Denne mora er sørgelig lite opptatt av tradisjonelle feiringer, for eksempel morsdag. Noe egen mor rett og slett må lide for.
Men i dag har a fått både vaniljeboller, kake og koreansk crispy chicken. Og litt kunstopplevelse. I tillegg til litt solnedgang og slikt, selvfølgelig.
Og etter slike uvante utskeielser:ja da er det jaggu bra de har sofa på Grønland også👍
Denne uka har jeg gått like langt på truger som for to uker siden. Det var jo da jeg gikk myyye lengre og myyye tyngre enn jeg egentlig hadde planlagt. Det er tungt å gå på truger. Løssnø og mye rart terreng kjører puls og pust til topps og både kondis og funksjonsnedsettelse får kjørt seg. Jeg har gått like langt som langturen, men samtidig bare halvparten denne uka. Dobbelt så kort, haha. I stedet for å gå en lang trugetur som omtrent tar knekken på både hode og kropp, så har jeg fordelt kilometerne på to. To turer, men kilometersummen er den samme.
Men dobbelt så mange bål. Og ikke minst: terskelen for å prøve igjen blir sååå mye lavere når utfordringen og innsatsen er mer tilpasset. Og jada, både puls og pust har fått kjørt seg uansett. Dårlig førlighet og balanse utfordres selv om distansen er dobbelt så kort.
Mestring kjenner jeg på. Friluftsheidi kommer seg på tur. Og det er i alle fall minst dobbelt så godt!
For to uker siden gikk det sånn:
Tidligere denne uka gjorde jeg det sånn:Ikke så lang tur
I går frontet jeg saken. Bittelitt. Jeg frontet MS-saken, på en måte. Ikke noe stort og minneverdig. Og ikke noen stor anstrengelse. Men heller ingen hemmelighet. Og ikke noe jeg tenkte var så stor greie, før jeg ble fortalt at veldig mange utad foretrekker å late som de bokstavene ikke fins. DET gjør jo for så vidt jeg også, men det får bli en annen dag. Og på andre arenaer.
Ja, jeg er en av dem. Og ja, også jeg har fått en varig sykdom som setter meg delvis og varierende ut av spill. Og ja jeg må fortsatt kjøpe tomater og leverpostei og ny hårføner når den gamle tar kvelden. Derfor beveger jeg meg ute. I går noe krampaktig med kraftige brodder på hålka. Og ja, jeg hadde stavene i bilen, men var gæern nok til å la dem ligge akkurat der.
Men ja, jeg måtte handle et par ting. Blant annet i går. Og ja, jeg gjør det gjerne med denne handleposen slik som i går:
Ikke nødvendigvis fordi det er så stas å identifisere seg med disse bokstavene. Og ikke fordi dette var en klubb jeg så for meg å melde meg inn i. Men nå er det engang sånn. Og i mitt strev etter å akseptere og gjøre det beste ut av situasjonen, så kan jeg da i alle fall synes. Og vise verden at vi fins. I de fleste former og fasonger. Også vi med bokstaver. Krigere. Warriors. Og det trenger vel ikke være hemmelig?
Takk for posen, ms-forbundet. Den rommet både tomater, leverpostei og hårføner. Og litt til. Kanskje til og med en hemmelighet eller to. Posen skal brukes. Alle må finne sin vei, og sin tilnærming. Dette er deler av min og jeg skal bruke posen. Og kjenner jeg for å vifte litt med den, så gjør jeg nok det også.
Det er alltid lys i enden av tunnellen, sier de. Ikke i denne. Noen tunneller slutter aldri. De fortsetter og fortsetter. I ring eller nedover mot mørket. De er bare sånn.
Tuller du deg inn i en slik så er det ikke sikkert du finner ut igjen. Går du rett fram så hender det at tunnellen svinger og går tilbake dit du kom fra. Og det er jo ikke alltid dit du skal, ikke sant? Du har vært der før og er vel kanskje ferdig der? Og du vil jo ikke tilbake for det er ikke noe godt sted å være.
Plutselig så oppdager du, kanskje fordi noen ga deg et tips, at du kan svinge. Du, eller jeg, kan velge å gå til høyre. For eksempel. Der er det lys. Om jeg velger å gå dit. Og akkurat det kan jeg velge. Rett fram, venstre eller høyre.
I dag velger jeg høyre. Der er det lys i tunnellen. Og det kan bli «a hell of a ride».
Dagens tur overrasket. Ikke bare klarte jeg å planlegge at jeg skulle gå en litt lettere trugetur i dag enn den jeg tok sist jeg pakket sekken og trugene i bilen. Det i seg sjøl var jo en overraskelse. At det var tungt selv om det var kortere og lettere terreng enn sist – DET var derimot ikke noen overraskelse. Truger er fint det. Og jeg kan gå nesten overalt det er snø. MEN; med mye løssnø i åpent terreng der underlaget under snøen er kvist og rot etter skogsmaskiner, DET er tungt. Truger kan også gå dypt i snøen. Veldig dypt.
Men ok. Det var jo ingen overraskelse. Ikke var det spesielt overraskende at det var en del dyrespor å finne heller. Elg, rådyr, mus, ekorn, rev…de fleste hadde vært en tur uti snøen og gjort si greie. Spist litt her, svinset litt rundt, bæsja litt og så forsvunnet videre. Inne i et skogholt møtte jeg imidlertid på noen spor som skilte seg en smule fra resten.
Et rådyr hadde så definitivt hatt det travelt. Det hadde bykset av gårde i løssnøen, rett på og gjennom kvist og kratt. Jeg så for meg panikk! Og sporene som gikk delvis i samme rute og litt ut til sida fortalte meg en historie som så absolutt handlet om panikk og ren dødsangst. For meg så de sporene ut som ulvespor. Avstand, størrelse og merker etter klør gjorde i grunn mistanken stor. Her hadde Storeulv eller eventuelt Lilleulv jaget etter Bambi. Begge hadde forsvunnet nordover, og jeg vurderte bare et nanosekund å følge etter. Det er for så vidt ikke ukjent at det finnes gråbein i området, men litt overraskende var det allikevel å finne så tydelige og ferske spor etter kampen om tilværelsen. Om det ble middag på ulven eller om rådyret slapp unna kan jeg bare fantasere om.
For å være helt ærlig så er det mye mulig sporene var fra bikkje. I så tilfelle ei på walkabout langt fra folk og vei. Og med en usportslig jeger som har bikkje som jager rådyr i uhorvelig djup snø. Meeen, ulveterorien er jo litt spennende å beholde!
Jeg skulle videre, orket ikke forfølge sporene særlig lenge, hadde kun et doggete mobilkamera å dokumentere med, og kom til slutt fram til dagens mål. Det var skikkelig tilfredsstillende å gå rett på og ikke minst at den siste biten gikk inne i skogen med hardere underlag og mindre løssnø. Rene autostradaen. Det var DER det flyktende rådyret skulle ha stormet av gårde!
Dagens mål var ikke ukjent for friluftsheidi. Hele tre ganger, tre forskjellige år, har jeg overnattet ved tjernet i skogen for å oppleve fugleleik om våren. Både under tarp og i hengekøye. Og jeg har både hørt og sett orrhanene spille og danse på isen. Da har det som sagt vært vår og mer eller mindre barbakke. Overraskelsen var derfor stor da jeg hørte den umiskjennelige gobligobligo-spillinga til orrhanen i en eller annen tretopp i dag. I starten av februar. I flere kuldegrader. Og i snø og tåke. Den slo av en melodi opptil flere ganger. Muligens kun til ære for meg, men det var nok også antakelig en noe forvirret utgave som ikke hadde tålmodighet til å vente på våren.
Da jeg reiste meg opp etter å ha tent bålet hørte jeg baksing og braking bak meg! Jippi, nå får jeg se elg, tenkte jeg. Men da jeg snudde meg så jeg bevegelse i en tretopp. Ikke elg, med andre ord. De har det sjelden med å klatre opp i trærne, har jeg hørt. Neida, det var en diger orrhane som landet i toppen av ei furu bare 10 meter fra leirplassen min. Den var tydeligvis bare sånn passe god på multitasking. Å gå inn for landing samtidig som den klarte å oppdage bål og folk, DET fikk den ikke til. Da den hadde landet fikk jeg studert den i flere sekunder før den fikk bål og kjerring i fokus og fant det for godt å stikke. Jeg er usikker på om det var denne som hadde spilt noen minutter tidligere, men fin var’n. (Nå etter at jeg kom i hus så har jeg lest meg opp til at orrhanen starter å spille allerede i januar-februar. Dermed lærte jeg noe nytt i dag også!)
Jeg fikk jobbet til jeg nærmet meg makspuls, sett spor og dyreliv, kjent på utenfor-allfarvei-følelsen, brent bål og spist lunsj, sett lyset i tåka forandre seg for hvert minutt, tryna i løssnøen et par ganger og sett sola. Det siste bare så vidt. Alt på en bitteliten ekspedisjon. Villmarksliv light! Med innlagte overraskelser. God tirsdag!
Tenk at dette snart er 9 år siden! Og for et fint minne å ha. Jeg håper de som har feiret nasjonaldag i dag har gjort det skikkelig. Like skikkelig som disse som danset og feiret noe helt annet i 2014. Og som hver og en er feiret på rekke og rad etterpå.
Lihkku beivviin, jenter!
I dag arrangerte DNT, Den Norske Turistforening, Kom-deg-ut-dagen. Med oppfordringen å komme seg ut på et eller annet vis. Og med arrangementer i anledning dagen landet rundt for dem som både ville komme seg ut og komme sammen.
Jeg tipper det var mange arrangementsansvarlige her i innlandet som var rimelig fornøyd med turværet i dag.
Jeg kom meg også ut. Enda mer nysnø lokket trugeentusiasten i meg til skogs. Grevlinghiet jeg skrev om i går ble sjekket, uten konklusjon, og det ble bål. I strålende sol og vindstille.
Kommer jeg meg ikke ut slike dager så blir jeg grinete! Og det slapp jeg heldigvis i dag.
Lørdagsturen i formiddag var ganske så vakker. Sola stakk fram akkurat da jeg gikk ut. Og selv om den ble borte bak et skydekke bare noen minutter etterpå så er skogen umåtelig vakker etter nattas snøfall. Hvit, stille og ren. Ikke alle hadde holdt seg i ro inne selv om snøen lavet. Det var blant annet spor etter rådyr, mus, ekorn og rev. Og nå er det trugespor.
Grevlingen hadde derimot ikke vært ute i dag. Jeg trodde jo helt sikkert at grevlingen lå i dvale i hiet sitt hele vinteren. Grevlinghiet, jeg mener i alle fall at det er det, i skogen her forteller en litt annen historie. Der er det en hardtrampet sti, mest som ei renne, fra en av hiåpningene og bort i krattet. Enten så lurer grevlingen seg ut en gang i blant, eller så er det reven som har tatt over boligen. Men stien, eller renna, tolkes av meg som grevlingskapt. Nysnøen skjuler sporene ellers, så det er vanskelig å si hvem som har labbet fram og tilbake utenfor der. Bortsett fra at det hadde vandret en elg over hiets «tak».
Det blir nok en tur borti der i morgen også. Må sjekke om det er nye spor. Og om sporene er rev eller grevling. Og så lurer jeg jo litt på om det var en av beboerne i dette hiet som skremte meg vekk fra leirplassen min for noen år siden. Eller en etterkommer. De bor visst hele familier i et hi, har jeg lest meg til.
Grevling er jo det eneste som har klart å skremme meg bort fra en overnattingsplass i skogen noen gang. Mulig det er derfor den fascinerer. Og grevlingskriverier har det jo vært på bloggen opp til flere ganger. Litt smalt tema antakelig. Mest for spesielt interesserte. Men det er man jo. Spesielt interessert.
Og lørdagsturen ble bra.
Jeg skrev jo på en måte om grevling senest denne uka:
Og da jeg måtte evakuere:
Rekk opp hånda du som vet hva det er! Eller rekk opp hånda om du har lekt det i det siste!
Jeg visste ikke hva det var før i dag. Men i dag lærte jeg det, og jeg kjente på kroppen hvordan det foregikk. «Hvorfor tok du den trangeste veien inn da?», var spørsmålet etterpå. Det kom mens jeg satt inne i «rundkjøringa» i snøhula. Der det var mange tunneller ut til åpen himmel. Noen altså litt smalere enn andre, noen gikk bare en runde inne i hula og kom tilbake til midten, mens andre var i god «krabbehøyde» også for oss over 50. Leker du sisten inni der så er det «grevlingsisten». Jeg vet at rev har flere utganger fra hiet sitt. Om grevling har det, vet jeg ikke. Men disse grevlingene har det i alle fall!
Dagens aktivitet passet ypperlig for gjengen som gikk ut da det enda sto minus 18,4 grader på termometeret. Det sto i skyggen på baksida. Og i sola var det definitivt mye mildere. Da grevlingene begynte å leke sisten, en gang på tredje timen ute, så sto det – 9. Mildvær for grevlinger. Det var grevlinger på taket, i tunnellene og inne i midten. Og det var grevlinger på ski og akematter i bakken.
Her om dagen leste jeg ny forskning fra Oslo Met:
Her står det blant annet at mange barnehager har en utetid på ned mot en time per dag om vinteren. Og det er snittet. Det vil si at slike dager som dette rimelig sikkert vil trekke ned. Da er det nok mange barnehager som velger inneaktivitet hele dagen, vil jeg tro.
Ikke alle har muligheter til grevlingsisten. Til å lage grevlinghi så stort at alle som vil aktiviseres. En isete firkant av en lekeplass midt mellom hus innbyr ikke til hverken grevlingsisten eller annet uteliv. De fysiske forutsetningene er en viktig variabel. De som planlegger nye arealer for slikt som barnehage bør og MÅ ta hensyn til dette. Vi som er så heldige å ha plass, naboforeldre med traktor som kan dytte snøen i haug, samt gravevillige kollegaer har fått i både pose og sekk. Som et kinderegg for grevlinger.
Men etter min mening er det aller viktigste for å få til uteaktivitet også når temperaturen er på den blå sida: Barneveiledere og barnehagelærere som ønsker, vil og brenner for å være grevlinger! Også i gnistrende snø og minus ni en knirkete januardag. Der det er vilje er det stor sjanse for å lykkes. Også for grevlinger som egentlig skulle gått i hi på denne tida av året!
Vær alltid deg selv. Med mindre du kan være grevling. Da må du alltid være grevling!
Fritt etter «Batman-ordtaket» som florerer i ulike varianter på det o store internettet.
Da jeg kom hjem i går og skulle rydde ut av sekken min så måtte jeg le godt og lenge. Av meg selv. Og av alt jeg fant i den sekken. Sekken er som ei litt stor håndveske. Og den blir brukt i stedet for veske. For slike som meg som foretrekker begge hender og armer fri så fungerer det best.
Men altså; det er utrolig hva man kan få med seg i en slik sekk. Men hvorfor!?!
Det er altså slik at når jeg skal på kontroller og timeavtaler på sykehus så har det opptil flere ganger vist seg at jeg ikke alltid slipper ut igjen med en gang. Så da jeg skullel i vei på noe slikt for første gang på nesten to måneder så tok jeg altså ingen sjanser. Sekken ble fylt, for å si det sånn. Det mest latterlige er vel at jeg følte meg helt ok så at jeg måtte noe mer enn inn og gjøre det jeg skulle og så ut igjen og hjem var rimelig usannsynlig. Men når jeg ikke stoler på logikk da så, ja da blir det sekk a la alltid beredt!
Vannflaske, lesestoff type bok, medisiner jeg vet de ikke har på avdeling, reservesokker og -truser (!) toalettsaker, briller til alle anledninger og sist men ikke minst: øretelefoner til telefonen og ørepropper for bittelitt privatliv om jeg skulle havne på rom med en eller annen medpasient med i overkant mye lydeffekter. Og en hel haug med andre greier. Inkludert nødmat. Jeg fikk ikke brukt den engang. Kom inn før tida og var ute igjen i løpet av 40 minutter.
Denne gangen fikk jeg ikke bruk for noe av det. Heldigvis. Men en god latter, det fikk jeg! Og jeg kan fint multitaske, jeg. Jeg kan både riste på hodet og le samtidig!
