Friluftsheidi

Hva slags filosofi er det, egentlig?

Joda. Du tar en gjeng med 5-åringer, ett bål og en bolle pinnebrøddeig. For anledningen farget rosa. Ei rist og passe varme til steking.

Og dermed er vi i gang. Men kan det egentlig kalles pinnebrød når brødene stekes på rist og ikke på pinne? Og kan det kalles pinnebrød når det i praksis er boller? Blir det ikke da bare brød? Brød stekt på bål!?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og så var det fargen… Hva skjer når de rosa bollene blir stekt og de får både brune og svarte flekker utapå? Er de fortsatt rosa inni?

Hva var det egentlig de puttet i, de deigansvarlige, for å få den rosa fargen? Var det jordbær, kanskje? Eller var det maling? Eller rødbeter? Eller? Joda, de som hadde vært med på produksjonen visste. Det var konditorfarge.

Og hva smaker det egentlig når de har den fargen? Smaker det rosa? Som bobletyggis? Eller sånn de smakte i «gamledager», på 80-tallet? Eller? Den lokale forskningen var enstemmig. Selv om innholdet så ut som bobletyggis så smakte det fortsatt pinnebrød.

Eller brød da. Siden pinnene var fullstendig fraværende.

Sånn gjøres både forskning og filosofi rundt bålet. Og alle forslag og hypoteser kom til en konklusjon. Bortsett fra akkurat det med navnet. Pinnebrød eller bålbrød eller boller, eller… Lokal forskning av kompetente og filosoferende forskere.  Altså 5-åringene. Pinnebrødfilosofi. Bålfilosofi.

I går, og et par ganger i dag også faktisk, var jeg rett som det var så rasende at det helt sikkert ikke er spesielt sunt i min alder. Jeg er vanligvis av den sorten som er mest arg, bruker meg og freser mest i den private sfære, om det er noe som provoserer nok. Men i går inntok jeg ullundertøy, allværsjakke og en god dose selvbeherskelse. Og møtte opp til demonstrasjon. Jeg ble ikke mer harmonisk av det, det kan jeg ikke påstå, jeg ble vel bare mer sikker på min egen overbevisning.

Raseriet, den «godlynte markeringen», det vil si demonstrasjonen og etterfølgende såkalt informasjonsmøte, dreide seg om vindturbiner. Vindturbiner og skogeiendom.

Nok om det. Dagen i dag har i så måte vært ren rekreasjon. En slags medisin. Tolv unger, tre voksne, fjorten par ski, en pulk med drikke, brødskiver, ved og rosa (!) pinnebrøddeig var den beste medisinen jeg kunne få. I alle fall i DET påskeværet. Skiløperne måtte frigjøres for ullgensere og flere måtte lufte sveisen som holdt på å bli klissbløt av svette innimellom turene opp og ned bakken.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Takk for at jeg får være en bitteliten del av hverdagen i denne barnehagen. I dag har disse timene sammen med den spreke gjengen på skistadion vært som den beste medisin. Medisin mot raseri!

Landskap med vindmøller.

Da jeg var elev på videregående skole, for et par generasjoner siden, skulle jeg og en medelev intervjue forfatter Rolf Jacobsen til en norskoppgave. Jeg husker at vi forberedte oss med blant annet å høre forfatteren selv lese dette diktet:

Landskap med gravemaskiner

De spiser av skogene mine.
Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.

Gud hjelpe meg for en skapning på dem. Hoder
uten øyne og øynene i baken.

De svinger med kjeftene på lange skaft
og har løvetann i munnvikene.

De eter og spytter ut, spytter ut og eter,
for de har ingen strupe mer, bare en diger
kjeft og en rumlende mave.
Er dette et slags helvete?

For vadefugler. For de altfor kloke
pelikaner?

De har blindede øyner og lenker om føttene.
De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene
om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust
og kald sol fra prosjektører.

Uten struper, uten stemmebånd og uten klage.

Jeg vet at jeg som tenåring syns teksten var både dyster og dystopisk. Men på en annen måte også fascinerende. Og jammen ga det såpass mye gjenklang i meg at jeg fortsatt husker det! Og at det ble skrevet allerede i 1954 (!) var rimelig overraskende på dagens meg. For 70 år siden altså!

Det ble aldri noe av det intervjuet. Så vidt jeg husker fordi forfatteren ble syk. I dag tenker jeg imidlertid på diktet igjen. Et 70 år gammelt dikt som jeg kjenner at på mange måter beskrev noe vi mennesker har drevet mer og mer med i løpet av disse 70 åra.

Vi har bygd ned natur. Og nå er vi desperate! Tilgangen på urørt natur minker dramatisk både i Norge og verden. Vi bygger ut og tar for oss. Vi bruker opp. Nå diskuteres bygging av vindparker i mitt område. Digre vindturbiner som vi, feilaktig spør du meg, innbiller oss at vi trenger og er avhengige av. Og jeg blir forbanna. Klar-for-å-bedrive-sivil-ulydighet-forbanna!

For nå skal de visst begynne å spise av skogene mine også. Det var vel det Rolf allerede forutså i 1954!

Kilde: boktips.no/dikt

Dårlig glid. Godt feste. Diskutabelt sporvalg. Impulsiv deltakelse. Dårlige forhold generelt egentlig.

Sånn kan vel dagens tur beskrives. Gårsdagens mildvær hadde lagt igjen et tynt og glasert lag med skare øverst i den etter hvert så vanvittig dype snøen. Skaren var akkurat tjukk nok til sånn ca et ekorn. Eller eventuelt katta. Men sylskarp. Så hvert skritt på truger ble i grunn en kamp. En kamp for at trugene ikke skulle sette seg fast under skaren på veg opp og forårsake snublings med medfølgende nese plantet i nevnte sylskarpe skarelag. Med påfølgende au og hau!

Så dagens trugetur ble akkurat så kort som planlagt. Og definitivt mye tyngre enn planlagt. Skogen er ikke helt klar for trugeturer etter innfallsmetoden enda. Det vil si; jeg må holde meg i oppkjørt eller oppgått spor til skaren (forhåpentligvis) blir tjukk nok😊

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sola i går lagde vår på sørsida av grana. Men på nordsida er det full vinter, gitt 😉

FOR en solskinnslørdag 😊 Jeg lurer nesten på om påsken er i gang allerede!?! Sola har begynt å varme og på dager som denne, der den får «fritt leide» over hele den blå himmelhvelvingen, lager den både takdrypp og istapper.

Så i dag ble det både kaffe og bål på terrassen og jeg tror til og med at det har dukket opp ei og anna fregne på nesa her!

Sol ute, sol inne. Sol i hjertet, sol i sinnet. Sol, bare sol 😊

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

«Trening er ferskvare». Har jeg hørt. Maaange ganger. Og akkurat det er jo helt riktig. Bare et par uker uten vanlig aktivitetsnivå kjennes på skrotten, for å si det sånn. I dag minte jeg meg selv på hvor redusert det er mulig å bli bare ved å hoppe over trening ei uke. Og det er jo egentlig bare en 2-3 økter. Økter som riktignok har blitt erstattet av både feber og sofaligging.

Sist jeg var fysisk aktiv var en relativt kort trugetur forrige lørdag. Etter det har jeg forholdt meg rolig. Hatt feber et par dager, og ligget på sofaen. Myyyye! Så at det var tungt å prøve seg på treningsrommet i dag kom jo ikke akkurat som noen overraskelse. Det har i grunn holdt å ta seg opp og ned til andre etasje de siste dagene. Og senest i går var tur retur postkassa i snøen mer enn nok fysisk utfoldelse.

Men i dag ble det altså en liten visitt på treningsrommet. Litt løfting av noe jerngreier på stang, litt knebøy og slikt og så vidt litt elipse. Det var både vondt og tungt. Og bekreftet ettertrykkelig det jeg vel egentlig visste: Trening er ferskvare!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men nå har joggeskoa blitt brukt igjen. Så da satser jeg på at neste gang blir hakket lettere!

Endelig kom jeg meg da ut så vidt det var. Bittelitt dagslys og frisk luft midt på dagen i går var i grunn helt greit nå. Det som kunne blitt en tur i nærskogen ble imidlertid avlyst. Jeg oppdaget nemlig hvor tom for luft, krefter og motivasjon jeg var etter å ha hentet avisa i postkassa, så jeg slo det fra meg.

En liten tur i hagen da, tenkte jeg. Joda. Den ble liten gitt! Med snødybde et sted mellom hofte og midje, så ble det ikke rundt huset en gang. Så akkurat denne torsdagen ble omdøpt fra turtorsdag til utetorsdag. I alle fall den halvtimen det tok å ta disse bildene 😊

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi har ikke sett’n her i alle fall. Han der Valentine, eller St.Valentine om du vil. Og hvorfor og hvem vi liksom skal feire den dagen  måtte jeg jo google, så klart. Så tradisjonen har muligens en bakgrunn i en hedensk hylling av fruktbarhet, som visstnok inneholdt elementer av nakne menn, slakting og pisking av unge, nygifte damer, MED deler av det nevnte slaktet. Rett og slett som et fruktbarhetsrituale.

Så kom paven da vettu, etter hvert, og syns vel at dette var en smule vulgært, tipper jeg. Sånn kunne de jo aldeles ikke få fortsette å drive på. Dermed innførte de feiring av St. Valentine i stedet. For det fantes visst en katolsk prest, eventuelt biskop, ved navn Valentin som havnet i fengsel i år 272 fordi han drev og viet soldater som keiser Aurelius mente burde slåss i stedet. I fengselet kurerte biskop Valentin fengselsvokterens datter for blindhet, forelsket seg i henne og ble henrettet den 14. februar året etter. Det var denne Valentinen som ble «hostet opp av ermet» og gjort til helgen rundt år 500 eller der omkring.

En ikke helt uvanlig martyrhistorie, eller legende, og passe spicy til at jeg ikke kryssjekket flerre kilder for verifisering.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og i dag har handelsstanden selvfølgelig adoptert hele greia og den er omgjort til en slags kjærlighetsdag som i følge media handler om blomster, sjokoladehjerter og romantiske middager. Så vidt jeg kan forstå. Jammen bra da at jeg klarte å klore ned et såpass sytete og selvmedlidende blogginnlegg i dag tidlig at «god bedring»-meldingene har tikket inn i hele dag 😉Helt ubevisst så sørget jeg selv for hyggelig oppmerksomhet akkurat i dag. Noen ganger er jeg bare imponert over egen taktikk, altså.

Men ut over det: han der Valentin har vi ikke sett noe til. Hverken jeg, katta eller småbruker’n.

Kilde til valentinlegende og bilde: www.countrylife.co.uk

Kan det faktisk være influensa jeg har? Det er i tilfellet så vidt jeg kan huske første gangen i mitt voksne liv! Og det må jeg vel si meg fornøyd med der jeg vingler meg framover i mitt femtiandre år?

Selvfølgelig har jeg vært dårlig. Jeg har hatt min andel av både bihulebetennelser og halsbetennelser opp igjennom, jeg. Men skikkelig influensa med feber, luftveisinfeksjon, magetrøbbel og vondt i skrotten over mange dager har jeg ikke så mye erfaring med. Jeg har jo hatt covid. For omtrent halvannet år siden. DA kjente jeg hva influensa var. For da var jeg dårlig med feber i mange dager. Rett og slett pjusk.

Denne gangen var covid-testen negativ. For meg sånne litt atypiske symptomer så lurte vi jo på hva det egentlig var jeg hadde pådratt meg. Ikke covid, altså. Men feber har jeg jo hatt. I et par døgn. I dag satser jeg på å gå tilbake til normale hetetokter og normal kroppstemperatur. For meg et eller annet sted i nærheten av 36,5 grader.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg lurer rett og slett på om jeg er på bedringens vei, gitt. I går klarte jeg nemlig både å vaske to maskiner med klær, dusje OG å lese litt bok. Nå går det unna gitt 😉 Lesing har vært alt for konsentrasjonskrevende de dagene feberen sto på som verst. Og dermed har jeg vært prisgitt tv. I alle fall de timene øya har vært oppe.

I dag er en ny dag med nye muligheter! Jeg satser på at denne influensaen var en light-versjon som er i ferd med å gå over. Og jeg satser på at dette er den siste dagen som må tilbringes mer eller mindre i horisontalen på sofaen. For nå vil jeg UUUUUT!

Influensa eller influenser – jeg tror i alle fall jeg snart må influere meg selv nok til å komme meg for eksempel hit:

Jeg syns i alle fall sjøl at jeg stort sett klarer å lete opp det som er positivt og det jeg kan få til og alt jeg kan glede meg over i hverdagen. På tross av varig sykdom og relativt store krav til tilpasning. Fokus ligger på det jeg får til i stedet for det jeg ikke kan lenger. Jeg får til så mye at jeg stort sett ikke har all verden å klage over.

Men sykdom suger! Å ha fysiske symptomer suger. Å ha lite energi suger. Men aller mest suger de usynlige symptomene på sykdom. Ingen kan se på meg at huet ikke funker, for å si det sånn. I alle fall så lenge jeg husker å kle på meg og slikt før jeg går ut blant folk.

Nå herjer feberen i skrotten. Foreløpig av ukjent grunn. Og det syns ms-symptomene er kult! Det er en kjent sak at mange av oss som har multippel sklerose opplever symptomforverring ved varme. Jeg for eksempel blir forbigående verre ved trening. Jeg får dårligere balanse og synet blir ugreit. Det blir mange støttesteg for ikke å tryne litt uti en tur eller treningsøkt. Jeg tåler ikke varme bad heller. Da mister jeg alle krefter. Dette er bare noen eksempler.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og er heller ikke feber noe særlig. At kroppen blir for varm innenfra er det vanskelig å rømme fra. Og da fungerer det meste litt dårligere. Spesielt hodet, ser det ut til. «Glemsk er jo jeg også», sier du. Og jada, det er jeg og. På den «vanlige» måten. Men jeg snakker om noe annet.

For meg oppleves det som om jeg har en tanke om noe jeg skal gjøre og så er den helt klar. Jeg gjennomfører det jeg har tenkt. Men etterpå så oppdager jeg at det er helt borti natta. Det kjennes ut som tanken er klinkende klar men den ligger og kaver nedi ei plastbøtte. Uten noen som helst mulighet for å nå fram til realitetsorientering eller fornuft. For de ligger selvfølgelig utafor bøtta. Sånn opplever jeg at jeg er kjempefornøyd med å huske å gjøre det jeg kommer på, helt til jeg husker at det er helt tatt ut av sammenheng. Helt meningsløst. Feil tanke på feil sted. Litt som når ungene legger en maur i ei bøtte. Den virrer rundt og prøver å komme oppover «veggene». Og den er helt klar og tydelig både for seg selv og eieren av bøtta. Men den er på feil sted og dens handlinger blir derfor meningsløse når den stadig detter ned i bunnen igjen. Mauren vil ut og bort til de andre i tua for å finne mening med sine handlinger, men den er fanget i bøtta og greier ikke komme ut slik at resten av tua kan realitetsorientere den.

En slik maur opplevde jeg i dag. Altså en tanke. En ide. Som ble gjennomført. Uten kvalitetssjekk. Huet var i et stort mørkt hull og jeg har i ettertid ingen fornuftig forklaring på hvorfor. Da kjenner jeg at sykdom suger!

For det er da jeg knekker. Tårene spruter og jeg blir redd. For å miste huet og kontrollen over nøtta så til de grader er skremmende. Kontrollen er borte og det kjennes som et angrep som jeg ikke har medisin mot. Og det er en påminnelse om at alt ikke fungerer optimalt og en påminnelse om at det kan bli verre. Det orker jeg ikke tenke på.

Så da er det bare å beklage til den venninna som fikk ny bursdagshilsen i dag, men som hadde bursdag (og ble gratulert) for en måned siden. Du skal slippe å bli enda et år eldre allerede nå! Jeg må visst beklage til hu som fikk hilsen i går også…. Dere skal vite at jeg stressa på forhånd fordi jeg hadde intensjon om å huske det! I feil måned. Og så påståelig var jeg at småbrukeren sendte gratulasjon også. Gratulerer. Til meg. Febrilsk sletting av hilsener og lett panikk ble løsningen. Og hadde akkurat denne koblingsfeilen vært den eneste, så hadde det gått an å tenke at det ikke var så viktig. Ingen krise. Men realiteten er at den bare føyer seg inn i rekken av kognitive krumspring som dette huet driver med. Og som fører til at jeg er redd for å miste meg sjøl litt etter litt.

Ikke nok med at facebook har slutta å minne meg på bursdager! Nå suger denne sykdommen såpass at jeg nok seriøst må vurdere støttekontakt. Dårlig betalt. Ugunstige og uforutsigbare arbeidstider. De villeste og fullstendig uventede arbeidsoppgaver. En jobb som suger! Værsågod å søk!