Lyset som nesten ikke fins.

Desemberlyset.

Det er nesten ikke der,

så vidt du ser det bare.

Fargeløst og grått,

dunkelt og kortvarig,

flyktig.

Men plutselig er det der.

Og da er det vakkert.

Inderlig vakkert.

Desemberlyset.

Lyset som nesten ikke fins ble først publisert i desember ’20.

Dagens snømann⛄

Dagens snømann handler om hva vi oppfatter og hvilket “filter” vi ser gjennom. Min tolkning er på en måte og din tolkning er preget av dine erfaringer. “Min” verden ser ut på en måte og “din” verden på en annen måte. Og er egentlig en snømann en snømann?

Noen ganger må vi begge “skärpa til oss” for å forstå den andres perspektiv.

Dagens snømannpedagogikk⛄

Bilde: Facebook⛄

Kræsj!

Hvor er det best å kræsje? Hva er egentlig best om jeg MÅ velge? Eller minst dårlig da? For det er vel egentlig det jeg lurer litt på.

I fjor kræsja jeg nemlig i parkeringshuset. En helt nødvendig ekspedisjon til et nærliggende kjøpesenter førte nemlig til et ødelagt speil med løse deler etter et noe ublidt møte med en stolpe. I parkeringshuset i kjelleren. På julegavejakt. Akkurat når alle andre også skulle det samme, selvfølgelig. Så køa bak kræsjen ble både lang og utålmodig. Dyrt kunne det også blitt. Men heldigvis har jeg en handymann tilgjengelig som kunne reparere skaden. Sånn omtrent. Bra nok.

I år er det mer kræsj i innboksen. Det renner inn fakturaer og «betalingsopplysninger» om dagen. De fleste fra Klarna. Det kan se ut til at jeg fullfører julegavehandlinga uten å sette mine ben på et kjøpesenter eller i en større butikk enn apoteket eller den vanlige Kiwien. I år foregår julegavehandlinga stort sett utelukkende på nett. DET er jeg fornøyd med.

Så får heller innboksen min se ut deretter. Jeg tenker egentlig at det er fint med fysiske butikker. Og dersom ingen bruker de så blir de lagt ned og vi mister et tilbud som er godt å ha. Men akkurat kjøpesenter er ren næring til ms-fatiguen min. Symptomer og funksjonssvikt på flere områder er et direkte resultat om jeg skulle forville meg inn på et slikt sted for mer enn en liten time. Spesielt nå i førjulstida da slike steder er stinne av folk og inntrykk. Så derfor prøver jeg å unngå det. For meg handler ikke førjulskosen om å gå i butikker. Ikke nå lenger i alle fall. Ingen juleutstilling trumfer en full innboks for meg. Og Posten, i den grad det er noe igjen av den, må jo også holdes i arbeid!?!

Så innboks, postkasse og post-i-butikk holdes i virksomhet her i gården. Og da unngår jeg vel kræsj i parkeringshuset i alle fall!

For man “måste” ingen ting. Ikke shopping, i alle fall!

Dagens snømann.

Virkeligheten sett gjennom “snømannøyne” fortjener en plass i “adventsracet” syns jeg, så her er dagens snømann! Bildet er fra facebook⛄

Tradisjon eller matauk?

Det er mest for tradisjonens skyld, sa a. Mor mi. Og så stekte vi noen lefser. Vi var enige om at det er mye vi ikke gjør. Til jul altså. For veldig mye får vi nå kjøpt på butikken om vi vil. Og så gjør vi det.

For det meste vi driver med av matauk gjør vi jo på butikken. Også til jul. Men så er det det med tradisjon da…

Og noen lefser fikk jeg da vært med på å steke i dag. Jeg kjevlet kun ei. Den med høla i. Den på bildet. Det er jo en egen kunst. De skal kjevles tynne nok. Store nok. Og jevne nok. Baking av småkaker driver jeg ikke med noe særlig av. Og det legges hverken sylte eller rull. Og ikke slaktes det gris lenger, som før, så pølser, ribbe og de greiene der de kommer også fra butikken.

Men når man egentlig møter opp bare for å steke noen lefser «for tradisjonens skyld», så er det vel ikke verst å komme hjem med fire slags småkaker, hjemmelaget tyttebærsyltetøy, ferdig mandelhakk til diverse bruk og nye votter. Da må man si seg fornøyd! Ja også lefsene da! De holdt på å bli gjenglemt på bakstekjøkkenet.

Skikkelig matauk!

Matauk.

Forbanna på blogg.

Noen ganger leser jeg egen blogg. Det vil si gamle innlegg. Hva jeg skrev på samme dato i fjor og åra før. For det meste så nikker eller rister jeg på hodet eller ler av egne betraktninger og ord. Noen ganger ler jeg av. Andre ganger ler jeg med.

Og noen ganger blir jeg nesten forbanna. Forbanna på det meste. Inkludert egen blogg. Tanken kommer: «så lite jeg visste da» og «jeg skulle bare visst».

På denne datoen for to år siden skrev jeg et innlegg om diagnoser og ulik erfaring med helsevesenet med ulike diagnoser. Innlegget ligger her:

Det brenner på dass.

Men halloooooo! Det brant jo ikke på dass. Selv om jeg trodde det. For det begynte jo først to måneder etterpå. I februar 2022. Kreft med spredning er en annen form for brann. Myyye mer akutt. Og med «pakkeforløp» som bestemmer hva slags behandling du skal ha og hvor fort. Og det vil si ganske fort! Både multippel sklerose og fibromyalgi rykket nedover på pallen. Migrenen datt helt ut, tror jeg. For i februar 2022 brant det skikkelig på dass!

Det ble tre sykehusinnleggelser og et ikke regnskapsført antall oppmøter på både poliklinikk og laboratorium. Og det driver jeg jo med enda! For den diagnosen fører virkelig til at helsevesenet melder seg på. Jeg lærte meg fort å kjenne igjen telefonnummeret til kreftavdelingen, for å si det sånn.

Så det kjennes litt rart å lese gamle blogginnlegg. De som ble skrevet «før» noen tente på på dass på orntli’. Og det setter i gang refleksjoner. Om hva jeg kjente på da og hva som surrer rundt i hodet nå. Nå er brannen foreløpig under kontroll. Skal bare inn og fjerne noe «snill kreft» på nyåret. For den typen brenner ikke så heftig. Og kan derfor vente noen uker.

Perspektivet er annerledes. Et annet enn i desember 2021. Det blir jo sånn. Det er heldigvis litt annerledes når en kan bekjempe brannene fra flere kanter. Jeg kan konsentrere meg om noe annet enn overlevelse. Så det er egentlig ganske meningsløst å bli forbanna på egen blogg. For det jeg opplevde da jeg skrev akkurat det den dagen var jo reelt! Og jeg visste heldigvis ikke bedre!

Det brenner fortsatt på dass. Men jeg satser på at det ikke sprer seg hverken til gangen eller den andre doen 😉

Bedre med kaffebål til skogs enn  med brann på dass.

Takk for hjelpa!

Å ta i mot hjelp ble debattert på radioen da jeg kjørte bil i går. Det var snakk om voksne som sier nei takk til tilbudt hjelp. Og hvorfor vi takker nei. Er det fordi vi ikke vil bry noen eller være en belastning? Eller er det fordi vi vil «klare sjøl». Altså en slags stolthetsgreie?

Vi som jobber i barnehage og alle som har barn står jo midt oppi det der hele tida. Balansegangen mellom å hjelpe den lille poden med å kle på seg og å tillate dem å «klare sjøl» er vanskelig. Og når poden gjerne helt vilkårlig veksler mellom å ønske full service og å klare alt sjøl, så letter det ikke akkurat balansen.

Jeg har møtt meg sjøl i døra noen ganger i det siste når det gjelder akkurat det her. Særlig på Glittertind-turen i september. Det ble overdøvende klart for meg at jeg måtte ha masse hjelp for å klare den turen. Jeg måtte ta imot all den hjelpa jeg kunne få for i det hele tatt å klare å gjennomføre. Det har jeg reflektert en del rundt både før og etterpå.

I hverdagen så er jeg også rimelig avhengig av hjelp. Spesielt fra småbrukeren. Men også fra innretninger og utstyr jeg bruker som er spesialtilpasset meg og hva jeg vil oppnå. De fem viktigste hjelpemidlene jeg har akkurat nå er:

  1. Skinne til beinet. Den gir litt ekstra «løft» slik at jeg får til et fraspark som er forenlig med å gå. Og det aller viktigste; den stiver av ankelen slik at jeg ikke tråkker over når beinet blir følelsesløst og jeg ikke kjenner hvor jeg tråkker. Uten skinna er beinet etter hvert å sammenlikne med kokt spagetti. Ikke lett å bevege seg trygt framover med, med andre ord.

    Jeg blir kald på beinet av den skinna. I alle fall i 14 minus.

  2. Gåstaver. Balansen tillater ikke hverken lengre turer eller «offroad»-virksomhet. Men med staver så har jeg alltid minst tre støttepunkter i kontakt med underlaget og det hjelper. Og ja, jeg bruker stavene på «pensjonistmåten», altså som støtte. Ikke som trening. 
    Stavene er minst like viktig om sommeren.

  3. Trehjulssykkel med elmotor. Den nevnte balansen og mangel på sådan lar seg heller ikke kombinere med vanlig tohjulssykkel. Og fatigue kommer jo som regel ubeleilig, så hjelpemotor er redningen når kreftene tar slutt ei mil inni allmenninga på vei hjem. Så trehjulingen har jeg enormt mye glede av. 

    Den krever litt rigging etter biltransport. Men ikke mer enn at tre Glittertind-geiter kan fikse det 🙂

  4. Elipsemaskin. Den har stått her i mange år. Innretningen kom i hus lenge før jeg ble syk. Nå gir den meg mulighet til å trene intervaller. Den gir nemlig akkurat nok løft til at høyrebeinet holder i gang fortere og lengre enn ute. Snublefaren er også eliminert. Det betyr at jeg kan trene relativt mye hardere på den enn om jeg skulle tatt den treningsøkta ute. Og trene må jeg. For å orke.

    Treningsoppsett med elipse.

  5. Truger. Sykkelsesongen er definitivt over for meg i år. Jeg har ikke noe behov for å begi meg ut på glatta i en trillion kuldegrader på sykkel. Dermed er trugene gode å ha. De ble innkjøpt i 2018 og er godt brukt! I går brukte jeg dem langs skiløypa. Hadde jeg klart det så skulle jeg gått på ski. Men så er det det med balanse og funksjon i høyrebeinet igjen da. Det stokker seg fullstendig for meg med ski på beina. Dermed er trugene redningen. De gir meg mulighet til å bevege meg vekk fra vei og inn i ukjent og «fritt» terreng også om vinteren. Akkurat det siste er nesten det beste. Å bare vandre rett ut i skogen, uavhengig av sti eller løype, og oppdage nye steder og bare være i naturen. Med truger har jeg trygt feste på glatta, stor flate å holde balansen på og uante muligheter til å «forsvinne» til skogs. God trening er det også. Med staver selvfølgelig.

    Trugetur er noe av det beste jeg vet.

Disse fem hjelpemidlene er jeg avhengig av for at jeg skal kunne fortsette med det jeg har lyst til. På en måte som er gjennomførbar for meg. Slik kan jeg komme meg til Glittertind. Selvfølgelig også ved å ta imot hjelp fra uvurderlige støttespillere og turkamerater. Men de bidrar også til at jeg får slike opplevelser som jeg hadde på tur i går. Jeg får til hverdagsturer.

Mitt råd til alle som kvier seg for å bruke hjelpemidler som synes eller er skeptiske til å ta imot hjelp fra andre er: Si ja takk! Ja takk, begge deler. Det øver jeg i alle fall på! Alt som kan bidra til at jeg får opplevelser og får til noe jeg har lyst til er kjærkomment! Takk for hjelpa!

Opplevelser med truger kan se sånn ut.

 

Tok en sjanse!

Jeg tok en sjans og ble belønnet. Flaks kan en vel si. Men som både en vis mann og en vis kvinne har sagt, jeg vet ikke hvem som var først, så ser det jammen ut til at jeg får mer og mer flaks dess mer jeg øver. Eller gjør en ting, da. Det kalles vel erfaring.

Kaldt har det vært over hele fjøla de siste dagene. Grått og trist også. Minus 19 grader og slikt innbyr ikke akkurat til utstrakt friluftsliv. Men i dag tok jeg sjansen og oppsøkte litt høyereliggende strøk med mer snø. Det så egentlig ut til å gå i vasken, da jeg oppdaget at trugene var glemt igjen hjemme (!). Men heldigvis var jeg fortsatt i bilen og ikke lenger unna hjemme enn at det kunne forsvares å snu og hente dem. Tungt skydekke og lett snødryss lovet heller ikke godt. Men friluftsheidi har ikke lett for å gi seg når hun har bestemt seg for noe. Ikke engang når det hadde vært lurt.

Vel framme med parkert bil så var det fortsatt 14 minus. Men både vindstille og tilløp til sol. Akkurat som jeg hadde håpet på. Flaks. Media har i det siste hatt fokus på påstått konflikt mellom langrennsløpere og vandrere. I skiløypa. Jeg tror jeg hører til den siste gruppa. I dag er det nemlig jeg som har gått delvis mellom sporene og delvis ved siden av løypa. Med truger. Det skal sies at sålen i løypa var av det solide slaget og jeg synker ikke akkurat så dypt ned og lager ødeleggende spor med truger på. Snø i løypa tydet ikke akkurat på at den var nykjørt heller.

Nok unnskyldninger! Det ble en kjempefin tur. Kroppen reagerte ikke verre enn at jeg nådde målet. Målet var hytta. For heldige meg har nøkkel til hundrevis av hytter over hele landet. DNT-nøkkel. Det ble bål i vedovnen i stedet for i snøen. Ei tømmerkoie som ikke er brukt siden midten av november blir ikke så innmari varm av ei lita kaffestund med fyring. Jeg tror jeg klarte å få termometeret som hang på veggen opp i minus 3, før jeg pakket og gikk hjem. Men adskillig bedre enn ute var det jo. Og varme ostesmørbrød smakte godt selv om de kom fra vedovnen.

På hjemveien så jeg at det var spor av både skiløper og bikkje i løypa. Men jeg så og hørte ingen. Faktisk var det helt fullstendig komplett stille i skogen østpå i dag. Ikke en fugl og ikke engang en svak flydur eller ei bikkje med ulekonsert hørte jeg. Bare meg og trugene.

Så flaks kan man ha når man tar en sjanse en torsdag i desember 😊

Vinterskog.
Framkomstmiddel.
Desembersol.
Friluftsheidi.
Kald hytte.
Brødskiva på toppen ble en god del varmere enn beina.
Etterhvert litt mindre kaldt inne.
Sporsnø.
Høy og mørk.