Jeg lurer litt på om dette skal være et nytt innslag på bloggen; Dagens øyeblikk – i bildeformat. Ikke nødvendigvis dagens favorittøyeblikk. Men bilde av et øyeblikk. Sånn helt uten sammenheng. Jeg tenker at det kanskje kan passe en hverdagsblogg som min.
Generelt er jeg jo ikke noen stor tilhenger av såkalte nyttårsforsetter. Men MÅL liker jeg. Og motiveres av. Og et helt nytt år er jo en kjempeanledning til å starte mot nye mål, ikke sant? Jeg har flere mål for året. Og i dag satte jeg meg og skrev dem ned. Det skal jeg nok blogge mer om en annen gang.
Men et bilde om dagen, et øyeblikksbilde, det skal jeg starte med i dag. Med mål om å få det til hver dag i hele 2025. Så får vi se hvordan det går når friluftsheidi stikker av fra sivilisasjonen og havner utenfor dekning og der andre prioriteringer har rangen. Jeg har jo både planer og MÅL om at akkurat det skal skje.
Det har i grunn vært mye jul, nisse, juletre, pepperkake, gaver, ribbe, småkaker, akevitt, julemusikk og julebord både i livet og på blogg de siste ukene. Ikke bare hos meg, har jeg fått med meg. Kanskje mest av alt hos andre og i samfunnet rundt meg, når jeg tenker meg om. Så bær over med meg for mitt svar på helgas utfordring fra utifriluft: Blikkfang. Det blir nemlig litt mer jul her. Men jeg tror det går over snart…
Denne karen satt ved juletreet sitt midt i skogen på ei øy i Bohuslän i romjula. Hvis han ikke sitter der ennå, så dukker han muligens opp til neste jul? Uansett, et blikkfang i den mer eller mindre gråbrune og mørkegrønne skogen, DET var han.
Ser du nøye etter så er fotografen (altså jeg) også et slags “blikkfang” på bildet.
I dag blogges det inspirert av blogg. Rettere sagt av Kjerringtanker og Den kalde fine tida. Om tida er kald og FIN kan helt sikkert diskuteres. At det er kaldt og PENT ute når sola skinner i kritthvit nysnø og himmelen går i ulike sjatteringer av både blått, turkis og rosa, er det vel ikke så mye tvil om. Her hos meg har nysnøen blåst til skavler og polert alt som er av is og underlag, så veiene er speilblanke. De er også pene når sola skinner i isen, men spesielt stas å kjøre eller gå på dette underlaget er det jo ikke.
I dag har jeg kun vært så langt som på trappa. Da var det 18 minus. Og for så vidt helt unødvendig å gå ut for å skjønne at det var kaldt. Akkurat det sier dette huset fra 1800-tallet i grunn klart i fra om helt av seg selv. Døra, som er relativt ny også:
Når dørlåsen ser slik ut fra gangen, altså på INNSIDA, da vet jeg at det ikke er feil å legge i ovnen…
Den skal jo være såkalt og på godt (!) norsk oversized, men avleggeren syns den var i største laget for henne. Så dermed har hun bestilt seg en annen genser fra a bæssmor, og denne som er ferdig er ledig. Den er strikket i small, men på grunn av fasongen passer den for oss som bruker både M og L også. Jeg, derimot, var alt for stutt. I alle fall sluttet armene mine lenge før genseren sine! Blant annet.
Sånn er det og sånn er ikke så lett å se eller skjønne før et produkt er ferdig og prøvd. Noen er for stutte, andre er for butte, en er for lang, og noen er for liten!
Uansett så ser jeg ikke helt bort i fra at det blir mer overskudd på hjemmestrikk her. Jeg har nemlig også bestilt meg gensergarn. I en størrelse som muligens blir for liten. Vi får se da den blir ferdig. En gang uti 2026. Eller ’27…
Denne genseren er ferdig, og kjøpt som strikkepakke:
Jeg vet ikke akkurat om jeg går inn i det nye året verken som engel eller forbilde. Mest som friluftsheidi, som vanlig, tenker jeg. Men, gårsdagens og nattas snøfall ga meg muligheten til å “engle” litt i snøen i dag. Og nominert til “Årets forbilde” på Gryxen Awards på blogg er jo bloggen, og dermed jeg, også. Både snøengel og nominasjon er stas. Og nå har vi et helt år å dele og være engler eller forbilder for oss sjøl eller andre i. Og DET er ikke småtteri!
Årets siste dag er her. Årets siste morgenkaffe er inntatt. Årets siste soloppgang syntes så vidt før skyene kom. Og årets siste skogstur er gått.
Snart kokes årets siste hjemmedyrkede potet og årets siste middag skal inntas. Årets siste ved har småbrukeren kjørt inn. Og årets siste klesvask er ekspedert.
Senere i kveld skjenkes årets siste glass. For mitt vedkommende blir det noe å kjøre bil på. For jeg regner med at neste års første biltur kommer en eller annen gang mellom klokka 01.00 og 02.00 den 1.januar 2025.
En skulle (antakelig) vøri fire år i romjul’n, som han Alf sang. For da var væla et hus med fire vegger og julelysa brente dagen lang. Det gjør de jo for så vidt nå også, og huset har faktisk fire vegger. Selv om jeg har blitt den nette sum av 52 år gammel. Men ellers….!?!
Romjulsmelankolien uteble ikke i år heller. Men nå kjenner jeg den igjen. For det er så sikkert som at jula kommer hvert år; julemelankolien tar meg en eller annen gang uti romjula. Som regel en gang mellom 3.og 5. juledag, tror jeg. Det handler om det som jeg egentlig har gledet meg mest til før jul. Dager uten planer. Dager som ligger helt blanke uten noe som helst MÅ-greier eller avtaler som skal gjennomføres. FRI fra hverdagen for både meg og småbrukeren.
Men så plutselig kommer den krypende på. Romjulsmelankolien. Den som nesten gir dårlig samvittighet fordi jeg ikke har en trillion avtaler om kaffebesøk, julefrokost, middag hos tante og bestemor og storebror og resten av familien. 2.-, 3.- eller 4.-dags fest, gløgg og julebukk, den o-store-pinnekjøttfesten hos naboen og tjo og hei og dans rundt juletreet og skiturer og akedag og…..tilsynelatende harmoni og glitrende lykke som er ethvert postkort verdig. Når du har planlagt romjula uten noe som helst av dette og tenker at DET skal jammen bli deilig. Og så kommer den snikende allikevel; romjulsmelankolien. Fordi verden framstår rimelig samstemt om at det er slikt noe som skal til for at jula skal være vellykket!
DA er det jeg plutselig kjenner det. Ikke bare melankolien. Ikke nok med at vi her på bruket selv har valgt å ha det slik. Uten for mange planer altså. Men også realiteten slår meg. For varig og kronisk sykdom tar ikke juleferie. Den tar ikke pause selv om vi skal feire jul. Så dermed må jeg også i jula forsyne meg av små nok porsjoner av livet til at det går rundt. For meg betyr det at et julebesøk som varer fra avreise julaften til hjemreise tredjedagen i grunn er nok. Og etter det er dagene blanke. Og det betyr også at melankolien hverken kan eller bør «medisineres» med å fylle romjulsdagene. De må være blanke.
En gang utpå kvelden fjerde juledag, forsto jeg dette. Og dermed la jeg planen for resten av romjula, samt nyttårshelga. For meg skal resten av romjula og starten av nyåret brukes til å gå relativt korte turer, slik som i går. Jeg skal forske litt mer på kamerabruken min. Slik som i går. Jeg er nemlig ikke helt fornøyd med mobilkameraet på min daglige telefon. Speilreflekskameraet blir litt styrete for meg og nå når den «gamle» telefonen med topp kamera har begynt å virke igjen, så ser det ut til at jeg kommer til å ha med to telefoner på tur. Slik som i går. En til «vanlig» bruk og en til kun å ta bilder med. Det er et fint og harmonisk prosjekt når jeg skal forsyne meg med små porsjoner. Av livet. Slik som i går.
Så i går var det kun fototur som sto på planen. Sammen med pinnekjøtt da. Og i følge med kun småbruker og avlegger. Og det er helt ok. For meg. Og jeg tror faktisk at om dagene hadde vært travle med alt som media og vi sjøl «tror» vi må fylle dem med, så hadde jeg ikke bare vært romjulsmelankolsk. Da hadde jeg nok vært noe i nærheten av romjulsdeprimert. I alle fall sånn passe desperat. Jeg går ikke for ren romjulslykke. Den tror jeg nemlig finnes aller mest på film. Nei, men hva med romjulstilfreds!?!
Lag deg ei god nyttårshelg! Jeg feirer med småbrukeren – vi fabler om bål. Og avleggeren tar seg av festinga mens jeg er sjåfør! Og jeg er både romjuls- og nyttårstilfreds med det!
Gårsdagene fototur var isete. Men beviste en gang for alle hvilket kamera jeg skal bruke framover.
Lite is å fotografere i elva, men nok av dråper i skogen!
Elg i solnedgang har vi vel alle hørt om. Et fast og vesentlig innslag i det vi vel kan kalle “kitch”-interiør. Og i alle fall var innslaget av “elg i solnedgang” et klassisk innslag i manges interiør da jeg vokste opp.
Jeg har en solnedgang på veggen over sofaen sjøl, jeg. Så vidt meg bekjent så finnes det ikke noen elg der. I alle fall ikke synlig på bildet, men hvem vet. Det er mye skog og natur foran den solnedgangen, så hva som skjuler seg i skyggene er ikke godt å si 😉
Her på bruket har vi hatt “sau i solnedgang” i dag. Eller lam da. I alle fall pinnekjøtt i solnedgang. Etter den gangen for fryktelig mange år siden da vi trekte pinnekjøttet på kjøkkenet inne – uten avtrekksvifte og uten dør å stenge fra kjøkkenet inn til stua – så har vi trekt pinnekjøttet ute. Det var første og siste gang.
Nå har vi kjøkkenvifte over komfyren. Men vi kjører fortsatt “sau i solnedgang” sånn omtrent en gang hver jul. Hvis det er sol da. Hvis ikke blir det “friluftssau”. Uten sol. En umiskjennelig, men heldigvis ganske svak eim av bløt ullsokk – eventuelt røkt pinnekjøtt, kjennes riktignok. Men denne gangen er det levelig.
Siden jeg nok allerede var så langt inne i ribbetåka forrige helg at helgeutfordringen fra utifriluft gikk meg helt hus forbi, så slår jeg til med et lite utvalg fra bildearkivet denne helga. Og når utfordringen er TÅKE, så er utvalget rimelig stort. For jeg befinner meg jo stadig vekk i ei eller anna tåke. Ribbetåke er en ting. Fatiguetåke noe annet. Det er den som setter seg i hjernen og fører til at mye blir både diffust og uklart. Og noe rett og slett forsvinner.
Men å være i tåka kan være fint også. Og da tenker jeg på den tåka som legger seg som et tungt og ullent teppe over omgivelsene og forvandler både lys og farger og konturer. Og som gjerne er skikkelig morsomt å fotografere i. Akkurat det bærer jo arkivet preg av. Jeg har mange turer i tåka, jeg. Og mange bilder. Her er noen, alle fra en eller annen tur i tåka:
