I dag juler vi her på småbruket. Altså bedriver juleforberedelser. Småbrukeren selger juletrær fra eget felt. Jeg kan se at det stadig vekk er både biler og noen gående som kommer på selvhogst bortpå der.
Mens jeg holder på i snekkerverkstedet. Snekkerbua om du vil. I år blir det visst noen julegaver som lages med drill og golvslakk (!). Blant annet. Og litt resirkulering. Og som vanlig når jeg driver i snekkerbua så glemmer jeg tid og sted. Og plutselig har det gått 2 ½ time og jeg oppdager at jeg er sulten, gitt. Og at det egentlig er tid for ei pause. Overtid. Som vanlig har slikt arbeid en meditativ virkning på meg. Og jeg tenker at slikt som dette må jeg drive mer med. Drill, sag og slikt, altså.
Så han var ikke dum han der Emil i Lønneberget. Snekkerbua var hans «safe-place». Og jeg tipper han fikk en del meditasjon og reflektering under alle de timene han tilbrakte der.
Heldigvis slipper jeg å rømme fra en desperat og rasende bonde og låse meg inne med hjertet i halsen før jeg begynner med spikking. Eller saging og drilling. Jeg kan holde på i snekkerbua akkurat når jeg vil. Så får jeg se om jeg setter på en alarm så jeg husker å ta pause neste gang 😉
Jeg må nesten ingenting. Jeg trenger ikke å vaske huset rundt. Jeg trenger ikke å bake noe som helst hvis jeg ikke har lyst. Jeg trenger ikke gå lucia-tog og jeg trenger ikke drikke gløgg. For jeg MÅ nesten ikkeno’. Men jeg må ut i skogen og tenne bål på julaftens formiddag. Ei lita stund ved bålet i takknemlighet for året som har gått og med refleksjon over livet. Og den tradisjonen har jeg laget meg kun fordi jeg har lyst!
Årets julekveldsbål vil bli det 10. Og antakelig vil det bli med litt tilpasninger. Men det årner seg, vettu. Og det gleder jeg meg til!
Det må jeg kunne si at han var. Han som sto bak denne løsningen da det var «ryddetid» etter lek inne i barnehagen i dag:
Jeg kjenner at jeg blir litt sånn lett smålykkelig av slikt noe. Disse bittesmå øyeblikkene i hverdagen som glitrer i all sin prakt. For den som ser!
Vi som jobber med små barn daglig driver nemlig pedagogikk hele tida. Og det trenger vi slike små påminnelser om stadig vekk. For hva er egentlig en pedagogisk aktivitet? Er det kun det som bedrives i felles samlinger sånn omtrent mellom klokka 10.30 og 11.00 hver dag? Er det det som er pedagogisk? Og så er alt det andre bare hverdagslige ting som vi gjør uten mål og mening? «Bare» lek? Pedagogikk kan defineres slik:
Definisjon: utdanning.no
Så når driver vi egentlig med pedagogikk? Og hvem av oss er det som driver med det? Er det kun barnehagelæreren som driver med slikt når det er samlingsstund eller felles «opplegg»? Og så er alt det andre som barneveiledere, mammaer, pappaer og andre omsorgspersoner noe annet?
Overhodet ikke! ALT vi gjør og ALT vi IKKE gjør i barnehagen er pedagogikk og pedagogisk virksomhet. Jeg har ikke tall på hvor mye innhold ei «vaske-henda-stund» for eksempel kan romme:
Helse; vi vasker for å få rene hender til mat. Hygiene.
Sosialt; vi øver på å stå i kø på en skikkelig måte.
Motorisk; vi vrir og snur på fingre og armer og finmotorikken med og uten såpe øves.
Språk/begreper; vi lærer foran og bak, under og over, skru av og på… Jada, jeg kan fortsette og fortstette.
En enkelt hverdagssituasjon er utømmelig for en liten kropp som skal lære seg å få til alt mulig på egen hånd. Og hvor mye relasjonsbygging som gjøres når det skiftes bleier og barn og voksen har en til en kontakt, det tenker jeg er ganske enormt.
Så ja; pedagogikk foregår i alle hverdagssituasjoner. Og så har vi han her da. Han som satte en liten bil eller ei togvogn under hvert hjørne av lekegarasjen. «For da kan vi bare dra den fram når noen skal leke med den!», som han forklarte.
Jeg er så innmari glad for at jeg var der akkurat da og fikk med meg løsningen. For da ser jeg nemlig at det som ligger til grunn for alt vi driver med i barnehagen virker og settes ut i praksis. I rammeplan for barnehagen, som er vårt styringsdokument der AS Norge sier noe om hva som SKAL være innholdet i dagen, fokuseres det nemlig på en rekke fagområder. Sju stykker.
kommunikasjon, språk og tekst
kropp, bevegelse, mat og helse
kunst, kultur og kreativitet
etikk, religion og filosofi
nærmiljø og samfunn
natur, miljø og teknologi
antall, rom og form
Fagområdene skal sees i sammenheng, være en gjennomgående del av barnehagens innhold og arbeidet med dem skal bidra til å fremme trivsel, allsidig utvikling og helse. Kilde: udit.no.
Et av disse fagområdene er som sagt natur, miljø og teknologi. 5-åringens praktiske og kreative ide er uten tvil teknikk! Teknikk i praktisk og meningsfull bruk for en 5-åring. Og teknikk som kan prøves, utforskes og lekes! Og jeg vet at de fleste av de andre fagområdene også er del av den aktuelle hendelsen. Igjen: jeg er sååå glad for at jeg fikk med meg denne lille hverdagssituasjonen. Teori som kan settes ut i praksis er gull. Både for en 5-åring som kanskje blir ingeniør eller noe annet løsningsorientert om noen år. Og for en 52-åring som ikke kan gjøre annet enn å applaudere. Applaudere for løsningsorientering og kreativitet. Og pedagogikk!
…så er det julebord. Selv om dagen startet aaaalt for tidlig og en smule mindre festlig med tidlig time på nukleærmedisinsk avdeling. Altså med et sykehusbesøk. Planlagt og helt udramatisk, altså.
Men julebordsantrekket ble rimelig enkelt. Så var vel ikke akkurat dette julebordet av det mest stivpyntede slaget heller. Men som den juletreselgeren jeg er så måtte det jo juletreblinges litt om ikke noe annet.
Takk til Hamar og omegn MS-forening for god mat og trivelig selskap!
I uka som var hadde jeg min siste time for året hos fysioterapeuten. Den stunda jeg ligger på benken og får lymfedrenasje så rekker vi å skravle en del. Der er det ingen pinlig stillhet, for å si det sånn. For kjeften går. På begge to. Både på hu som ligger der i bare underbuksa, og på hu som masserer, knar og behandler. Vi har rukket gjennom mange temaer på de par åra jeg har møtt opp hos henne. Samtalene flyter.
Denne gangen var temaet tradisjoner. Rimelig aktuelt nå i desember. Og selvfølgelig spesifikt; juletradisjoner, eller førjulstradisjoner. Inngangsspørsmålet fra henne var noe sånt: «har du noen faste tradisjoner som du MÅ gjøre eller ha nå i førjulstida eller jula?».
Tja. Hmm. Jeg måtte tenke meg litt om der jeg lå. Jeg henter meg jo juletre hvert år. Ekte norsk gran. I mange år fra egen juletreskog. Med pynt jeg har kjøpt, laget eller fått i gjennom mange år. Mange av alle de mer eller mindre rare greiene som henger på treet i stua mi er anskaffet på turer rundt omkring. Jeg har pynt fra blant annet Irland, Tsjekkia og Estland, blandet med gamle, arvede juletrekuler fra a bæssmor, hjemmelaget pynt jeg har fått fra unger jeg har hatt i barnehagen en eller annen gang, og pynt som avleggeren har produsert. Så ja, juletreet har mye tradisjon i seg og på seg. Og noe av pynten må henge på spesielle plasser i treet slik at jeg ser dem fra godstolen 😉.
Men det var i grunn ikke det vi snakket mest om. Annet enn om hva slags tradisjon vi hadde ved anskaffelse av tre. Vi snakket mer om adventskalender. Eller julekalender, som mange kaller det. For hvordan er det egentlig? Er du ei dårlig mor om du ikke lager pakkekalender til ungene dine? Kan du egentlig gå med hodet hevet gjennom desember om ungen din «kun» har fått en ferdigkalender fra Lego, Kinder eller en helt vanlig sjokoladekalender fra Europris? Og holder det med kalender? En kalender? Hva med pepperkakebaking i borettslaget, daglige rampenissestreker, grøtfest med vennegjengen og nisseleting med naboungene?
Spørsmålet var vel egentlig: hvor hyggelig har du det egentlig i desember? Og hvor mye av dette «finner» du på fordi di liker det? Eller begynner du med det fordi du tror at alle, inkludert ungene dine, naboene og vennene dine, forventer det? Og hvor mye av dette som du gjerne begynner med når ungene er små syns du det er ålreit å holde på med – ja, la oss si til de er sånn omkring 30 ellernoe?
Vi var skjønt enige der inne på behandlingsrommet: det er helt unødvendig å starte med tradisjoner som vi ikke orker å holde vedlike med en viss glede år etter år. Det er helt meningsløst å kaste seg på trender og «diller» som gjør den såkalte julestria til enda mer av et race enn det den kan være. Liker du å velge ut en og en ting, pakke dem sirlig inn og så henge alle de 72 pakkene på egnet kalenderoppheng – ja så gjør du det! 72 for den som har 3 barn 😉. Men har du ikke lyst, og er som mange jeg kjenner, så blir du sur av slike oppgaver. Stresset også. Og føler at det omtrent kveler deg. Både det og rampenissene, samt all grøten og pepperkakene kan ta knekken på den tøffeste.
Så vi var enige om: Ikke la andre diktere dine tradisjoner. Uansett om det er førjulstradisjoner eller tradisjoner i jula ellers. Finn bare på hyggelige ting som du vet du kan og vil følge opp. Jeg er helt og fullstendig overbevist om at ungene dine, i alle fall i ettertid og når de blir eldre, heller vil huske det trivelige samværet med rimelig harmoniske foreldre i adventstida og i jula, enn hva de fikk i adventskalenderen da de var 9. Eller hva rampenissen gjorde den 8.desember nittenpilogbue. Kanskje har du noen andre og helt unike tradisjoner som alle har glede av og vil huske på og bringe videre? DET er tradisjoner det er verdt å ta vare på.
Jeg har, heldigvis, skrelt ned på mine tradisjoner etter hvert som jeg har blitt eldre. Jeg har juletre. Og jeg gir bort julegaver. Men jeg MÅ ikke bake den og den småkaka. Det er fryktelig mye godt å få kjøpt på butikken. Jeg MÅ ikke vaske huset rundt og jeg MÅ ikke meske meg med sprø svor hver julaften klokka fem.
Krokene i stua er mørke og spindelvevet syns kun om jeg lyser rett på med lommelykt, og det gjør jeg jo ikke! Og bestikkskuffen på kjøkkenet kan jeg støvsuge som vanlig, enten i desember eller januar eller… Juleforberedelsene skal i alle fall ikke knekke noen her i huset.
Jeg har derimot laget pakkekalender til avleggeren hvert år. Til og med i fjor. De siste åra har hun og jeg laget til hverandre annenhver dag. DET er en veldig hyggelig tradisjon. I år derimot, gjorde vi det litt enklere for oss begge. Ferdigkjøpt. Avleggeren er nå 25. Så ja, de greiene har pågått ei stund! Men i og med at avleggeren er enebarn, og tidlig var oppegående nok til å skjønne at det var lurt med et kompromiss (annenhver dag), så har det egentlig vært veldig hyggelig. Hyggelig og overkommelig for oss begge to.
Ut over det så har jeg nok, som jeg sa til fysioterapeuten der jeg lå, fått mer enn nok av juleforberedelser på jobb i barnehagen og skolen i alle år. Avleggeren har måttet klare seg med restene, for å si det sånn. Men det har også lært meg noe:
Lag dine egne tradisjoner som hele familien setter pris på! Og tenk deg nøye og lenge og grundig om før du setter i gang med prosjekter og tradisjoner som blir en plikt og et «pes» med tida. INGEN er tjent med at du sliter deg ut på ting du tror du må!
Jeg kan love at «mammapolitiet» eller «juleSoMe» ikke har noen som helst sanksjoner å sette inn mot oss som ikke følger deres «regler». I alle fall ingen sanksjoner vi bryr oss om! Og selv om fysioterapeuten lurte på om hun var «unormal» og om hun var bra nok, så vil jeg påstå at det fins MANGE i samme klubb. Men ikke så mange som vil innrømme det hverken for seg selv eller andre, kanskje!?!
Og der var timen slutt både for den Grinchen som lå på benken og for den som sto oppreist. Og vi hadde ikke engang vært innom temaet økonomi oppi det hele. Og i det hele tatt det etiske med overforbruk og overflod som jeg opplever at medier og ulike kanaler legger opp til at man «må» bli revet med av.
For «man måste ingenting»! Og det finnes ingen fasit! Og omtrent der sa vi takk for i dag og God jul!
