Morgenbad.

Sesongens første morgenbad er et faktum. Det er lovlig sent, jeg innrømmer det, men sommer er morgenbad. I alle fall dersom det er muligheter for slikt. Altså vann. I gangavstand. Gangavstand ferdig iført badetøy og håndkle.

I dag var det sånn omkring seks grader varmere i vannet enn i lufta. Vind var det også. Skumtopper på badevannet, altså. Men uansett om jeg sover i både ulltrøye og ullsokker, midtsommers, og spiser frokost iført pledd – ja uansett så bades det. 16 grader i lufta og halvrå bikini fra i går til tross.

Kontraster tiltrekker. Og morgenbad er min ultimate start på dagen 😊

Ettermiddagsbad/research til morgenbad.

 

 

 

 

 

 

 

Morgenstrand.

Kjærringa med staven(e) kom seg uti.

Rondane “på gjørs”.

Det er «in» å gå Rondane på langs, Norge på tvers, trekanten i Rondane eller Trollheimen eller noe annet. Eller topptur. I Rondane er det flere som tar en to-tre topper over 2000 meter på en og samme dag eller tur.

Vi har gått «Rondane på gjørs». Eller på trass. Spiller ingen rolle. Vi har bestilt, pakket, reist og gått. Badet, sittet, spist og skravlet. Fordi vi kan. Og fordi vi vil. På gjørs og på trass. Og det er fryktelig tilfredsstillende. Både å nyte og å «leve» fjellivet noen dager. Og ikke minst å kunne gjennomføre noe slikt «på tross av» og bare fordi vi kan. Og vil.

Fra sengeliggende til «ut-på-tur» tok det 5 dager. Det restitueres innimellom i rasende fart. Nesten like skremmende fort som når det går andre veien… Men vi ville nok og vi kunne nok. Dermed ble det den tiende turen for oss jentene i «TheGreatEscape». Ti år på rad har vi gått, syklet, padlet, ridd, krabbet og badet oss gjennom norske fjell. Ikke så stille, skravla er nemlig stort sett på, men ganske rolig. Av og til er samtalen såpass viktig at vi rett og slett må sette oss rett ned for å klare å konsentrere oss godt nok. Går vi blir det veldig mye distraksjon. I form av «seeee!!!», «jeg tror jeg må ta et bilde eller ti», “jeg må bare ta en avstikker opp på den toppen der, venter du her?” og «vann: Bade? Og bilde?».

Så ja, det har blitt mye bilder. Som regel til sammen minst en 10-15 av hvert motiv. Det anbefales dermed for den som fort går lei å enten klikke seg inn på noe annet. Alternativt dele opp seansen. For deg som syns det blir i meste laget, altså. Dere andre: Nyt Rondane! Jeg kan love dere at det fins mye turglede i disse bildene! Mye turglede, litt trass og en god del livsglede! Og ikke minst: det er ikke nødvendig å gå en trillion hverken kilometer eller høydemeter for å oppleve akkurat det samme som vi gjorde. Takk til Cessa for at du er sherpa, overkøyebeboer uansett vanndrypp eller ikke og ikke minst “partner in crime”. Rimelig tilfreds med både deg og meg så kunne jeg ikke vært mer fornøyd! Lykke!

Det kommer nå 21 bilder. Turbilder, fjellbilder, gjentamegsjølbilder. Det er sikkert ikke mer enn et par promille av antall bilder knipset. Og som en siste advarsel: det fins både selfier, bikinibilder med og uten kjærring inni og bilder av ligging. Du er dermed advart…
Hjertelig tilstede i fjellheimen. Både jeg og Piktjønn.
Østover Blæsterdalen ei kveldsstund.
Innover dalen på umerket sti. Etterhvert kratt, myr og bekk. Ikke sti.
Bak den blå døra fantes fire rom. På nummert tre ble det plass til både du og je…
Rondane er stein. Også der folk har bodd og jobbet.
Kvelden farger fjellene rosa.
Rom med kart og utsikt.
Bare se, men ikke røre. Ikke jeg.

Vind i håret er bedre enn hår i vinen…
Vadeidyll.
Badeidyll med klestørk.

Badeelv. 8-10 grader?
Mountainlove.
Paraplydrinker hører med på badeferie og på 10-års jubileer! Hurra for oss!
Viktig samtale under oppseiling. Og spotting av badeplass.
Lukt. Kjenn. Lev. Pust.

Vann for tørste turgåere. Med et hint av sauemøkk…

 

Speil, speil på veggen der…
Takk for nå Blæsterdalen.
“TheGreatEscape vol 10” takker for seg og forlater Nedre Dørålseter.
Rondane sett fra Sohlbergplassen.

Ja eller nei?

I rekken store, dyptgripende og universelle eksistensielle spørsmål som kan dukke opp på tur kommer det nå et reelt eksempel:

Når det blåser så mye at pottisen slenger seg ut av posen på egenhånd, men ved en uforutsett tilfeldighet havner i fjellskoa som står til lufting, hva da?

  1. kan den spises?
  2. gjelder 10-sekunders regelen?
  3. bør man i ethvert tilfelle nyte prosecco og pottis innendørs når det blåser såpass?

For de som er ukjent med 10-sekunders regelen så betyr det at mat/godis/snacks eller annet spiselig som detter ned på bakke eller golv kan tas opp igjen, børstes pent av og fungerer fint som menneskeføde dersom det «reddes» innen nettopp 10 sekunder.

I dette tilfellet, der fjellskoa sto til lufting av en grunn, og det dessuten var igjen mer pottis i posen, så ble flaket kastet. Forhåpentligvis til glede for fugl, rev eller sau.

Hadde det vært det siste….hmmm, usikker?!?

Badeferie?

Skal du på badeferie? Jeg anbefaler Rondane😉

B for bushwalk og bading.

Turdagen i dag er nesten slutt. Sola har gjemt seg bak Dørålsglupen. Sti som ble til bush og kratt og så til myr og så til elv ble heldigvis til sti igjen og det ble bading👍Vi er passe sårbeint, passe mette og passe tørste! Sommeren i fjellet er god!

Hvem hadde trodd?

For mindre enn fem dager siden var akkurat det som er i ferd med å skje nå en komplett utopi. Det var ingen som trodde dagens innhold var en mulighet en gang. Aller minst jeg der jeg lå rett ut med feber, magetrøbbel og ute av stand til å gå lenger enn fram og tilbake til do. Resten av døgnet ble tilbrakt horisontalt vekselvis under og over dyna ettersom kroppstemperaturen varierte. Det var ingen som trodde de neste ukene skulle inneholde noe annet enn i beste fall å slepe skroget en runde eller to rundt huset. På innsida eller utsida. Legen snakket om innleggelse og rådyra var gode, eeehh, gode råd var dyre.

Ikke nok med det: partner in crime led av ryggkink og var relativt indisponert på ubestemt tid. Dårlige odds, med andre ord.

Dagen etter kom trua tilbake. Dagen etter der igjen fikk jeg klarsignal av legen. Altså, ikke akkurat til å dra på «escape» da, jeg spurte ikke om akkurat det. Men jeg fikk i alle fall ferie. Og lørdag satt trua såpass stabilt i skrotten at aksjon-skaff-deg-husrom-i-fjellet ble iverksatt.

I går ble planene utvidet med en dag og dermed:

The Great Escape vol.10 blir et faktum. Nå! I dag! Sekken er pakket. Og selvfølgelig har jeg gått i «kjekt-å-ha-fella». Det vil si når jeg tenker: «jeg skal ikke bære dette kilometer på kilometer opp og ned bakker, bare fra bilen til rommet, så da kan jeg jo ta med… Kjekt-å-ha-metoden, med andre ord. Den fører til mye greier. Veldig mye greier. Så ja. Sekken er pakket. Både den store og den lille. Og en ikeabag med «kanskje det er lurt å ha i bilen-greier».

Men når jeg nå engang skal ha med bil…ja, da kan jeg jo fylle den opp. Jaja.

Fokuset på dette årets escape blir:

Pust. Sakte. Kjenn. Lev. Fotografer. Og du store min som jeg gleder meg.

Hasta la vista, folkens! Jeg drar på høydetrening. The great Escape vol 10. Trur eg!

 

Toppløs på tur.

I går ble søndagsturen toppløs. Skikkelig deilig selv om det kom noen få regndråper underveis. Og selv om søndagstur vanligvis foregår på beina for vår del, så gjør det aldeles absolutt ingenting at det ble fire hjul som tok oss ut på oppdagelsesferd denne gangen.

Variasjon er forfriskende. Og det gjelder å være løsningsorientert. For søndagstur må det jo bli!

Ikke denne gangen heller.

Det gikk ikke denne gangen heller. Andre forsøk på kreftmedisinering startet mandag forrige uke. Det gikk sånn passe noen dager og jeg trosset det meste som dukket opp. Dårlig energi, litt utfordrende syn og en temperatur som nok lå omkring en grad over normalen var det bare å ignorere så godt det lot seg gjøre. Forrige helg tilbrakte jeg til sengs og sto kun opp for å spise middag med sommergjestene.

Jeg holdt ut, fikk kvalmestillende for å holde ut litt til, snakket med vikarlegen daglig, sjekket blodprøver annenhver dag og satset på at det skulle bli bedre hver time. Helt til det ikke gikk lenger. Det gikk kjepprett åt skogen, for å si det slik. Igjen. Feber, smerte og magesjau var et faktum, og etter tre døgn på den karusellen var det nok for meg. Jeg måtte kaste inn håndkleet og har deretter vært en smule satt ut.

Det ble altså åtte dager med kjemikalier denne gangen. I og for seg rekord, siden forrige forsøk endte etter 4 ½ dag. Nå er jeg i ferd med å slepe meg ut av blautmyra igjen. Det går bedre og bedre dag for dag. Crp er synkende, formen stigende og kroppstemperaturen tilbake på de tilsynelatende normale trettiseksogenhalv. Jeg har slutta å ha feber hver morgen (!) og jeg spiser mat opptil flere ganger om dagen.

Og i dag ble jeg klarert! Det vil si at jeg fikk innvilget ferie. Sommervikarlegen og overlegen på kreftavdelingen var enige da jeg lanserte behovet for å komme meg skikkelig før neste forsøk…. hvis jeg noensinne blir klar for flere forsøk! Men det betyr altså at jeg kan ta meg litt ferie. Planlegge litt for de neste par ukene.

Aller mest behov er det vel for å komme meg litt mentalt. Klare å motivere meg for et nytt forsøk. Et forsøk som jeg mer og mer tenker at kommer til å ende med: feber, smerte, magetrøbbel, svimmelhet, kramper og crp på en liten trillion. Med blodprøver annenhver dag og generell uforutsigbarhet. Jeg kjenner at jeg egentlig trenger en solid ferie mellom hver slik runde, ja 😊

Men som sagt: jeg er klarert og ferie er innvilget! Det har jeg planer om å utnytte til det fulle! Og ikke så gæernt at det ikke er godt for noe: når formen innimellom er såpass elendig så fører enhver ørliten formstigning til stor glede og virketrang! I dag tok jeg meg selv i å gå å flire for meg sjøl mens jeg vasket bad! DET er ikke hverdagskost!

 

 

Billy The Kid…

…has left the building. Noe så bokstavelig også. Kidden (som er oppe og nikker på 30, tretti ja…!) er kjørt på toget og bygningen står igjen. Både den han har sovet i og den han har vært med å bygge. Den er ikke ferdig. Ifølge han så jobbet de steinhardt i fire dager – og ble ferdige med to stokker! Til og med en fullstendig kunnskapsløs analfabet (på området) som meg kan se at det ikke helt stemmer. Jeg kan da telle. I alle fall opp til et visst antall. Og jeg kan se at det er mer enn to i alle fall.

Men, jeg skjønner hva han mente. Vi vurderte underveis å sette opp kamera. Det er jo så moderne med såkalt «sakte-tv». Så hvorfor ikke? Lafting minutt for minutt skulle tittelen ha vært. Det bare måtte ha slått an.

Heldigvis var den opprinnelige Billy en smule kjappere. Antakelig ikke til å lafte. Sånt drev han så vidt jeg i min uvitenhet vet ikke med. Men på avtrekkeren. Mulig han hadde blitt litt eldre om han hadde drevet med lafting og ikke så mye med skyting. Ekte og skikkelig treg etterpåklokskap.

Sånn gikk no dagan. Lafting minutt for minutt om dagen, Billy The Kid med binders og avtrekker og full pakke på serie om kvelden. Men nå har de «left the building». Både Billy og nevøen. Og avleggeren og broren og svigerinna og den andre nevøen og niesa og….nei da var det visst ikke fler.

God sommer videre både du som er i Oslo og jobber, dere som velter dere i 40 varmegrader på stranda i Portugal og du som satte nesa mot Trønderland. Og Billy…ja han gikk det jo så som så med…

Småbruker og kid i full konsentrasjon.

 

Doffen har dævva!

Neida, bare i reklamen. Men messengeren min avgikk ved et eller annet tidligere i dag, og er fortsatt en smule preget. Diverse forsøk på gjenoppliving har foreløpig kun lykkes sporadisk. Dermed har jeg ikke kunnet dele gamle facebookminner slik jeg vil i dag! Aaarghhh!

Et skikkelig i-landsproblem. Overhodet ingen som motsier det. Men ganske irriterende når minnefeeden renner over av gamle turopplevelser i alskens fjell, langs sti og sykkelvei. Over snøfonner og gjennom «steinhelveter». Slike minner som gjør friluftsheidi aldeles blank i øynene av sentimentalitet og dermed ganske «løs» på deletasten. I alle fall når det gjelder deling til tidenes mest trofaste turfølge.

Men neida! Ingen deling. Selv om messengeren ble gjenopplivet så vil den fortsatt ikke dele slikt. Muligens fordi hen tror det er et lukket kapittel. At slike stunt er det slutt på. «Du orker ikke det nå», sier’n. «Ikke hu du skal ha med deg heller». Det skal vi bli to om, kjære doffen. Eller messenger da. Antakelig tre.

Vi VET vi ikke orker 70 kilometer med alt for tung sekk, som vi fikk “mansplainet” rett i fleisen etter sånn ca 5 av dem. Og vi VET vi ikke skal sykle Rallarvegen i år. Men nå er vi såpass kjent i fjellet (haha, artig å påstå) at vi også VET hvilke hytter vi lett når med bil. HVOR de har god mat og fin utsikt. Og hvor vi kan gå skikkelig sakte og kort eller la være å gå i det hele tatt, om nødvendig krabbe, men allikevel få fjellfølelse. Og muligens, bare muligens (haha, særlig!) bade.

Ingen har dævva. Vi har bare vært litt nede for telling av ulike årsaker ei lita stund. Men står lykken den vise bi, i alle fall den som er æresmedlem av trass dått enno, og ei til jeg kjenner som antakelig er på pallen, så kommer vi oss kanskje hit igjen over helga:

Beklager å eksponere deg på blogg igjen uten å spørre AC, men du får være takknemlig for at det ble akkurat dette bildet når det nå engang var fra denne plassen…