De siste dagene har vært sånn typisk. Når snøbrøytinga er unnagjort så går det bare noe som føles som et par nanosekunder før det må måkes på nytt igjen. Akkurat slik repeterende og uendelig arbeid som oppvask og klesvask og slikt. Det fylles på igjen. Vi kan muligens kalle det sisyfos-arbeid. Både snøen og vaskinga. Oppattat og oppattat…
Så dagens trening ble i grunn ganske så eksakt lik gårsdagens. Snømåking. Og trugetur. Det var stort sett overhodet ikke mulig å se hvor jeg hadde gått i går. Bare et lite stykke nedi skogen kunne jeg så vidt ane at noe hadde tråkket. Så dagens trugetur i nysnø ble om mulig minst like hard som gårsdagens. Og nå snør det igjen, denne gangen mer eller mindre rett ned, så jeg får visst flere muligheter.
Heldige meg som klarer å måke snø og gå på truger. Og jeg kan ikke skjønne at ikke treningseffekten er høyere enn «innetreninga» noen gang får blitt . Det kjennes sånn. En vinn, vinn situasjon, velger jeg å kalle det.
Sånn så bakken ut da jeg hadde tråkket nedover i går. Og jeg var veldig fornøyd med stien min
Her er bakken før jeg fikk tråkket meg nedover i dag. På’n igjen.
Nedi skogen kunne jeg i alle fall styre etter egne spor fra i går.
Det var ikke mange dyrespor i dag. Bortsett fra der skogen var tett nok til å skape litt bedre underlag. Og her da. Dette hadde nok vært både matstasjon og soveplass for rådyra.
Dagens foto er av snø. Så klart. Jeg har jo vært ute og bakset med det hvite stoffet (!) både med snøskuffe og truger i dag.
Det er mye snø. Men dagens bilde er av LITT snø. Inni garasjen. Fetteren min hadde 30 cm på golvet innafor gangdøra i vindfanget hjemme hos seg. Her hadde den heldigvis kun begitt seg inn i garasjen.
Jeg har ikke giddet å surmule verken av truende værmelding eller den faktiske snøstormen som har tatt over omgivelsene det siste døgnet. Det er oransje og gult og innstilte tog og stengte skoler og katastrofestemning i media. Og mange har utfordrende timer.
Her har vi gravd oss ut og inn i dag. Men vi graver oss ikke ned. Jeg er jo i den privilegerte situasjonen at jeg ikke MÅ av gårde fra a til b. Ikke hver dag i alle fall. Så værkaos kan jeg på en måte betrakte litt fra sidelinjen. Ikke som flue på veggen. Da hadde jeg blåst bort i dag.
Jeg har bestemt meg for at jeg skal gjøre alt jeg kan for å finne noe positivt med situasjoner jeg ikke får gjort noe med. Sånn som været. Og jeg er jo i utgangspunktet glad i snø. Vinter. Og så er jeg en «uværsfuggel». Uværsfugl. Det vil si at jeg alltid har likt å drive meg fysisk ute i grisevær. Mulig det fins en diagnose på slikt.
Derfor har jeg gledet meg til i dag i flere dager. Helt siden yr begynte å melde om snøvær! For jeg har gledet meg til at trugesesongen skal begynne. Og det har den i dag!
Store mengder løssnø er i utgangspunktet ikke drømmeforhold for trugetur. I dag var det tungt. Men; etter ei lita økt med snøskuffe på gårdsplassen (småbrukeren hadde tatt det meste) labbet jeg i vei nedover skogen. Det var til og med tungt i nedoverbakke! Men jeg fikk tråkket opp ei 900 meter lang løype med start på trappa hjemme. Det er greit å ha ei «såle» å gå på senere i vinter. Og forhåpentligvis orker jeg å gå litt lenger neste gang. Og da blir det mer løype!
Akkurat nå ser det ut til at jeg må gjøre jobben på nytt i morgen. Snøen driver fortsatt på tvers rundt hushjørnene og legger seg i djupe fonner. Til og med inni garasjen. Så i morra er det nok på’an igjen. Men det skal jeg vel klare!
Vi hører det vi også. Det er ingen tvil om det. Vi kunne ha sett på teve eller lest nettaviser om det. Men nok om det. Vi hører det. Det uler og suser rundt hushjørnene og i ovnen. Og snøen blåser og legger seg oppover vinduene rundt hele huset. Uti veien forbi huset er det rimelig stilt. Jeg kan lese på sosiale medier at vegen rett som det er er stengt nedi her på grunn av trailere og andre som ikke kommer opp bakkene. Andre bilister holder seg vel inne.
Da jeg var ute og kjørte før i dag hadde ikke været rukket å bli alt for heftig. Det er sjelden jeg kjører i 40 på E6, men i dag var det farten som gjaldt. Vi var nemlig mange der, pent tuslende i den doble køa bak brøytebilen som klarte begge filene samtidig. Da jeg kjørte andre veien en time tidligere gikk det litt fortere så jeg rakk det jeg skulle med mer enn romslig margin.
I kveld holder jeg meg inne. Rettere sagt under et pledd i sofaen. Med bok og muldvarp (se bilde). Vi syns det holder å høre vinterværet, vi. Og vi er heldige som slipper å ut på beina eller i bil i kveld. Lykke til alle dere som jobber i hjemmesykepleien, skal på nattevakt eller må ut å transportere deg sjøl fra a til b. Jeg misunner deg ikke. Ikke muldvarpen heller.
…er uten friluft. Men egnet for å forberede meg på friluft. Og litt slik der selvskryt og «sesåflinkjeger»-publisering, vil vel noen si. De har sikkert rett. Hverdagen er så definitivt tilbake. Det samme er styrketreninga:
Jeg lurer litt på om dette skal være et nytt innslag på bloggen; Dagens øyeblikk – i bildeformat. Ikke nødvendigvis dagens favorittøyeblikk. Men bilde av et øyeblikk. Sånn helt uten sammenheng. Jeg tenker at det kanskje kan passe en hverdagsblogg som min.
Generelt er jeg jo ikke noen stor tilhenger av såkalte nyttårsforsetter. Men MÅL liker jeg. Og motiveres av. Og et helt nytt år er jo en kjempeanledning til å starte mot nye mål, ikke sant? Jeg har flere mål for året. Og i dag satte jeg meg og skrev dem ned. Det skal jeg nok blogge mer om en annen gang.
Men et bilde om dagen, et øyeblikksbilde, det skal jeg starte med i dag. Med mål om å få det til hver dag i hele 2025. Så får vi se hvordan det går når friluftsheidi stikker av fra sivilisasjonen og havner utenfor dekning og der andre prioriteringer har rangen. Jeg har jo både planer og MÅL om at akkurat det skal skje.
Det har i grunn vært mye jul, nisse, juletre, pepperkake, gaver, ribbe, småkaker, akevitt, julemusikk og julebord både i livet og på blogg de siste ukene. Ikke bare hos meg, har jeg fått med meg. Kanskje mest av alt hos andre og i samfunnet rundt meg, når jeg tenker meg om. Så bær over med meg for mitt svar på helgas utfordring fra utifriluft: Blikkfang. Det blir nemlig litt mer jul her. Men jeg tror det går over snart…
Denne karen satt ved juletreet sitt midt i skogen på ei øy i Bohuslän i romjula. Hvis han ikke sitter der ennå, så dukker han muligens opp til neste jul? Uansett, et blikkfang i den mer eller mindre gråbrune og mørkegrønne skogen, DET var han.
I dag blogges det inspirert av blogg. Rettere sagt av Kjerringtanker og Den kalde fine tida. Om tida er kald og FIN kan helt sikkert diskuteres. At det er kaldt og PENT ute når sola skinner i kritthvit nysnø og himmelen går i ulike sjatteringer av både blått, turkis og rosa, er det vel ikke så mye tvil om. Her hos meg har nysnøen blåst til skavler og polert alt som er av is og underlag, så veiene er speilblanke. De er også pene når sola skinner i isen, men spesielt stas å kjøre eller gå på dette underlaget er det jo ikke.
I dag har jeg kun vært så langt som på trappa. Da var det 18 minus. Og for så vidt helt unødvendig å gå ut for å skjønne at det var kaldt. Akkurat det sier dette huset fra 1800-tallet i grunn klart i fra om helt av seg selv. Døra, som er relativt ny også:
Ja, ikke avleggeren da, så klart. Det går ikke såååå dårlig med den der masteren i samfunnsØKONOMI (!). Nei, men genseren er til salgs.
Den skal jo være såkalt og på godt (!) norsk oversized, men avleggeren syns den var i største laget for henne. Så dermed har hun bestilt seg en annen genser fra a bæssmor, og denne som er ferdig er ledig. Den er strikket i small, men på grunn av fasongen passer den for oss som bruker både M og L også. Jeg, derimot, var alt for stutt. I alle fall sluttet armene mine lenge før genseren sine! Blant annet.
Sånn er det og sånn er ikke så lett å se eller skjønne før et produkt er ferdig og prøvd. Noen er for stutte, andre er for butte, en er for lang, og noen er for liten!
Uansett så ser jeg ikke helt bort i fra at det blir mer overskudd på hjemmestrikk her. Jeg har nemlig også bestilt meg gensergarn. I en størrelse som muligens blir for liten. Vi får se da den blir ferdig. En gang uti 2026. Eller ’27…
Denne genseren er ferdig, og kjøpt som strikkepakke:
Jeg vet ikke akkurat om jeg går inn i det nye året verken som engel eller forbilde. Mest som friluftsheidi, som vanlig, tenker jeg. Men, gårsdagens og nattas snøfall ga meg muligheten til å “engle” litt i snøen i dag. Og nominert til “Årets forbilde” på Gryxen Awards på blogg er jo bloggen, og dermed jeg, også. Både snøengel og nominasjon er stas. Og nå har vi et helt år å dele og være engler eller forbilder for oss sjøl eller andre i. Og DET er ikke småtteri!
. Det kjennes sånn. En vinn, vinn situasjon, velger jeg å kalle det.
