“Noe som kan fly” er ukas helgeutfordring fra utifriluft. Og jeg har igjen gått på jakt i bildearkivet mitt. Jeg har jo utallige bilder av fugleegg og nyklekte kyllinger. De kan jo fly. Etter hvert. Jeg kunne også valgt et bilde av den utrolig tjukke dompapen som er fast gjest på fuglebrettet her stort sett hver dag. Innimellom at ekornet er der og spiser et par-tre ganger i døgnet.
Men jeg valgte et bilde av småbrukeren. I alle fall henda hans. Han kan jo ikke fly da. Men luftballongen som ble sendt opp en nyttårsaften for et par år siden, DEN kunne fly:
Jeg setter meg ofte her og puster litt når jeg virrer rundt i nærskogen.
Jeg liker meg i skogen. Og denne vinteren har jeg i grunn havnet til skogs i mye større grad enn jeg har havnet til fjells. I og for seg ikke noe annerledes enn de foregående vintrene. Nærskogen blir rett og slett prioritert når snøen ligger tung og kuldegradene kryper langt nedpå blåsida. Det blir rett og slett mindre aktuelt å både kjøre langt og gå langt.
Denne uka bød på 3 skogsturer. To i nærskogen og en på jobb. Tur nummer en var en jakttur. Jakt på vår. Det var såpass kjølig at islagte vanndammer og isformasjoner i bekken var det nærmeste jeg kom. Samt mer bar bakke enn trugeføre.
To bilder tatt fra samme sted – sørover og nordover.
Tur nummer to var utsatt for «tyver». Det var en tur sammen med to fireåringer i barnehagen der jeg jobber. I tillegg til ostesmørbrød og kakao ved bålet ble det litt skyggelek. Sånn kan det fort gå når sola skinner på lavvoduken og jeg plutselig ser skyggen av to «tyver» som lister seg på tå forbi på utsida.
“Tyvene” kommer!
Den tredje turen fikk jeg «i banken» i går. Det ble rett og slett en skogstur i stedet for intervalløkt på elipsemaskin. Jeg har blitt flinkere til å prioritere det jeg trenger. Og i går trengte jeg tur. Bekken hadde bygd opp enda flere og større isformasjoner. Og der det lå snø var det ekstra fint å gå for der var skaren steinhard. Og dekket av et lite lag nysnø.
I dag har jeg bestemt meg for å være «innedyr». Og det kjennes helt ok når det har vært 3 x skog før denne uka samt et par uker nå med mye kontroller, behandling, sykehus og leger igjen😊. Lag deg ei god helg!
I går så tenkte jeg med en gang jeg våknet: «jeg gleder meg til i efta, da skal jeg kjøpe meg middag på en restaurant og når jeg kommer hjem skal jeg unne meg et stort glass vin». Selv om det er torsdag. Og uansett hva dagen bringer. Og i alle fall når jeg uansett har «hjemmealenefest». Ja, jeg tenkte vel egentlig på det i flere dager. Jeg skulle «bare» gjøre unna noen greier, kontroller og MÅ-ting. Og SÅ skulle jeg kose meg!
Og jeg koste meg, jeg. Men som vanlig når jeg har vært på kontroller og undersøkelser så visner jeg fullstendig når det er ferdig. Melkesyrefølelse i alt som er av muskulatur, blytunge øyelokk og det kjentes ut som jeg kunne sovne nårsomhelst og hvorsomhelst. Fullstendig kaputt.
Så restaurantmiddagen ble en kjapp tur innom Joker’n for å plukke opp et par småtterier. Så dro jeg rett hjem og lagde meg middag i ro og fred sammen med katta. Og vinglasset? Jo det som er i glasset på bildet var nøyaktig akkurat alt det som var igjen i flaska! Et halvt glass. Men «hjemmealenefest» fikk jeg hatt. Selv om øyelokka kjentes som de hang ned over halve synsfeltet, kontaktlinsene var «grusete» og kroppen slakk. Om det var litt lite vin så var det endelig nok pasta og tilbehør! Og sjokoladekjeks til dessert!
Fordi jeg fortjente det. Og fordi alle kontroller og kreftundersøkelser de siste tre åra har vært bra. Også den i går. Og fordi jeg hadde lyst på.
Hæla i taket og tenna i tapeten høres i grunn ganske så slitsomt ut. Så et halvt glass vin og en solid hjemmelaget middag av det enkle slaget gjorde nytta si!
Vinglasset er mer “restaurantsize” enn middagsporsjonen 😉
Verdensmesteren i venting er IKKE meg. Jeg er generelt ganske dårlig på det. Men når jeg er på et eller annet venterom på et eller annet sykehus så befinner jeg meg som regel i et rimelig harmonisk modus. Jeg venter. Og ja, ofte er det kjedelig. Og noen ganger må jeg vente leeenge. Spesielt på for eksempel kreftenheten. Det er mulig jeg har blitt bedre til å vente. Man blir jo gjerne det når det øves jevnlig ;-).
Men er det NOE sted jeg tenker at det går helt fint, så er det faktisk blant annet der. For jeg vet at når jeg må vente lenge så er det kanskje fordi legen jeg har time hos driver og redder liv akkurat da! Og da kan jeg helt fint vente! Akkurat som jeg helt fint kan vente på for eksempel radiologisk avdeling når det kommer innlagte pasienter eller andre akutte tilfeller som faktisk MÅ prioriteres. Jeg venter og det tar jeg overhodet ikke skade av. I alle fall ikke når jeg er i såpass form som jeg er nå. Jeg innrømmer at jeg har slitt mer de gangene jeg har vært orntli’ dårlig. Men andre ganger har jeg vært den som blir trillet inn i rommet i seng og måtte komme før de planlagte “eksterne” pasientene.
Men uansett så har jeg ikke slitt så mye som de som holder på å fly på vegga og enhver hvit- eller grønnkledd person som viser seg i gangen når det er 5-10 minutter over “tida” de hadde time. Jeg har observert en del av dem. Og tenkt at de har det vondt. Og mangler en smule perspektiv.
I dag var det merkelig stille på kreftenheten. På venterommet var jeg fullstendig alene og hvitkledde og grønnkledde som passerte i gangen ble færre og færre. Sikkert fordi jeg hadde time såpass sent på dagen som klokka 15. Og nettopp derfor var jeg forberedt på laaaaang og lenger enn laaaaang ventetid. En hel dags små og store forsinkelser…jeg så for meg at det lett kunne bli langt utpå efta’n før jeg ble dimittert. Jeg hadde spist godt og vært på do før jeg satte meg til å vente, for å si det sånn. Dessuten hadde jeg hatt vett på å ta med strikketøy. Og det skal jeg jammen si at gjorde susen. Ventetida gikk rett og slett fort. Det ble “bare” sånn ca 25 minutter over tida før jeg kom inn i dag. Men det tror jeg i og for seg er omtrent gjennomsnittet akkurat der. Det rakk å bli stille i gangene, stengt resepsjon og sykepleierne gikk av vakt før jeg var ferdig og kunne dra hjem. Men da hadde jeg fått helsjekk, oppklart noen uklarheter, fått positive nyheter og lagt en plan for de neste månedene – OG jeg hadde fått strikket mange omganger ;-).
Nå tror jeg rett og slett vi sier takk til dere, Dagbladet! Det holder nå.
Dette er skjermbilder av overskrifter funnet på Dagbladet på nett fra slutten av februar til i dag. Snaut 14 dager, altså. Det er ikke samtlige, bare sju av dem. De sju jeg gadd å lete opp på telefonen og lage collage av. Det var i alle fall dobbelt så mange, hvis ikke mer. Jeg har ikke klikket meg inn og lest alle. De jeg HAR skummet gjennom er til forveksling like. Og etter min mening ganske tendensiøse. (i betydningen «den som søker uførestønad gjør alt hen kan for å lure til seg mest mulig fra fellesskapet på enklest mulig måte). Flere av dem har gått på repeat og dukket opp både på nettavis og andre sosiale media. Og jeg kjenner at jeg mest av alt lurer på hvilken agenda Dagbladet egentlig har!?!
Så nå tror jeg Dagbladet kan finne på noe annet. Og mitt eneste tips til deg som HAR SÅ DÅRLIG INNTEKTSEVNE at resultatet fort kan dreie seg om søknad om uførestønad: IKKE GÅ TIL DAGBLADET for å finne ut hvordan du skal gjøre det.
Det handler så vidt jeg vet ikke hverken om fraser, feller eller diagnose for den saks skyld. Det handler om arbeids- og inntektsevne!
Trugesesongen er over. I alle fall nedi nærskogen min. I dag tenkte jeg lete etter noen vårtegn utover akkurat at snøen holder på å bli borte. Et lite dryss med nysnø fra i natt lå det over landskapet. Men ikke mer enn et melisdryss. Og minusgrader gjorde det lett å gå. Til og med over de snøfonnene som lå igjen. For de hadde skare.
Blåveis er rapportert litt sør i kommunen. Men her i traktene må jeg bokstavelig talt grave langt etter den. Bladene ligger i tepper over skogbunnen. Men knoppene holder seg foreløpig nesten nedi gjorda.
Bare en bitteliten knopp som prøver å gjemme seg midt mellom bladene.
Bekken er derimot mer enn våken. Den klukker og fosser nedover lia og ender i den flomstore elva. Elveisen har mer eller mindre forsvunnet helt. Og isperlene i kanten av bekken er kun til stede på grunn av nattas kuldegrader. Isen ligger som krakelert glass over vannpyttene i stien også. Og sola glitrer i isen når den nesten så vidt trenger gjennom skylaget.
I horisonten kan jeg skimte at skylaget vestover er ganske mye tjukkere. Og at snøelene stadig vekk går. På «solsida» der nærskogen min ligger er det mer eller mindre bart. Mens på andre sida av elva, på skyggesida, der ligger snøen tjukk enda. Første halvdel av mars byr på kontraster. Både mellom ulike områder i landet og kommunen, og mellom ulike plasser i nærskogen.
Vårsesongen i nærskogen er så smått i gang. I alle fall elva og bekken.
Heldigvis skaresnø.
Vintermaten dukker frem fra snøen.
Snø i det fjerne.
Fint å gå på skaren uten truger i dag. Det syntes ekornet også.
Ikke sant? Jeg gikk jo for noen uker siden høyt ut og erklærte at jeg skulle legge ut “dagens bilde” på bloggen HVER dag framover. Og startet med friskt mot og urokkelig tro. Som jeg pleier.
Helt til forrige uke. Dagens bilde har, tydeligvis men helt bevisst, glimret med sitt fravær de siste to-tre dagene. Et typisk eksempel på “opp som en løve, ned som en skinnfell”. I betydningen prosjekter jeg går i gang med, men som jeg ikke fullfører.
Det var ikke så morsomt allikevel. Mer mas. For det er rett og slett ikke hver dag jeg har noe som helst å melde. I alle fall ikke visuelt og på bilde. Jeg er jo som kjent glad i konkrete mål. Men ikke engang jeg gjennomfører for enhver pris. Dermed avlyses herved hele prosjektet.
Det er lov å ombestemme seg. I alle fall er det lov å ombestemme MEG.
Jeg henger jo en del med katta. Nasse. Han tror ofte at han er løve, men likner i grunn som regel mer på en skinnfell. I alle fall når han krøller seg sammen i et pledd på sofaen. Nasse får bli det siste “dagens bilde”. “Ukas Nasse” kan jo bli et nytt prosjekt…(jeg lærer jo aldri ;-))
“Det er en ære å få gjøre dette sammen med deg”, sa Pølsa til en av deltakerne i serien “Team Pølsa” da de hadde besteget Rasletind og kunne skue ut over en snødekket Jotunheim. Faktisk et av de beste tv-programmene jeg har sett på mange år. En skikkelig reality der poenget er å spille hverandre gode og oppnå noe sammen. Ikke en reality der det handler om å stemme og skvise ut de andre og stå igjen som en slags “vinner” alene til slutt!
Hva disse ungdommene får til! Med støtte og riktig tilrettelegging av gode medhjelpere, Pølsa inkludert. Og så reflekterer jeg over utfordringene disse enkeltungdommene står overfor hver eneste dag. Hver eneste time. Hvert eneste minutt. Og i hvert eneste sekund av hva livet både har kastet på dem og kommer til å møte dem med i hverdagen deres framover. Det de står i. Og det foreldrene deres står i! Og det er ikke småtteri!
En kamp for å bli sett. En kamp for å få være med. En kamp for å få tilrettelegging slik at hverdagslige og, for oss, banale gjøremål er mulig.
Det er med stor glede og ærbødighet jeg følger dere der dere kjemper. Jeg lærer MASSE. Både for eget liv og hverdag og som pedagog. Og ja:
Det er en ære å få lov til å trene til mine egne fjellturer med “Team Pølsa” på skjerm foran treningsapparatet! Takk!
Det ser ut som om trugesesongen brått og brutalt er over. I alle fall er den det for meg som liker å truge meg rett ut på tur fra trappa hjemme. Nå må jeg nok kjøre noen kilometer oppover om trugene skal komme til sin rett.
Sesongen var kort i år. Og fortsatt tror jeg at det vi opplever på mine trakter er en slik der «lurevår». Jeg forventer snø. Før eller senere. Men det skal nok noe til før det på ny blir trugeføre denne vinteren.
Det er meldt om både hestehov og blåveis litt lenger sør i kommunen. Men her tenker jeg det tar noen flere uker før noe slikt dukker opp. Men bar bakke å gå tur på finnes. Og det er jo ganske ålreit det også, egentlig!
