I fjor på denne tida opplevde jeg følgende samtale som jeg deler igjen i pur glede over å fortsatt innimellom få innspill til livet av så kloke folk:
Flere av deltakerne har nå begynt på skolen, andre har “rykket” opp og nærmer seg stødig den forgjettede alder 6 år. Jeg gleder meg til noen timer sammen med de som ikke er riktig så store enda. Og jeg er rimelig spent på hva dagens samtaler skal dreie seg om og hva jeg kan lære av klientellet.
Hver dag teller. Også denne. En dag som tilbringes stort sett under et pledd i stua. Og litt under dyna.
En dag som både er betaling for en innholdsrik dag i går, og en investering i at morgendagens og resten av ukas gjøremål og planer lar seg gjennomføre. Livet i små doser. Opp-og-ned-livet. Men i min store sammenheng: en nødvendig og tellende dag.
Vi satser på det.
Så at denne dagen også teller i all sin miserable prakt – ja det er det ingen som helst tvil om!
Til og med den mest hardnakka av oss granentusiaster, les småbrukeren, har nå klart å kaste ut juletreet. Og julepynten og alle ekstra lyslenker, stjerner, lykter og lysestaker som hører advent og jul til. Og da blir det mørkt og fargeløst.
Så forrige helg da alt for på dør bestemte jeg meg for å gå til innkjøp av litt blomster og grønt til stua. Og da endte jeg med bæssmorblommen.
Jeg kjøpte primula. Primula er nemlig ikke bare en ost. Rettere sagt en smøreost som vi som ikke er født i går i alle fall husker fra ei svunnen tid. Primula er også bæssmorblommen. Mi bæssmor hadde bursdag 22. januar og i alle fall de siste åra så var det helt standard at en sammenplanting av fargerike primulaer var et must til hennes bursdag. Den dama var eksepsjonelt glad i blomster ellers også. Alle slag, tror jeg. Både inne på bordet og i vinduskarmen og ute i hagen. Det blomstret frodig overalt. Men til bursdagen i januar var det alltid primula. I dag ville hun har fylt 94. Men den siste januarprimulaen havnet hos henne i 2020.
Jeg har bestemt meg for å herme. Så dermed har jeg kjøpt meg primulaer nå i januar. En annen ting som a bæssmor hadde tradisjon for var å kjøpe en blomsterbukett til hver helg. Antakelig var det n’bæssfar som kjøpte den så lenge han var i stand til det. Og det var gjerne roser. Ofte fargerike. Jeg tenker det var en god tradisjon. Så de siste to ukene har jeg kjøpt blomster også. Det er så trivelig å erstatte julelysene med noe som fargelegger og lyser opp. Og noe som bærer bud om vår.
Jeg har foreløpig gått for fargerike tulipaner. Og primula. Bæssmorblommen. Gratulerer med dagen!
Det går opp og ned her i verden. Og hverdagen er rimelig uforutsigbar. Men endelig så ser det ut som jeg er på vei mot en ekte friluftsheidifredag snart. Enda en gang. I alle fall tror jeg det enda en gang. Det er en fredag der det meste av tida tilbringes ute. Gjerne inkludert måltidene, samt at jeg helst legger meg til å sove i en sovepose i nærheten av et bål når det blir kveld. Jeg er der ikke riktig enda. Men jeg håper veien dit ikke er så fryktelig lang. Og forresten så trenger det ikke være fredag. Friluftsheididag, er det riktigere å kalle det. Og det gir jo sju muligheter hver uke. Heldige meg!
I dag har jeg vært så heldig at jeg har opplevd litt ekte friluftsheidifredag. En liten porsjon i alle fall. En trugetur i strålende sol. Med akkurat riktig kombinasjon av fast snø til såle under og med et passe lag med løs nysnø oppå. Perfekt.
Formen er ikke perfekt. Og ettervirkningene i form av spasmer og «dødt» høyrebein jobbes det med akkurat for øyeblikket. For et par uker siden leste jeg om det å «leve i små porsjoner». Det var så godt sagt at setningen har surret i hodet mitt hver dag etterpå. Og jeg er snart klar for en ekte porsjon friluftsheidiekspedisjon.
Denne uka har jeg levd litt slik. I små porsjoner av litt av hvert. Og i dag fikk jeg meg en liten porsjon av noe av det beste jeg vet. En liten porsjon friluftsheidifredag. Jippi!
Korte skritt og litt av gangen. Spesielt i oppoverbakke (selv om det ser flatt ut på bildet)
Om noen dager er det 11 måneder siden jeg ble operert og litt mindre siden det ble funnet spredning av det svineriet som hadde satt seg i skrotten min. Det er nesten et år det. Og fryktelig lenge siden på en måte. Men samtidig virker det som om det var i går… og hverdagen i prosjekt #fuckcancer og ikke minst #fuckmultippelsklerose fortsetter med sine ulike krumspring.
I natt måtte jeg jobbe med ettervirkninger etter operasjon igjen. Bandasjen som settes på to ganger i uka med hensikt å hjelpe det litt amputerte lymfesystemet i høyrebeinet til å få litt fart på seg måtte av! Noen timer for tidlig da det helst skulle ha vært på til litt utpå sen morgen i dag. Men denne gangen ble det så vondt inni der at det var umulig å sove. Og siden høyrebeinet har litt dårlig følelse fra før grunnet ms-en, så har jeg fått streng beskjed om å plukke det av om det er det minste ubehagelig eller vondt. Teorien er at når jeg kjenner at det er vondt, så har det vært vondt og for stramt ei god stund. Og det er ikke bra. Hverken for høyrebein med eller uten ms og lymfødem.
Men det er tross alt bare andre gangen surret må av i løpet av natta. Alle de andre gangene, to ganger i uka siden november, har det gått helt fint. Så i prosjekt #fuckcancer så er det her en bagatell. Selv om det å surre av metervis med elastisk bandasje, vatt og innerbeskyttelse klokka 03.43 ikke står veldig høyt på ønskelista. Og heller ikke er direkte gunstig for energinivået på dagtid. Men når bandasjen kan byttes ut med kompresjonsstrømpe OG kompresjonsshorts dagen derpå, så er det vel bare å stå på! Bruk det når du er aktiv, er beskjeden.
Så da vasket jeg badet og trente en liten snutt. Eller, mange vil vel kalle det trim på det nivået her. Jeg ble svett og andpusten, av noe annet enn feber denne gangen, så jeg regner med det hadde treningseffekt. Og kompresjonsutstyret gjorde forhåpentligvis jobben sin. Før det havnet i vaskemaskina igjen. Hverdagen med hæsjtægg fuckcancer en bra januardag det!
I kategorien «jobber jeg ikke ville hatt» støtte jeg på denne i dag. For å si det bokstavelig så havnet jeg i dag under den karen her:
Etter å ha innfunnet meg på jobb et par timer så var det tid for et besøk hos fysioterapeuten. Da jeg parkerte bilen utenfor oppdaget jeg en kar i ferd med å iføre seg klatresele, hjelm og ei hel røys med karabinkroker bak bilen. Før han forsvant inn på byggeplassen på nabotomta. Jeg somla med vilje litt for å muligens se hva han skulle, men måtte til slutt gå inn til timen min. Dermed ble det bare spekulasjoner.
Litt senere, da jeg lå på benken i andre etasje hos min eminente fysioterapeut, fikk jeg øye på nevnte kar gjennom vinduet. Han skulle IKKE sitte i hytta og styre heisekrana. Neida, han skulle klatre utover svingarmen og gjøre et-eller-annet. Greia si.
Både jeg, fysioterapeuten, de andre fysioterapeutene og pasientene var rimelig klare på at det der var en jobb vi ikke ville ha. I alle fall ikke jeg; som blir svimmel på det andre trinnet i ei gardintrapp. Og gjett hvor svimmel jeg ble av å se opp på han karen her!?!
Nei, det er bra vi er forskjellige. Jeg har strikost meg i akebakken et par timer i dag. Det er også jobb. Fysisk jobb. Turen ned bakken krever i grunn bare at du klarer å sitte eller ligge på ei akematte og at du tåler snøsprøyt i fjeset og fart. Helst masse fart! Turen(e) opp igjen gjennom løssnøen i bratta kjennes litt mer ut som ei treningsøkt. Men med en treåring eller to som fartsholdere, så klarer til og med slike som meg å holde følge med feltet.
Og jeg halser gladelig etter en treåring eller 18 opp bakken maaaaange ganger heller enn å ikle meg klatresele og bevege meg utover ei heisekran!
Men en ting er jeg sikker på: treåringene hadde også syns det var stas å kikke opp på mannen i krana. Og de hadde garantert ikke blitt så svimle som det jeg var!
I går skrev jeg om tre ting jeg ikke gjorde. Hverdagen er litt sånn. Av og på. Heldigvis kan den være litt på av og til. Det er framskritt. Et framskritt jeg lengtet etter for noen måneder siden og som jeg setter pris på. Tross alt.
For i dag skal jeg gjøre alt det jeg ikke gjorde i går, nemlig. Det er i alle fall planen.
Jeg skal gå ut. Uansett vær. Ikke bare for å koste trappa. Jeg skal gå helt ned, måke meg inn i garasjen, sette meg i bilen og gjøre det andre fra lista i går.
Jeg skal dra på jobb. Riktignok kun for et par timer. Men de timene er sånn omtrent der kapasiteten ligger for tida. Lønn får jeg også. Og det er en seier å kunne møte opp i alle fall av og til. Og ingen selvfølge.
I dag skal jeg snakke med folk også. Andre enn småbrukeren, altså. Og annet enn på sms, mail og blogg. Jobben er proppfull av folk å snakke med. De fleste der er under seks år. Og innhold og form på akkurat disse samtalene er grenseløse. Og ofte ganske interessante. Det blir trivelig å kaste litt ball med kolleger også. Og hos fysioterapeuten skravles det såpass intenst at jeg mistenker at hun burde hatt litt ekstra betalt for den servicen.
Så når alt dette er gjort så blir det nok godt å returnere til småbruk og småbrukeren. Da tenker jeg at jeg er moden for å krype inn i skallet litt igjen. Flere avtaler på samme dag har ikke vært noe særlig aktuelt og gjennomførbart på lenge. Men det skader ikke å teste konseptet. En dag «mot normalt» med andre ord.
Lag deg en god dag! Det skal jeg.
3 ting jeg ikke nødvendigvis må gjøre på en tirsdag kan for eksempel være:
I morgen blir det andre boller. Jeg har planer om å gå ut, dra på jobb og snakke med folk. Både der og etterpå hos fysioterapeuten som prøver å drenere dette lite samarbeidsvillige høyrebeinet mitt for lymfevæske. Og det jeg ikke gjør i dag fører forhåpentligvis til at jeg får gjennomført det som står på planen i morgen.
Så da får jeg la være da! Å gjøre noe. I alle fall på en tirsdag som kommer før en onsdag med avtaler som skal gjennomføres.
Det er det jeg er akkurat nå. Eller, rettere sagt, var i alle fall. I uka som var. Såpass patetisk at jeg ikke engang orket å blogge. Lei av meg sjøl og mitt patetiske og ubrukelige hverdagsliv!
Parkert på sofaen enda en gang. Uten både ork og dermed mulighet til å gjøre hverdagen bedre og mer meningsfull for meg sjøl. Syns synd på meg sjøl, med andre ord. Akkurat som det hjelper. Eller som om det er noen som helst grunn til det.
Jeg ble forkjøla, nemlig. Tvilsomt om det er influensa. Det har jeg ikke hatt nok vondt i kroppen til, tror jeg. Ikke høy nok feber til heller. Så det har jeg nok ikke hatt. Dessuten så er jeg jo vaksinert. I den grad den vaksina treffer på noe som helst av det som florerer i vinter. Men hau så synd jeg syns på meg sjøl a gitt. Patetisk synd på meg sjøl.
Her ligger jeg og har vondt i hue og halsen, nyser og hoster litt og føler meg sånn passe elendig. Imens er folk så sjuke at de kjemper for livet. Eller de bor i deler av verden som blir bombet sønder og sammen eller de har ikke mat. Eller de lurer på om de har råd til å kjøpe mat til ungene sine om de betaler strøm og husleie denne måneden. Mens jeg? Jo jeg ligger på sofaen i et varmt hus. Mett nok for jeg har jo ikke lyst på all verden når formen er slik. Og jeg har mat nok om jeg skulle få lyst på. Varm nok for vi har ved i lange baner. Og så vidt meg bekjent så er ikke forkjølelse direkte farlig. Ikke fryktelig vondt engang. Bare ubehagelig. Og vi er mange for tida. Mange som er myyyye dårligere enn meg av både influensa og forkjølelse og det som verre er. For eksempel omgangssjuken. Men patetisk og lei, det er jeg allikevel.
I utgangspunktet var jeg lei av å ikke ha energi til å gjøre det som jeg vet gir meg mer energi…. Jeg sliter jo i utgangspunktet, grunnet varig sykdom som sagt, med å ha krefter til å gjøre det jeg har lyst til og det som «frisker» meg opp. Selv om jeg ikke engang gjør det jeg bør og må heller.
Sånn er det med varig sykdom og fatigue. Det fins ikke krefter til det jeg vet jeg hadde hatt godt av. Når jeg da får sår hals, tett nese, hoster og nyser og hoster enda mer og føler meg generelt dårlig akkurat når jeg innbiller meg at jeg er i ferd med å ta noen grep som kan føre til bedre kapasitet og mer vettug bruk av energi, ja da blir det litt svart da. Mørkesvart. Og jeg blir en patetisk og destruktiv utgave av en figur. En utålmodig, patetisk og destruktiv versjon. Som syns synd på meg sjøl.
Jeg skulle jo opp nå! Ikke ned! Nå er jeg faktisk så drittlei denne sofaen at jeg snart ikke orker å se den. Stakkars meg. Nå har det definitivt bikka. Rimelig patetisk å være rasende på en sofa!
PS! Dette ble tastet rett før helga. På mitt mest leie. Og mest patetiske. Livet går opp og ned og består av både gode og mindre gode dager. Gårsdagens blogginnlegg forteller en annen hverdagshistorie. Heldigvis 😉
Endelig kom dagen da jeg fikk det til. Jeg skriver om det og prater til meg selv for å på et eller annet vis få innprentet i meg sjøl det som fagfolka sier. «Prioriter å gjøre det du har lyst til og det som gir glede og energi», sier de. Når du har energi til å gjøre noe som helst da vel og merke. Ja, det må skrives om og det må sies høyt og det må jobbes med hode og hjerte. Jeg får det til. Innimellom. Men det kjennes som det kunne vært oftere.
Og i dag klarte jeg det. Jeg ga blanke i noe jeg egentlig skulle og prioriterte det jeg hadde lyst til. I og med at jeg hadde en ørliten gnist av energi et minutt eller to. Det er noe med at når nysnøen ligger der helt jomfruelig ren med bare rådyr- og ekornspor. Når sola skinner over vinterhvite trær og fjellene lyser vakkert langt der borte. Når dagen er så gnistrende som bare en vakker januarmandag kan være. Da er det vanskelig til og med for en hysterisk hostende friluftsheidi som er enda mer skrøpelig enn vanlig å holde seg pal på sofaen.
Harde prioriteringer ble gjort og valg ble tatt. Det kommer en dag i morgen også, men da med betraktelig dårligere vær, sier yr. Alt i meg hylte dermed skogstur for full guffe og endelig, endelig en dag fant jeg både energi, gjennomføringsevne og mulighet til å få det til. Jeg fikk dratt meg sjøl opp etter nakkehåra, eventuelt gitt meg sjøl et kraftig spark bak og kom meg ut.
Og så langt så takker i alle fall hodet mitt for prioriteringen. Tette bihuler og hoste er en konsekvens, men det får heller koste det da. Enda tettere bihuler og enda mer hoste tipper jeg. Sånn er det med alle prioriteringer. En får igjen noe og må betale noe annet. Sånn er det. I dag kjenner jeg veldig godt at gjennomført prioritering var ekstremt riktig. Og det vet jeg jo fra før: jeg angrer aldri på en tur! Så får vi se om pesing i relativt kald luft og bålrøyk gjorde godt for forkjølelsen.
Men jeg klarte det i dag! Jeg gjorde det! Jeg orket det! Det jeg hadde lyst til! Og det var dette:
