Litt mindfullness en søndag tett innpå jul.
Når sjefen gir deg et spark bak.
Ja, da skjønner du at det er på tide å ta tak. Så da gjør jeg, det vil si vi, det da. Og det gjør godt. Riktignok en god del vondt også. Rett og slett litt ubehag. Ubehag som vi kan takke sjefen for. På kort sikt.
På lang sikt skal vi få det mer behagelig. Vi skal bli sprekere, sterkere og friskere. Det blir så bra! Og det kan vi takke sjefen for. Sjefen som har sendt oss alle på treningssenter, på sin regning.
Så da er det bare å «legge på lette nok vekter» og forberede seg på nok en dag, eller for min del to, med støl og øm kropp. Og for de som lurer: støl og øm er noe helt annet enn kronisk verk og smerte! Støl henger sammen med bruk og er muskelens måte å gi beskjed om at den har gjort noe den ikke vanligvis driver så mye med. Årsakssammenhengen er åpenbar. Kronisk verk og smerte oppfører seg helt annerledes og er fryktelig uforutsigbart.
Så når sjefen gir meg et spark bak så sier jeg bare takk som byr. Og takk for muligheten!
Rakk såvidt innom noen ganger før koronaen låste døra.
Siden treningssenter, som mye annet, er koronastengt i skrivende stund, så får julegaven som kom på forskudd spares til nyåret. Hjemlige treningsfasiliteter får duge. Jeg sier allikevel takk for generøsiteten! Og takk for utfordringen! Jeg ser fram til å løfte ikkesåtungt i kor med de andre rett som det er til neste år! Kan ikke love at det blir i takt…
Hjemmefasilitetene er ikke koronapåvirket.
Hvis alt dette er sant…
…ja da kan helga og jula bare komme og jeg kan ikke si annet enn takk for gode ord. Og takk for lånet av unike unger. Og uansett hvordan jula blir så gleder jeg meg til å treffe alle igjen i 2021 og håper på perfekte og smittefrie forhold for opplevelser og utvikling for både små og store!
Denne julegaven er en av de aller beste jeg har mottatt på lenge. Den er fra foreldrene i barnehagen der jeg er barnehagelærer og den berører. Rett og slett fordi ordene på koppen er veldig viktige for meg. Både personlig og i min yrkesutøvelse. Så igjen, hvis det er dette dere foreldre opplever: tusen takk! Det betyr alt for en som akkurat nå kun klarer å utføre yrket sitt noen få timer av gangen.
For meg er innholdet i disse ordene grunnleggende for arbeidet mitt. Det handler om verdier som er viktige og riktige å legge til grunn for yrkesutførelsen min. Det er ikke alle forunt å få lov til å være en medundrer sammen med de viktigste personene vi har. Framtida vår. Ungene våre.
Å undre seg handler for meg om å oppleve. Slippe det vi ser, hører og erfarer inn og gi ungene rom for å undre seg å lure på hvordan verden henger sammen. Ser vi et spor i skogen: Hvem har gått her? La ungene tenke høyt, undre seg. Og jeg kan undre meg med dem. Uavhengig av om jeg vet «svaret». I dag så vi spor langs veien. Var det reinsdyra til nissen som hadde gått der? Vi hadde jo akkurat hatt besøk av nissefar…Eller var det en hund, kanskje? Konklusjonen er den enkeltes.
Å engasjere handler for meg om både meg selv og ungene. Jeg må være «påskrudd» og interessert. Jeg må ta i bruk hele meg for å være troverdig og klare å engasjere ungene. Jeg må se hva ungene er opptatt av og tørre å la det styre innhold og hverdag. Min erfaring sier at det gir oss magiske øyeblikk som utvikler både små og store. Magiske øyeblikk som engasjerer meg og som jeg brenner for å fortelle mammaene og pappaene om blant annet i foreldremøter. I dag fikk jeg lov til å sitte på med ungene i akebakken. «Kan jeg bremse hvis jeg syns det går for fort eller?», spurte jeg. «Nei», var svaret. Så da bremset vi ikke.
Du varmer, står det på koppen. Det kan tolkes på ulike måter og jeg tenker at det ikke kun handler om at jeg er glad i bålvarme og å tenne bål. Det handler for meg om å vise ungene at jeg bryr meg om dem. Og at jeg klarer å formidle det til foreldrene. Da jeg skriver dette så kjenner jeg at jeg bryr meg både om ungene og foreldrene. Jeg håper dette skinner gjennom i mitt daglige virke. Engasjement skaper varme. Og den varmen får jeg tilbake hver gang jeg møter ungene. «Jeg har savnet deg», ble jeg møtt med av en femåring en dag jeg kom på jobb i høst etter langt fravær. DET varmer, og svaret mitt var lett å gi. Og ekte: «Jeg har savnet deg også».
Det siste ordet som står på koppen er anerkjenner! Det er et stort og viktig ord. Og for meg handler det om at jeg respekterer folk. Både unger og voksne. Jeg gir ungene rom for individualitet, prøver å vise forståelse og heier på alles personlige egenskaper. Og jeg forsøker å møte barna og gi anerkjennelse der de er: der en har nok med å kjenne igjen forbokstaven sin så kan en annen kanskje skrive både fornavn og etternavn etter husken. Begge trenger anerkjennelse og begge mestrer!
I dag skulle de siste kalenderpepperkakene trekkes og sendes med hjem fra barnehagen. En av ungene satt og hoppet i spenning. Kunne det være hans navn på lappen kanskje? En annen hadde logikken klar og full oversikt over hvem som hadde fått før og hvem sin tur det var. Han visste hvem som var heldig i dag, det hadde han lett regnet ut. Begges opplevelse er like riktige og like viktige. Og å vise dem anerkjennelse for akkurat det er viktig for meg.
Så tusen takk til dere foreldre som låner ut ungene deres til oss i barnehagen hver dag og som ser disse egenskapene hos for eksempel meg! Det er tydelig noen av dere som bringer og henter som undrer og engasjerer dere også. Og en ting er sikkert: det varmer et pedagoghjerte å få denne anerkjennelsen fra akkurat dere! Jeg lover å la disse ordene påvirke de få timene jeg klarer å bidra når vi treffes igjen etter nyttår også!
Med så fine unger og foreldre så er det ikke rart at jeg savner dere også!
Tusen takk!
I slekt med fetter Anton?
Noen ganger har jeg mer flaks enn jeg fortjener, tror jeg. Nå vil jeg ikke påstå at jeg er av den spesielt heldige typen. Ikke akkurat fetter Anton, for å si det sånn. Men enkelte ganger slår altså flaksen inn her i gården også.
I dag gjorde den det! Til de grader.
Se på dette:
Det rosa feltet til venstre, er kun en skygge. Flaks! Synderen er like strålende rød!
Her har altså en helt vanlig hvitvask fått en blindpassasjer. Og for sikkerhets skyld så besto den blindpassasjeren av en sokk. Av typen ekstremt knall rød! I ull. Som definitivt ikke har noe i hvitvasken å gjøre.
Når da både hvite trøyer, sokker og ikke minst karatedrakter som utvilsomt skal være absolutt komplett og fullstendig hvite fortsatt er det etter en god runde i vaskemaskina sammen med denne ulykksalige sokken, ja da tror jeg trygt vi kan snakke om flaks! Det var vel et bittelite restlager for 2020 som skulle brukes opp. Og nå er den garantert oppbrukt. Det var det.
Så alle planer om ekstremsport eller usikre stunt legges dermed på is for resten av dette året! Bare å beklage…
Vi får vel ikke mer adventsmagi enn vi lager sjøl?
«En skulle vøri fire år i romjul,n», synger Alf Prøysen. Vi som er en del sammen med 4-åringer tenker at det må være bra å være fire år i adventstida også. Eller 5, eller 7.
I helga opplevde jeg adventsmagi. Eller julemagi. Et sirlig skrevet og pyntet brev til julenissen ble overlatt i min varetekt i hellig overbevisning om at julenissen, jo han bor i skogen her på bruket. I brevet var det ønsker, både av det materielle og det mer humanitære slaget.
Jeg lovte å sørge for at brevet var tilgjengelig slik at nissen skulle finne det.
Og gjett hva! Han fant det. Og han leste det. Så en av disse dagene poster visst nissen et svar som forhåpentligvis kommer avsenderen av ønskelista i hende en av dagene før jul. Hvis nissen har funnet riktig adresse da.
Du får ikke mer moro enn du lager sjøl, er det noen som sier. Kanskje vi ikke får mer magi enn vi lager sjøl, heller? Og når en 6-7-åring hardnakket og med overbevisning tror at julemagien fins i nærskogen, ja da skal hun jammen få julemagi! Nissemagi, faktisk.
En skulle vøri 4 år i romjul’n, eller 7. Eller 48.
Lyset som nesten ikke fins.
Desemberlyset.
Det er nesten ikke der,
så vidt du ser det bare.
Fargeløst og grått,
dunkelt og kortvarig,
flyktig.
Men plutselig er det der.
Og da er det vakkert.
Inderlig vakkert.
Desemberlyset.
Det aller viktigste brevet!
Brevet til nissen. I fjor virket det, sa avsenderen.
Det kunne mammaen bekrefte også. Så da var det nok riktig kanal. Dermed ble juletreselgeren postbud for desembers viktigste post også i år. Som ansvarlig for postgangen lovet jeg å sjekke om nissen hadde vært der og hentet posten i morgen. Avsenderen regnet med at han ikke ville komme mens det var lyst, så hun overlot villig det viktige dokumentet i undertegnedes varetekt. Så lenge det fikk henge på samme spiker som sist!
Jeg håper nissen kommer i natt. Brevet henger der på veggen og han kan bare hente det. Kanskje blir det sporsnø slik at jeg ser om reinsdyra er med? Jeg håper avsenderen ble fornøyd med juletreet hun hogget og bar opp til bilen sjøl og jeg håper nissen gir henne det hun ønsker seg!
Så fikk vi oss et lite stykke julemagi der i juletrefeltet i dag, både avsender og juletreselger.
Noe så inni granskauen godt!
Det er i granskauen vi holder til for tida. Det er egentlig der vi har oppholdt oss i desember de siste åra. I granskauen. Slik er det å drive denne familiebedriften. Heldigvis så er det et par-tre driftige arbeidskarer i tillegg til småbrukerfamilien som gjør at butikken går rundt i desember hvert år. Det er jo kun i desember den er åpen, så det lar seg ikke gjøre uten dem. I dag er det fire personer i aksjon. På utsalgssteder og i juletrefeltet.
I dag for eksempel er det småbrukeren og avleggeren som er på vakt i granskauen. De selger juletrær på rot til de som vil komme og hogge tre sjøl. Sist jeg kikka bort så var det en bil på parkeringsplassen, så de har det vel ikke direkte travelt. Og trivelig jobb er det også. Frisk luft, lett snøvær, trivelige kunder og lukt av gran. Bålkaffe og pølsegrilling hører med. Og dermed kommer julestemningen.
Undertegnede passer hus og satser på å servere noe varmt og passe sterkt å drikke til småbrukeren og avleggeren da de kommer inn etter en lang dag i snøværet. I morgen er det min tur til å passe granskauen, så jeg lader opp. Og gleder meg!
PS! Avleggeren likte julebrygget meget godt! Noe helt inni granskauen, faktisk. Lite visste hun at hun skulle kose seg så mye med litt akevitt en tidlig lørdagsettermiddag 😉
Deler av granskauen har tatt seg en tur til torget. Fru Enebær er ikke å se. Småbrukeren og avleggeren befinner seg derimot inni buskaset der et sted.
Actionfilm eller julestemning? Jatakk, begge deler…
… eller: stryk det som ikke passer.
Etter en inderlig god dag med både pepperkakebaking, trening og lunsj med avleggeren skulle vi ut på eventyr. Eventyr av typen “julelysekspedisjon”. Vi skulle altså på sightseeing med kun ett mål: kikke på julebelysning i andres hager og i det offentlige rom.
Avleggeren måtte innom en forretning et kjapt ærend på turen. Der var det biler og folk overalt, så jeg forholdt meg i fullstendig ro bak rattet og så for meg ei rolig stund med nettavis på smarttelefonen mens jeg ventet.
I det avleggeren forlater bil og sjåfør så starter actionfilmen: en bil skyter i en helv… fart ut av en glassvegg, kræsjer med en parkert bil, en vegg og enda et par biler før den forsvinner.
Alle tilskuerne ser ut akkurat som de som ser slike ting på film. Hakeslepp og vantro og rett og slett skrekk og gru. Flere er nok helt sikre på at pepperkaka de åt etter lunsj inneholdt en god porsjon fleinsopp eller tilsvarende substans. De trodde med andre ord ikke det de så.
Kort fortalt så endte det med ambulanse, brannvesen og politi. Men heldigvis og utrolig nok stort sett materielle skader. Actionhelten inni bilen fikk på mirakuløst vis stoppet den før katastrofen var et faktum, og fagfolk har nå trolig gitt ham den hjelpen han trengte både fysisk og psykisk.
Vi andre kunne etter politiavhør og diverse rusle videre til det vi egentlig skulle. Julestemning og julelys fikk vi. Til og med digre snøkjærringer.
Fredag den 11. er flaksens fredag! Lag deg ei god og akkurat passe actionfylt helg!
Juleshop till you drop!
Denne småbrukerkjærringa er ikke ofte å observere på kjøpesenter. Det er så langt fra en foretrukket syssel for undertegnede at slike steder unngås så langt det lar seg gjøre.
Denne type fasiliteter oppsøkes så sjelden som overhodet mulig. Det shoppes altså så lite, i alle fall i fysisk butikk av type ikke-dagligvare, at undertegnede egentlig skulle vært millionær så lite penger går det til slikt. Ikke noe luksusfelle-skandaleforbruk her med andre ord.
Ikke desto mindre: denne høsten har jeg besøkt etablissement av typen kjøpesenter hele to ganger! I dag var den siste. Og etter mine beregninger så er jeg nå ferdigshoppet til jul. Det var ikke så mye jeg skulle ha, det meste var gjort på i underkant av to timer. Omtrent det jeg har kapasitet til. Og det var inkludert en nisselatte og en solid porsjon gjærbakst.
Vill i blikket men ellers ved godt mot.
Det var flere som shoppet i dag, gitt. Men allikevel romslig nok til å observere ymse fenomener over kanten på munnbindet. Mistenkelig mange menn. Stort sett såkalt «middelaldrende» og oppover som så ut til å henge sånn tilfeldig rundt omkring. Litt som om ei stor hånd skulle ha tatt et dusin av dem og bare strødd dem utover. Litt utilpasse og litt forlatte og usikre i blikket. Helt klart ventende på de som hadde forlatt dem. Fruene, tipper jeg, som nok var å finne i nærmeste forretning med haukeblikk etter det rette å høste til barn og barnebarn, naboen, tanta, søskenbarnet og bikkja. Mens gubben sto der forlatt og minst like malplassert som meg. Selv om jeg slett ikke ventet på noe som helst. Jeg hadde klinkende klart for meg alt jeg skulle ha, detaljert post-it lapp, og en klar plan for hvilke etablissementer jeg dermed måtte oppsøke. Så ikkeno henging i løse lufta på meg, nei. Jeg hadde hverken sjåfør, bærer eller psykologisk støtte.
Heldigvis var det kun blikket som ble villere og villere som syntes over munnbindet. Og etter toogenhalv time var det over. NÅ skal jeg ikke ha mer. Ferdig!
