Noen ganger leser jeg egen blogg. Det vil si gamle innlegg. Hva jeg skrev på samme dato i fjor og åra før. For det meste så nikker eller rister jeg på hodet eller ler av egne betraktninger og ord. Noen ganger ler jeg av. Andre ganger ler jeg med.
Og noen ganger blir jeg nesten forbanna. Forbanna på det meste. Inkludert egen blogg. Tanken kommer: «så lite jeg visste da» og «jeg skulle bare visst».
På denne datoen for to år siden skrev jeg et innlegg om diagnoser og ulik erfaring med helsevesenet med ulike diagnoser. Innlegget ligger her:
Men halloooooo! Det brant jo ikke på dass. Selv om jeg trodde det. For det begynte jo først to måneder etterpå. I februar 2022. Kreft med spredning er en annen form for brann. Myyye mer akutt. Og med «pakkeforløp» som bestemmer hva slags behandling du skal ha og hvor fort. Og det vil si ganske fort! Både multippel sklerose og fibromyalgi rykket nedover på pallen. Migrenen datt helt ut, tror jeg. For i februar 2022 brant det skikkelig på dass!
Det ble tre sykehusinnleggelser og et ikke regnskapsført antall oppmøter på både poliklinikk og laboratorium. Og det driver jeg jo med enda! For den diagnosen fører virkelig til at helsevesenet melder seg på. Jeg lærte meg fort å kjenne igjen telefonnummeret til kreftavdelingen, for å si det sånn.
Så det kjennes litt rart å lese gamle blogginnlegg. De som ble skrevet «før» noen tente på på dass på orntli’. Og det setter i gang refleksjoner. Om hva jeg kjente på da og hva som surrer rundt i hodet nå. Nå er brannen foreløpig under kontroll. Skal bare inn og fjerne noe «snill kreft» på nyåret. For den typen brenner ikke så heftig. Og kan derfor vente noen uker.
Perspektivet er annerledes. Et annet enn i desember 2021. Det blir jo sånn. Det er heldigvis litt annerledes når en kan bekjempe brannene fra flere kanter. Jeg kan konsentrere meg om noe annet enn overlevelse. Så det er egentlig ganske meningsløst å bli forbanna på egen blogg. For det jeg opplevde da jeg skrev akkurat det den dagen var jo reelt! Og jeg visste heldigvis ikke bedre!
Det brenner fortsatt på dass. Men jeg satser på at det ikke sprer seg hverken til gangen eller den andre doen 😉
Nei, heldigvis vet vi ikke alt i forkant. Og det man opplever til en hver tid er like alvorlig NÅR det oppleves. At ting kan bli verre, ja det kan de nok alltid. Jeg er veldig glad for at jeg i alle fall evner å glede meg over dagene i dag, og sette skikkelig pris på dem. Jeg gjør det, hver dag! Er skikkelig glad over hvor lite syk jeg er, at jeg ikke har noen store diagnoser, at jeg lever et ganske så fint liv. Jeg setter VELDIG pris på det. Tillater meg og sutre LITT innimellom over mine småting, men ikke særlig lenge. For jeg HAR ikke noe å klage over!!
Det er fint å fokusere på det man har og som man er takknemlig for. Jeg for min del reflekterer over det hver dag. Og noen ganger klarer jeg det også 😉 Jeg er så heldig som ahr så mye bra i livet!