Jeg er i mål! I alle fall har jeg nådd delmålet! To dager før tida var ute rundet jeg i dag 240 kilometer. Telleverket står nå på 240,5 kilometer, og de neste to dagene skal jeg hvile meg i form!
Etter MS-forbundet sin kampanje i april «Gå 60 km i april» så har jeg fortsatt å trå til. Jeg tenkte det var en god ide å fortsette i den gode stilen. Og utfordringer motiverer! Derfor har jeg i de fire månedene som har gått fortsatt å bevege meg 60 kilometer i måneden.
Til sammen blir det 240 kilometer. En distanse som tilsvarer avstanden mellom huset mitt her hjemme og foten av Glittertind. Lørdag skal jeg nemlig på toppen. På 2457 meter over havet. Toppen av Glittertind. DET blir det gøy å få til! For er jeg heldig så går det.
I august har jeg samlet inn, og holder fortsatt på å samle inn, penger til MS-forbundet sentralt og lokalt. Spleisen har gått over all forventning, lokalavisa har vært på besøk og flere lokale bedrifter har støttet så langt. Og veldig mange privatpersoner.
Forhistorien er som følger:
Jeg ble diagnostisert med MS i november 2021. Mange år med smerter, gangvansker og ulike andre kroppslige utfordringer hadde kulminert og funnene i hjerne og ryggmarg ga ikke noe tvil. MS-en fikk «skylda» for det meste. To og en halv måned etterpå kom neste etappe. Det ble konstatert malignt melanom i en føflekk på leggen og den og en lymfekjertel i lysken ble fjernet kirurgisk. Malignt melanom er dessverre en av de farligste formene for føflekkreft og hos meg var det spredning til lymfe.
Med rimelig fersk MS-diagnose og kreftdiagnose ble behandlingen en liten nøtt for ekspertene på to lokalsykehus og på Radiumhospitalet. Immunterapien jeg egentlig skulle fått mot tilbakefall var uegnet pga. MS-en, og kuren jeg prøvde i stedet måtte jeg avbryte på grunn av kraftige bivirkninger og sykehusinnleggelse. Andre forsøk gikk på samme måte. Men nå har jeg vært uten kreft i kroppen i halvannet år og inntil det motsatte blir bevist så er det sånn! Neste runde med undersøkelser starter om et par uker. Min MS er en progressiv variant som heldigvis er rimelig rolig for tida, så bremsemedisin er ikke aktuelt. Den er der, det er symptomene også, men «sovende» til det motsatte blir bevist der også.
Dermed er det jo opp til meg å gjøre noe mer eller mindre fornuftig med hverdagen. Og da er fysisk aktivitet viktig. Derfor utfordrer jeg meg selv. Nå med Glittertind! Og nå er jeg framme! Takket være en god del trass, mange korte turer samt sykkelturer! I perioder har det holdt hardt! Noen uker har det vært mye avtaler som har spist opp den lille energien jeg har. Andre perioder har formen vært så dårlig at utstrakt fysisk aktivitet har vært umulig. Men i sommer fikk jeg trehjulssykkel med hjelpemotor. Fikk låne da. Og takket være den så har jeg nå klart målet om 240 kilometer innen utgangen av august. Selv om jeg regner kun halvparten av kilometerne jeg sykler. Syns jeg må det når jeg har motor jeg kan skru på i oppoverbakkene 😉
Jeg får ikke gjort noe med at jeg er varig syk. Både MS og melanom ligger der som en udetonert bombe i skrotten. Det jeg kan gjøre noe med er å sette kroppen i så god stand som mulig slik at utfordringene som kommer med dette eller annet. For utfordringene de kommer, det har de lovet meg både nevrologen og onkologen. Og utfordringer er jo tilstede hver dag. Hverdagen som varig syk og til dels rimelig puslete er vanskelig å forestille seg og en fulltidsjobb å finne ut av. Mange dager er ganske gode. Da kan jeg gå tur, sykle eller gjøre andre ting som trengs eller som jeg har lyst til. Andre dager er ubrukelige. Men jeg lærer hver dag tilstanden min bedre å kjenne slik at jeg kan ta hensyn til kroppen og hva jeg trenger. Og da vil alltid dårlige perioder etterfølges av gode! Om den ene eller andre sykdommen begynner å røre på seg igjen så tenker jeg det er viktig å kjenne at jeg har tatt vare på de timene som har vært gode. Det er mer krevende å finne livskvalitet, men den er der!
Fram til da så holder jeg meg i aktivitet. Og når aktivitet kan kombineres med noe som gir mening både for meg og kanskje for for eksempel MS-forbundet, så er det ganske så motiverende for meg. Alle som heier meg fram og skriver støttende meldinger er også en enorm motivasjon. Og gjengen med kolleger som tente på ideen som ble lansert av en av dem, er planleggere og ikke minst blir med til topps er gull verdt! Rett og slett både rørende og inspirerende. Jeg er så takknemlig for alle sammen!
Og nå er jeg framme. Ved foten av fjellet. I alle fall symbolsk. Selve transporten til utgangspunktet, med bil og sykkel foregår på fredag. Lørdag skal jeg til topps! Da skal de siste seks kilometerne og de siste snaut 1100 høydemeterne forseres. Jeg klarte det første målet! Tenk om jeg klarer det andre!?!
