Sånn så det ut 22.12. Og sånn ser det i grunn ut 06.01. også.
I fjor skrev jeg om det den 6.januar. I år er den 6. en fredag, og jeg gidder ikke bruke dagen eller kvelden på å rydde ut jul i år heller. Ikke har jeg noen katt som tar ansvar for nedrigging heller. Så dermed får småbrukeren det som han vil: juletreet står et par dager til. Dessuten så har ikke amaryllisen slått ut i blomst enda. Den har prioritert å bli sånn ca en meter lang i stedet. Som vanlig.
Snømåking er høyere på prioriteringslista enn stripping av stua den 6. januar i år. Så jeg tipper at om jeg skal gjøre noe som helst i helga så er det det. Ikke juleutrydding. Men om noen vil komme og gjøre det for meg: Feel free! Du kan få betalt i både vin og sjokolade, jeg er raus sånn!
Det var sikkert mange som hadde en blåmandag denne uka. Mandager kan visst være sånn. Blå. De som kommer etter vanlig helg og ikke minst de som kommer etter jul og andre høytider. Blåmandager.
Noen hadde sikkert blåonsdag i går. Antakelig noen som kjørte bil, eller prøvde å kjøre bil. Eller noen som sto i kø fordi noen andre hadde mislykkes med å kjøre bil.
Her kom det blå på torsdagen. I dag. Denne dagen har nemlig vært en sånn dag. Klatreturen opp fra søvn til sittende og derfra til å stå opp og kle på seg var helt ekstremt tung i dag. Såpass at da ullgenseren og tøfla var på og morgenmedisinene inntatt så bar det rett til sofaen. Tilstanden var såpass skral i dag at jeg fryktet jeg hadde pådratt meg noe mer enn vanlig og at det ikke var «bare» de vante ms-symptomene og senvirkningssymptomene, type fatigue blant annet, som herjet.
Jeg trodde egentlig jeg kom til å bli der i dag. Under teppet. Men selv om matlysta er så som så før midt utpå dagen, så sa fornuften at en liten innsats for å heve blodsukkeret nok kunne være på sin plass. Frokost.
Småbrukeren hadde «hjemmeverksted» i dag. Det tilsvarer vel et alternativ til hjemmekontor. Men da tilpasset håndtverkere som kan produsere utstillingsmontre og slikt til museet «sitt» fra nettopp «hjemmeverksted». Men først måtte han brøyte. For min del kunne jeg godt være innesnødd et døgn eller to. Det spiller ikke så stor rolle når en ligger på sofaen. Men litt dumt neste gang bilen må ut…
Brøytinga var så vidt i gang og vi skulle ikke være innesnødd denne gangen heller. Eller? Da røk firhjulingen. Eller rettere sagt vinsjen som beveger snøplogen opp og ned. Da var rådyra gode, eller gode råd dyre, for å si det sånn. Jeg kunne observere en grublende, konfererende (på telefon) og skruende småbruker drive leeeeenge å fikle med sakene. Til slutt ga jeg opp. Og neste gang jeg kikket ut hadde Reodor Felgen, aka småbrukeren, funnet en brukbar løsning, brøytet mer eller mindre ferdig og forsvunnet inn på hjemmeverkstedet.
Og etter min saktefrokost fikk jeg på meg alt som er av kompresjonsmateriell som undertegnede er utstyrt med, både bukser og strømper. Lymfedrenasje etter kreftoperasjon er tidkrevende og omfattende greier og ei treningsøkt å iføre seg. Jeg fikk slept meg opp trappa og inntok treningsrommet!!! Ja, faktisk, og mot både alles og egnes tiltro. Etter å ha gjennomført ei rimelig lett økt med kun et tilfelle av «bakoverkne» kunne jeg faktisk si meg fornøyd. «Bakoverkne» er når du tråkker feil og overstrekker kneet feil vei, det vil si at det kjennes som det går bakover. For meg skjer det minst et par ganger daglig. Det henger sammen med ms-diagnosen og handler om at muskulaturen som stabiliserer kneet ikke får beskjed om at den skal det. Dermed tråkker jeg feil, også på flatmark, jeg får «bakoverkne» og hvis jeg ikke har noe å holde meg fast i så går jeg på snørra. Det er ikke så vondt egentlig, kun når jeg har full tyngde og trøkk på beinet. I dag hadde jeg jo det. Det er ofte slik når det trenes. Men jeg klarte meg med en runde og er jo i grunn fornøyd med det.
OG, bare det å få gjennomført ei slags økt var en STOR seier! Og nesten som vanlig så gikk formkurven oppover underveis og etter treninga også. Og det har jeg heldigvis erfart såpass mange ganger nå, at jeg tror jeg har lært at det KAN skje. I alle fall når dagen starter slik. Da er det å tvinge seg i en eller annen form for aktivitet og blåse litt liv i legemet som gjelder. Noen ganger i alle fall.
Å få noe som helst ut av en såpass dårlig dag er en seier. Så selv om skrotten verker nå så ble heldigvis ikke hele dagen tilbrakt på sofaen. Bare halve. Og dårlige dager kommer rett som det er. Det gjelder å dra seg sjøl opp etter nakkehåra slik at det mørkeblå ikke får overtaket. I alle fall ikke over lengre tid. Noen ganger går det. Andre ganger er det (enda) verre.
Torsdagen er fortsatt rimelig blå. Men nå er den hakket lysere. Ikke «likkisteblåsvart» som vi fortsatt ler av at vi leste i pensum på videregående. Men kanskje mer lyseblå?
Jeg skulle til fjells i dag. Eller i alle fall opp i høyden, tenkte jeg. Yr meldte sol og forholdene lå godt til rette for en trugetur med innlagt bål – og dermed en av de beste måtene å tilbringe en januartirsdag på. I alle fall for friluftsheidi.
Med sola på vei opp var verden rimelig lyserosa og vakker i dag tidlig. Termometeret derimot – det var så definitivt på den blå skalaen. 17 minus sa den. Føles som 19, sa yr. Og det er her på bruket. Erfaring tilsier at da er det i alle fall 22 i høyden. Antakelig minst 25. Minus.
Så jeg feiga ut. På tross av sol og snøføre så var ikke denne tirsdagen dagen for langtur. ikke med øyebetennelse og med min skrale kropp i alle fall. Ikke min type langtur engang. Det er jo mer en lengetur. Langtur fordi den varer lenge. Men ikke nødvendigvis så lang i avstand.
Dermed ble dagens trugetur i nærskogen igjen. Og jeg gikk nedover i stedet for å dra opp i høyden. Det var ikke akkurat noe mindre kaldt der. Heller kaldere der som sola ikke strakk fram. Men det varme huset var i nærheten og jeg kunne bryte av og stikke inn igjen så fort jeg kjente behov for det. Det behovet kjente jeg jo forsåvidt ganske fort. Ikke nødvendigvis på grunn av kulda. Mer på grunn av kondisen.
Det var fint i nærskogen også. Og på tross av 17 minus så var det en som badet! Neida, ikke friluftsheidi! Ikke denne gangen. Men etter at jeg hadde krysset elva på isen – jeg tok sjansen der som rådyr og rev hadde gått før meg. Og tenkte at her er det grunt, dessuten har jeg truger. Og det gikk fint. Altså etter elvekryssing og da jeg kom opp til min egen kulp så møtte jeg dagens bader. Den satt og vippet ei lita stund med stjerten før den fløy litt lenger opp til neste råk. En tøffing.
Og en flott opplevelse. De større dyra som hadde satt spor både i skogen, stien og på isen over elva var ikke å se. De lot seg nok skremme av levenet trugene lager. Men den tøffeste av de alle, fossekallen, holdt på med bading og kikket bare litt spørrende på meg. «Hva i all verden gjør du her i kulda?», liksom. «Jeg nyter skogen, elva og den friske lufta. Og jeg gjør dagen tellende! Takk for at du spør».
Bading kun for de ekstremt spesielt interesserte i dag. For Fossekallen.Brillene måtte kastes (eller legges i lomma) da de begynte å rime like mye som håret etterhvert.I januarsola kan til og med friluftsheidi bli høy og mørk.
Å nei, det skal snø! Hva skal vi gjøre? Stenge? Holde oss inne? Emigrere. Rope om hjelp? La oss snø ned? Slutte å dra ut med bil mellom november og april? Ja for det er vel i praksis det som blir resultatet? La bilen stå, skriver mediene. Spesielt på onsdag.
Det snør. Rett som det er. Og vi kan like det, elske det eller mislike det og hate det intenst. Vi bor i et land og i en verdensdel som fortsatt har kompromissløse årstider. Nå er det januar. Og dermed kan det snø. På Østlandet kan det komme 15-30 cm på et døgn, sier media. 15 cm snø på 24 timer. Media kjører full «skrekk og gru» og «hvordan skal vi overleve dette»-oppslag.
Ja, det blir utfordrende kjøreforhold. Glatt og subbete og til og med uframkommelig her og der. Ja, her på bruket må vi nok måke oss både ut og inn av dører og hus. Og ja, det blir pes, da. Som vanlig. Men det ER januar, folkens. Det ER vinter. Og dermed snø om det kommer ned noe ovenfra. Stort sett. Hvis det ikke er såkalt underkjølt regn da, men det blir det så mye fuzz av at det må nok ha eget blogginnlegg eventuelt.
Snø, ja. Nrk sier at det samiske språket har minst 300 ord for snø. Og det kan jeg godt skjønne. Og innimellom både misunne og fascineres over. Lever og jobber du i snøen mye av livet så blir ordforrådet rikt rundt temaet. Snø er ikke snø. Akkurat nå for eksempel så er det snø her på småbruket. Steinhard snø med enda hardere skorpe. Det har regnet på snøen og vært mildvær og nå er det kaldt igjen. Hardsnø. Det er fryktelig glatt både her og der. Både brodder og piggdekk har fått prøvd seg her i dag.
I jula derimot så var det puddersnø. Nysnø og vakkert. Både på trær og bakken. Noen ganger kommer det jeg kaller issnø. Det minner mest om regn som har frosset til is på vei ned. Mye mulig det er akkurat det det er. I alle fall pisker det godt i kinna om en er smågal og våger seg ut i slikt noe. Kram snø og snøkjerringer kan ofte observeres samtidig. Snøstorm er det lite av her i traktene, men det hender.
En ting er sikkert: noen ganger er snøen som blonder. Andre som bomull. Den kommer som is og som fjon, og den legger seg både i skavler og som engler som faller stille ned fra himmelen eller «korrekturlakk over feilstavet sommer» som i Anne Grete Preuss sin sang. Sludd fins også. Jeg syns snø er vakkert. Og stilleheten som bare kan kjennes i skogen i stille snøvær…den er magisk. Men innimellom er det mye bal med den også. Selv om jeg liker å lage både snømann og snølykt så skulle jeg også ønske at snøen kom ferdig måkt rett som det er.
Og kommer gjør den jo i større og mindre grad. Men spesielt oppsiktsvekkende er det vel ikke, Dagbladet? Selv om det krisemaksimeres intenst. Det er januar og det kan komme snø. En hel haug samtidig, faktisk. Vi får se da vettu. Og de gærne av oss må nok plutselig ut å kjøre bil allikevel. Vi får ta sjansen og få i gang adrenalinet.
I går, det vil si i natt for å være helt ærlig, så skrev jeg at mitt mål for 2023 var å la hver dag telle. De som kjenner meg og min relativt ferske historie vet at den tanken ikke har kommet rekende på ei fjøl helt av seg sjøl.
Og en annen ting som er sikkert: hver dag har aller størst sjanse for å telle om jeg sjøl gjør noe for å oppnå det. Året startet med et nyttårsbål og kakao under månen mens raketter og varmluftsballonger gikk til værs og bobler ble delt med ønsker for et godt 2023. Det var en perfekt start. For meg fortsatte det da dagslyset kom med en bitteliten tur på truger. Og heldigvis liker jeg å gå på disse trugene. For nå er snøen steinhard og mye av underlaget består av is. I alle fall i skogen der det lar seg gjøre å bruke trugene i det hele tatt. Så føret var ikke perfekt, det kan ikke påstås.
Jeg har tatt et valg i dag: jeg kledde på meg uteklær, gikk ut i sola og kuldegradene og fikk en halvtime i skogen med kombinert mentalhygiene og trim. Jeg gjorde noe for meg selv som fikk dagen til å telle. Litt tv, sjokolade og blogglesing teller også.
I min higen etter utfordringer så passer det godt å gå på jakt. På jakt etter det som teller. Jakt etter gode opplevelser og gode valg.
I dag var det så enkelt som en skogstur. Og litt sjokolade. For i dag måtte jeg ingenting. Det kommer først i morgen. Men den dagen teller også. Det skal jeg sørge for.
Nyttårsforsetter sluttet jeg i grunn mer eller mindre med for mange år siden. Og jeg har vært fornøyd med akkurat det. Spise sunt, trene mer, bli snillere eller andre gode forsetter er erfaringsmessig noe som ikke nødvendigvis bør komme opp i samme setning som ordet «nyttårsforsett» spør du meg. Så nei, det driver jeg ikke med.
Men i år har jeg faktisk nyttårsforsetter. Andre nyttårsforsetter. Jeg skal gjøre mitt for å få masse ut av 2023. Det viktigste jeg lærte i 2022 tror jeg var følgende: «Hver dag teller!» Så enkelt, men så fryktelig vanskelig noen ganger. 2023 er året jeg skal jobbe med å få til det. Jeg skal bli flinkere til å la hverdagen bli god. Jeg skal lage hverdagen min god. Og jeg skal la hver dag telle. Får jeg til det – ja da skal jeg ikke kreve noe mer av deg 2023. Og ender det med at jeg fortsatt spiser det jeg har lyst på, trener når jeg orker og går tur når jeg har lyst, så er det helt greit. For hver dag teller. Livet er nå og det skal leves etter beste evne. Så uansett hva du kaster på meg, 2023; jeg er motivert for en rimelig kvass opptur!
Og neida, jeg tror ikke på noen måte at jeg klarer det hver dag. Sååå naiv har jeg slutta å være. Eller aldri vært. Men det er lov å ha litt hårete mål, ikke sant? Og det er lov å prøve så godt en kan. Godt nok.
Så kjære 2023: Vær grei mot oss alle og behandle hver enkelt av oss pent. Og la hver og en lage seg gode dager med opplevelser som betyr noe for akkurat ham eller henne. Jeg skal gjøre mitt og jeg håper at du, 2023, bidrar med ditt!
Sammen kan vi lage magi! Jeg er klar.
Der! Med gode ønsker for det nye året.Mens verden lyser opp natta med stjernesmell…
…nyter vi bålet.
Bål, måne, snølykt og lysende juletre skinner på overgangen til det nye året. Godt nytt år!
Det er den o-store-nyttårsaften i dag. Sies det. Dagens aller siste dag. Finstasen skal lufte seg, bobler skal sprettes og drikkes, stjerneskudd tennes og «hæppinjujeer» snøvles…eller?
For min del er jeg i grunn glad det er over. 2022 har på mange måter vært et møkkaår. Det året det var så bratt, uansett når det egentlig var, ble enda brattere dette året gitt. Det har vært flere utfordringer enn jeg kan huske å ha hatt før og nesten ingenting har gått etter planen eller slik det var tenkt. Så nå er jeg i grunn glad for å kunne legge mye av det bak meg, i alle fall datomessig.
Det har vært mye stusslig i år. Spesielt sykdom, sykehusinnleggelser, avlysninger, og plan B, C, og for så vidt Å har det vært mye av. Men jammen har det vært gjennomføringsevne i år også. Mer på tross av enn på grunn av har både ferieturer, fjellturer, familieselskaper og friluftsheidi-stunt med hengekøye og lavvo latt seg gjennomføre. Det meste veldig tilrettelagt, riktignok. Men vil jeg så kan jeg. DET har dette året vist meg. Og når året kan avsluttes med en perfekt bursdagsfeiring midt i ei ellers rimelig stusslig jul så er ikke livet så verst.
Nå gleder jeg meg til å ta fatt på 2023. Nesa vendes ut og opp. Bagasjen fra 2022 blir med. Noe kan legges igjen i året som har vært, men det meste må bli med. Forhåpentligvis vil det ikke ta alt for mye fokus. Jeg har lagt planer! Det er skummelt, men et kjempeframskritt fra tidligere i år da slikt noe var alt for usikkert. Jeg gleder meg til tur og turer. Jeg gleder meg til at badesesongen starter. Kanskje i april? Eller mai?
Prosjekt «hold deg i så god form at du takler det som kommer» fortsetter. Det er en «neverending story» og det spiller ingen rolle hvilket tall det står på året. Men jeg gleder meg til å ta for meg av verden iført truger også denne vinteren. Det er trening og hygiene både for kropp og sjel.
Det er noe litt merkelig og uvant med å stå på perrongen 3 ½ time før det nye året ringes inn. Men det gjelder å være på plass når toget går. Toget som går inn i 2023. Det som går inn i hverdagen igjen.
Og jeg er med. Ikke med toget, men inn i 2023. Og jeg har mye å glede meg til. Hæppinjujeer!
G0dt nyttår R10 til Drammen. Ta godt vare på denne. Hun er det beste 2023 kommer til å oppleve.Skal 2023 gå på skinner?
Sesongen er endelig i gang. Også for «den avskyelige snømannen» som trenger føre for slikt rett utafor døra. Helst. Altså meg. Akkurat i dag, akkurat nå, er det nok snø her i lavlandet til at den bittelille skogsturen jeg tar omtrent daglig, best foregår med truger på beina.
De første trugesporene er satt i nærskogen. Og planene er at de skal bli mange flere i løpet av 2023. Både rett utafor døra og litt lenger avgårde. Den første sporrekka for korte turer på dager det ikke er bruk for noe mer er klar. Planen er at det skal bli en relativt lettgått sti for de dårligere dagene. «Den avskyelige snømannen» har lagt igjen spor. Jeg gleder meg til at akkurat den snømannen skal lage spor i litt mer fjerntliggende terreng også.
Og ælle biler måtte bære stå (ingen er sjåfør i MIN bursdag, ama).
Bæssmorhusa i nærheten sov forhåpentligvis over alt det her og litt til. Og den som kikka bak gardina måtte være forberedt på sterke scener. For noen måtte helt sikkert justere litt på «maska» på vei inn før dom garantert klampet en del med høge hæler. Helt til skoa av praktiske årsaker ble kastet rett før de fysiske stuntene. Komiteen hadde lagt opp til både taktile, sanselige, fysiske og intellektuelle (?) utfordringer. Allsidig og pedagogisk. Akkurat som klientellet. Med konkurransetilsnitt og premiering. Og selvfølgelig vant den smarteste, også kalt «ulv i fåreklær».
Da sushi, opptil flere desserter som også fungerte som pynt, og en god del lettdrikkelig vare var konsumert, gikk restene i dattera som kom hjem fra jobb… «Nei, nå tror jeg at jeg legger meg», kvinket hu. Med «jugebukkmål» og lett ironisk blikk. Mens sjefsjugebukkene, både de på noenogførr, de i 50-60 åra og de adopterte slett ikke var ferdig med romjulsfeiringa.
For akkurat slik foregikk det, nesten, i går. Da hu som for nøyaktig en måned siden, ifølge omverdenen og helt sikkert fødselsattesten, rundet 50. Den fødselsattesten er forresten såpass godt arkivert at ingen har sett den på mange år, så hva som egentlig står der er jo ikke godt å si… Muligens er det jug.
Men det skulle altså bli romjul før jubilanten ble feiret. «Hold av dagen», var beskjeden. Jeg startet hvilinga sent julaften 😉 For tidenes romjulsdrøm!
“Hva står det egentlig på de brillene? Det står Happy Birthday!”, sa a.
Blindtesting av smaksløker hos de i 50-åra. Marsipan er ikke marsipan! Og kamferdrops er vondt til og med med bind for øya.
Sekretariatet holder styr på statistikken. Juryen hadde visst utfordringer med kriteriene…
Når deltakerne beveger seg så fort at det ikke er mulig å få tatt et klart bilde.
Jeg har vært en svipptur i «winterwonderland» i dag. Etter uvær, regn, sludd, snø, vind og det meste i går, så ankom dagen i dag blank og strålende. Så fin som vinteren kan bli! Vintervakkert!
Det er på grensa til trugeføre.
