. Noe for Klæbo, tro?
Dagens porsjon er inntatt. Det er en av disse vinterdagene som er så gnistrende klare og der sola skinner så intenst over hvit nysnø at den som har den minste tilbøyelighet til å trekke mot frisk luft bare MÅ ut! Slik er det i alle fall med meg.
Jeg lengter etter fjell og åpne vidder med perfekt trugeføre. Den ligger og venter omtrent 4 mil med bil unna. Men jeg har jo almenninga betraktelig nærmere. Og i dag ville jeg være litt lur og ta den i bruk igjen. Spare energi på bilkjøring og heller bruke det som fins ute i sola.
Jeg fikk rett i at jeg trenger litt mengdetrening når det gjelder kart og kompass. Det har vært alt for lite i bruk de siste åra. Og jeg bomma i dag også. Ganske mye. Denne gangen skjønte jeg at jeg hadde bomma litt før og ga opp kursen jeg i utgangspunktet ville ha. Gleden var derfor stor da jeg plutselig innfant meg på en «topp» med utsikt! DET hadde jeg ikke forventet. Men det ble bål og ostesmørbrød. Ikke verre svidd enn at jeg åt opp alt denne gangen også. Kaffe hadde jeg glemt, men kakao gjorde susen. Siden vettet hadde slått inn og jeg hadde avlyst opprinnelig turmål, så kjente jeg på mestring der jeg satt.
Fikk bruk for spaden også. For her var det mye snø!Med sola i ryggen og utsikt nordover.Lunsjen er snart klar.
I dag fungerte kroppen såpass godt at det på tross av mangel på skare og med nok av bratte bakker og opp og ned og rundt og forbi var veldig ok å puste og pese litt. Hodet og vett fikk også kjent på mestringen da jeg faktisk evnet å legge om planer midt i turen. Jeg skjønte faktisk at jeg ikke kom til å nå det planlagte målet. Og jeg fikk til å ombestemme meg! Jeg gleder meg til at vett og trass kan begynne å samarbeide framover, altså! Da forventer jeg at porsjonskontrollen – altså livet i små porsjoner – vil gå relativt mye enklere.
Det er rimelig deilig å kjenne at jeg faktisk kunne gått en halv eller hel kilometer til om det hadde vært nødvendig. Såpass at jeg feiret i solsteken ved bilen. Med en kakaoskvett som var spart og ryggen mot en furulegg.
Og når navigasjonen er på stell igjen, så er gleden stor over å gå på egne spor. Da vet jeg at bilen er innen rekkevidde.Litt vår innhentet av vinteren.
Det er mandag igjen. Hva uka bringer vet jeg ikke noe om. Det kan bli dager med store tanker, vid utsikt, dyp innsikt og luftige svev. Eller det kan bli stunder for de enkle og nære ting. Jeg sier ja takk begge deler. Forrige uke kan for eksempel oppsummeres på makro-vis med både farger, bling og andre detaljer som satte sine spor. «Hver dag teller» og det kan jammen de små detaljene også. Det gjelder å bruke øya og SE dem:
Friluftsheidi i utsnitt. Både farger og vår.Været lagde bling på lua.Fargeeksplosjon.Bjørkeskogen er full av farger og glitter.En dråpe kan romme en verden.Boblende ukeslutt.
Valgmulighetene var der de. Og selv om mange av de så litt flekkete og slitne ut på bilde så var det ikke akkurat noen som var oppbrukt. Og i skapet var det flere…
Alle vil på fest…
Men så var det vurderinga da:
gå for de som oppleves råest til kjole og som gir en hobbit som friluftsheidi en smule bedre utsikt enn uten, samt en form for stil – og bli mye sittende hele kvelden for å svaie og sjangle minst mulig og nesten grue seg til å bevege seg til buffeten og do, i redsel for å tråkke over og gå på den nysminkede snørra rett som det er.
velge de jordnære og stødige som holder meg godt forankra i underlaget mens jeg kan konsentrere meg om skravling og andre morsomme ting – og dermed svaie bare bittelitt når golvet skulle forseres og traske lettbent og ubesværet rundt, og danse på bordet om nødvendig, akkurat som jeg vil.
Det ble ikke lange interne diskusjonen. Når alternativet står mellom eleganse kombinert med stillesitting og komfort kombinert med gøy – ja da var det ikke mer å tenke på.
«Sitteskoene» som en tidligere kollega kalte et par av dem, ble hjemme. Det samme ble «LadyGaga»-skoene, som en annen kollega kalte et annet par. Komfort framfor stil, og kvelden ble rimelig mye bedre bare av det!
Og det er jeg glad for. Holder vettet på å slå inn? At jeg i tillegg bare drakk litt over halvparten av den av disse som var min kan tyde på det…
I dag er jeg tilbake i dette fottøyet – og det kan jeg nok takke et par valg fra i går for:
Neida, det handler ikke om hvor stor porsjon med laks jeg åt her om dagen. Ikke hvor mange pølser jeg åt til middag i dag heller. Gourmetpølser, kalte vi det. Og drikke til maten ble inntatt fra stett. Pølsemiddag og vann i vinglass. Fancy. Nei, hadde det enda vært så enkelt, eller vanskelig, som porsjonskontroll på mat, du.
Nei, det handler altså ikke om middagsporsjoner. Langt i fra. Akkurat det får noen andre skrive om. Det handler om at ukas porsjon med energi ble oppbrukt allerede mandag. En restitusjonsdag på tirsdag, med bare hjemmeliv og ikke de helt store utskeielsene hverken fysisk eller psykisk, holdt akkurat som lading til å fungere sånn noenlunde greit 3 timer på jobb onsdag. Etterpå har det vært tomt. De småtinga som har blitt gjennomført har vært MED utmattelse, smerter og migrene. For når det er tomt så er det tomt.
Det som var igjen ble brukt her på onsdag. Og ja, jeg var uten ski…
Det handler jo hele tida om at livet må leves i små porsjoner. Noen ganger veldig små. Latterlig små. Og helt ufattelig og umulig å forestille seg både for meg og andre. Og om jeg spiser litt for store porsjoner, så blir det konsekvenser. Det blir det jo om jeg spiser for mange pølser også, selvfølgelig.
Så både i går og i dag har jeg avlyst avtaler. Og jeg har akkurat nå takket nei til en invitasjon i morgen. Det er ikke igjen noe av ukas porsjon. Til helga har jeg planer om å forskuttere litt av neste ukes energiporsjon. Og jeg vet at det er en dårlig løsning på alle måter. Men det må til for å få til det jeg vil og har lyst til. Hvordan neste uke da blir – ja det vil vise seg. Hadde det bare vært å ta ei ekstra pølse!
Det er lett å assosiere egen hverdag til bloggnavnet «Å leve i små porsjoner». Jeg har adoptert denne setningen og tenker på den nesten daglig. For det er akkurat sånn det kjennes ut. Og du som liker å lese blogg der hverdagen beskrives: dette er også en hverdagsblogg. For noen er dette hverdagen. Det er utredninger, innleggelser og behandling både av sykdom som kan være både akutt og varig, og ikke minst av senskader som følger etter akuttbehandling. Takk for at du deler, Cathrine. Og takk for at du bruker av din porsjon for å dele!
Det beste med telefonen er vel egentlig kameraet som alltid er tilgjengelig.
I tirsdagskveldens nyhetssending la jeg blant krig, jordskjelv og elendighet merke til et annet innslag. Innslaget var om Aurora som i en alder av 21 hadde statistikk på at hun «var på skjerm» 6 timer hver dag! Hun skulle logge av og la være å bruke sosiale medier i en måned. Målet var å være mer tilstede med venner og mer tilstede med det hun drev med.
Jeg håper tv2 lager et innslag med Aurora i midten av mars også. Slik at vi får vite hvordan det gikk og hva hun fikk ut av det.
Telefon er en fin ting. Men ja, den kan bli rimelig altoppslukende. Jeg bruker min mye. Alt for mye kjennes det ut som innimellom. I alle fall er den der mye. Men den er stort sett alltid på lydløs. Jeg orker ikke pling og ding og mas om ditt og datt til stadighet.
Det vil si; det siste året så har den vært påskrudd, altså lyden, ganske ofte. I alle fall til meg å være. Det startet i grunn 15.februar 2022. Klokken 15.46. Den var nok på lydløs da også, men jeg fikk da med meg at den ville ha oppmerksomhet. Da ringte fastlegen med dårlige og litt sånn der akutte nyheter. Og etter det så var det stadig nye telefoner fra kirurger, flere sykehusavdelinger, fastlege og generelt folk som trengte å komme i kontakt med meg tvert. Ikke alltid med så gode nyheter. Og jeg skvatt, men fikk da stort sett svart på henvendelsene.
Telefonsamtalen fra 15.februar 2022 klokken 15.46 skrev jeg om her, men ikke før den 9.mars: Diagnosene
Et par timer etter den telefonsamtalen postet jeg et innlegg om styrketrening og snømåking: Dette Det var nok et par realiteter jeg ikke tillot meg å tenke på ellers…
Og den dagen telefonen kom skrev jeg ikke så mye, men dette postet jeg etter noen timer : Dagen etter
Og jeg ringte dem. Mye og ofte. I en periode, utenom da jeg var innlagt, så var jeg jo allikevel på sykehuset opp til tre dager i uka. Og alt det her ble det ringt om i hytt og gevær.
Så telefonen, den har gjort nytta si dette året, kan du si. Dermed blir den også med overalt. Og jeg er rimelig mye mer tilgjengelig enn det jeg noen gang har vært før. Tar den til og med med meg fra rom til rom inne i huset… Litt som Aurora, sikkert. Selv om det for min del altså handler om ringing i denne sammenhengen. Jeg skjønte det sånn at hun på nyhetene slet med et helt annet overforbruk. Av sosiale medier. På telefon.
For tida er det ikke så ekstremt viktig å være tilgjengelig på telefon, og å høre at den ringer, for min del. Akkurat nå er jeg i en annen fase. Heldigvis. Formen er stabil. I alle fall stabilt ustabil. For alt jeg vet så kan det være stille før stormen. Det kommer det en oppfølgingsrunde snart. Men nå står telefonen stort sett på lydløs igjen. Og akkurat da jeg skrev det så kom jeg på at jeg venter en telefon, som har med varig sykdom og oppfølging å gjøre, en av dagene. Jeg får satse på at jeg har flaks og går med telefonen i lomma så jeg får det med meg når det skjer. For jeg ORKER faktisk ikke at den plinger fordi noen har likt et innlegg på facebook, eller det er en eller annen oppdatering i en eller annen nyhetsfeed.
Så på lydløs og på et annet rom litt oftere, kanskje? Og krysse fingrene for at hverken fastlege eller andre må ha tak i meg på rappen. I alle fall ikke 15. februar 2023. Og i alle fall ikke klokken 15.46.
Det var kanskje ikke tidenes skuffelse. Men skuffelse var det.
Før helga gikk jeg til innkjøp av en hyggelig rosebukett. Trodde jeg. Erfaren som jeg er så visste jeg jo godt at blomster – jo det er det lurt å kjøpe sjøl. I alle fall om jeg vil ha noen. Så før helga handlet jeg, og tenkte at da har jeg jo noen pene blomster både til morsdag og valentines. To fluer i en smekk og alle hjerter gleder seg.
Det slapp jeg, for å si det sånn. I dag er det valentines day. Og rosene ser slik ut:
Denne mora er sørgelig lite opptatt av tradisjonelle feiringer, for eksempel morsdag. Noe egen mor rett og slett må lide for.
Men i dag har a fått både vaniljeboller, kake og koreansk crispy chicken. Og litt kunstopplevelse. I tillegg til litt solnedgang og slikt, selvfølgelig.
Og etter slike uvante utskeielser:ja da er det jaggu bra de har sofa på Grønland også👍
