The Great Escape 2024 er i gang og vi har endelig tatt oss til fjells igjen. Det er sommer i Norge. Tåka ligger tett helt ned i knehøyde og den som våger seg ut uten hette risikerer heftige krøller i håret. I alle fall vi.
Nå henger buksa til tørk i dusjen, kveldsmat medbrakt fra pizzasjappa på Dokka er fortært og det er rødvin i glasset. Men aller viktigst; vi fikk oss en ørliten rekognoseringstur i terrenget før i kveld. Og da lokaliserte vi noe vesentlig. Nemlig en helt lekker og bittelitt hemmelig badekulp i bekken rett borti krattet her!
Så nå gleder vi oss til å ta for oss av fjellet i morgen!
Jeg tror det er rekord i The Great Escape-historien. Det er 12. turen vår, og den starter i dag. Og jeg tror ikke vi noen gang på alle disse turene har hatt så inderlig dårlig vær når vi starter som vi har i dag. Vi har hatt dårlige værmeldinger, regnskurer, tordenvær og såpass med vind på kanotur at vi måtte evakuere til land. Men aldri har det regnet så intenst ved avreise som i år.
Men det blir Escape. For 12.gang. Og jeg tenker at regn erfaringsmessig er en alt for sped utfordring for å stoppe oss. Så dermed er det akkurat nå ubønnhørlig klart for:
Jeg har lest og sett at helgene her på blogg preges av en ny “farang” (slå gjerne opp akkurat det ordet i ei dialektordbok..). Og først i dag fikk jeg meg endelig til å henge meg på. Så her kommer et bidrag til temaet “gatekunst”. Rett og slett svensk kunst fra bildearkivet mitt.
I dag fikk jeg endelig bruk for sommerkroppen. For jeg har jo sommerkropp, jeg. Det vil for meg si; jeg har kropp, sjekk, jeg har bikini, sjekk, det er sol, sjekk, jeg bader, sjekk– alt kombinert blir: sommerkropp!
Og i dag fikk jeg bruk for den! Nå har jeg klargjort bil og sykkel, det vil si bil med sykkel inni, og jeg har prøvd bikinien! Og den ser akkurat lik ut som den gjorde i fjor, og for så vidt året før det, og før det, og før det igjen – alt vel, med andre ord. Jeg har forresten impregnert turklærne også…og funnet fram lue og ull! For det ser ut som jeg kommer til å få bruk for det.
Så da likner dagen litt mer på sommerferie – turforberedelser, ullpakking, bading og utefredagstaco! Lag deg en god sommerfredag du også! Med den sommerkroppen du har!
Sommerferie er det visst. Og vi spiste middag på terrassen i dag, det er riktig. Og der har vi da fått til både frokost, middag og litt til selv om regn og temperatur minner aller mest om noe helt annet enn sommer. Men nok om været! Til tross for at det er sommerferie. Det får vi ikke gjort noe med. Og derfor får vi ta det vi får og gjøre det beste ut av akkurat det.
Så i dag har vi hatt stolleken på terrassen. Overhodet ikke i tradisjonell forstand. Mer med grønnsåpe, klut og skrubb! Og lite sitting. Endelig skal det grønne kjøkkenbordet og stolene fram i lyset igjen. De skal faktisk flytte til nettopp; Grønland! Så dagens stollek på terrassen var kun for å vaske vekk minst 20 års spindelvev, støv, møkk og annet udefinerbart som havner på slike ting som står lagret på låveloftet.
Dermed stolleken. Med klut. Mulig det blir en liten malejobb for avleggeren og samboeren utpå høsten. Det får de bestemme. Og det kommer helt an på hvor på skalaen eksisterende «patina» blir vurdert.
Til deg som passerte avleggeren og meg utafor Ikea i dag, og som lo og sa noe sånt som «det var bra det var flere ja!», og gikk litt videre, lo litt til og sa noe mer før dere sendte et blikk og satte dere i bilen: det var en grunn til at det var avleggeren som løftet! Og det var en grunn (minst en) til at jeg bare holdt i handlevogna og så på at hun løftet de tunge greiene. Det var en grunn.
Eller; det var vel i grunn flere. Hun er sterkere enn meg. Stort sett. Så vidt jeg vet. Dessuten har jeg en tendens til å komme i klem hvis jeg skal løfte tunge uhåndterlige greier. Og så er det jo det faktum at det egentlig er en bragd for meg å bare komme meg til den der svenske interiørgiganten. For ikke å si gå rundt der i flere timer blant mer eller mindre desperate familier og andre som skal ha både det ene og det andre. Hadde du sett litt godt etter så kan det hende du hadde lagt merke til at jeg gikk litt rart. Vagget litt og dro på beinet og slikt. Skjenet av gårde en smule og med slagside, for eksempel. Det i seg selv er dårlig å kombinere med løfting av flatpakkede hyller og salongbord. Tro meg. Og det er det som syns. Det som ikke syns er en enda dårligere kombinasjon med akkurat slike ting. For eksempel.
Og jeg hentet da bilen slik at hun slapp å trille den overlessede handlevogna med kilovis med flatpakket moro ut i regnværet. Og hun slapp å stå der med de tunge løfta mens regnet silte over både henne og alt som skulle inn i bilen. Da hadde dere jo slett ikke sett oss heller.
Men dere to karer i deres beste alder hadde nok såpass lite å dra på sjøl at underholdningen ble oss som hadde mye. Når jeg tenker meg om så mistenker jeg visst at dere hadde parkert i lessesona kun for å unngå regnværet også. Men det er bare spekulering. Og jeg mistenker at jeg selv også kunne ha funnet det rimelig underholdende om jeg hadde hatt energi til å legge merke til hvordan andre gjorde det i dag. Men det har jeg ikke så ofte. Selv om det uten tvil kan være både interessant og moro. For oss som evner å glede oss over den typen underholdning. Det er forsåvidt også spekulering. Men sannsynligheten er relativt stor.
Men altså; med en del varig sykdom i bagasjen så tenker jeg meg grundig om før det overhodet er aktuelt å oppsøke både den ene og den andre kjøpesentergiganten. Det er liksom ikke akkurat det habitatet slike som meg fungerer best i.
Men i dag gikk det faktisk overraskende bra. Og det er ikke akkurat en selvfølge selv om slike som meg begynner å bli vant til å ta slik kalkulert risiko. Det fungerte ganske greit. Antakelig fordi avleggeren tok de tunge løfta. Og sørget for pauser, i dag kalt «fika», jevnt påfyll av både mat og drikke, samt stødig vurdering av når nok var nok.
Arbeidsfordelinga kan se noe urettferdig ut. I alle fall utenfra. Og den er det nok også. For det som ikke syns må rett og slett tas hensyn til. Alltid.
Bilde: aftenbladet.no
En etterrefleksjon: jeg er alltid i tvil når jeg poster slike innlegg. Jeg liker egentlig ikke å “eksponere” egen varig sykdom “hele tida” og er alltid litt engstelig for å bli oppfattet som en som syter og klager. Men så er det jo sånn at denne bloggen handler om livet. Hverdagslivet slik det er for meg. Og da er jo de der varige greiene så absolutt med å forme dagene. De tar visst plass. Så da så. Og så tenker jeg at vi alle kan ha godt av å reflektere over hvilke varige utfordringer og “tunge ryggsekker” den enkelte har med seg som styrer hvordan de løser både små og store hverdagslige hendelser. Blant annet Ikea-turer…
Det er der jeg er nå. Det er juli. Det er ferie. Og jeg er midt i mellom. Midt i mellomrommet mellom to værmeldinger. Ja, akkurat såpass banalt er det.
Samtidig som jeg prøver å nyte SOMMERferie, og SOMMERMÅNEDEN juli til tross for 12 varmegrader og silregn. Jeg drikker kakao og rødvin, med ullsokker på. Leser oppdateringer om ferierende venner som trasspiser is mens regnet siler ned. Og jeg leser værmeldinger igjen. Akkurat som forrige uke. Da var jeg vel innom både yr og storm en trillion ganger mens jeg pakket og forberedte meg både fysisk og mentalt for et par døgn i fjellet. Med kun en tynn lavvovegg mellom meg og det jeg fikk servert fra den værmeldinga. Og det viste seg jo i grunn å bli litt av hvert. Mest hvert, heldigvis.
De siste dagene har jeg hatt ei pause fra yr og storm. Jeg har befunnet meg i mellomrommet. Nå er jeg på vei ut på kjøret igjen. Værmeldingskjøret. Om ei uke inntas fjellheimen igjen. Og da er jeg jo en smule opptatt av hvordan været oppfører seg akkurat der og akkurat i de dagene. Spesielt når sosiale medier de siste dagene har vist bilder av snø og tåke så det holder. I høyden i alle fall. Så da følger jeg med igjen da. På både yr og storm. Bittelitt manisk, antakelig. Og fullstendig klar over at jeg må ta det jeg får. På den neste turen skal det soves innendørs og under tak og etter planen i seng. Luksusvarianten, med andre ord. Så om det blåser så alt ligger flatt og regner både katter og bikkjer så gjør ikke det så mye. Så lenge det foregår om natta.
Men vi som liker å sykle, bade, skravle, nyte og puste i fjellheimen syns jo stort sett det er artigst i oppholdsvær. Og kan verden friste med litt sol og vakker solnedgang, så blir slike som meg glade.
Akkurat nå er jeg altså midt i mellom. Men jeg regner med værmeldingskjøret går i gang for fullt igjen de neste dagene. Så krysser jeg fingre og tær (ikke at jeg får til det, forresten) for at vi slipper å sykle mellom skurene.
I går og i dag har jeg vekslet så fort mellom å være selverklært teknisk geni og komplett og fullstendig ubrukelig at jeg nå er usikker på hva som er opp og ned på både tekniske dupeditter og meg sjøl. Sånn egentlig.
Slike gamle og bare sånn passe interesserte utgaver som meg burde rett og slett være fritatt fra for eksempel å bytte telefon. Ja, for det er jo det jeg driver med. Bytter telefon. Til et annet merke. Og selv om appene, bildene og alt annet overføres automatisk så lenge jeg trykker på det jeg får beskjed om å trykke på så er jo alt greit.
Og jeg er selverklært geni. Fordi jeg klarer å gjøre som jeg får beskjed om…. Så kommer neste steg. Å ta i bruk appene når de er overført til ny dupeditt. Og da må jeg logge meg på med passord første gang!!! Jeeeezeeessss!
Så i dag har jeg bedt om nytt passord fra de fleste etter hvert som jeg har tatt i bruk appene jeg trenger. For husker jeg passordene jeg opprettet sist jeg byttet talatut, tror du? Det er jo «bare» 4 ½ år siden… Så langt i fra! Jeg tror jeg husket ett! Og akkurat slik blir det neste gang også. Det er jeg helt fullstendig overbevist om.
Men siden min ellers så velfungerende Huawei koblet fullstendig ut akkurat kameraet sitt på fjelltur forrige helg, så var det ingen bønn. Hadde ringe- og meldingsfunksjonen blitt borte hadde det vært så sin sak. Det hadde for så vidt ikke vært så krise. Men KAMERA a gitt! DET er helt uakseptabelt. Og siden jeg ikke på noen som helst måte kan forsvare å bruke ei halv månedslønn på ny telefon, så ble det en rimeligere modell denne gangen. Så gjenstår det bare å se om jeg blir fornøyd. Jeg er litt skeptisk etter første kameratesting i hagen i dag. Med både ny telefon, gammel telefon og speilreflekskamera skulle sammenlikning skje.
Konklusjonen er foreløpig at det må tilvenning til. Og muligens må jeg bruke noe annet enn mitt daglige mobilkamera når jeg skal ta nærbilder og bilder av detaljer. På oversikts- og utsiktsbilder ser jeg ikke så stor forskjell.
Tipper jeg har vent meg til kameraet innen jeg må lage meg nye passord igjen.
Takk for rask og effektiv ekspedering til Frode og Mobit Levanger. (denne reklamen får de helt gratis) Mulig jeg raner en bank til neste gang slik at jeg kan smelle til med en toppmodell 😊. Men jeg må vel ha nye passord til den også, dessuten så blir jeg vel så redd for å ødelegge den at jeg ikke tør bruke’n😉
Jeg er ingen matblogger. Når det gjelder mat er jeg for så vidt mest opptatt av å spise den og at den skal være god enn jeg er av å skrive om den. Derfor blir det lite matbilder og oppskrifter på denne bloggen. Det er det dessuten andre som er mer enn gode nok til, så det konseptet syns jeg det er fint at de tar seg av.
Dagen i dag har allikevel dreid seg mye om mat. Kortreist mat. Middagen besto av kål, reddiker, ripsgele, mynte og potet fra egen hage. Og elg fra egen jaktrett. Skutt av en lokal jeger, med andre ord. Meget kyndig tilberedt blant annet på grill. Heldigvis under tak i regnværet. Det eneste som ikke var noe særlig kortreist var vinen. Den kom fra Sør-Afrika….
Sommerens skriverier her på bloggen kommer trolig ikke til å dreie seg aller mest om mat heller. Selv om det nok dukker opp et og annet måltid som fortjener både bilder og ord. Nei, det er mine andre skriverier i et annet fora som skal handle om mat. Mer bestemt om matauk! Altså hvordan tidligere generasjoner dyrket, sanket og foredlet mat slik at de skulle ha noe å putte i magen på voksne og unger gjennom året.
Foreløpig er skriveriene kun på idestadiet. Tankene surrer i hodet og det skal nok både feltundersøkelser og flere samtaler til før noe havner som skrevne ord. I den sammenhengen så har jeg så vidt startet med litt matauk her hjemme. En praktisk tilnærming ligger jo mitt pedagoghjerte nærmest. Siden kjøkkenhagen tilbyr sine ferdige vekster litt sånn i rykk og napp så ender vi ofte i perioder med overflod av enkelte ting. Nå er det reddik.
Så i dag ble det foruten smørdampet kål til elgbiffen, hurtigsyltede reddiker med mynte. Akkurat det var såpass vellykket at det ikke er umulig at det blir flere runder med det. Lettvint var det også.
Dessuten var det godt. Og da er det motiverende for ei småbrukerkjærring som meg å produsere godsakene. Og jammen er jeg heldig. Som kan VELGE å konservere det som dyrkes. Til stor forskjell fra tidligere generasjoner som MÅTTE både dyrke, samle, plukke og konservere mat for å overleve. Det er DET jeg skal skrive om. Og imens kan jeg kose meg med godsaker fra min helt frivillige kjøkkenhage 😊
