Juleshop till you drop!

Denne småbrukerkjærringa er ikke ofte å observere på kjøpesenter. Det er så langt fra en foretrukket syssel for undertegnede at slike steder unngås så langt det lar seg gjøre.

Denne type fasiliteter oppsøkes så sjelden som overhodet mulig. Det shoppes altså så lite, i alle fall i fysisk butikk av type ikke-dagligvare, at undertegnede egentlig skulle vært millionær så lite penger går det til slikt. Ikke noe luksusfelle-skandaleforbruk her med andre ord.

Ikke desto mindre: denne høsten har jeg besøkt etablissement av typen kjøpesenter hele to ganger! I dag var den siste. Og etter mine beregninger så er jeg nå ferdigshoppet til jul. Det var ikke så mye jeg skulle ha, det meste var gjort på i underkant av to timer. Omtrent det jeg har kapasitet til. Og det var inkludert en nisselatte og en solid porsjon gjærbakst.

Vill i blikket men ellers ved godt mot. 

Det var flere som shoppet i dag, gitt. Men allikevel romslig nok til å observere ymse fenomener over kanten på munnbindet. Mistenkelig mange menn. Stort sett såkalt «middelaldrende» og oppover som så ut til å henge sånn tilfeldig rundt omkring. Litt som om ei stor hånd skulle ha tatt et dusin av dem og bare strødd dem utover. Litt utilpasse og litt forlatte og usikre i blikket. Helt klart ventende på de som hadde forlatt dem. Fruene, tipper jeg, som nok var å finne i nærmeste forretning med haukeblikk etter det rette å høste til barn og barnebarn, naboen, tanta, søskenbarnet og bikkja. Mens gubben sto der forlatt og minst like malplassert som meg. Selv om jeg slett ikke ventet på noe som helst. Jeg hadde klinkende klart for meg alt jeg skulle ha, detaljert post-it lapp, og en klar plan for hvilke etablissementer jeg dermed måtte oppsøke. Så ikkeno henging i løse lufta på meg, nei. Jeg hadde hverken sjåfør, bærer eller psykologisk støtte.

Heldigvis var det kun blikket som ble villere og villere som syntes over munnbindet. Og etter toogenhalv time var det over. NÅ skal jeg ikke ha mer. Ferdig!

Shoppingrestitusjon.

4 gleder en onsdag i desember.

Det er jo ikke akkurat hver dag det går på skinner. Sånn går no dagan. Berg og dalbane med en god del visitter i dalstroka innafor. Og de er dype, de daltstroka. Men som hu sa «det er først når du er på bånn du kan begynne å grave deg ned».

Med armer som overhodet ikke egner seg til graving hverken ned eller opp, så er det alternativet uaktuelt. Så da er det bedre å gå for de små ting. Dette handler altså ikke om positiv tenkning, hverken den eplekjekke eller den litt kvelende varianten. Det er for helsike ikke alltid det er noe å smile av.

Men det handler altså om å se noen glimt. De kan godt dukke opp på en onsdag.

  1. Å få gå på jobb i et postkort de få timene med jobbkapasitet som fins i denna kroppen, er gull verdt. Frisk luft, bål og ikke minst, friske folk å henge med.

2. Både adventskalender og vær bød på White Christmas i dag. Snø ute og hvete inne.

3.Julekoppen fra nittenpilogbue bød på en god tekopp før dagen egentlig kom helt i gang. Julekopp, stillongs og fyr i ovnen.

4. Det fins folk som leser norsk i hele væla. Friluftsheidi er lest både her og der. Artig.

I morgen er det torsdag og to uker til julaften. Uansett hvordan julaften, torsdagen eller resten av onsdagen er planlagt. Lag deg en god kveld.

Det er en kunst å forberede seg mentalt!

 

Spesielt til noe som er drepende kjedelig. OG med en kropp som skriker med alt den har av signaler at den ikke vil. Men da gjelder det som jeg har lært av Alnes. Jeg tror det var av han i alle fall. Treneren til Warholm’en, altså, Leif Olav Alnes.

«Stick to the plan an carry on!», sa han. Så da gjør jeg det. I dag gjaldt det å iføre seg riktig utstyr for oppgaven. For å være mentalt forberedt på jobben. En oppgave som blant annet inneholdt et snev av grønnsåpe og klut. Så da ble det gummihansker, hårstrikk, crocs (!!!) og Superwoman-trøye. Det gjelder å bli minnet om at jeg tross alt er uovervinnelig hver gang jeg passerer et speil.

Superwoman.

Så nå har jeg vasket badet, tørket støv av William Wallace (google om du ikke kjenner han) og måkt et lass jord og noe som likner planterester fra hver vinduskarm. Lagt der av katten. Yoda, 17 uker.

Jeg glemte dessverre å støvsuge bestikkskuffen, det er nødvendig en gang iblant, så helt ferdig til jul er jeg ikke, Ikke skal jeg feire jul oppi den skuffen heller så…. Jeg ser ikke bort fra at jeg husker det før julaften. En eller annen julaften!

William Wallace, i egen høye person, eller ikke så høye juletrepyntversjon.

I dag strøk jeg, gitt.

Fagområdet energiregnskap og dagens test i aktivitetsbalanse gikk vel sånn det måtte gå. Jeg strøk. Konsekvensene slår vel ikke inn for fullt før i morgen eller i overimorgen.

Jeg kommer til å stryke i akkurat det med å finne balanse slik at jeg ikke overdriver energibruken stadig vekk. Det er jeg ikke det minste i tvil om. Og at 3 treningsøkter på en dag er i overkant overrasker ikke meg engang.

Men som jeg sa til den ansatte før trening: “det gjelder bare å legge på lite nok vekt” (på styrkeapparatene”. “Ja, ikke sant?”, sa hu. Før jeg gikk og la på alt for mye!

Første inntog på treningssenter på omkring 20 år. Med antibac og fille. Løftet litt greier mellom vasking! 

Selger kroppen igjen!

I alle fall kroppsdeler. Denne:

 

Ikke stjerna. Hånda. Eller hele armen i grunn. Selges til høystbydende. Rettere sagt, du skal få godt betalt om du kommer og tar den med deg. Men den må hentes og eventuelt demonteres ved henting. Alternativet er å ta med hele kjærringa, og det unner jeg deg ikke. Det er dessverre ikke krefter i den hånda til å for eksempel åpne bildøra så jeg kommer meg noe sted i dag. Så dermed: trenger du ei høyrehånd som ikke virker: hvor mye skal du ha for å hente’n?

Hva har du gjort nå da, siden den er så vond? Vetdasøren. Det eneste jeg vet at jeg har gjort utenom det vanlige er at jeg satt med tastatur i 2 ½ i strekk på fredag. Søknader til NAV da, vettu. Ellers har jeg ikke gjort noe spesielt. Litt vanskeligere å skylde på tastaturet for den begynnende verkinga i kneet derimot…

Det er livet med fibromyalgi bare. Så da gjelder det vel bare å tenke på noe annet, la være å skjære brødskiver og ellers pusse tenna med venstrehånda til det går over litt. Jeg håper morgendagens utskeielser lar seg gjennomføre allikevel.

Så, siden trykking på tastatur er i tyngste laget: denne bloggposten er ferdig! Takk for i dag!

 

Adventshelg med nogo attåt!

Så langt har i grunn nogo attåt satt sitt preg på det meste. Det er muligens derfor det heter akkurat det. Nogo attåt.

Det startet i grunn med en relativt sjelsettende tur innom nærbutikken for å plukke med meg noe jeg hadde glemt. Hva som ga et så til de grader inntrykk kan (dessverre eller heldigvis, stryk det som ikke passer) ikke deles. Men såpass inntrykk gjorde det at et par minutter råfliring i bilen før jeg kjørte videre var helt nødvendig. Jeg må påpeke at jeg var helt alene i bilen. Mens jeg lo kunne jeg nyte synet av både blinkende og fargerik julelyspynt tvers over veien. Det blir mer og mer av den for hvert år, og det er såpass mye allerede at “bra nok” ser ut til å være prinsippet for opphenging. Det er jo ikke nødvendigvis så bra å være perfeksjonist?

Velkomstdrinken hos det eminente vertskapet besto av lys julegløgg av det hjemmelagde og meget gode slaget. Med vertskap og gjester så besto selskapet av to – 2 – personer. Gløgg med nogo attåt – det vil i dette tilfellet si akevitt oppi. Slik som denne:

santamariaworld.com

Ørret av type rak med Rakøl i glasset, samt nogo attåt, selvfølgelig akevitt, ble inntatt. God, lokal akevitt. Godt.

Dessert ble et romslig glass rødt, og litt til, uten nogo attåt.

Taxisjåføren, som var iført munnbind og en trivelig kar, har nok nå også innført ørepropper som beskyttelsesutstyr. Med såpass med nogo attåt innabords så er jeg rimelig sikker på at drøye 2 km med undertegnede i baksetet holdt for de øra. I alle fall resten av dette året.

Dagen i dag har brakt med seg lefsebaking. For min del, lefsesteking, kaffedrikking og ellers mer “stå-i-veien”-rolle. Med nogo attåt. Det vil si: fortsatt akevitt i systemet.

Bilde: Anita Østerhagen

Da lefser, en og annen julekake og juleblomster var vel i hus i heimen, fortsatt med nogo attåt i systemet. Ja da dukket jaggu meg de bestilte fuglenekene opp på trappa også. Summen av juleforberedelser og adventsøvelser er dermed oppe i en anselig mengde allerede tidlig på en adventslørdag. Hele tiden med nogo attåt.

Men nå er det snart tid for pubmat inkludert påmmfri. Det pleier å gjøre susen mot nogo attåt!

Nå har de visst funnet opp kruttet igjen! Takk for tilliten, folkens!

«Det kommer røyk fra munnen din», sa han. 4-åringen.

«Ja men se, det gjør det fra munnen din også», svarte jeg.

Og jammen gjorde det ikke det. Det kom «røyk» både da vi pustet og da vi snakket. Til og med da vi lukket munnen og pustet gjennom nesa så kom det røyk.

«Men vet dere at det ikke heter røyk?», sa jeg. Nei, det visste de ikke, 4-åringene.

«Det heter damp», sa jeg.

«Ok» sa gutta og fortsatte med saging og vedkløving, som jo var det vi egentlig drev med før avsporingen slo til.

Etter ei lita stund med vedjobbing, litt klatring og en og annen avsporing ellers så var det tid for matpakke. Etter avtale mellom oss tre så skulle vi, uten resten av avdelingen, innta medbrakt mat og drikke ved ovnen i sommerfjøset. Vi hadde jo kløvd ved, så vi måtte jo se om den virka.

Midt i måltidet så oppdaget den ene av dem at det kom jo slik der «bamp» ut av munnen når vi spiste også.

«Ja, det kommer damp», sa jeg.

«Ja, det var damp ja, ikke bamp», sa 4-åringen snusfornuftig. Han lot seg ikke skremme av litt skjult korreksjon.

Rar den der dampen. Og jeg måtte forklare enda en gang hva som skjer når varm luft fra munnen møter kald luft ute. Ikke røyk. Damp altså.

Vi spiste og koste oss videre. Vi hadde allerede bekreftet at det var forskjell på lyden «d» og «b». Damp og bamp. Men nå oppdaget vi at den ulike maten vår hadde forskjellige lyder også. Gulrot knaser. Druer knaser ikke, men vi kunne høre «svosje»-lyder da vi tygde dem. Og så kjeks da! Det gir en egen kjeksknaselyd. Bare prøv.

Men så dro jeg opp det siste jeg hadde i matboksen:

«Vet dere hva dette er?».

«Potet» foreslo den ene.

«Nei», sa jeg. «Det heter kålrot».

«Kålrot», sa gutta og smakte på ordet. Det hadde de aldri hørt om før, sa de. Men den knaste den også, akkurat som gulrota.

«Og som potet», sa den ene. Når den ikke er kokt altså, det var vi enige om.

Lise Lauvik skriver på barnehage.no at utdanningsministeren skal “ta seg en bolle”. Jeg oppfordrer henne i samme slengen til å høre om den knaser når hun tygger den. Da kan det være krutt i’n…

Jeg mener bestemt at samtale rundt litt vedkløving er bedre språkstimulering enn både krutt og boller….

Ei lita arbeids- og lekestund hadde altså ført til at vi lærte oss to nye ord. Damp og kålrot. Det var tydeligvis litt nytt for begge gutta og lyder og begrep måtte smakes på og gjentas av dem begge. For den ene var det fint å øve litt på forskjellen mellom damp og bamp også. Forskjellen på lyden «d» og «b» med andre ord.

Dampen hjalp oss dessuten til å bedrive munngymnastikk. Som nevnt kan damp komme ut gjennom både munn og nese og dersom vi blåser kan vi kanskje få den til å fly ganske langt?

For meg som barnehageansatt så ble denne lille arbeidsøkta i vedskålen en eminent språktreningsaktivitet. Gutta kløvde ved og spiste mat, klatret og lagde vei i snøen, blant annet. Og skravlet. At det var språktrening også det vet jeg fordi jeg har jobbet med barn i noen år (25, påstås det), fordi jeg er barnehagelærer og jeg er bevisst hva det er vi driver med. Og heldigvis hadde jeg der og da tid, konsentrasjon og mulighet for å gripe fatt i øyeblikket og utnytte det.

Selv om vi egentlig var der for å kløve ved.

Så kjære Guri Melbye. Vi trenger ikke flere språkverktøy eller måleskjemaer for å sørge for at ungene kan «nok» norsk når de begynner på skolen. Vi trenger voksne som ser og hører og evner å ta tak i situasjoner sammen med enkeltbarn. Vi trenger voksne som er bevisste, konsentrerte og har tid. Vi trenger voksne med armer nok og hoder nok til å drive språkstimulering i garderoben, på kjøkkenet, på do, i skogen og i vedskålen!

For hvem trenger egentlig mer krutt, når vi har ved og vedskåler?

Inspirasjon:

Lise Lauvik, “Guri Melbye – ta deg en bolle!”, barnehage.no

https://www.barnehage.no/sprak/guri-melby–ta-deg-en-bolle/213701

Den observante legger merke til at det kommer damp (bamp) fra koppen også. Men det som forsvinner ut gjennom pipa, DET er “jøyk”.

 

 

Hater når det skjer!

Når jeg sniker meg opp på den forbudte kjøkkenbenken og får trædd meg sjøl inn i en brødpose som skal kastes – og ikke kommer meg ut igjen men blir ferska….

Hater når det skjer!

 

Når jeg blir oppdaget bak gardina – og må sitte heeeelt stille i stedet for å gå helt bananas med klatring opp og ned…

Hater når det skjer!

 

Når det er et vindu mellom meg og ekorn og småfugl på fuglebrettet så jeg ikke får lekt med dem…

Hater når det skjer!

 

Når noen bretter pleddet unna for å ta bilde og forstyrrer meg midt i huleboerleken…

Hater når det skjer!

 

Også kalt: en dag i mitt liv som katt, eventuelt mitt liv MED kattunge!

Yoda, 16 uker.

“ingen fabrikker, verken biler eller trikker”

Breaking news! Og så langt fra fake news. Her har jeg gått i uvitenhet hele mitt liv. Og ingen har løftet en finger for å opplyse meg heller. Men i går oppdaget jeg altså en hemmelighet. En hemmelighet som jeg må innrømme at jeg opplever som ganske stas!

Denne fins:

www.nordicfeel.no

Her har jeg altså opplevd å bli ledd av og praktisk talt mobbet i mange år. Mobbet med assosiasjoner til CowboyLaila og endatil fått griser oppkalt etter meg. Det har til og med forekommet en og annen som har sunget «Lille Laila». Helt uavhengig av at jeg rett og slett ikke var født, ikke påtenkt engang, da den låta var på hitlistene. Hvis den i det hele tatt var det…

Rett og slett gjort narr av, altså. Men så er endelig Jan Thomas der. «Har dere Laila-parfymen?», hørte jeg plutselig der jeg satt og ante fred og ingen fare i min egen stue. Og dermed våknet jeg, gitt. Datt nesten ut av sofaen, faktisk. At en tv som står på i bakgrunnen med et program jeg aldri har sett før kan være så lærerikt, a!?!

Årets julegave til Heidi Laila fra Heidi Laila er herved bestemt og bestilt. Jeg aner ikke om det lukter godt, men jeg skal ha’n uansett. I beskrivelsen står det noe om at «Inspirasjonen er norsk natur, norske fjell, norske fjorder og norske blomster.» Må da være midt i blinken!

Og hvis ikke så kan jeg jo dele med noen andre jeg kjenner som heter Laila…. Trenger du litt norske fjorder, mamma?

Og mens jeg og eventuelt mora mi, dusjer oss med godlukt, spretter vi rundt og synger på Doodle Bugs:

Lille Laila

Tekst og melodi: Åge Heltzen

Under sollyse skyer bort fra bråkete byer

Vil jeg dra, oppå Finnmarksvidda, langt, ja langt mot nord

Der finns ingen fabrikker, verken biler eller trikker,

Det er stedet, hvor samene bor

For der har jeg en pike, oppi midnattssolen rike

å hun er for meg, det vakreste på jord

 

Lille Laila, Lille Laila, her på vidda vil jeg sammen med deg bo

Lille Laila Lille Laila, snart vil bryllupsklokker ringe for oss to

 

Ja, på vidda vil vi leve og vi to skal sammen streve

Med å bygge oss et hjem her oppi ødemarkens land.

Og når midnattssolens flammer lyser over hjord og gammer

Er alt glede, det var her vi lykken fant.

Når så sommervinden suser og når fjellets bekker bruser,

Ja, da synger jeg min egen lille sang.

 

Lille Laila, Lille Laila, her på vidda vil jeg sammen med deg bo

Lille Laila Lille Laila, snart vil bryllupsklokker ringe for oss to

 

Men jeg vet jo at det kommer en lang vinter etter sommer

Da kan snøstormer rase over vidde og på fjell.

Og når dagene blir korte og med netter kalde og sorte

Kan man høre sultne ulvers hyl hver kveld.

Men når nordlyset vinker og tusen stjerner blinker ja, da synger jeg min sang allikevel.

 

Og dere andre: NÅ KAN DERE VÆRE MISUNNELGE NÅ!

www.rockipedia.no

PS! Dette er ikke ment som reklame, verken for godlukt eller vinylplater.

 

 

Slapp alkotest etter vel gjennomført trippel tåloup.

 

I helga var mange av mine bekjente på tur. De la ut bilde på bilde av sol, frosne novembermyrer og  blide fjes. Nok til at undertegnede kjente fjellabstinensene helt ut i øreflippen. Noe måtte gjøres.

Jeg begynte å planlegge for tur. Planlegging i seg sjøl er jo risikosport med den kroppen jeg lever med for tida, men allikevel. En får ikke mer moro enn det en lager sjøl, og på tirsdag er det meldt sol! Så planen ble lagt allerede i helga. Tirsdagen skal brukes til tur. På nærmeste vidde. Med ved i sekken slik at bål kan nytes i lunsjpausa.

Mandag snødde det.

Tirsdagen kom med kalenderpakkeåpning og fyr i ovnen fra morgenen. Litt morgentåke, men nok lys til at det virket lovende. Sekk, matpakke med sjokolade og bil ble pakket. Med usikre observasjoner om snømengde, blant annet via et bare passe godt webkamera, ble både brodder og truger lagt i bilen. Jeg har da vært i speideren i mange nok år til å alltid være beredt. Nesten.

  Alltid beredt. Sjokkis og kaffe i sekken.

Lite nok snø til at jeg tok sjansen på at bil av type helt vanlig uten firjulstrekk og traktordekk skulle ta seg fram forserte jeg smale, ubrøytede veier helt til det ikke var mer vei. Jeg kom fram og da tenkte jeg at opp bakken igjen…joda det løser seg nok.

Siden snømengden i høyden fortsatt var under lyng- og gressnivå ble brodder valgt framfor truger.  Helt sikkert et lurt valg. I alle fall det beste av to onder. Det viste seg at snømengden som var liten, allikevel var akkurat nok til at broddene  fikk tak i snøen, men ikke isen under. Løs snø oppå is og så kjærring oppå der igjen. God plan? Måtte du absolutt gå på isen da, lurer du kanskje på? Den som har vært ute i høst vet at det har vært nedbør. Det har regnet MYE. Og når bekker, myrer og stier får godt med regn, ja da blir de fulle. Og når frosten kommer, ja da blir det is! Overalt! Så kort fortalt: JA! Jeg måtte gå på isen. Alternativet var å ikke gå. Og jeg skulle på tur. Det kalles trass på populært. Og enkelte i det pedagogiske miljøet påstår at det ikke finnes! Jeg vurderer å fly neste gang. Må bare øve litt først.

Men jeg tok meg da altså fram der på den snødekte isen. Siden jeg uansett liker best å gå offroad og off-sti, så vil de som følger sporene mine i nysnøen legge merke til at veivalget innebærer mye tuer, lyng og direkte kratt! I enhver annen setting så ville observasjoner av dette slaget resultert i en alkotest muligens. Det handlet altså om å unngå flate, åpne områder der den lumske isen garantert lå på lur under 3 cm fjonete nysnø. Unngå alle de områdene det vil være naturlig å gå med andre ord. Legg så til at forsering av lyng i seg selv er risikosport når man er iført brodder. Egen erfaring fra i vår og eget korsbånd minner meg fortsatt på det.

Det ble allikevel et par Bambi-på-isen moment i løpet av turen. Og en krabbetur over ei bru. Men jeg tryna ikke! Og det er pokker meg ingen selvfølge! Tur eller ekstremsport – kommer vel an på utøveren, eller?

Målet for turen ble ikke nådd. Jeg innså at det ble hakket for mye islagt nedoverbakke å forsere på tilbaketuren hvis jeg skulle helt til topps. Se for deg bob-bane uten kanter… I alle fall med det som i beste fall er kun et fungerende bein. Derfor skar jeg ut av kurs litt tidligere enn planlagt, nøt utsikten der den var, og snudde nesa mot bilen igjen.

Utsikt fra plan B.

Relativt sur nordavind av det ivrige slaget innbød ikke til båltenning i høyden, men etter mye forsering av kratt, et par trippel tåloup’s og ca 317 pauser fant jeg den perfekte bålplass der sola varmet. Ca 2 ½ meter fra bilen. I le for vinden. Genialt.

Og da er det vel på tide å bedrive litt fremsnakk av seg selv her. I tillegg til en utrolig flott naturopplevelse av en turdag så har jeg altså oppnådd minst tre ting å glede meg over i dag:

  1. Strålende turvær
  2. Bål
  3. 3,5 km gjennomført på egne bein uten tryn til tross for rimelig håpløst føre

Og 4 og ikke minst: Jeg evnet å avbryte plan A og gå for plan B da jeg så at det nok var det lureste. Egentlig det eneste rette!

Gratulerer til meg! Og turen: aldeles helt nydelig!

Bål i le bak bilen.

Pink vibes utafor sti.

Føret var pent men generelt litt dårlig både for sko, brodder og truger.